På begynnelsen av 2000-tallet privatiserte Frankrike motorveiene, noe som ga stor profitt til veiselskapene. Som et synlig symbol på verdioverføring fra offentlig til privat, var bomstasjonene et av de første målene for protestene til «de gule vestene» i vår. FOTO: SEBASTIEN NOGIER, EPA/ NTB SCANPIX.
Frankrike / Økonomi Privatisering

Myten om privatiseringens goder

Den franske regjeringen og EU presser på for mer privatisering i Frankrike, men alt tyder på kostnaden for fellesskapet ved konkurranseutsetting er langt høyere enn de forventede fordelene.

Posted on

Det skulle være vidundermiddelet. På 1980- og 1990-tallet lovet medier, eksperter og politikere at å åpne offentlige tjenester for konkurranse og private aktører ville gi brukerne lavere priser, føre til innovasjon og gjøre fellesskapet rikere. Tre tiår senere er resultatene heller magre: Privatiseringene har mest av alt latt privat næringsliv kjøpe billige aksjer i selskaper reddet av offentlige penger, og konkurransen har gitt det offentlige mange nye kostnader.

Økonomisk historie gir få argumenter for privatisering. Nasjonaliseringen av private selskaper etter andre verdenskrig gjorde at man kunne korrigere markedssvikt, stimulere økonomisk aktivitet, sikre offentlige tjenester og ikke minst drive en aktiv økonomisk politikk og næringspolitikk.

Inntektene er ikke blitt investert i selskapene, men har havnet i lommene til eierne.

Inspirert av de liberale økonomene i Chicago-skolen begynte Frankrike for fire tiår siden å kopiere Margaret Thatchers Storbritannia (1979–1990) og USA under Ronald Reagan (1981–1989) med store planer for å redusere utgifter og selge ut offentlige virksomheter. Siden daværende statsminister Jacques Chirac startet de første privatiseringene i 1986, har den franske staten overført 1500 selskaper og én million arbeidstakere til private selskaper. Andelen arbeidstakere som jobber i det offentlige (utenom offentlige funksjoner som administrasjon, undervisning og sykehus) har på tretti år sunket fra 10,5 til 3,1 prosent.

Naturlige monopoler

Slutten av forrige århundre var også preget av en frenetisk konkurranseutsetting, i skarp kontrast til Frankrikes grunnlov i 1946 som sa at «enhver eiendom og ethvert selskap som har eller får karakter av en nasjonal offentlig tjeneste eller de facto monopol skal bli fellesskapets eiendom.»

På den tiden hadde Électricité de France – Gaz de France (EDF-GDF), France Télécom eller togforetaket SNCF tatt over alle aktivitetene innenfor sine sektorer. Selskapene hadde ingen konkurrenter og drev alt fra produksjon, infrastruktur og distribusjon til salg og kundetjenester. De var alle eid av staten og var de eneste instansene brukerne måtte forholde seg til tjenestene de leverte. Så kom EUs regler om «fri og uhindret konkurranse» og fikk de ulike regjeringene til å splitte opp infrastrukturen og tjenestene. De offentlige virksomhetene ble gradvis forvandlet til aksjeselskaper og nye selskaper fikk anledning til å konkurrere med disse historiske selskapene. I Sverige blir jernbanen nå drevet av over tretti selskaper.

Likevel har markedsliberalistene lenge vært enige om at man ikke bør konkurranseutsette såkalte naturlige monopoler, det vil si sektorer med enorme stordriftsfordeler: togskinnene, strømkablene, gassledningene, veiene. Fra fellesskapets synspunkt gir det liten mening å ha en kostbar konkurrerende infrastruktur for å betjene de samme brukerne. Konkurranse kan finnes oppstrøms (i produksjonen) og nedstrøms (i salget), men ikke i driften av infrastrukturen.

Innsparingene for å være konkurransedyktige er svært kostbare for de ansatte og brukerne.

I Frankrike har de naturlige monopolene vanligvis blitt drevet av offentlige virksomheter for å unngå at private utnytter monopolet. Det er for eksempel tilfellet med SNCF Réseau som eier og forvalter det nasjonale jernbanenettet. Men private selskaper og oligarker krever stadig nye markeder. Med argumenter om nødvendige investeringer eller behovet for å redusere gjeld har den franske staten latt private aktører berike seg på bekostning av brukerne, som nå er blitt kunder. I 2004 erklærte daværende konservative statsminister Jean-Pierre Raffarin til og med at «alt som kan utføres av private må privatiseres».1Sitert i Marc Landré og Gilles Tanguy, «Les onze réformes qui mettent notre État sous pression», L’Expansion, Paris, 1. april 2004.

