Afrika /

Genoffensiv i Afrika


Frøgigantene forsøker å bruke sult og fattigdom i en massiv offensiv for å innføre genmodifiserte organismer (GMO) i Afrika, men dårlige resultater i flere land har dempet afrikanernes iver.
Av

Overraskelsen var gledelig for bomulls­bonden Paul Badoun i Bobo-Dioulasso i Burkina Faso. For knapt et år siden fortalte en venn at han ikke lenger trengte dyrke «den satans Bt-bomullen» som selskapet Sofitex i årevis hadde prakket på ham. Bt står for Bacillus thuringiensis, en bakterie som gir motstandsdyktighet mot visse insekter. Stuet sammen på en benk på høyden over landsbyen Konkolekan har Badoun og vennene ikke mye fint å si om denne genmodifiserte bomullen: Den var for dyr og satte dem i gjeld, de fikk ikke avlingene Sofitex hadde lovet, kvinnene som høstet den ble syke, og dyrene som spiste bladene døde. Landsbyen som lever av bomullsproduksjon og kvegdrift, lå nede for telling. «Nå går alt bedre i Konkolekan,» sier Badoun. For nå har transgenetisk bomull forsvunnet fra de burkinesiske markene – i det minste for øyeblikket. «Bomullen er tyngre og dyrene friske. Vi vil ikke ha GMO. Aldri mer!»

GMO-motstandere protesterer i Cape Town, Sør-Afrika, som lenge var det eneste landet med genmodifiserte avlinger i Afrika. Foto: WAYNE CONRADIE, EPA / NTB SCANPIX.

De tre dominerende selskapene i landet – Sofitex, Socoma og Faso Coton – bestemte seg i fjor sommer for å kutte ut Monsantos Bt-bomull på grunn av dårlig avkastning og middelmådig kvalitet. Sju år etter at de hadde innført bomullstypen gikk den dermed fra 70 prosent av landets produksjon til null prosent.

«Vi angrer ikke,» sier Socomas direktør, Ali Compaoré. «Avlingene i 2016–2017 har vært hundre prosent konvensjonelle og svært gode.» De burkinesiske bøndene har høstet inn 683 000 tonn bomull mot 586 000 året før (+ 16 prosent), da halvparten av såkornene fortsatt kom fra Monsanto og Burkina Fasos institutt for miljø og landbruksforskning (Inera). I snitt steg avlingene fra 885 til 922 kilo per hektar (kg/ha). «Fiberkvaliteten er blitt mye bedre,» rapporterer bomullsprodusentforeningen AICB.1 Pressekonferanse, Ouagadougou, 22. april 2017.

 

Røde varsellamper

En av fem innbyggere lever direkte av bomullen som står for over fire prosent av landets BNP. Bomull var lenge den fremste eksportvaren til det lille inneklemte landet i Vest-Afrika, men ble kastet ned fra tronen av gulleksporten på begynnelsen av 2000-tallet. 350 000 bønder og nær 250 000 gårder, for det meste små og familiedrevne, dyrker bomull. «Bomull har vist seg nyttig i kampen mot fattigdom og for å bedre levekårene på landsbygda,» står det i en rapport fra landets miljødepartement i 2011.2 «Analyse du secteur économique du secteur du coton. Liens pauvreté et environnement», Burkina Fasos miljødepartement, Ouagadougou, august 2011. De dårlige GMO-resultatene risikerte derfor, mente departementet, å svekke en essensiell sektor.

Bare tre prosent av det dyrkede arealet i Afrika blir brukt til GMO-avlinger.

