Turkmenistan Hest

Diktatorens beste venn


Hesterasen akhal-teke gir et sjeldent innblikk i et lukket land med en hestegal diktator.
Av

Den 28. april 2013 kaster sju ryttere seg ut på veddeløpsbanen i Turkmenistans hovedstad, Asjkhabad. En av dem er Gurbanguly Berdymukhammedov. Den raskeste jockeyen er ingen andre enn presidenten for den sentralasiatiske republikken kjent for sine store gassforekomster, glorete byfornyelser og ultra-autoritære styre. Så snart statssjefen krysser mållinja knekker hesten sammen under ham.

Festivalen for den turkmenske hesten arrangeres siste søndag i april hvert år. Berdymukhammedov innførte festivalen for å hylle akhal-teken, den turkmenske hesten, en langlemmet, slank hest med en sparsom man, gyllen pels, lang hals og lite hode. Hesten er turkmenernes store stolthet, kjent verden over for å være rask og eksepsjonelt utholdende. Den kan løpe tusen kilometer på under en uke.1 Carole Ferret, «À chacun son cheval! Identités nationales et races équines en ex-URSS», Cahiers d’Asie centrale, nr. 19-20, Bisjkek, 2011. På festivalen stimler et publikum bestående av lokale og utenlandske kjennere sammen for å se skjønnhetskonkurranser og løp. I de få dagene festivalen pågår er det ellers så isolerte og lukkede Turkmenistan åpent for et sjeldent innblikk.

 

Olympisk prøvegren

I likhet med sine landsmenn tilber presidenten disse legendariske hestene. Og de er ikke de eneste: «Når den beveger seg, med store strykende skritt, travende på sine vibrerende fjær av slanke bein, utstråler den en slags livskraftig ynde – en underlig, men harmonisk blanding av kraft og skjørhet, manndom og femininitet», skriver den franske heste-encyklopedisten Jean-Louis Gouraud.2 Jean-Louis Gouraud, Petite Géographie amoureuse du cheval, Belin, Paris, 2017. Akhal-teken er over to tusen år gammel og dermed verdens eldste hesterase. Den har i liten grad blitt krysset, noe levninger funnet i skytiske graver viser. Ifølge landets offisielle historie skal Aleksander den stores legendariske Bukefalos ha tilhørt denne rasen, som også delvis er opphavet til den engelske fullblodshesten. Rasen har fått navnet etter Akhal-dalen nær Asjkhabad og rytterne i teke-stammen, en av de mektigste turkmenske stammene, som var kjent for sine raid.

Hesten symboliserer Turkmenistans identitet og samhold. Den er plassert midt i landets riksvåpen omgitt av tradisjonelle teppemønstre som representerer de fem største stammene. «Den unge nasjonen ble frigjort fra sovjetisk styre for knappe tretti år siden og er opptatt av symboler som forener. Berdymukhammedov hedrer landet gjennom akhal-teken», forteller Pierre Lebovics, Frankrikes ambassadør i Turkmenistan fra 2010 til 2014. Heste- og persondyrkingen henger tett sammen. I sentrum av hovedstaden kikker en tjue meter høy rytterstatue av presidenten, dekket av gullblader og plassert på en gigantisk marmorsokkel, ned på undersåttene.

I Asjkhabad kikker en tjue meter høy rytterstatue av presidenten ned på undersåttene.

Etter at han kom til makten i 2007 har Berdymukhammedov publisert flere bøker om hesten. «Forelskelsen i akhal-teken var allerede del av propagandaen til forgjengeren Saparmurad Niazov.3 President fra uavhengigheten i 1991 til han døde høsten 2006. Berdymukhammedov forsterket den og har gjort hesten til drivkraft for en idretts­økonomi», sier Christian Lechervy, fransk ambassadør fra 2006 til 2009.

Det foreløpige høydepunktet for denne retningsendringen var de femte Asiatiske innendørslekene i Asjkhabad fra 17. til 21. september. Turkmenistan arrangerte med det sitt første større internasjonale idrettsarrangement med over 5000 utøvere i 21 grener. «Hesten på utsmykkingen over stadionene er en akhal-teke. Det er Turkmenistans symbol», sier Dayansj Gulgjedijev, leder for organisasjonskomiteen.4 www.euronews.com, 11. juli 2017. For første gang i konkurransens historie var hestesport med: «President Berdymukhammedov fikk Den asiatiske olympiakomiteen til å legge til hestesport som prøvegren», forteller Héloïse Ghirardi, som leder den internasjonale akhal-teke-foreningen.

