USA Air condition

Et nedkjølt samfunn


Intense hetebølger som følge av global oppvarming gjør kunstig avkjølt luft stadig mer forlokkende, og bidrar til enda mer global oppvarming. I USA er hele nasjonen, inkludert Alaska, blitt avhengig.
Av

Kanadiske Hamilton er ikke akkurat kjent for sitt milde klima. Hvert år er det 129 dager med minusgrader i byen med en halv million innbyggere, og bare 18 ganger kryper gradestokken over 30 grader. Likevel har 82 prosent av boligene klimaanlegg, og kommunen vil nå gi det gratis til fattige innbyggere med helseproblemer. Hamilton vil dermed følge en amerikansk trend og gi offentlig støtte til innbyggere som ikke har råd til klimaanlegg.1 I 2011 beløp de totale subsidiene til klimaanlegg i USA seg til 269 millioner dollar, det vil si en fjerdedel av støtten til oppvarming. Se «Low income home energy assistance program», U. S. Department of Health and Human Services, Washington DC, 2015.

Å subsidiere air condition er ikke så absurd som det høres ut. Hvert år er lufta kvelende varm med temperaturer over 40 grader fra Arizona til Mississippi, New Mexico til Florida, Texas til Nevada. Har du ikke klimaanlegg her står du i fare for å få høyt blodtrykk, lungesvikt, søvnproblemer og hodepine. I sør har derfor 97 prosent av boligene klimaanlegg. Enkelte delstater, blant andre Arizona, påbyr huseiere å sørge for at leietakere, utover strøm og vann, har et fungerende klimaanlegg.

Barn i New York kjøler seg ned i 1937, før klimaanleggene erobret USA.
FOTO: AKG IMAGES / WEEGEE / NTB SCANPIX.

Men amerikanernes svakhet for kunstig avkjøling begrenser seg ikke til ørkenområder eller subtropiske strøk. Alle elsker det, selv i Vermont og Montana hvor snøstormer er langt vanligere enn hetebølger. I husene, bilene, restaurantene, butikkene, offentlige kontorer, kollektivtransport, stadionene, heisene, skolene, idrettshallene og kirkene er temperaturen konstant rundt 20 grader uansett årstid. Selv de amerikanske soldatene i Afghanistan installerte air condition i teltene sine. «For en som jobber i et klimatisert kontor vil et hus uten være uutholdelig, og omvendt,» skriver journalisten David Owen i New York Times.2 David Owen, «The efficiency dilemma», The New Yorker, 20. desember 2010.Avhengigheten har en betydelig miljøkostnad med klimagassutslipp fra kjølevæskene og økt energiforbruk. Hvert år går seks prosent av USAs strømforbruk med til å kjøle ned hus og bygg, og strømmen kommer ofte fra kull. 20 prosent av husholdningenes strømregninger skyldes klimaanlegg. De siste to årene har USA brukt like mye strøm på å kjøle ned byggene sine som Afrikas samlede strømforbruk. I tillegg bruker klimaanleggene i bilene mellom 26 millioner og 38 millioner liter bensin i året.3 Stan Cox, «Cooling a warming planet: a global air conditioning surge», Yale Environment Magazine, 10. juli 2012, www.e360.yale.edu.

I juli 1960, i en tid da få amerikanske bygg hadde installert klimaanlegg, skrev en journalist i Saturday Evening Post oppglødd om en revolusjon. Men det har snarere dreid seg om en langsom og metodisk erobring, en erobring som ble innledet på begynnelsen av 1900-tallet og nå har lagt under seg en hel verden. Klimaanlegget har endret USA, geografien, byene, fritidsaktivitetene, forbruket, det sosiale livet og selv sexlivet: Før klimatiseringen syntes mange at sommervarmen var for intens for å hoppe i høyet og fødslene var markant lavere ni måneder senere, i april og mai. Med kontrollerte innetemperaturer forsvant denne sesongvariasjonen.4 Alan Barreca, Olivier Deschenes og Melanie Guldi, «Maybe next month? Temperature shocks, climate change, and dynamic adjustments in birth rates», Institute for the Study of Labor, Bonn, november 2015, www.ftp.iza.org.

