Amazon eier en rekke bygg i Seattle sentrum og bygger for tiden tre «biodomer» som selskapet mener vil bli framtidens kontorer. Foto: Shutterstock.
USA Den kreative byen

Kreativitetens uutholdelige letthet


Seattle satser hardt på å framstå som en tolerant, progressiv og miljøvennlig by, for å tiltrekke seg den kreative økonomiens gullkalver, på bekostning av arbeiderklassen.
Av Posted on

«Hat har ingen plass her», «Uansett hvor du kommer fra er vi glad du er naboen vår», «Alle kunder er velkomne, uansett rase, opprinnelse, seksuell legning eller religion». Slike skilt finner du overalt i Seattle, i hager og butikkvinduer, iblant også skrevet på arabisk, spansk eller koreansk.

Regnbueflagget er også godt synlig nå i juni når Seattle Pride feires. Det henger et på hvert gatehjørne, og i utstillingsvinduet til en Doc Martens-butikk som har en litt dyrere spesialkolleksjon med de sju fargene. Flagget henger både på hovedkontoret til Starbucks og på Space Needle, det nåleformede tårnet med en flygende tallerken på toppen som ble bygget for Verdensutstillingen i 1962. Også foran rådhuset vaier flagget, like under det amerikanske.

Åpenhet, toleranse og mangfold framstår nærmest som kommuneslagord i stillehavsbyen, hvor 87 prosent stemte for Hillary Clinton i november i fjor og senere ledet an i den juridiske kampen mot Donald Trumps innvandringspolitikk. Men like mye som moralske standpunkter dreier det seg om salgsargumenter, om «vekstfaktorer» og «komparative fordeler».

«Når folk med ulik bakgrunn og forskjellige erfaringer kommer sammen i en by som vår, møtes ideene deres og forenes og berikes. Byens befolkning er en blanding av individer med alle slags utsyn. Det er essensielt for vitaliteten vår», sier Brian Surratt, som leder kommunens avdeling for økonomisk utvikling. «For å være konkurransedyktige må vi trekke til oss talenter, og for å få til det må vi være en åpen by», forklarer hans kollega i avdelingen for byutvikling, Samuel Assefa, som er født i Addis Abeba og har studert byutvikling ved Massachusetts Institute of Technology (MIT). «Før dro folk dit det fantes arbeid. Når Ford bygde en fabrikk i Detroit, bosatte folk seg der og arbeidet på samme sted i tretti, førti, femti år. Nå velger unge med god utdannelse først hvilken by de vil bo i, og de foretrekker kreative, tolerante miljøer nær naturen med mange utendørsaktiviteter og godt natteliv», sier Assefa som i likhet med Surratt henviser til økonomen Richard Florida.

 

Fra avindustrialisering til åndsarbeid

Professoren ved University of Toronto er blitt mye kritisert av sine fagfeller, men har i over tjue år hatt betydelig innflytelse på lokale beslutningstakere. Hans teori, gjentatt til det kjedsommelige siden bestselgeren The Rise of the Creative Class (2002), er nokså enkel: Den «gamle økonomien», basert på industri, produksjon og råvareutvinning, er dømt til å forsvinne og overlate plassen til en «kreativ økonomi». Byenes mål må derfor ikke lenger være å tiltrekke seg selskaper – ved å bygge motorveier og konferansesentre, eller å gi skattefordeler og subsidier – men å få «talentene» til å slå seg ned der. Det vil si de innovative, oppfinnsomme, eller mer generelt, de som bruker sin intellektuelle kapital til verdiskaping: kunstnere, ingeniører, journalister, arkitekter, de smarte byråkratene, finansfolkene, juristene, forskerne, datafolkene, legene. Kort fortalt, folk som Surratt og Assefa som begge har vitnemål fra prestisjetunge universiteter og blir sjenerøst betalt for sine beslutningsjobber (henholdsvis 132 000 og 167 000 dollar i året).

I 1970 eide 49 prosent av de afroamerikanske husholdningene i King County sin egen bolig.

Richard Florida hevder ubeskjedent at den «kreative klassen» utgjør 30 prosent av den yrkesaktive befolkningen i USA, men besitter 70 prosent av kjøpekraften. For å tiltrekke seg denne kremen av kremen, foreslår økonomen en fiks ferdig løsning: omskap byen i deres bilde. Denne ofte unge og godt betalte befolkningen ønsker ikke lenger å bo i forstedene som sine hvitsnipp-forgjengere. De liker «europeiske» bysentre hvor de kan sykle til jobb, finne restauranter som har åpent til tre på natta og et stort utvalg av økologisk mat og drikke. De er spesielt glad i «levende gater, uavhengige kafeer, kunst, musikk og friluftsaktiviteter», samt å bo sammen med «folk med ulik bakgrunn». Kommunene som vil slåss om dem må dermed forvandle seg i deres bilde: bygge sykkelveier, konsertsaler og museer, slå ned på diskriminering, finansiere gode universiteter.

