På slutten av 90-tallet privatiserte den sørafrikanske regjeringen kraftselskapet Eskom, men sørget ikke for de nødvendige investeringene. Som følge av det opplever sørafrikanerne i dag hyppige strømbrudd. Her fra kullkraftverket i Sasolburg. Foto: Siphiwe Sibeko, REUTERS / NTB Scanpix.
Afrika Verdensbanken

Kraftkappløp i Afrika


650 millioner afrikanere har ikke tilgang til strøm. Det vil både bistandsorganisasjoner og kommersielle giganter gjøre noe med.
Av

Det er nesten umulig å holde oversikt over alle prosjektene som skal forsyne Afrika med strøm. I 2012 lanserte FN initiativet «Ren energi for alle» med mål om å gi alle mennesker, og i fremste rekke afrikanerne, tilgang til moderne energikilder innen 2030. I juli 2013 var turen kommet til USAs president Barack Obama. På et besøk i Tanzania annonserte han Power Africa i samarbeid med Den afrikanske utviklingsbanken (ADB) og Verdensbanken. Prosjektet, ledet av det amerikanske bistandsbyrået USAID, gir teknisk og juridisk bistand, lån og økonomiske verktøy til bærekraftige prosjekter, men bare via amerikanske selskaper.

I forkant av klimatoppmøtet i Paris arrangerte G20 sitt første toppmøte for miljøministre i oktober 2015. Også disse annonserte en plan for å gi Afrika sør for Sahara tilgang til energi. En måned senere opprettet den tidligere franske miljøministeren Jean-Louis Borloo stiftelsen Energies pour l’Afrique som har som mål å «koble 600 millioner afrikanere til strømnettet innen 2025». Tunge samarbeidspartnere har dukket opp på prosjektets nettside: Vivendi, Carrefour, JCDecaux, Bouygues, EDF, Dassault, Eiffage, Engie, Orange, Schneider Electric, Total, Veolia og Vinci.

Europeisk kapring

African Renewable Energy Initiative (AREI) gikk under radaren på klimatoppmøtet i Paris høsten 2015. Målet for de 54 afrikanske landene som er med i initiativet ledet av Den afrikanske union, er å «nå minst ti gigawatt ny produksjonskapasitet fra fornybar energi innen 2020 og mobilisere det afrikanske potensialet til å produsere minst 300 gigawatt innen 2030». Det betyr en tidobling av dagens produksjon av fornybar energi – et tilskudd som vil bidra med halvparten av den totale produksjonsveksten fram til 2040 – og å øke elektrifiseringsgraden på kontinentet uten å ty til fossil energi.

Canada, Frankrike, Italia, Japan, Neder­land, Storbritannia, Sverige, Tyskland og USA, samt EU, har lovet å bidra med 8,5 milliarder euro til initiativet. På tross av midlenes opprinnelse krever AREIs statutter at de afrikanske landene selv skal velge ut prosjektene og stå for gjennomføringen, og afrikanske selskaper skal prioriteres. AREIs styre består av toppbyråkrater som stort sett er utnevnt av de afrikanske landene.

I mars i fjor trakk nestleder i FNs klimapanel, Youba Sokona, seg som leder for en «prosjektenhet» i AREI. Avgangen fikk mye medieoppmerksomhet. Den maliske forskeren mente at pengegiverne har laget en bevisst strategi for å få afrikanernes godkjentstempel på prosjekter europeerne har plukket ut.1 «EU, France accused of hijacking ‘Africa-led’ clean energy scheme», Climate Home News, 27. april 2017. Han trakk fram de 19 prosjektene som ble godkjent på tross av reservasjoner fra de afrikanske medlemmene i AREIs styre.

På samme tid signerte to hundre afrikanske organisasjoner et åpent brev med overskriften «Stopp Europas kapring av AREI». Her anklager de flere europeiske land, og spesielt Frankrike, for å påtvinge prosjekter som favoriserer deres egne kraftselskaper og konsulentbyråer.