 

Kjølig kinosommer

Da de første klimaanleggene dukket opp på begynnelsen av 1900-tallet var det ikke for å gi mennesker komfort, men for å lagre varer. Et trykkeri i New York slet med at de ikke kunne trykke og lagre papir når det var varmt. De ba ingeniøren Willis Carrier om å lage et apparat som kunne kontrollere luftfuktigheten og temperaturen. Maskinen, som presset luft gjennom rør som inneholdt en kjølevæske, sto klar i 1902. Den ble en umiddelbar suksess. På under ti år gikk alle industrier som slet med temperatursvingninger over til klimatisering – tekstil, tobakk, pasta, tyggegummi, mel, sjokolade.

Arbeiderne satte også pris på den friske lufta. «Produksjonen holdes på et maksimum og arbeidere, i stedet for å være vanskelig å skaffe, søker seg faktisk til en fabrikk utstyrt med Carrier,» skrøt en annonse for selskapet i 1921, et selskap som nylig flyttet deler av produksjonen sin til Mexico. Åtte år senere hevdet en annen annonse at «den mer behagelige og sunnere lufta har tiltrukket seg de mest attraktive arbeiderne og praktisk talt utryddet arbeiderproblemer».5 Gail Cooper, Air-Conditioning America. Engineers and the Controlled Environment, 1900–1960, The Johns Hopkins University Press, Baltimore, 1998. Avkastningen var det avgjørende, ikke arbeidernes komfort. Formennene så at arbeiderne var mindre produktive under hetebølger, tempoet dalte og fraværet økte. Iblant måtte de gi ekstra pauser, starte arbeidsdagen tidligere eller stanse produksjonen.

Arbeidsgiverne begynte å undersøke hvilken temperatur som ga maksimal effektivitet.

Dette var tiden for taylorisme og rasjonalisering. Arbeidsgiverne begynte å undersøke hvilken temperatur som ga maksimal effektivitet. De føderale myndighetene foretok også tester og fastslo at maskinskriverne ble 24 prosent mindre produktive når man skrudde av klimaanlegget på sommeren.6 Gail Cooper, Air-Conditioning America, se over. «Hvorfor har de fleste store oppfinnelser og framskritt i vitenskap og industri kommet fra tempererte områder?» spør en Carrier-annonse som viser en solbrun mann liggende på bakken med en sombrero over ansiktet. «Fordi den tropiske varmen i århundrer har fratatt menn energi og ambisjoner. Det fantes ikke air condition. Så de tok siesta.» Med store bokstaver står det: «Temperatur 102°F – produksjon 0».7 Marsha E. Ackermann, Cool Comfort. America’s Romance with Air-Conditioning, Smithsonian Institution Press, Washington DC, 2002. Slik ble stadig flere kontorer, fabrikker og offentlige kontorer overbevist.

Selv om klimaanlegg først ble forbundet med arbeid, kom mange etter hvert til å forbinde det med fritid og fornøyelse gjennom kinoene. På slutten av 1800-tallet gikk folk på kino først og fremst om vinteren. Få var interessert i å stue seg sammen i et lukket rom i heten, så salene var ofte tomme, eller stengt, på sommeren. I 1917 bestemte kinokjeden Balaban & Katz seg derfor for å kjøle ned sine kinoer i Chicago. Investeringen ble tjent inn allerede den første sommeren, og konkurrentene fulgte etter. I 1936 hadde tre fjerdedeler av byens 256 kinoer installert klimaanlegg. Trenden spredte seg så til de andre amerikanske storbyene. «Det er kaldt inne» og «Alltid 20 grader» sto det på skilt med isbjørner, isbiter eller snøflak utenfor kinoene i New York, Houston og Los Angeles. Sommeren var ikke lenger lavsesong, noe som ga opphav til trenden med å slippe storfilmer på sommeren.