Florida har forenklet teorien sin til «tre t-er for økonomisk suksess»: toleranse, talent og teknologi. Ut fra data som utdanningsnivå, andel homofile par, utlendinger og minoriteter, og antall patentsøknader og oppstartsselskaper, har han laget rangeringer og indekser, som homoindeksen og bohemindeksen. Disse oppdaterer han jevnlig og han har også utvidet dem til Europa og Canada, for å finne nye markeder.

Metoden forførte umiddelbart folk i de «kreative klassene» som likte tanken på at de var løsningen på de mange problemene i landet: Mediene, beslutningstakerne og næringslivslederne gjorde Florida til en helgen og han ble bedt om å holde foredrag i alle verdenshjørner. Hver gang han gir ut en ny bok – sånn cirka annethvert år – får han en ny dose komplimenter og invitasjoner. Anbefalingene hans har også fått status som «beste praksis» i internasjonale byutviklingskonkurranser: Fra Sydney til Paris, Montreal til Berlin, vil alle storbyer nå være dynamiske, innovative, intelligente, kreative og bærekraftige.

I håp om å reddes fra avindustrialiseringen har et titalls amerikanske byer hyret inn Florida og hans rådgivningsselskap Creative Class Group. Andre kommuner som allerede har begitt seg ut på den kreative stien, henter ham inn for å betrygge seg om at de har tatt det riktige valget. Det er tilfellet med Seattle, hvor bystyret inviterte professoren til å holde foredrag i 2003.

 

Kreativitetsindeksen

Seattle og omegn levde lenge av den «gamle økonomien», av treforedling, skipsverft og en av Nord-Amerikas største havner, og ikke minst av flyindustrien med Boeing som hadde sin gullalder her etter andre verdenskrig. Den gang var selskapene ikke så opptatt av å erklære sin kjærlighet for mangfold, men gode lønninger la fundamentet for en svart middelklasse. I 1970 eide 49 prosent av de afroamerikanske husholdningene i King County – hvor Seattle ligger – sin egen bolig. Det var godt over landsgjennomsnittet for hele befolkningen på 42 prosent.1 Gene Balk, «The rise and dramatic fall of King County’s black homeowners», Seattle Times, 12. juni 2017.

I dag er tallet 28 prosent. «Det er på grunn av teknologiboomen», sier John Fox, grunnleggeren av Seattle Displacement Coalition som jobber mot gentrifiseringen som har pågått i tretti år. «Med krisen på 1970-tallet sparket Boeing flere tusen arbeidere, maskinister og ingeniører. Befolkningstallet i byen sank, boligmarkedet kollapset. Billige tomter gjorde etter hvert at privat kapital strømmet til for å ’fornye’ byens sentrum. På 1980-tallet begynte det å poppe opp kontorbygg overalt og en flom av høyt utdannede unge par uten barn inntok byen.» Resten av historien handler om «talenter».

I 1986 flyttet Bill Gates Microsofts hovedkontor til Redmond nordøst for Seattle. «Campusen» hadde den gang bare 800 ansatte, fordelt på seks bygg. I dag jobber 44 000 mennesker her. I 1987 grunnla Howard Schultz Starbucks Corporation som har oversvømt verden med sine trendy kafeer. I 1994 startet Jeff Bezos en beskjeden nettbokhandel kalt Amazon som raskt ble en gigant innen netthandel. Da Floridas bestselger kom ut på begynnelsen av 2000-tallet, lå Seattle på femteplass på professorens kreativitetsindeks (som kombinerer alle de andre indeksene). Byen framsto allerede den gang som prototypen på en moderne og innovativ storby, så mye at turistkontoret ville erstatte det tradisjonelle kallenavnet «the emerald city» med den fonetiske akrobatikken See@L.2 Serin D. Houston, «Ethnography of the city: Creativity, sustainability, and social justice in Seattle, Washington», Geography – Dissertations, Paper 69, University of Syracuse, 2011. Florida ble imponert og bruker ofte byen som eksempel på hvor godt modellen hans fungerer. Til gjengjeld bruker byen professoren for å forsvare politikken sin.