Blodtappede tjenester

Hvorfor så mange prosjekter samtidig? De konstaterer alle at dårlig strømforsyning hindrer utvikling i Afrika. De har alle de samme bildene av smilende barn under lyspærer. De anbefaler alle mer eller mindre de samme løsningene: lukkede diskusjonsfora for næringslivsaktører, investerings- eller garantifond, lån og kunnskap. Og ikke minst insisterer de alle på hvor viktig det er med offentlig-privat samarbeid.

De sjenerøse prinsipperklæringene til disse initiativene skjuler ofte prosaiske intensjoner. Siden 1980-tallet har de vestlige landene åpnet sine strømmarkeder for konkurranse og skapt en intens handelskrig mellom gigantene på kraftmarkedet. Samtidig er produksjonskapasiteten i Europa og Nord-Amerika mer enn tilstrekkelig utbygget. Dermed er utsiktene til vekst nokså labre, i motsetning til i markeder som Afrika.

Afrikanerne anklager europeerne for å favorisere sine egne kraftselskaper.

De utenlandske selskapene tjener godt på liberaliseringen som har pågått på kontinentet i snart tretti år. I forrige århundre etablerte de fleste landene offentlige kraftselskaper med monopol på produksjon, transport og salg av strøm. Disse ofte blodtappede nasjonale tjenestene manglet ofte midler til å sikre en god strømforsyning. Snarere enn å hjelpe dem oppmuntret Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og også Den afrikanske utviklingsbanken til å drive dem som private selskaper og å gradvis åpne for konkurranse.

Klassisk tankegang

Både produksjon og salg av strøm er ekstremt lønnsomt. Overføring krever derimot store investeringer og mye vedlikehold, og er vanskelig å konkurranseutsette. De liberale økonomene kaller det derfor et «naturlig monopol». De mener også at disse tre må holdes strengt atskilt: Produksjonen og salget må privatiseres og konkurranseutsettes, mens nettet må forbli et monopol (ofte offentlig). Samme tankegang har i Europa ført til at de gamle statlige kraftselskapene er blitt splittet opp i flere mindre selskaper.

I 1998 ble Elfenbenskysten det første landet i Afrika som privatiserte kraftsektoren, med støtte fra Verdensbanken. Det offentlige selskapet Énergie électrique de Côte d’Ivoire, grunnlagt i 1952, ble oppløst og erstattet av det private Compagnie ivoirienne d’électricité (CIE) hvor staten bare beholdt 15 prosent av aksjene. I dag er franske Eranove hovedaksjonær i CIE.2 Eranove oppsto etter at Bouygues solgte sin filial i Afrika i 2008 til investeringsfondet Emerging Capital Partners (55,9 prosent) og konsernet Axa (18,6 prosent). Myndighetene i Elfenbenskysten overlot produksjon, transport, salg, import og eksport av strøm i hele landet til selskapet. Liberaliseringen i Elfenbenskysten ble trukket fram som et eksempel til etterfølgelse, og siden har nesten alle de afrikanske landene åpnet strømmarkedet helt eller delvis for private selskaper.

I 2014 lanserte Angola et «Støtte­program for kraftreform», med 800 millioner euro i støtte fra ABD. Målet er å «skape inkluderende vekst gjennom ytterligere reform av kraftsektoren og mer transparens og effektivitet i den offentlige forvaltningen». For å nå målet anbefaler ABD i en rapport banken publiserte i april 2014 å «etablere offentlig-private samarbeid».3 «Uavhengig» strømproduksjon er privat produksjon som konkurrerer med de offentlige operatørene. Denne produksjonen er ikke underlagt samme regulering og forpliktelser. I en klassisk tankegang hvor det private stikker av med profitten og staten blir sittende igjen med regningen, presiserer rapporten: «Når det gjelder strømtransporten, som er et naturlig monopol, vil den bli værende et statlig foretak».4 Den afrikanske utviklingsbanken, «Programme d’appui à la réforme de l’électricité, Rapport d’évaluation», Abidjan, april 2014.

Fransk innrykk

I Nigeria, Afrikas mest befolkede land med 186 millioner innbyggere i 2016, har USAID styrt liberaliseringen. Det har skjedd direkte gjennom Obamas Power Africa, ikke ulikt de internasjonale finansinstitusjonenes utskjelte strukturtilpasningsprogram.