 

Strøm til solskinnsbeltet

Etter kinoene kom klimatiseringen til togene, restaurantene, butikkene og hotellene. «Klimaanleggene blir først installert i etablissementene til de store kjedene, så hos de lokale kjedene, før de kommer til de uavhengige butikkene og de små nærbutikkene,» forteller en i bransjen i 1937.8 Jeff E. Biddle, «Making consumers comfortable: The early decades of air-conditioning in the United States», The Journal of Economic History, vol. 71, nr. 4, Cambridge, desember 2011. Det var vanskelig å konkurrere mot en klimatisert konkurrent. Forelsket i moderniteten og henrykt over et kjølig avbrekk fra sommerheten, forlot kundene de overopphetede butikkene. Den avkjølte lufta var også ren og sunn, hevdet reklamene og offentlige myndigheter. På togene fikk den bort sigarettrøyken «på magisk vis». Den var også bra for gravide, eller i det minste mente helsekommissæren i Chicago det, og rådet vordende mødre til å gå på kinoene til Balaban & Katz sommeren 1921. Der ville de finne en luft som var «renere enn på Pike Peak» (en fjelltopp i Colorado).

Med det gode ryktet i ryggen trengte klimaanleggene seg inn i de amerikanske hjemmene etter andre verdenskrig. I mellomkrigstiden hadde flere selskaper forsøkt seg på privatmarkedet uten hell. Apparatene bråkte for mye, de var for store og ikke minst for dyre til å overbevise de store massene. Men i 1951 lanserte Carrier vindusapparatet, som var lett å installere og langt billigere. Rushet begynte: I 1960 hadde 12 prosent av amerikanske hjem klimaanlegg, 20 år senere var andelen 55 prosent, så 82 prosent i 2005 og nesten 90 prosent i dag. Klimaanleggene startet som et symbol på overklassens rikdom, så kom de til middelklassen, og nå er de allemannseie.

Etter som klimaanleggene spredte seg til alle delene av landet og alle samfunnslag, gjorde luftavkjølingen seg selv uunnværlig. Sørstatene hadde lenge vært mer rurale enn delstatene i nord. På begynnelsen av 1900-tallet sank befolkningstallet her. Ti millioner innbyggere forsvant mellom 1910 og 1950. De fleste var svarte som flyktet fra raselover og arbeidsledighet som følge av mekaniseringen av landbruket. Mange dro til Midtvesten for å finne arbeid. Men flyttestrømmen snudde da segregasjonen offisielt ble avskaffet på begynnelsen 60-tallet. De tidligere kvelende varme sørstatene var igjen blitt attraktive for folk og bedrifter, som kunne nyte solen uten alle ubehagene og plagsomme fagforeninger. Mellom 1950 og 2000 økte de såkalte Sun Belt-delstatene sin andel av den amerikanske befolkningen fra 28 til 40 prosent. «Uten air condition ville det vært utenkelig at Florida i dag skulle ha 18,5 millioner innbyggere,» bemerker historikeren Gary Mormino.9 Sitert i Stan Cox, Losing Our Cool: Uncomfortable Truths About Our Air-Conditioned World (And Finding New Ways to Get Through the Summer), The New Press, New York, 2010. Disney World i Orlando ville vært en ovn og ingen ville gamblet i kasinoene i Las Vegas midt i den glovarme Nevada-ørkenen.

 

Kulde som klassemarkør

Phoenix i det golde Arizona hadde 50 000 innbyggere i 1930. I dag har byen 1,5 millioner og forstedene erobrer daglig nytt terreng. Betongen og asfalten absorberer varme på dagen og slipper den ut når solen går ned. Dermed synker temperaturen lite på natta. Gradestokken kryper over 43 grader 30 dager i året (mot sju på 1950-tallet). I juni i år nærmet termometeret seg 50-tallet tre dager på rad. Fra morgen til kveld brummer flere hundre tusen klimaanlegg og slynger varmen ut i atmosfæren, noe som får temperaturen til å stige med to grader og gjør at folk kjører på med enda mer air condition.10 Stan Cox, «Cooling a warming planet», se over.