 

Fra 73 til 20 prosent svarte

I femten år har de amerikanske byene kriget om talentene, og Seattle har vist seg som en verdig konkurrent. Byen gjør alt for å etterleve de tre t-ene. Byplanen åpner for å ombygge gamle fabrikker til prangende kontorer for godt betalte lønnstakere som kommunen bygger sykkelveier og økologiske felleshager for. Byen prøver å stimulere gründerånden med programmene Startup Seattle og Startup Week End. Kommunen jobber også mot «institusjonell rasisme» med Racial and Social Justice Initiative. Næringslivet er òg med på laget: Starbucks samarbeider med Seattle Theatre Group for å gi «unge kunstnere en scene å briljere på». Amazon lover mangfold på kontorene sine med Women@Amazon, Black Employee Network, Amazon People for Disabilities og LHBT-programmet Glamazon, og selv militærveteranene har sitt eget program med Amazon Warriors.

Det gir resultater: Seattle sloss med Austin om fjerdeplassen på Richard Floridas kreativitetsindeks i 2012. Samme år mente reisemagasinet Travel+Leisure at Seattle var den «beste byen for hipstere», foran sine vestkystnaboer Portland og San Francisco. Fire år senere plasserte markedsundersøkelsesselskapet Infogroup byen på toppen av sin «hipsterindeks» som baserer seg på antall tatovører, sykkelselgere, selvstendige kafeer, mikrobryggerier, bruktbutikker og platebutikker.3 Katrina Brown Hunt, «America’s best cities for hipsters 2012», Travel+Leisure, New York, november 2013; «Study: Seattle tops Portland as most ’hipster’ city in US», 27. juli 2016. Seattle er nå, ifølge en lokal månedsavis, «stedet hvor folk kommer for å innovere, for å være seg selv og leve med folk som har like verdier».4 Rachel Hart, «Sanctuary pages», Seattle Magazine, april 2017.

Tomt for tomt river eiendomsutviklerne de siste arbeiderboligene.

Byen tiltrekker seg høytutdannede fra hele verden og har opplevd en spektakulær økonomisk vekst, spesielt de siste årene. Fra juli 2015 til juli i fjor fikk byen 21 000 nye innbyggere. Det brakte den samlede befolkningen over 700 000. År etter år har den tidligere Jet City tatt imot en stadig mer utdannet, velstående, hvit og mannlig befolkning: ingeniører, datafolk, algoritmegenier og markedsføringstalenter som jobber for Amazon, Microsoft og Starbucks, i ingeniørsentrene til Google og Facebook, eller i et av de utallige lokale oppstartsselskapene. I siste folketelling hadde Seattle 118 menn mellom 25 og 44 år per 100 kvinner i samme aldersgruppe. I noen bydeler, som Central District, har andelen svarte gått fra 73 prosent i 1970 til under 20 prosent.5 Gene Balk, «Historically black Central District could be less than 10 % black in a decade», Seattle Times, 26. mai 2015.

 

Kyllingkooperativ og solarium

Seattle har lenge definert seg som motsetningen til Silicon Valley, hvor nettgigantene, med noen unntak, har etablert seg i forstedene, i atskilte komplekser med restauranter, frisører, treningssentre og legekontorer. I Seattle holder selskapene for det meste til i sentrum, i tidligere arbeiderstrøk og industriområder. «Vi tok et bevisst valg om å investere i Seattle sentrum – selv om det ville vært billigere å flytte til forstedene. […] Våre ansatte sier at de elsker å være i midt i byen. Faktisk bor femten prosent av dem i samme postdistrikt som kontoret sitt og 20 prosent går til arbeid», skriver Amazon på nettsidene sine. Selskapet er stolt over sin «bycampus» hvor de to ganger i uka tilbyr gratis guidede turer. For å sikre seg plass må man melde seg på tre måneder i forveien.

Netthandelsgiganten eier i dag 33 bygg i Seattle og bygger for tiden tre høyhus på 150 meter og tre gigantiske glasskuler som den kaller framtidens miljøvennlige og innovative kontorer. Disse «biodomene» skal huse tre hundre ulike typer planter og trær, en plantevegg og en dam med hengebroer opp til et konferanserom som henger som et fuglereir.

