Kina /

Rød linje for grønn vending


Etter at USA trakk seg ut av Paris-avtalen har Kina forsøkt å framstille seg som frontfigur i kampen mot global oppvarming. I verdens mest forurensende land er sentralmakten positiv til alle miljøinitiativ, så lenge de ikke rokker ved regimets legitimitet.
Av

Om det finnes to farger som frir til kinesernes fantasi, er det grønn og blå. I hele landet henger det offisielle miljøplakater, mange med en eventyrby mellom frodige daler og en asurblå himmel. Og president Xi Jinping sier at han hver dag håper at kineserne får se «blå himmel, grønne fjell og klare elver» i Midtens rike «slik at våre barn vil leve i et behagelig miljø».1 «China’s Xi says he checks pollution first thing every day», Daily Mail, London, 10. november 2014, www.dailymail.co.uk. Men da Wei Dongying begynte å ta bilder av Qiantang-elva utenfor vinduene sine i landsbyen Wuli i provinsen Zhejiang sørøst i landet, så hun bare oransje flimmer under en melkehvit himmel.

En fisker i en forurenset elv i Wuhan i provinsen Hubei, 21. juni 2011. En sjettedel av Kinas elver er så forurenset at de ikke egner seg for vanning av jordbruksland.
Foto: Darley Wong, REUTERS / NTB Scanpix.

De fem kiloene med bilder hun har tatt siden 2003, ligger spredd utover flisene i spisestua hennes. De viser rørene hvor en fargefabrikk drevet av kjemikonsernet Ruicai spyr fargestoffer ut i elva. Kjemikaliene i vannet i Qiantang har raskt rammet de som bor langs elva. Over seksti av dem har allerede dødd av kreft i lungene, leveren eller magen. «Seks nye i fjor,» sier Dongying. Moren og broren til mannen hennes, en alvorlig mann som nikker mens hun snakker, har også gått bort.

Wuli er et virvar av små smug med to tusen innbyggere som jeg kjører gjennom uten å forlate baksetet på taxien, for ikke å vekke nysgjerrigheten til tysterne som lusker omkring. Jeg går først ut av taxien i enden av en blindgate for å møte Wei Dongying. Siden 2003 har 51-åringen samlet bevis på kjemisk forurensning, merket den av i kart, gått rettens vei og kritisert mangelen på handling fra myndighetene – som ifølge henne gjerne tar imot «røde konvolutter» fulle av sedler fra næringslivsledere. Femten år med kamp: «Fabrikkene har ikke veket en tomme, og vi er fortsatt klemt opp i et hjørne her,» sukker hun. «Har kampen vår vært til noen som helst nytte?»

 

Tung stemning over Tianfu

En rekke miljøaktivister som Dongying har dukket opp de siste tjue årene. Med en krass kritikk av miljøkatastrofen etter tre tiår med kapitalisme, setter de nå spørsmålstegn ved det som har gitt Det kinesiske kommunistpartiet sin legitimitet helt siden Deng Xiaoping: vekstpolitikken.

Partiet har vist seg pragmatisk overfor den massive forurensningen og gitt de ikke-statlige miljøorganisasjonene et stort handlingsrom, så lenge sakene deres ikke risikerer å svekke regimet. Miljøaktivistene befinner seg derfor i en permanent usikkerhet, revet mellom maktkritikk og et mer langsiktig perspektiv.

Du vil bli overrasket over hvor tolerant regjeringen er overfor dem.

Shen Chunyui er en av de mange sinte kineserne. I likhet med de ni millioner andre innbyggerne i Chengdu, den skitne provinshovedstaden i Sichuan, føler den spede 19-årige studenten seg fanget av luftforurensingen. Kilden til forurensningen er en ustanselig veitrafikk og en petrokjemisk fabrikk i nabobyen Pengzhou: «I høst og i vinter så vi ikke himmelen,» sukker hun. «Da solen endelig trengte igjennom i noen dager, tok folk fram kameraene!» Situasjonen var så ille i desember at flere hundre innbyggere protesterte med ansiktsmasker på Tianfu-plassen midt i millionbyen. «Demonstrasjonen ble oppløst, organisatorene arrestert og de offentlige mediene nevnte ikke saken,» sier en innbygger som vil være anonym. Ingen vet hva som har skjedd med de som ble arrestert.