Det er åpenbart ikke umulig å bo i sørstatene uten klimaanlegg. For hundre år siden var det ingen som tenkte på det. Den gang var livet organisert etter klimaet. Butikkene holdt stengt på den varmeste tiden på dagen, barna fikk fri fra skolen når lufta ble for tung, og man tok gjerne siesta etter formiddagsmaten. Arkitekturen var også tilpasset varmen: store dører og vinduer for å få lufta til å sirkulere, høyt under taket, tynne vegger mellom rommene, store gesimser for å beskytte mot sola, gulv hevet over bakken og skyggefulle verandaer. Om ikke det var nok, satte man opp takvifte, en oppfinnelse som bruker ti–tjue ganger mindre energi enn et klimaanlegg. Folk satte beina i en balje med kaldt vann eller la et vått håndkle rundt nakken.

Amerikanerne liker nå temperaturer som får de fleste turister til å hakke tenner.

Boligene som begynte å dukke opp i Sun Belt på 1960-tallet lignet husene i Pennsylvania og Indiana: prefabrikkerte eneboliger med små vinduer satt rett på bakken, boligblokker med et sentralt klimaanlegg, og skyskrapere hvor man ikke kunne åpne vinduene. Ettersom tomtene var billige spredte byene seg så langt øyet kunne se og gjorde bilen enda mer uunnværlig enn i nord. Ifølge historikeren Raymond Arseneault bidro klimaanlegget til å «amerikanisere» sørstatene. Regionale forskjeller ble utvisket og USA ble homogenisert.11 Raymond Arsenault, «The end of the long hot summer: the air conditioner and Southern culture», The Journal of Southern History, Baton Rouge (Louisiana), vol. 50, nr. 4, november 1984. I Louisiana og i Alabama har skolene, butikkene og kontorene åpent hele dagen, og naboer sitter ikke og diskuterer på verandaene lenger. På sommeren i New York er det ingen som lenger kjøper isbiter av gateselgere eller legger madrassen på balkongen. Fra nord til sør lever alle i kunstig tempererte omgivelser.

Amerikanerne forventer å finne kunstig kulde overalt og hele tiden. På en kveld hvor temperaturen ikke kryper over åtte grader vil en innbygger i Seattle ikke nøle med å forklare deg hvordan klimaanlegget fungerer, og i Alaska har nær en fjerdedel av hotellene air condition. Amerikanernes varmetoleranse har erodert så mye at amerikanerne nå liker temperaturer som får de fleste turister til å hakke tenner. Som i tiden hvor klimaanlegg bare fantes på luksushotellene eller førsteklassevognene på togene, er kunstig kulde fortsatt forbundet med raffinement og klasse. I 2005 rapporterte New York Times at temperaturen i klesforretningene i byen sank jo høyere statusen var: Lavpriskjeden Old Navy hadde 26,8 grader, fire grader mer enn eksklusive Macy’s og nesten sju grader mer enn luksusbutikken Bergdorf Goodman.

 

Redusert produktivitet

Klimaanleggets erobring av USA har imidlertid ikke vært fullstendig smertefri. I begynnelsen sendte kundene harmdirrende klager om overdreven kulde i butikkene og kinoene. I sør vendte innbyggerne ryggen til teknologien som de så på som en import fra nord, hvor folk ikke taklet litt varme. President Franklin D. Roosevelt hatet apparatet forgjengeren hadde installert. «Han mislikte sterkt enhver form for luftavkjøling og nølte aldri med å fortelle det. Hans mange frimodige kommentarer til pressen ga anlegget en ganske dårlig reklame,» sa en leder i Carrier i 1931.12 Marsha E. Ackermann, Cool Comfort, se over. Mange intellektuelle hadde samme holdning som Roosevelt. Forfatteren Henry Miller så klimaanlegget som et symbol på amerikanernes skilsmisse fra naturen (The Air-Conditioned Nightmare, 1945), mens historikeren Lewis Mumford kritiserte menneskehetens ønske om å ha full kontroll over omgivelsene sine (The Pentagon of Power, 1970).