 

Presidenthemmelighet

Berdymukhammedov er i likhet med sin forgjenger en frenetisk bygger. Han har blant annet beordret fullstendig renovering av alle hesteanlegg i landet. I 2010 og 2011 ble fem større veddeløpsbaner bygget. Hver provins har nå en moderne veddeløpsbane. Presidenten kom seg raskt etter fallet fra hesteryggen i 2013 og har holdt fast på sitt prosjekt om å gjøre akhal-teken til en industri, hvor et av målene er å få til et internasjonalt grand prix-løp.

En fransk ekspert tilbød i 2012 presidenten sine tjenester. Hervé Barjot, eier av et hesteoppdretteri i Irland, innledet en langvarig dialog med Berdymukhammedov, som er kjent for å være hemmelighetsfull og utilgjengelig. Presidenten åpnet presidentpalasset og sitt myteomspunne stutteri på vidt gap for Barjot. Oppildnet av suksessen inviterte Barjot presidenten til Paris. «Jeg sendte invitasjonen tre uker før det kjente hesteløpet Prix de l’Arc de Triomphe. Det var kort tid og sjansene for å lykkes virket elendige. Men presidenten takket ja, på betingelse av at en turkmensk jockey fikk være med i løpet», forteller Barjot. Med sitt følge på førti personer ikledd tradisjonelle turkmenske hatter, fikk de fleste på tribunen med seg Berdymukhammedovs besøk.

Berdymukhammedov eier personlig nesten ti prosent av alle akhal-teker i verden.

Forhandlingene strandet imidlertid, til stor skuffelse for forretningsmannen som dermed ikke klarte å gjenta bragden til det franske byggekonsernet Bouygues, som for tjue år siden innledet et lukrativt samarbeid med daværende president Niazov. Allerede den gang spilte akhal-teken en framtredende diplomatisk rolle.

På statsbesøk i Turkmenistan i 1994 fikk president François Mitterrand en praktfull turkmensk hest i gave. I stedet for å overføre den til nasjonalstallen ble hesten, kalt Gend Jim, i all hemmelighet gitt til en teknisk leder i det franske rytterforbundet, Alexandre Gros. Senere ble den skjult for allmennheten i presidentboligen i Souzy-la-Briche sør for Paris. Siden kom det fram at Mitterrand ville gi den til sin hestegale datter Mazarine Pingeot, et barn han hadde fått i skjul med sin elskerinne. Og det var nettopp i forbindelse med en bok om hesten at forfatteren Jean-Louis Gouraud i november 1994 skulle avsløre for offentligheten at Mitterrand hadde en datter utenfor ekteskap.

 

Til Russland på hesteryggen

Akhal-teken som få hadde hørt om inntil da, ble ridesportens yndling. Statsoverhoder ville alle ha en. «På besøk i Paris la den marokkanske kongen Hassan 2 merke til et bilde av Gend Jim i et blad. ’Jeg vil ha en akhal-teke,’ sa han umiddelbart til Mitterrand», forteller Gros. Stallmesteren trente opp hesten Ajdar, som var hentet fra Kaukasus for Frankrikes regning. Allerede Ivan den grusomme skal ha vært fascinert av denne hestetypen som tidlig var en yndet gave ved diplomatiske overenskomster. Mikhail 1, den første Romanov-tsaren, skal ha fått flere hester fra en persisk ambassade. Og i 1956 ga Nikita Khrusjtsjov en til den britiske dronningen Elisabeth 2.

Det sovjetiske kommunistpartiets førstesekretær var samtidig akhal-tekenes fremste fiende. «Khrusjtsjov sendte dem til slakteriet», sier Geldy Kyarizov. Direktøren for Turkmen Atlary, en statlig organisasjon for hesterasen, ble i 2002 – som eneste i verden – gjort til hesteminister på fulltid. Jeg møter ham i Praha, hvor han har bodd i eksil siden i fjor. Den taletrengte sekstiåringen legger ut om et liv viet bevaring av hesterasen. Etter at russerne erobret landet i 1881 sank bestanden på 20–100 millioner raskt og var nær ved å forsvinne. 5 Jean-Baptiste Jeangène Vilmer, Turkménistan, CNRS Éditions, Paris, 2010.