Den etterlengtede utenlandske kapitalen har iblant kommet med en høy pris. Halvparten av Ugandas kraftproduksjon kommer fra demningen i Bujagali på Den hvite nil nær Viktoriasjøen. Myndighetene her har inngått et offentlig-privat samarbeid med selskapet Bujagali Energy Limited som skal eie og drifte demningen i tretti år. Det har fått kraftprisene til å skyte til værs. I 2015 ble den produserte strømmen solgt tilbake til staten for 11 cent per kilowatt, mens strømmen de offentlige demningene leverer koster to cent å produsere. Bujagali Energy Limited eies av utviklingsfondet til den ismailittiske religiøse lederen Aga Khan og det amerikanske selskapet Sithe Global Power.

Samme tankegang har i Europa ført til at de gamle statlige kraftselskapene er blitt splittet opp.

Avreguleringen av kraftsektoren i Afrika tiltrekker seg ikke alltid investorer. Mange blir skremt bort av dårlige strømnett, manglende politisk stabilitet og juridisk forutsigbarhet, samt usikkerhet på om de vil få noe igjen for pengene sine. De må dermed overbevises. Et av midlene er fornybar energi. Takket være utflytting av produksjon av solcellepaneler og vindturbiner til lavkostland, har installasjonskostnadene falt støtt og stadig.

Dessuten har de internasjonale institusjonene fått de afrikanske landene til å innføre ordninger lignende dem som finnes i Europa, der de nasjonale nettselskapene (nesten alltid offentlige) garanterer en høyere pris enn snittprisen til private produsenter av kraft fra sol, vind eller vann. Offisielt skal denne ordningen støtte kraftproduksjonen. Uoffisielt er det en subsidiering av en uhemmet kraftprivatisering. «Internasjonal kapital har endelig funnet en inngangsdør til Afrika: fornybar energi», sa en entusiastisk Thierno Bocar Tall i 2015, daværende direktør for det afrikanske selskapet Saber-Abrec. «Investeringsbehovene er enorme. De sikres av offentlig kjøp av strøm og solide løsninger for å dekke risikoen. Lønnsomheten kan bare bli bedre med de teknologiske framskrittene.»5 Énergies africaines, nr. 2, Genève, mars-april 2015.

Især franske konsern har strømmet til den afrikanske kraftsektoren. I juni i fjor koblet Senegal solkraftverket Senergy, 130 kilometer nord for Dakar, til strømnettet. Det er det største solkraftverket i Vest-Afrika. Det er eid av det senegalesiske statsfondet Fonsis, det franske investeringsfondet Meridiam og solkraftselskapet Solairedirect, et datterselskap av franske Engie (tidligere GDF Suez). Andre franske selskaper har vært med å bygge kraftverket: Schneider Electric, som har levert spenningsomformere og transformatorer, samt entreprenørgigantene Eiffage og Vinci.

Forhåndsbetaling for fattige

De afrikanske landene kan også lokke investorene med klimakvoter. Kyoto-protokollen fra 1997 la grunnen for et system med kjøp og salg av utslippskvoter på ett tonn CO2: Bedrifter som slipper ut mer enn et visst nivå av drivhusgassen må kjøpe kvoter for utslippene, mens de som slipper ut mindre får kvoter som de kan selge.

De internasjonale institusjonene og private selskaper har presset de afrikanske landene til å vedta ad hoc-lover for å etablere kvotemarkeder. Kvotehandelen har begynt å utvikle seg, og med det lovende oppstartsselskaper. I 2009 grunnla en ung franskmann Ecosur Afrique, med hovedkvarter på Mauritius, for å drive med rådgivning, prosjektutvikling og kvotehandel. I dag har selskapet skiftet navn til Aera og flyttet til Paris. Det hevder at det har omsatt klimakvoter for 263 millioner euro siden oppstarten. Det er bare en begynnelse, mener grunnleggeren, for «Afrika er et reservoar av uutnyttede klimakvoter».6 Énergies africaines, nr. 3, mai-juni 2015.