I dag går miljøaktivister ut mot klimatiseringens miljøkostnader. Forskere mener at den er en faktor i fedmeepidemien, fordi folk har en tendens til å spise mer når det er kaldt, samtidig som kroppen ikke trenger å bruke kalorier på å holde seg varm eller kald. Klimatiseringen gjør også at folk holder seg mer innendørs og er mer stillesittende. Feminister mener at innetemperaturene er sexistiske, fordi de systematisk er tilpasset menn i bukse, skjorte og slips, men iskalde for kvinner i kjole og sandaler.13 Petula Dvorak, «Frigid offices, freezing women, oblivious men: An air-conditioning investigation», The Washington Post, 23. juli 2015. Hver sommer flommer sosiale medier over av kvinner – og iblant også menn – som klager over å måtte ta med genser, pledd eller kåpe for å takle kulden i de amerikanske inneområdene.

Motstanden har likevel aldri bremset utbredelsen til teknologien. For siden 1960-tallet har myndighetene gitt subsidierte lån til familier som vil kjøpe klimaanlegg. Låneselskaper har også tatt høyere renter på lån til kjøp av boliger uten air condition, og boligutbyggerne har automatisk installert klimaanlegg. Mens kraftgiganter som General Electric har gnidd seg i hendene over det økte strømforbruket.

I 2015 forbød New York butikkene å ha dørene åpne når de har på klimaanlegget.

Klimatiseringen er ikke bare negativ. Utover komforten har den bidratt til å fjerne tropiske sykdommer som malaria fra sørstatene, ettersom folk er blitt mindre utsatt for myggstikk, og gulfeber. Dødstallene om sommeren har også falt. Mellom 1972 og 1992, da de fattige ennå ikke hadde klimaanlegg, førte hetebølger til over 5000 døde. I en hetebølge i 1995 døde 500 bare i Chicago. Nå er hetebølgene ikke lenger synonymt med død. Luftavkjøling er uunnværlig i sykehus og operasjonssaler, og nødvendig for å lage legemidler som ofte krever en konstant temperatur. Datasentrene som internettet trenger må også kjøles ned for å fungere.

Ingen ser dermed for seg å begrense bruken i USA. I 2008 forsøkte FN å gå foran og øke temperaturen i hovedkvarteret i New York med tre grader. Ingen fulgte etter. Bare en håndfull byer har innført noen beskjedne tiltak for å begrense energisløsing. I 2015 forbød for eksempel New York butikkene å ha dørene åpne når de har på klimaanlegget – en gammel teknikk for å lokke folk inn med en frisk bris.

Etter Fukushima-ulykken i 2011 ble japanerne tvunget til å redusere strømforbruket drastisk og dermed luftavkjølingen. En professor ved universitetet Waseda i Tokyo registrerte da en nedgang i produktiviteten hos kontoransatte tilsvarende tretti minutter arbeid per dag.14 Elisabeth Rosenthal, «The cost of cool», The New York Times, 18. august 2012. Her ser vi én grunn til at amerikanske arbeidsgivere ikke vil følge FNs eksempel.

Oversatt av redaksjonen

Benoît Bréville er medredaktør, franske Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra USA

James Comey

Min fiendes fiende

Mange amerikanere håper nå etterretningstjenestene skal tøyle Donald Trump. Hvordan kan de

Trumps iranske diktat

8. mai trakk Donald Trump USA fra atomavtalen med Iran. Som eiendomsmogul har

Hvem vet hva de vet

Myndighetene har lenge tolerert datagigantenes brudd på skatteregler, åndsverk og personvern. Men
0 kr 0
Gå til Toppen