«For tsarveldet, og senere sovjetregimet, var destruksjonen av militærsymbolet akhal-teke en måte å underkue det turkmenske folket på», forklarer Kyarizov. Basmatsji – de muslimske folkene i Sentral-Asia – gjorde opprør mot Moskva. De steg opp på akhal-tekene og kjempet iherdig mot russerne, inntil de måtte gi opp på 1930-tallet.

I 1988 ledet den utrettelige Kyarizov en ekspedisjon fra Asjkhabad til Moskva på ryggen av en akhal-teke. Han brukte to måneder på de over 4000 kilometerne til hovedstaden. Det var 24 dager mindre enn den forrige ekspedisjonen av denne typen, i 1935. Begge gangene dreide det seg om å gjøre de sovjetiske myndighetene oppmerksomme på den prekære situasjonen til hesterasen, samtidig som de ville vise fram dens enestående utholdenhet.

 

Hest for eliten

Da Turkmenistan ble uavhengig i 1991 framstilte landet hestene sine som ofre for kolonialisering. De sovjet-russiske myndighetene fikk all skyld for nesten-utryddelsen (i 1980 fantes det bare 2100 kjente hester igjen). «Mekaniseringen av landbruket i forrige århundre forklarer en god del av nedgangen, som for andre hesteraser i verden», innvender den russiske hesteeksperten Natalia Gurevitsj.

En håndfull sovjetiske eksperter ble klar over faren og opprettet i 1932 et register over rasen. Stamboka inneholder en oversikt over alle fullblodshestene (75 prosent) og deres etterkommere, og gir innsikt i rasens utvikling. Men den blir forvaltet av et organ underlagt det russiske landbruksdepartementet, som holder til i Riazan, 185 kilometer sør for Moskva. Dermed er stamboka utenfor de turkmenske myndighetenes kontroll. En etterlevning fra kolonitiden, mener Berdymukhammedov.

Første skritt for å igjen få turkmensk suverenitet over hesterasen kom i august 2010, da presidenten opprettet Den internasjonale organisasjonen for avl av akhal-teke. «Prosjektet var å overta stamboka», forteller Jean de Bannes, som var et av de første medlemmene i organisasjonen. Men russerne avslo anmodningen. Forvaltningsorganet for stamboka viste til en avtale fra slutten av sovjettiden, som sier at raseregistrene skal bli værende i Russland. I mangel av oversikt over de globale tallene, strammet den nye turkmenske staten grepet om den nasjonale bestanden og forbød eksport – utenom som diplomatisk gave.

De turkmenske myndighetene blir samtidig kritisert for sin skjødesløse behandling av hestene. Flere spesialister har påpekt mangelfulle normer og regler for utdannelse, helse- og sanitærkontroll. «Myndighetene har ikke foretatt en eneste seriøs kontroll på femten år», sier den russiske hesteoppdretteren Leonid Babajev som eier over seksti akhal-teker.

I 2002 ble Kyarizov arrestert på ordre fra Niazov, som likte å kalle seg Turkmenbasji, «Turkmenernes far». Han satt fengslet i fem år anklaget for hestetyveri. I virkeligheten var det han som ble frastjålet 108 akhal-teker, som ble plassert i presidentstallen. Kyarizovs forbrytelse besto kanskje i å ha avlet fram for flotte hester. Ifølge en gammel skikk må de turkmenske oppdretterne nemlig gi de beste hestene til statslederen.

Berdymukhammedov har over 600 hester og eier dermed personlig nesten ti prosent av alle akhal-teker i verden. Turkmenistan har 3000. Russland kommer på andre plass med 1600, etterfulgt av Europa, Nord-Amerika og de andre landene i Sentral-Asia. Totalt er bestanden estimert til 6600 dyr, ifølge de Bannes.

Om akhal-teken unngikk utryddelse, er rasen nå forbeholdt en elite. Folket må nøye seg med å feire den i april og hylle hesten som våget å kaste av seg sin kjente rytter.

Oversatt av redaksjonen

<em>David Garcia er journalist.

(Visited 113 times, 1 visits today)

Fotnoter   [ + ]