Slike ordninger har – sammen med lave renter, mange utviklingsfond og statsgarantier – gjort det lettere å mobilisere privat kapital til å «elektrifisere Afrika». Men fortjenesten på kraftsalget må også være god. To økonomiske modeller, basert på to tekniske muligheter, gis forrang: enten å utvikle små lokale nett som ikke er koblet til det nasjonale nettet, eller å satse på stordriftsfordeler med gigantiske kraftverk.

I 2016 konkluderte PwC i en rapport om elektrifiseringen av Asia og Afrika at utvidelse av nasjonale nett ikke alltid svarte til behovene. Det britiske konsulentfirmaet anbefalte derfor komplementære løsninger, mininett eller selvstendige systemer.7 «Electricity beyond the grid: Accelerating access to sustainable power for all», PwC, London, mai 2016. I privatiseringens logikk er disse systemene frakoblet den offentlige sektoren; de skal bygges og drives av private konsortier. Det koster lite og gir rask avkastning.

Bare et vesentlig problem gjenstår: Hvordan få de fattige befolkningene til å betale? Siden 2000-tallet har forhåndsbetalte strømmålere blitt installert i en rekke land i Afrika. I stedet for å få en regning etter forbruk, får brukerne en kode som gir dem tilgang til en begrenset mengde strøm. Med datateknologi kan kraftselskapene gå enda lenger: I partnerskap med franske Orange, den største mobil­operatøren i Elfenbenskysten, lanserte CIE høsten 2015 en ordning med forhåndsbetaling via telefonen. Dermed unngår de ikke bare ubetalte regninger, de trenger heller ikke å sjekke målerne.

Stadig flere strømbrudd

Den motsatte løsningen med store kraftverk for å senke enhetskostnaden forutsetter at man kobler sammen landene for å utvide kundemassen utover de små nasjonale markedene. Her finner vi frihandelsprinsippet overført til kraftsektoren: Strømmen må sirkulere uhindret av reguleringer og økonomiske hindre i internasjonale nett. Av de 19 prosjektene Frankrike og EU støtter innenfor AREI, finner vi to sammenkoblingsprosjekter som innebærer å bygge totalt 1175 kilometer med nye strømledninger.

Her har vi bakgrunnen for den kontroversielle demningen Grand Inga i Den demokratiske republikken Kongo. I landet som har nesten 40 prosent av kontinentets vannkraftressurser – og derfor har fått kallenavnet «Afrikas vanntårn» – vil man bygge en demning som er to ganger større enn dagens største, Tre kløfterdemningen i Kina. Verdensbanken, ADB og USAID har bidratt med mulighetsstudier, hvor kostnadsestimatene varierer fra 80 til 100 milliarder dollar. G20 inkluderte prosjektet i sin liste over elleve «byggverk for verdenssamfunnet». Bare 20 prosent av produksjonen vil gå til det nasjonale markedet. Resten vil bli eksportert. Grand Inga vil ikke bare oversvømme mye dyrkbar mark (220 km2), men innebærer også at det må bygges 15 000 kilometer med høyspentledninger.

Det finnes allerede demninger i området, men anleggene har aldri fungert optimalt, i mangel av investeringer. Flere turbiner er ute av drift. Nå vil man både modernisere de eksisterende kraftverkene og bygge den gigantiske Grand Inga. De største kundene vil bli gruvene i den kongolesiske provinsen Katanga og gruvene i Sør-Afrika, et land som i flere år har opplevd alvorlig strømmangel. På slutten av 90-tallet bestemte den sørafrikanske regjeringen seg for å privatisere det statlige kraftselskapet Eskom. På tross av ledelsens advarsler sørget ikke myndighetene for de nødvendige investeringene til å dekke det økende behovet i landet. Strømbruddene har dermed bare blitt hyppigere.