Flere måneder senere henger det fortsatt en tung stemning over Tianfu-plassen, som blir holdt under oppsyn av en avskrekkende Mao-statue. Opprørspoliti krysser plassen med kraftige skritt. Litt lenger unna står det en gruppe med biler med røde lys, tilsynelatende klare til å glefse etter oss. To biler følger plutselig taxien min. Og på flere offentlige steder tar en mann, sannsynligvis fra sikkerhetstjenesten, bilder av meg. Det er best å forlate Chengdu.

 

Overraskende toleranse

Myndighetene registrerte 712 fredelige og voldelige lokale demonstrasjoner mot forurensing i 2013.2 Eleonor Albert og Beina Xu, «China’s environmental crisis», Council of Foreign Relations, New York, 18. januar 2016. Andre mener det er snakk om 30 000–50 000. Den nye miljøbevisstheten er en fruktbar mark for nye miljøorganisasjoner. Den første, Friends of Nature, oppsto i Beijing i 1993. Yiqun Wu var 31 år da han ble aktiv i organisasjonen sammen med noen titalls frivillige. «Ingen brydde seg om miljøet den gang,» forteller han. «Aksjonene våre begrenset seg til å plante trær og drive med ornitologi.» Harmløse aktiviteter, inntil disse amerikansk-inspirerte grønne pionerene begynte å opprette ikke-statlige organisasjoner – en selvmotsigende merkelapp i et land med et allmektig regime hvor de tillatte organisasjonene (ungdomslag, yrkesorganisasjoner, fagforeninger) alltid har gått ut fra regimet.

Landets økonomiske liberalisering har gjort at utenlandske penger har begynt å flomme inn til miljøorganisasjonene. Katastrofer som de dødelige flommene i 1998, som ble forsterket av avskoging og erosjon langs Yangtze-elva, gjorde at nye sivile aktører engasjerte seg for å hjelpe de som bor langs elva. I likhet med den kjente blokaden av byggingen av en demning på elva Nu i provinsen Yunnan i 2004, en demning som ville ha oversvømt et område Unesco har erklært som verdens naturarv.

I et system hvor alt kommer fra toppen har miljøorganisasjonene paradoksalt nok dukket opp nedenfra og fra utlandet. I 1994 hadde landet ni ikke-statlige miljøorganisasjoner, ifølge den franske ambassaden i Beijing. Nå er tallet offisielt nær 8000 av de 500 000 registrerte ikke-statlige organisasjonene.3 Kathinka Fürst, «Regulating through leverage: Civil regulation in China», Universitetet i Amsterdam, 2016. Antallet doblet seg mellom 2008 og 2013. «Miljøbevegelsene har vokst mest av alle de siste årene,» sier Yiqun Wu fra organisasjonen Evig grønn, som han startet i 2012 med 100 000 yuan (124 000 kroner) fra egen lomme.

Myndighetene i Beijing har valgt å gi miljøorganisasjonene en enestående handlefrihet. «Lokalt kan de gjennomføre ulike aksjoner og kritisere myndighetene. Du vil bli overrasket over hvor tolerant regjeringen er overfor dem,» sier Josh Chin, korrespondent for Wall Street Journal i Beijing. Yiqun Wu er enig: Myndighetene var tidligere skeptiske, men støtter nå organisasjonens oppryddingskampanje – og nøler heller ikke med å finansiere den. Staten inviterer også miljøorganisasjonene til å vurdere miljøpåvirkningen til motorveiprosjekter og planlagte fabrikker. Noen organisasjoner, som Institutt for miljø og offentlig politikk, ledet av den berømte aktivisten Ma Jun, lager svartelister over selskaper som bryter miljøregler og går hardt til verks mot de mektige statsselskapene.