Offisielt var eksperimentet i Burkina Faso en suksess og et eksempel til etterfølgelse for resten av verden: Avkastningene var eksepsjonelle, bøndene friskere og produksjonen økte. Knapt et år etter den første innhøstingen i 2010 publiserte forskere, som hadde fått flere prosjekter finansiert av Monsanto, en studie hvor de skrev: «Erfaringen fra Burkina Faso det siste tiåret gir et godt eksempel på de prosessene og prosedyrene som kreves for en vellykket innføring av et bioteknologisk produkt i et utviklingsland.»3 Jeffrey Vitale, Gaspard Vognan, Marc Ouattarra og Ouola Traore, «The commercial application of GMO crops in Africa: Burkina Faso’s decade of experience with Bt cotton», AgBioForum, vol. 13, nr. 4, Columbia (Missouri), januar 2010. Men samme år begynte varsellampene å blinke. «Allerede i de første forsøkene oppdaget de burkinesiske forskerne et problem,» forteller en sentral bransje­aktør som av kontraktsmessige grunner vil være anonym. «Men Monsanto sa at vi ikke måtte bekymre oss og forsikret oss om at såkornet ville bli forbedret. I 2010 sa bomullsselskapene til Monsanto: ’Dere får tre år på å løse problemet.’ Men ingenting endret seg. De holdt oss for narr.»

Fiberen i Bt-bomull er dårligere og har en rekke negative egenskaper. Før den genmodifiserte bomullen ble introdusert utgjorde langfibret 93 prosent av landets produksjon, og kortfibret 0,44 prosent. I 2015 var forholdet snudd, med henholdsvis 21 og 56 prosent.4 «Mémorandum sur la production et la commercialisation du coton génétiquement modifié au Burkina Faso», AICB, Ouagadougou, 2015. Resultatet var at den en gang så ettertraktede burkinesiske bomullen mistet anseelse, og dermed verdi.

 

Trojansk hest

Etter hvert som folk letter på sløret, begynner årsakene til floppen å bli klare: Monsanto og Inera slurvet med genmodifiseringen. Normalt må hybriden tilbakekrysses seks–sju ganger med en forelder for å få et likt genetisk resultat, forteller genetikeren Jean-Didier De Zongo, en framtredende GMO-motstander i Burkina Faso. «De gjorde bare to.» I Ineras laboratorier legger de heller ikke skjul på det: «Det hastet, bransjen tapte penger, folk ville ha en rask løsning,» sier en laborant.

På begynnelsen av 90-tallet ble bomulls­åkrene invadert av larver. Produksjonen falt. De forgjeldede bøndene gikk derfor over til andre sorter. «Bransjen led, vi visste ikke hva vi skulle gjøre,» forteller François Traoré, grunnleggeren av Unionen for bomullsbønder. Da kom Monsanto med vidunderkuren: GMO. «Vi hadde ingenting å tape, og det gjaldt å handle raskt,» sier generalsekretær i AICB, Georges Yameogo.

Den amerikanske giganten stengte kontoret sitt i Bobo-Dioulasso i september i fjor, like diskré som selskapet hadde åpnet det i 2009. Nederlaget i Burkina Faso svir, spesielt siden Monsanto hadde gjort det lille landet til sin trojanske hest i Afrika. I en studie Inera og Monsanto publiserte i 2011 står det: «Hvis innføringen av Bt-bomull i Burkina Faso blir en suksess, er det forventet at det vil bli en inngangsport for framtidig introduksjon og utvikling av andre bioteknologiske avlinger i Afrika.»5 Jeffrey Vitale, Marc Ouattarra og Gaspard Vognan, «Enhancing sustainability of cotton production systems in West Africa: A summary of empirical evidence from Burkina Faso», Sustainability, 2011, http://www.mdpi.com. Men om nederlaget i Burkina Faso kjølnet iveren i regionen, har det ikke gravlagt GMO-forkjempernes ambisjoner i Afrika. Snarere tvert imot.

 

Organisasjonskaravane

Sør-Afrika var lenge det eneste landet med genmodifiserte avlinger. De første ble innført i 1997 og i dag er 80 prosent av maisen, 85 prosent av soyaen og nesten alt av bomullen genmodifisert. Først på slutten av 2000-tallet forsøkte andre land seg. I 2008 annonserte Egypt at de ville starte med Bt-mais. Samme år meldte Burkina Faso at landet ville begynne å dyrke Bt-bomull etter flere år med tester. Og i 2012 var turen kommet til Sudan med kinesisk Bt-bomull. Ingen av disse forsøkene har vært særlig overbevisende: For tiden er det bare Sudan, hvor det er svært vanskelig å få noe informasjon, som fortsatt dyrker GMO.

