Science fiction (SF) er alltid et barn av sin tid. Sjangeren var lenge preget av sexismen som rådet i samfunnet generelt og i litterære og vitenskapelige kretser spesielt. Tenk bare at først i 1874 fikk en kvinne – Sofia Kovalevskaja – ta en doktorgrad i naturvitenskap, i matematikk ved Universitetet i Göttingen. For SF er det enda verre. Her måtte man vente helt til slutten av 1960-tallet før en anerkjent pris ble gitt til en kvinne, nemlig Ursula K. Le Guin. Til sjangerens forsvar må det påpekes at bare 10–15 av forfatterne var kvinner.
«I første halvdel av 1900-tallet var det ingen som satte spørsmålstegn ved den patriarkalske ideologien i science fiction», skriver SF-forfatteren Joëlle Wintrebert. «Kvinnelige forfattere og lesere var på den tiden unntaket. Når de ga ut bøker, skjedde det under pseudonym. Bak 'nøytrale' initialer som C. L. Moore, eller under et tvetydig fornavn, som Leigh Brackett på 1940-tallet. Den gang sa man at hun 'skriver som en mann' […]. Legg også merke til at selv når det er blitt allment akseptert at en SF-forfatter kan være kvinne, dukker noen likevel opp under pseudonym.» (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