 

Ad hoc-motmakt

Siden 2015 har miljøorganisasjoner vært de eneste som på egen hånd kan gå rettens vei for å kreve erstatning for miljøødeleggelser, og oppmuntres til det av «de stadig strengere miljøreguleringene», sier miljøadvokaten Wang Canfa. Det året godkjente en domsinstans et søksmål fra Friends of Nature mot det amerikanske oljeselskapet ConocoPhillips, som de mente hadde skylden for oljesøl i Bohai-bukta øst for Beijing i 2011. Wang Canfa håper at han nå ville kunne plukke opp igjen andre saker han har ført for organisasjonen sin, Senter for rettshjelp til ofre for forurensing, som har strandet i det kinesiske rettsvesenets irrganger siden 1998. En av disse sakene dreier seg om innbyggerne i landsbyen Yushutun i provinsen Heilongjiang nord i landet, som krever erstatning fra statsselskapet Qihua Group for å ha sluppet ut alkaliske metaller og saltsyre fra en kjemisk fabrikk.4 Se «A case of land and water pollution in Qiqiha’er city, Heilongjiang province», 13. juni 2012, clapv.org.

Den sterkt desentraliserte staten sliter med et stort problem: Enigheten på toppen om at det haster å gjøre noe med miljøproblemene blir ikke delt på lavere nivå. Korrupsjon bidrar også til at de lokale partipampenes interesser sammenfaller med næringslivsledernes. Hvilken miljøpolitikk kan sentralmyndighetene føre hvis den ikke blir fulgt opp på bakken? Når miljøorganisasjonene overvåker provinsmyndighetene, sørger de for at de nasjonale beslutningene faktisk blir fulgt opp. «Det finnes en slag taus allianse mellom organisasjonene og sentralmakten for å holde lokalmyndighetene i ørene,» forteller Chloé Froissart, leder for Det fransk-kinesiske senteret ved universitetet Tsinghua i Beijing. «Organisasjonene fungerer dermed som en ad hoc-motmakt innad i systemet.»

Det hender også at toppledere i kommunistpartiet gir informasjon til organisasjonene for å få stanset omstridte prosjekter. En som har gjort det, er Mou Guangfeng, nestleder i avdelingen for miljøpåvirkning i Kinas statlige miljødirektorat SEPA. Da han oppdaget den manglende transparensen rundt godkjenningen av demningen i Nu-elva i 2003, anbefalte han grunnleggeren av miljøorganisasjonen Den grønne klodes frivillige, Wang Yongchen, å utarbeide en motrapport. Motstanden mot prosjektet endte med at daværende statsminister Wen Jiaboa året etter beordret at byggingen skulle stanses.5 Se Andrew C. Mertha, China’s Water Warriors. Citizen Action and Policy Change, Cornell University Press, Ithaca, 2008.

 

Lojalitetsplikt

Regimet er bevisst middelklassens forventninger om en modernisering av staten. Engasjementet mot forurensning, og mot korrupsjon, matvaresvindel og sosiale ulikheter, viser at ønsket om vekst nå får selskap av et håp om sosial rettferdighet. Partistatens evne til å innfri det vil ha mye å si for dens popularitet, maktbalansen innad i statsapparatet, og med stor sannsynlighet for hvorvidt Xi Jinping vil få fortsette som president etter 19. nasjonalkongressen i oktober. I mangel av sivile rettigheter har miljøorganisasjonene satt betingelser for en ny borgermedvirkning. Organisasjonene har fått en supplerende rolle i beskyttelsen av miljøet, og bidrar omvendt med å forbedre måten kommunistpartiet fungerer på.

Sentralmakten har samtidig dempet sin relative godvilje med mottiltak. Det ser vi tydelig i Hangzhou i kystprovinsen Zhejiang. Med sine spisse templer og den antikke Seksharmonipagoden lener «Østens Venezia» seg nonsjalant mot Vestsjøen. Noen steinkast unna er det en teateroppsetning for noen hundre skoleelever i uniform på barneskolen Xuejun. Melankolsk musikk og taler fulle av gode intensjoner: Miljøorganisasjonen Grønt Zhejiang er med på å arrangere en dag med opplæring i verdiene sjenerøsitet, selvoppofring og å vise hensyn til andre. Hvert av disse budene samsvarer med en «drøm» knyttet til regnbuens farger – deriblant en «grønn drøm» om et Kina med «grønne fjell og blått hav».

Hao Xin (36) er nestleder i Grønt Zhejiang, som han grunnla i 2000. Han skryter av 17 fulltidsansatte og tre hundre frivillige som ofte er rekruttert fra studentmiljøene, og snakker varmt om organisasjonens økosamfunnsprosjekt og «de hundre andre aktivitetene vi har hatt de siste årene». Han forteller at «det i begynnelsen var vanskelig å få støtte fra myndighetene, og det tok 13 år før organisasjonen fikk offisiell status».