«Motstanden begynner å slå sprekker» hevder likevel International Service for the Acquisition of Agri-Biotech Applications (Isaaa). Denne private organisasjonen, opprettet for å fremme GMO i Afrika, mener at «en ny bølge av aksept er i ferd med å dukke opp».6 www.isaaa.org Flere land har vedtatt lover om biosikkerhet for å regulere produksjonen og salget. Og en rekke av dem tillater allerede uttesting i avskjermede områder, og senere i åpne åkre. Det er tilfellet i Burkina Faso – på tross av landets dårlige bomullserfaring – med mais og svartøyebønner, i Egypt med hvete, i Kamerun med bomull, og i Ghana (bomull, ris, svartøyebønner), Kenya (mais, bomull, maniok, søtpotet, durra), Malawi (bomull, svartøyebønner), Mosambik (hvete), Nigeria (maniok, svartøyebønner, durra, ris, mais), Uganda (mais, banan, maniok, ris, potet) og Tanzania (hvete).

To engelsktalende land går foran i GMO-offensiven. Først og fremst Kenya, Øst-Afrikas økonomiske motor, hvor flere GMO-organisasjoner, blant andre Isaaa, har hovedkontorer. Monsanto flyttet også sitt kontor hit fra Johannesburg i januar 2015. Like etter tillot myndighetene produksjon av Bt-bomull og -mais.

Nigeria, den nest største afrikanske økonomien etter Sør-Afrika, er også positivt innstilt til GMO. Markedspotensialet er enormt, for i 2050 kan Nigeria bli verdens tredje mest befolkede land med nær 400 millioner innbyggere. I 2015 åpnet nasjonalforsamlingen for de første forsøkene, etter en debatt hvor Burkina Faso ble holdt fram som eksempel, da nederlaget ennå var en godt bevart hemmelighet. I fjor høst slo Nigerias vitenskapsakademi (NAS) også fast at det ikke er farlig å spise genmodifisert mat.

Alle er likevel ikke enige om «privatiseringen av det levende». I mars i fjor leverte over hundre nigerianske bondeorganisasjoner, studentbevegelser og ikke-statlige organisasjoner et opprop til myndighetene i protest mot Monsantos prosjekter. En av frontfigurene, Jibrin Ibrahim fra Senter for demokrati og utvikling, mente den amerikanske frøprodusenten forsøkte å «underkaste alle bøndene» og gjøre Nigeria til sitt nye brohode i Afrika.7 Jibrin Ibrahim, «Monsanto’s plot to take over Nigeria’s agriculture», Daily Trust, Abuja, 25. juli 2016.

På samme tid startet tre hundre vestafrikanske organisasjoner en karavane som i fjor reiste fra Burkina Faso til Senegal via Mali. «Målet vårt er å opplyse dem det gjelder, det vil si bøndene, men også de offentlige myndighetene, om GMO-ens farer for både den rurale økonomien og det biologiske mangfoldet,» forklarer Ousmane Tiendrébéogo. Den burkinesiske bonde­lederen har også deltatt i høringene til Det internasjonale tribunalet mot Monsanto, som en rekke organisasjoner arrangerte i Haag i oktober i fjor. «Borgerrettssaken» endte med en symbolsk domfellelse mot det amerikanske frøselskapet 18. april i år.

 

Monsantos erobring

Overalt i Afrika organiserer motstanderne seg. Da kamerunske Sodecoton i 2012 annonserte at de ville begynne å dyrke Bt-bomull ble det dannet en paraplyorganisasjon med det talende navnet Attention OMG («Advarsel GMO»). En av drivkreftene her, Bernard Njonga, kritiserer hemmeligholdet og mangelen på transparens rundt Sodecotons prosjekt. «Vi ønsker å holde øye med prosessen,» sier han. «Vi er ikke imot GMO som sådan. Vi ønsker bare at all informasjon blir gjort tilgjengelig slik at borgerne kan avgjøre med mest mulig kunnskap om saken. Men de gir oss ingen informasjon. De har ikke fortalt oss noe som helst. Og på bakken gir Sodecoton fagre løfter til bøndene: større avlinger, mindre sprøyting.»

