Tenke det universelle og gjøre det til rettigheter, er en god beskrivelse på den enorme ambisjonen til de som ble enige om Verdenserklæringen om menneskerettighetene etter andre verdenskrig. Men ferden var lang før disse prinsippene med lange religiøse og filosofiske røtter klarte å brøyte seg vei i jussen.
Vi må minst gå tilbake til det engelske Magna Carta fra 1215, som innførte prinsippet om likhet for loven og habeas corpus, det vil si forbud mot vilkårlig fengsling uten å bli stilt for en domstol, en sentral forutsetning for individets frihet. Men det virkelige startpunktet for det som skulle bli menneskerettighetstanken i den moderne epoken finner vi hos Immanuel Kant og opplysningstenkerne, og senere i den amerikanske revolusjonen og uavhengighetserklæringen fra 1776 som erklærte at «alle mennesker er skapt like». Denne ideen skulle så bli gjentatt noen år senere i Frankrike, men uten noen religiøs referanse, i Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter i 1789: «Menneskene fødes og forblir frie og like i rettigheter.» (…)
Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
