Kunsten holder stand i Bagdad

På tross av volden, manglende midler og sviktende infrastruktur flommer Iraks hovedstad over av kulturprosjekter.

Et dusin unge menn koster stille og tankefullt bort grus og murrester. En besk røyk fester seg i halsen når de trekker seg tilbake og overlater oss til den blytunge stillheten fra et kvelende, svart krater. Så starter musikken og en lysstråle treffer bakken, hvor det ligger en kropp for døden. Ansiktet låser seg fast i blikkene våre, med smerten i livets siste gnist. En lidelsesfelle, med fillete klær og et skremt blikk, har kommet seg bort til ham og forsøker å gripe armen hans i en broderlig gest. Når armene møtes rykker den skadde kroppen til. Forsøkene på å nærme seg synes dømt til å mislykkes, men mannen gir seg ikke og legger de store armene sine rundt det siste åndedraget, i et desperat forsøk på å temme smerten. Denne gripende og forstyrrende balletten varer i tjue fortettede og foruroligende minutter inntil et bønnerop forteller oss at vi må overgi oss til sorg og bønn, lete etter lindring i det hinsidige.

Unge irakere er kommet i hopetall til Muntada al-Masrah, den tidligere boligen til statsministeren i Iraks første regjering (1920) som ble bygd om til teater i 2009. Publikum gir en lang stående ovasjon for Ammonium, koreografen Ali Daims oppsetning til minne om ofrene for en ammoniakkbasert bilbombe i Karrada 3. juli i fjor. Bomben mot det sjiadominerte strøket, som også huser en stor kristen minoritet, tok livet av over 300 personer, og utslettet hele familier som var samlet for å feire slutten på ramadan. «Vi så noen helt forferdelige scener. De er risset inn i minnet vårt for all tid,» sier regissøren, som selv mistet familiemedlemmer i angrepet. (…)

^

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Makten på veggen

Neste sak

Aristofanes den fryktløse

Mer Kunst

Den kloge narrer den teatralske

Frida Kahlo og Maverick Modigliani er to vidt forskellige bud på et kunstnerportræt. Den ene konventionel og klog, den anden visuelt ambitiøs, men også rigeligt teatralsk og insisterende.

Håpets plakater

Fra slutten av 1800-tallet fornyet radikale kunstnere tresnittet. Verkene deres fordømte den sosiale volden og viste omveltningene i samtiden og nazismens framvekst.

Revolusjonen ifølge Chagall

Kunstrevolusjonen etter 1917 blir oftere forbundet med Kasimir Malevitsj enn Marc Chagall. Chagall bidro imidlertid også med en kunstskole hvor avantgarden møtte folket.

Hvem eier rettighetene til historisk lidelse?

Et maleri av Emmett Till, en svart tenåring fra Chicago som ble drept i 1955, har fått rasismebeskyldninger til å hagle på begge sider av Atlanteren. Striden dreier seg imidlertid ikke om rasistisk kunst, men om hvem som skal få profittere på antirasismen.

Innsiden ut, utsiden inn

Rachel Whiteread begynte med å legge hverdagsgjenstander i støpeformene og lage skulpturer av det «negative rommet» inni eller rundt dem. Siden har hun lagd monumentale avstøpninger av tomrommene i hele hus. I disse dager vises en retrospektiv utstilling av verkene hennes på Tate Britain.

0 kr 0