GMO-motstanderne står overfor et massivt maskineri. I tillegg til Monsanto, som har kartlagt det afrikanske potensialet siden slutten av 90-tallet, har tyske Bayer (som i fjor høst kjøpte Monsanto), amerikanske DuPont Pioneer og sveitsiske Syngenta (kjøpt opp av kinesiske ChemChina) også kastet sine øyne på kontinentet. Afrika er den siste utposten, ifølge Isaaa: 60 prosent av planetens udyrkede dyrkbare mark, og bare 3 prosent av det dyrkede arealet brukes til GMO (2,6 millioner hektar ifølge Isaaa, mot 70 millioner i USA).

For genlobbyen er nederlaget i Burkina Faso bare et uhell på veien.

I tillegg til hovedkontoret i Nairobi har Monsanto åpnet kontorer i Malawi, Nigeria, Sør-Afrika, Tanzania og Zambia. Såkornselskapets regiondirektør, Gyanendra Shukla, kommer fra India, hvor GMO allerede har erobret bomullsmarkedet. Da han kom til Nairobi i januar 2015 oppdaget han til sin store glede et stort potensial: «Afrikas befolkning vil gå fra 1,1 milliarder i dag til 4 milliarder i 2100,» forklarte han. «Og de trenger mat.» Han påpekte at 95 prosent av jordene sør for Sahara ikke blir brukt til kommersielt landbruk og la til at målet hans var å jobbe med «småbøndene», slik han hadde gjort i hjemlandet.8 Jaco Visser, «Monsanto targets smallholder farmers», Farmer’s Weekly, Pinegowrie (Sør-Afrika), 8. januar 2015.

Bayer har samme ambisjon. Det tyske selskapet kom sent, men resolutt til kontinentet. Det har allerede kontorer i Kenya og Sør-Afrika, og inntar nå Vest- og Sentral-Afrika med et nytt datterselskap, Bayer West and Central Africa (BWCA), med hovedkontor i Elfenbenskysten og avdelingskontor i Ghana, Nigeria, Kamerun, Senegal og Mali.

 

Utopisk initiativ

Til å begynne med henvendte såkornselskapene seg til de «sterke» regimene på kontinentet, regimer som er lite tilbøyelige til å gi etter for folkelig press: Hosni Mubaraks Egypt, Omar al-Bashirs Sudan, Yoweri Musevenis Uganda og Burkina Faso som fram til oktober 2014 ble styrt av Blaise Compaoré. De utnyttet også Sør-Afrikas skjøre tilstand etter apartheidregimets fall og lokket landet over til GMO. Bioteknologigigantene støtter seg også på den hierarkiske maktstrukturen der bøndene ikke har stort de skal ha sagt og må bruke såkornene de blir gitt. Som i Kamerun, hvor bomullsbøndene ofte blir sammenlignet med livegne underlagt bomullsselskapenes nåde.

For å overbevise skeptikerne skyver såkornsindustrien to uangripelige mål foran seg: å utrydde sult i en tid med stor folkevekst og å redusere bruken av sprøytemidler. Men, bemerker Jean-Paul Sikeli fra Koalisjonen for vern av Afrikas genetiske arv (Copagen), «GMO-ene er ikke utformet for å gi verden matsikkerhet. De er laget for de kommersielle interessene til de store bioteknologi- og landbruksselskapene.» Faktisk er de fleste genmodifiserte organismene som dyrkes i Afrika (for det meste bomull og soya) ikke ment for å fø befolkningen. Og når det gjelder å redusere kjemikalier påpeker Senter for internasjonalt samarbeid i agronomiforskning (Cirad) at det finnes andre løsninger enn genmodifisering, noe forsøk i Togo viser.