Fornybar energi i okkupert område

I en rapport fra 2015 undersøker Verdens­banken «hvordan en energiintensiv storkunde som gruveindustrien kan forbedre sitt bidrag til energiforsyningen, utvide tilgangen og tiltrekke privat kapital».8 Verdensbanken, «The Power of the Mine. A Transformative Opportunity for Sub-Saharan Africa», Washington DC, 24. oktober 2014. Banken påpeker at gruveindustrien, som har en enorm tyngde i Afrikas økonomi,9 Mellom 2002 og 2012 steg Afrikas andel i den globale gruveutvinningen fra 10 til 17 prosent. Gruveindustrien står for halvparten av eksporten til Burkina Faso, Den demokratiske republikken Kongo, Guinea, Mauritania, Mosambik og Zambia. bruker mye strøm. Strøm utgjør 10–25 prosent av utvinningsutgiftene. Gruveselskapene må vanligvis velge mellom å få strøm fra det nasjonale nettet eller å produsere sin egen strøm. Å produsere den selv er dyrere per kilowatt (25 cent i snitt, mot 6 for strøm fra det nasjonale nettet), men er mer lønnsomt på grunn av strømbruddene på det nasjonale nettet. Gruveselskapene bygger derfor gjerne kull- eller oljekraftverk.

Verdensbanken vil ha en felles løsning for strømmarkedet og gruveindustrien. Gruvesektoren skal her spille rollen som hovedkjøper og trekke strømproduksjonen opp mot nye høyder. Det vil også stimulere til privat investering i strømproduksjonen og -overføringen. Det mener banken vil komme økonomien til gode, både ved at de private kraftselskapene vil få lønnsomme markeder i Afrika og at gruveselskapene vil få lavere utvinningskostnader. Rapporten lar det skinne gjennom at det langsiktige målet er å øke produksjonskapasiteten, for å legge til rette for en mer intens utvinning av kontinentets naturressurser i en tid hvor prisene på metaller og mineraler er på vei opp.

Western Sahara Resource Watch kritiserer den marokkanske regjeringens instrumentelle bruk av fornybar energi i gruveindustrien. I en rapport publisert høsten 2016 dokumenterer organisasjonen at 22 vindmøller bygd av tyske Siemens nå forsyner fosfatgruvene i Vest-Sahara.10 Western Sahara Resource Watch, «Powering the Plunder», 2016. Solkraft er under utvikling i området, hvor den saudiske kraftgiganten Acwa Power er involvert. Problemet er bare at FN aldri har anerkjent Marokkos suverenitet over Vest-Sahara (Sikkerhetsrådets resolusjon 1754 fra 2007).

I Kinas hender

Det afrikanske strømmarkedet ble lenge ignorert, men vekker nå appetitten hos flere enn vestlige selskaper. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) inngikk Kina bare i 2015 kontrakter for 13 milliarder dollar i den afrikanske kraftsektoren. Rundt 30 prosent av den nye kapasiteten i Afrika sør for Sahara er nå i Kinas hender – og hvis vi ser bort fra Sør-Afrika, blir tallet 46 prosent.11 «Boosting the power sector in Sub-Saharan Africa – China’s involvement», Det internasjonale energibyrået, Paris, 2016.

Kina har spesialisert seg på vannkraft, men er også stadig mer til stede i sol- og vindkraftsektoren. Den kinesiske regjeringen forbereder nå neste etappe: atomkraft. Da Kina i januar i fjor annonserte at landet vil kutte i utenlandsinvesteringene sine, presiserte de at de ville fortsette å utvikle visse strategiske sektorer, og spesielt atomkraft. I fjor vår signerte China General Nuclear Corporation en avtale med Kenya om å ha i drift en første atomreaktor på 1000 megawatt i 2025 og så 4000 megawatt i 2030. Selskapet har siden 2012 utvunnet uran i namibiske Husab og kinesiske investorer eier gruve­selskapet Société des mines d’Azelik i Niger. Ni afrikanske land (Egypt, Nigeria, Algerie, Marokko, Uganda, Kenya, Niger, Ghana og Tunisia) har annonsert at de vil begynne med sivil atomkraft, og Kina ønsker å utnytte det. På bakken vil Kina støte på Russland som posisjonerer seg i Egypt og Nigeria, og selvsagt franske og europeiske selskaper som EDF og Areva.

Oversatt av redaksjonen

Aurélien Bernier er journalist.


Fotnoter   [ + ]

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner.

Siste fra Afrika

0 kr 0
Gå til Toppen