Over 40 000 mennesker arbeider i dag på hovedkontoret i Seattle. Selskapet hyrer folk i et så frenetisk tempo at det må sette ut skilt i gatene for å vise de nyansatte veien. Amazon har slått seg ned i bydelen South Lake Union, hvor selskapet i 2012 kjøpte elleve bygg for én milliard dollar fra eiendomsselskapet Vulcan, som eies av Microsoft-medgrunnlegger Paul Allen. South Lake Union var tidligere et virvar av lagre, fabrikker og bilutsalg. I dag ligner det et kjøpesenter for åpen himmel, med sine trimmede trær og nye fortau frie for papir og sneiper. På kvelden og i arbeidstiden er gatene tomme, men ved lunsjtider fylles de av en folkemengde med selskapets blå adgangskort. Unge fra hele verden, i t-skjorter og bermudashorts når været er fint, styrter mot food trucks og restauranter med eksotiske, økologiske og glutenfrie menyer.

I nabostrøkene, hvor det tidligere bodde arbeidere, jobber heisekraner og gravemaskiner. Tomt for tomt river eiendomsutviklerne de siste arbeiderboligene og bygger boligkomplekser for et sofistikert klientell. Blant de nyeste byggene finner vi en boligblokk med kjøkkenhage på taket, et felles baderom for husdyr, et demonstrasjonskjøkken hvor kokker gir kokkekurs. Et annet boligkompleks tilbyr et økologisk kyllingkooperativ, solarium med hengekøyer og pokerrom. Et tredje et spa for hunder og katter, ølbryggings­utstyr og et snekkerverksted. Prisene er like kreative: den minste ettromsleiligheten i disse luksusbyggene koster 1500 dollar i måneden.

 

Ineffektive markedskrefter

Boligspekulasjonen var tidligere begrenset til sentrumsstrøkene, men sprer seg nå til hele byen etter hvert som kommunen endrer byplanene og åpner for å bygge blokker i villastrøk. «Vi kaller det ’ballardisering’», sier Linda Melvin fra bydelen Ballard og ler. «Eiendomsutviklerne kjøper to–tre hus, så bygger de et bygg med femten eller tjue boliger som de leier ut til blodpris. Det fortrenger grøntområdene, skaper parkeringsproblemer og bilkøer, og får boligprisene til å skyte i været», sier hun og peker på en av de nye sjarmløse, geometriske boligblokkene som gir sterke assosiasjoner til legoklosser.

Vi går foran et bygg som mest ligner et fengsel, med sine små firkantede vinduer på rekke og rad. «Eiendomsutviklerne kaller det ’mikroleiligheter’.» Disse hyblene på ti kvadratmeter med soverom, kjøkken og bad i ett, går for 800–900 dollar i måneden. Det er den rimeligste måten å bo på her, hvis du ikke vil sove i en park, under en bro eller ved en motorveiavkjørsel, slik de 10 700 hjemløse i King County må gjøre – et rekordhøyt tall, opp åtte prosent fra i fjor.6 Vernal Coleman, «Homeless in state increased last year», Seattle Times, 7. juni 2017.

Siden Amazon-boomen har boligprisene i Seattle steget med ti prosent i året. «Ingenting hindrer utleierne å øke leien når de vil.7 De må bare varsle seksti dager i forveien hvis leieøkningen er over ti prosent. Byen er i ferd med å bli utilgjengelig for arbeiderklassen», sier Fox fra Seattle Displacement Coalition. «Men restaurantene trenger servitører og butikkene trenger betjening. Ettersom de ikke kan bosette seg i Seattle, slår de seg ned stadig lenger ut i forstedene, i Kent, Renton, Tukwila, Orillia.» Faktisk bor nesten ingen av de ufaglærte arbeiderne jeg møter (mange er minoritetskvinner) i Seattle. De jobber på supermarkedene, kjører Uber, vasker hos folk, jobber i fastfood-restaurantene, i billettskranken på museer, som sikkerhetsvakter i banker, og de må alle reise flere mil for å komme seg på jobb.

I 2014 vedtok bystyret å øke minstelønnen til 15 dollar i timen innen 2021, men det vil ikke kompensere for boligprisstigningen. «Markedskreftene er så ineffektive at de ikke klarer å gi bolig til arbeiderne økonomien trenger. Det er et typisk eksempel på kapitalismens motsetninger,» mener byrådsrepresentant Kshama Sawant. Hun ble i 2013 valgt inn i byrådet, som den første «sosialisten» siden 1877, sammen med åtte demokrater. Sawant, som har en doktorgrad i økonomi og støttet Bernie Sanders i demokratenes primærvalg i fjor, vil innføre en streng husleieregulering for å gjøre noe med boligproblemet.