For å vinne hodene og hjertene har såkornselskapene mobilisert et mylder av organisasjoner og stiftelser med navn som Africa Harvest, African Biosafety Network of Expertise (ABNE, en organisasjon startet av Nytt økonomisk partnerskap for Afrika (Nepad)), AfricaBio, African Agricultural Technological Foundation (AATF) og Isaaa. Sistnevnte arrangerer reiser for bønder og beslutningstakere over hele kontinentet, og utenfor. «Slagkraften deres er stor, langt større enn selv selskapenes, ettersom de presenterer seg som nøytrale,» sier Christophe Noisette som driver nettstedet Inf’OGM. Organisasjonene er finansiert av såkornselskapene, spesielt Monsanto, men får også støtte fra store stiftelser som Bill and Melinda Gates og Rockefeller, samt det amerikanske bistandsorganet USaid.

Såkornsindustrien forsto raskt at forskerne er det svake leddet.

AATF går i front for såkornselskapenes offensiv. Organisasjonen med base i Kenya jobber for å få offentlige myndigheter til å vedta biosikkerhetslovene som kreves for å utvikle GMO. Organisasjonen er også bindeledd mellom de store selskapene og ulike «humanitære» programmer, som Bt-svartøyebønner og Water Efficient Maize for Africa. Målet med førstnevnte er å prøve ut og senere selge – i Burkina Faso, Ghana og Nigeria – en genmodifisert variant av svartøyebønner som er motstandsdyktig mot et skadelig insekt. Den proteinrike bønnetypen er populær hos vestafrikanerne, spesielt i magre tider på slutten av sesongen.

Water Efficient Maize for Africa er et prosjekt i Kenya, Tanzania, Sør-Afrika, Mosambik og Uganda for å skape tørke­tolerante maistyper gjennom konvensjonell seleksjon, genetisk merking eller genmodifisering. Initiativet blir kritisert for å være utopisk og sammenlignet med «den gylne risen» som ble lansert med stor ståhei på 90-tallet og mislyktes fullstendig. Men om initiativet lykkes, «kan det overbevise alle,» mener Noisette.

 

Håp om bedre GMO

Monsanto har i en sjelden gest av sjenerøsitet tilbudt sin teknologi til AATF og de andre landene som deltar i testene. «Vi leverer verktøyene og genene, uten royalties, og nasjonale forskningsinstitutter som Inera utfører testene,» forklarte daværende Monsanto-representant i Vest-Afrika, Doulaye Traoré, for et år siden. «Det skaper velvillige eksperter utdannet av selskapene, som så får stillinger i de nasjonale biosikkerhetsbyråene,» bemerker Noisette. En tidligere vestafrikansk Monsanto-leder som vil være anonym sier til meg: «Disse produktene har ingen økonomisk interesse for selskapene. Svartøyebønner betyr ingenting på Monsantos nivå. Det dreier seg mest om å knytte bånd til forskerne og å pynte på omdømmet overfor beslutningstakerne – som er mer interessert i lokale nyttevekster og dermed lage lover som åpner døra for GMO.»

De kanadiske forskerne Matthew Schnurr og Christopher Gore har vist hvordan tilbudet (såkorn og GMO-organisasjoner) i Uganda kom før etterspørselen (fra staten og bøndene). «Å investere i vitenskap og forskning ses som avgjørende for å overbevise skeptiske myndigheter,» skriver de to forskerne.9 Matthew Schnurr og Christopher Gore, «Getting to ’yes’: governing genetically modified crops in Uganda», Journal of International Development, vol. 27, nr. 1, Sheffield, januar 2015. Såkornsindustrien forsto raskt at det svake leddet er forskerne, som sliter med å få midler til forskningen. I Kamerun, hvor Sodecoton i fem år har testet ut genmodifisert bomull, «betaler Bayer for all forskningen», forteller en kilde i bomullsselskapet.