Alt ble mye enklere i 2012, da Hao Xin, som har vært med i kommunistpartiet siden 1999, opprettet en particelle i organisasjonen. «Kommunistpartiet oppfordrer alle nye organisasjoner til å opprette sin egen celle. Vi var den første ikke-statlige organisasjonen i vår provins som gjorde det,» forteller han. Til gjengjeld stilte kommunistpartiets lokalavdeling to leiligheter til rådighet for organisasjonens ansatte. Disse fordelene kommer i tillegg til finansiering fra private kinesiske organisasjoner som stiftelsen til det kinesiske netthandelskonsernet Alibaba, myndighetene og gaver fra enkeltpersoner. Dessuten vet partiet å ære sine mest pliktoppfyllende medlemmer: «Organisasjonen vår har fått mange tusen priser for våre gjerninger,» sier Hao Xin.

Slik har kommunistpartiet bundet Hao Xins hender. Finnes det en rød linje han ikke kan krysse? Han blir litt irritert av spørsmålet, mumler og vrir seg unna: «Det er vanskelig å si, jeg er ikke i posisjon til å svare på det.» Hao Xins organisasjon deltar ikke i demonstrasjonene mot bygging av forurensende fabrikker som produserer paraxylen, et hydrokarbon brukt i produksjonen av polyester, som har dukket opp som paddehatter i provinsen de siste årene. Hao Xin støtter heller ikke landsbyboerne i Wuli og deres kamp mot forurensningen av Qiantang-elva, til tross for at landsbyen ligger i utkanten av Hangzhou. Han er kneblet av en streng lojalitetsplikt overfor regimet, som krever at man aldri setter spørsmålstegn ved dets legitimitet.

 

Regimets «te-invitasjoner»

Sentralmyndighetene har også etablert egne halvstatlige organisasjoner. Kinas miljøsammenslutning (ACEF) publiserer rødlister over det biologiske mangfoldet i elvene,6 Se «Cards of the aquatic biological species in the ten major rivers of China» og «Catalogue of life China 2015 annual checklist and China biodiversity red list», 13. juli 2015, www.acef.com.cn. driver kampanjer for å få husstandene i Beijing til å redusere strømforbruket7 «UNDP and GEF kick off a green initiative to empower local communities and NGOs in protecting the environment and combating climate change», 4. september 2012, www.acef.com.cn. og går til rettslige skritt. Men nærheten til makten fører til selvsensur: Statsselskapene kan ikke kritiseres og «det er utelukket å involvere seg i landets mange hundre ’kreftlandsbyer’» (hvor kreftforekomsten er langt over landsgjennomsnittet), beklager en ansatt i ACEF som vil være anonym. Han forteller også at det var umulig for organisasjonen hans å arbeide i byen Shifang i Sichuan, hvor det i 2012 var store demonstrasjoner mot Sichuan Hongda Groups bygging av et smelteverk. «Det er en av disse karantene­sonene vi ikke får lov å nærme oss,» sier han.

Det er utelukket å involvere seg i landets mange hundre ’kreftlandsbyer’.

Situasjonen til de uavhengige miljøorganisasjonene viser seg å være enda vanskeligere. Et eksempel på det er Beijing Global Village, en organisasjon startet av den kjente aktivisten Liao Xiaoyi, som er svært aktiv i byområdet Qufu i kystprovinsen Shandong. Organisasjonens medlemmer driver programmer for resirkulering av søppel og økologisk dyrking av bønner. Jeg ankommer samtidig med besøket til en mektig partipamp, dermed er det ingen som vil snakke med utenlandsk presse. I forkant av den 19. partikongressen har kontrollen blitt strengere – og det hersker stor usikkerhet blant miljøaktivistene, inkludert kjente folk som regimet ikke har noe imot, slik som Liao Xiaoyi. «Alle er ekstremt forsiktige,» unnskylder hun seg. «Men vi har møttes og vi er venner. Det er bra! Kom tilbake neste år!»