 

Regressivt skattesystem

Floridas kreative by baler også med disse motsetningene. Tilsynelatende progressiv og etisk miljø- og helsepolitikk straffer faktisk arbeiderklassen. Vektleggingen av etnisk og seksuelt mangfold fører indirekte til en nedgang i sosialt mangfold. Avgift på papirposer og bompenger for å fjerne køene på bro 520, rammer først og fremst de fattige. En ny sykkelvei eller en «grønn» boligblokk er som regel et forvarsel om husleieøkning. Men det mest påfallende eksempelet er politikken mot fedme. Seattle fulgte eksempelet fra andre «smarte» byer (Berkeley, Chicago, Philadelphia) og innførte i juni avgift på sukkerholdige drikker. Avgiften på rundt én dollar for en toliters flaske gjelder bare kullsyreholdige drikker og rammer de fattigere samfunnslagene som drikker mye brus. De rikere sjiktenes caffè latte og frappucino har like mange kalorier, men ble likevel spart av byrådet.

«Folk er likevel ekstatiske: ’Å, Seattle, det progressive fyrtårnet.’ Men vi bor i en by med store ulikheter. Vi klarer ikke å gi boliger til arbeidsklassen. Eiendomsutviklerne har fri adgang til rådhuset og ettersom det ikke er inntektsskatt i delstaten har vi landets mest regressive skattesystem: Andelen av inntekten de rike betaler i skatter og avgifter er langt mindre enn det de fattige betaler», sukker Toby Thaler. Den pensjonerte advokaten bor i bydelen Fremont som er i ferd med å ballardiseres. Venstredemokraten misliker spesielt at byen hans ikke har innført en impact fee, innvirkningsavgift, for eiendomsutviklerne, som de fleste nabobyene har gjort. Mange fattige støtter dette kravet. «Eiendomsutviklerne kan ikke bare bygge, bygge og bygge. De må betale for konsekvensene av prosjektene sine: finansiere skoler, kollektivtransport, veier, søppeltømming, brannvesen», sier Susanna Lin fra organisasjonen Seattle Fair Growth og beboer i bydelen Wallingford som eiendomsutviklerne nylig gikk til angrep på.

 

Grønn provokasjon

Snarere enn å støte lobbyistene i Vulcan Real Estate, R. C. Hedreen og City Investors LLC – som gir store summer til valgkampene deres8 Se Casey Jaywork, «How Amazon and Vulcan bought their way into city hall this year», Seattle Weekly, 8. mars 2016. – satser lokalpolitikerne på Housing Affordability and Livability Agenda (HALA), også kjent som The Grand Bargain, den store avtalen: Byrådet skal åpne for fortetning i villa­strøkene i bytte mot at eiendomsutviklerne forplikter seg til å inkludere to til ni prosent rimelige boliger (alt etter bydel) eller betaler en avgift. «Det vil gjøre at vi får bygget 50 000 boliger på ti år. Det økte tilbudet vil dempe prisstigningen», sier Surratt fra kommunens avdeling for økonomisk utvikling som har kontor i forretningsstrøket i Seattle.

Lin er langt fra enig: «Vi er fortsatt i vekstreset. ’Den store avtalen’ vil øke profitten til eiendomsutviklerne uten å løse boligproblemet. Dessuten er det en beslutning ovenfra, uten at folket har blitt rådført.» Av de 28 medlemmene i komiteen som utarbeidet planen, representerte 18 eiendomsutviklernes interesser, og bare én bydelsforeningenes.

Lenger vest i delstaten Washington, i fylkene Grant og Ritzville, er det få regnbueflagg, yogaklubber og vinylsjapper. I disse rurale strøkene og industriområdene, hvor de eneste som reiser gjennom er langdistansetrailerne, stemte folk på Trump – som i 24 av de 25 fattigste fylkene i delstaten. Her framstår moteprogressive Seattle, som lover mangfold, men favoriserer «de kreative», som gir opp industrien for å vende seg mot et høytutdannet samfunn, som fronter grønn utvikling mens den lokale økonomien er avhengig av intensiv skog- og jordbruksdrift, som en provokasjon.

Oversatt av redaksjonen

Benoît Bréville, i Seattle for Le Monde diplomatique.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra USA

En litt bedre Nafta

Den reviderte nordamerikanske frihandelsavtalen begrenser investorenes makt og krever høyere lønninger. Men
Placeholder

Skuffende reforhandling

Etter 14 måneder med en tidvis bitter dialog ble United States-Mexico-Canada Agreement (USMCA)

California-effekten

Californias klimaoffensiv kan framstå som selvsmiger fra optimismens uoffisielle verdenshovedstad, men den
Placeholder

Demokratiet i Amerika

Valget 6. november kan markere en ny etappe i polariseringen av amerikansk
0 kr 0
Gå til Toppen