På tross av advarslene planlegger flere land å gå over til Bt-bomull. Blant andre Elfenbenskysten, hvor nasjonalforsamlingen i juli i fjor enstemmig vedtok en lov om biosikkerhet. «Det som interesserer oss er at dyrkingen blir enklere,» forteller Silué Kassoum, direktør for landets bomullsprodusentforening. «Alt ville endret seg om vi bare trengte å sprøyte to ganger i stedet for seks–sju.»

Selv Burkina Faso har ikke helt gitt opp GMO. «Ja, vi har stoppet samarbeidet med Monsanto innen genmodifisert bomull, men vi har ikke gitt opp håpet om å vende tilbake til bioteknologi,» sier Sofitex-direktør Wilfried Yaméogo. Aktørene i bransjen har også innledet samtaler med Bayer. I mellomtiden fortsetter Inera, som fikk 220 millioner CFA (3,1 millioner kroner) fra Monsanto i 2015, å teste både bomull, mais og svart­øyebønner.

Leder for Nettverk for vestafrikanske bioteknologikommunikatører i Burkina (Recoab), Cyr Payim Ouédraogo, legger ikke ned våpnene. Hver femtende dag forsvarer han en enkel tanke i Infos Sciences Culture, en avis viet vitenskapsstoff (en sjeldenhet i Afrika) som han startet i 2014: «Det er ikke GMO vi må bekjempe, men misbruken.» 6. august avslutter han en reportasje fra landsbygda med å beskrive «modige bønder som, for det meste, håper i nær framtid å få Bt-bomull av god kvalitet for å optimalisere dyrkingen og få mer substansielle avlinger samtidig som de bevarer helsen.»

 

«Dere vil bli landarbeidere»

For genlobbyen er nederlaget i Burkina Faso bare et uhell på veien som utelukkende skyldes Monsantos hastverk. Skadeomfanget var imidlertid omfattende, noe en undersøkelse Copagen utførte med 203 bønder i tre regioner vest i landet viser: Bt-såkorn førte til at kostnadene økte med sju prosent for bøndene, mens avlingene sank tilsvarende.10 «Le coton Bt et nous, la vérité de nos champs», Coalition pour la protection du patrimoine génétique africain (Copagen), 2017, www.copagen.org. Copagen viser at bare ett av Monsantos mange løfter ble holdt, nemlig mindre bruk av insektmidler. Studien kritiserer dessuten en «mangelfull sporbarhet»: Nær fire av ti bønder sier at de blandet Bt-bomull med konvensjonell bomull når de kjøpte det eller etter innhøstingen. Enda mer utrolig er det at Copagen konstaterer at åtte år etter innføringen «vet de fleste bøndene ikke hva GMO er og ser simpelthen på Bt-bomull som et forbedret såkorn».

Faktisk er bøndene på kontinentet i stor grad fraværende i debatten, selv om det er dem den angår. Bøndene har lite skolegang og mangler midler til å få gjennom sine synspunkter, i likhet med borgerne. Schnurr og Gore forteller at beslutningene i første fase av innføringen av GMO skjedde bak lukkede dører, mellom private og offentlige investorer, reguleringsmyndigheter og forskere.

Det er her den store faren befinner seg, ifølge Sikeli, nemlig at GMO risikerer å forvandle det afrikanske landbruket på bekostning av bøndene. «I Afrika dyrker bøndene vanligvis små jordlapper, de blander flere avlinger og har også kveg,» forklarer han. «Det er bra for miljøet, det biologiske mangfoldet og jordsmonnet. GMO-dyrking går i motsatt retning, med monokulturer på enorme åkre.» Han mener at GMO risikerer å skape «jordløse bønder» eller gjøre dem til landarbeidere. Det var også det en leder i Sofitex så fromt forkynte til bomullsbøndene allerede i januar 2006: «Kapable folk vil komme og dyrke mange tusen hektar. Dere vil bli landarbeidere.»

Oversatt av redaksjonen

Rémi Carayol er journalist.

Fotnoter   [ + ]