Regimets forordninger for å underlegge seg miljøorganisasjonene har blitt flere. For å registrere seg må organisasjonene få velsignelse fra et offisielt organ. Etter det «blir finansieringskildene gjennomgått i en årlig administrativ kontroll,» forteller Yiqun Wu. De må ha regelmessig dialog med byråkratiet, og iblant takke ja til en «invitasjon til te» (en bakgrunnssjekk). Myndighetene har også begynt å registrere utenlandsk finansiering: Siden 1. januar i år må de 7000 ikke-kinesiske organisasjonene i landet søke godkjennelse fra departementet for offentlig sikkerhet. I tillegg til disse byråkratiske hindringene må de holde seg unna ømtålige områder som Tibet og Xinjiang og bare rette skytset mot lokalmyndighetene og aldri mot sentralmakten.

 

Kina forblir rødt

Forskeren og kommentatoren Wu Qiang mener at sentralmakten ikke vil klare å nå målene sine. «Sivilsamfunnet vil dukke opp i andre former, slik det nå skjer med nye nettverktøy,» spår han. Sosiale medier utgjør et mer uformelt ytringsrom for 731 millioner kinesere.8 «Statistical report on Internet development in China. The 39th survey report», januar 2017, China Internet Network Information Center, https://cnnic.com.cn. «Det finnes sju–åtte milliarder Weibo-kontoer i Kina. Hvordan skal myndighetene klare å kontrollere alle disse?» spør Deng Fei. Miljø- og nettaktivisten på 39 år har siden 2011 drevet kampanjer mot forurensende selskaper fra kontoene sine på Weibo og WeChat, de to største sosiale mediene i Kina. Sammen med sine seks millioner følgere legger han press på regimet med bilder av miljøskader. «Weibo er den beste måten å nå et ungt og handlevillig publikum på,» forklarer han. Her kan de få nyheter om lokale demonstrasjoner som blir sensurert i de statlige mediene, eller gi penger til vern av trekkfugler og skogplanting i Gobiørkenen på folkefinansieringsplattformer, og de kan kritisere myndighetene med humor og sarkasme.

De sosiale mediene er blitt det beste stedet for å bryte sensurens alltid bevegelige grenser: «De røde linjene er ofte vage. De må derfor testes, og det er nettopp i de nye medienes interesse å stimulere til kreative ytringer,» sier Lin Li fra Greenpeace.

Men i en tid hvor ethvert framskritt for ytringsfriheten er usikkert, kommer det ofte tunge sanksjoner: I 2007 ble aktivisten Wu Lihong dømt til fire år i fengsel for å ha snakket for høyt om forurensingen i Taisjøen i Zhejiang. I fjor ble miljøaktivisten Liu Shu arrestert for å ha avslørt miljøinformasjon klassifisert som statshemmeligheter i den sørlige provinsen Hunan.9«China jails environmental activist for ’revealing state secrets’», 11. oktober 2016, www.rfa.org.

Det viser seg også helt umulig å treffe Chai Jing, den berømte filmskaperen bak dokumentaren Under the Dome om luftforurensingen i Kina, som ble sett 155 millioner ganger i dagene etter at den ble lagt ut på nett i 2015. Hun vet at hun er overvåket og avviser alle intervjuforespørsler. Situasjonen er like kompleks for advokatene. Flere hundre advokater har blitt anklaget for å «undergrave statsmakten» og utsatt for straffetiltak siden 2015. Å innlede en sak mot staten, uten å gå til krig, er en vanskelig øvelse. «Vi handler for å løse problemer, ikke for å oppmuntre forurensningsofre til å gå imot myndighetenes interesse,» sier Wang Canfa med uendelig mange forbehold.

For det store flertallet av aktivister som kastes mellom uforutsigbare sykluser av liberalisering og innstramminger, er hverdagen usikker. «Om en kampsak bare handler om et enkeltstående miljøproblem, er det uproblematisk. Men så snart det dreier seg om en organisert politisk kraft blir det farlig,» sier sosiologiprofessoren Zhang Yanlong ved Universitetet i Beijing. Aktivistene kan dermed godt drømme om både grønt og blått, men bare så lenge Kina forblir rødt.

Oversatt av redaksjonen

Guillaume Pitron er journalist.

Fotnoter   [ + ]