Symboltunge bompenger

Et slående eksempel på problemet med privatisering av naturlige monopoler er privatiseringen av de franske motorveiene mellom 2002 og 2006. Det finnes ennå litt asfalt i offentlig eie, men de mest lønnsomme strekningene er blitt gitt til private. En monopolposisjon som til og med den økonomiske liberalismens fremste forsvarere er imot: Det er ikke optimalt å ha et privat monopol på tjenester hvor forbrukerne har få eller ingen andre alternativer. Det blir som om et selskap skulle få monopol på dagligvarer på en øde øy og dermed kunne ta det de vil for matvarene.

I stedet for å få tilført midler ga den franske staten fra seg en inntektskilde da den solgte motorveiene. Disse er blitt solgt for 14,8 milliarder euro, mens den franske riksrevisjonen mente de var verd nær 24 milliarder euro, altså et tap på ti milliarder. Fra 2006 til 2011 økte de franske motorveiselskapene inntektene sine med 5,1 prosent i året, mens landets ikke-finansielle selskaper sett under ett stagnerte som følge av finanskrisen.

Inntektene har ikke blitt investert i selskapene, men havnet i lommene til eierne: Etter at 9000 kilometer med motorveier ble overført til Vinci, Eiffage og Abertis i 2006, har disse selskapene utbetalt 27 milliarder euro til aksjonærene sine – en inntektskilde som staten dermed har mistet.2Grégoire Allix, «La privatisation des autoroutes, un traumatisme originel», Le Monde, 8. april 2019. På samme tid har bompengene økt kontinuerlig, langt mer enn inflasjonen.

Som den franske riksrevisjonen påpekte i 2013 har disse gavepakkene til privat sektor ikke vært til allmennhetens beste og brutt med den mest elementære transparens.3Se Philippe Descamps, «De l’autoroute publique aux péages privés», Le Monde diplomatique, juli 2012. Se også Martine Orange, «Autoroutes: les dessous des relations entre l’État et les concessionnaires», Mediapart, 13. januar 2019. Ikke overraskende var bomstasjonene, selve symbolet på overføringen til de rike og deres privilegier, et av de første målene for protestene til «de gule vestene».

Privat gevinst, kollektivt tap

På den andre siden av den engelske kanalen har de private aktørene som driver vannforsyningen – med monopol – gitt 95 prosent av overskuddet til aksjonærene og neglisjert all nødvendig reinvestering i ledningsnettet. Lignende atferd fra andre private aktører har nå gitt privatiseringen bly i vingene. Etter å ha privatisert store deler av økonomien de siste tiårene ser britene nå de elendige resultatene og vil nasjonalisere tjenestene igjen. Tilbakeføringene til staten har startet med blant annet fengselet i Birmingham, som ble gitt til selskapet G4S i 2011, og toglinjen East Coast Main Line.

Disse eksemplene understreker det Yves Salesse fra Fondation Copernic og den høyeste forvaltningsdomstolen (Conseil d’etat) påpeker, nemlig at «alibiet om at reguleringsmyndighetene er i stand til å kontrollere at formålet med de offentlige tjenestene overholdes har blitt tilbakevist. Reguleringsmyndighetene har ikke midlene til å påvirke multinasjonale selskapers atferd over tid».4Yves Salesse, «Service public et marché», Regards croisés sur l’économie, nr. 2, La Découverte, Paris, september 2007.

Det er vanskelig å objektivt måle utviklingen til kraftprisene og teleprisene de siste tjue årene, siden forbruket har endret seg stort, spesielt innen telekom, men det er likevel tydelig at den kollektive kostnaden for konkurranseutsetting er langt høyere enn de forventede fordelene: Gevinsten blir privatisert, mens fellesskapet lider store tap, som ikke er synlige på regnearkene, når staten trekker seg ut.

Tilsynekomsten av nye aktører i sektorer som tidligere var unndratt konkurranse har skapt helt nye kostnader som gjenspeiler seg i prisene på tjenestene, nemlig utgifter til markedsføring og kommunikasjon – som ofte er langt høyere enn til forskning og utvikling – eller til lobbyvirksomhet. I 2017 kjøpte det franske teleselskapet Orange (tidligere France Télécom) reklame for 329 millioner euro, EDF for 126 millioner, Engie for 99 millioner og SNCF for 72 millioner. EDF bruker også to millioner euro i året og ti fulltidsansatte for å forsøke å påvirke EU-parlamentet.5Kilde: Transparency International, www.integritywatch.eu.

Kafkask labyrint

Mens overskuddet fra gårsdagens offentlige selskaper forble i det offentlige (enten som inntekter eller som investeringer), forsvinner overskuddene i de private selskapene ut i form av utbytte til aksjonærene. I tillegg er det de ansatte og brukerne som må betale dyrt for innsparingene selskapene gjennomfører for å være konkurransedyktige. Fra France Télécom til La Poste og SNCF har alle – privatiserte eller ennå ikke privatiserte – sett antallet ansatte synke drastisk (SNCF har fjernet 100 000 stillinger siden 1985), eller arbeidsmiljøet er blitt forverret (som blant annet viste seg i selvmordsbølgen France Télécom opplevde mellom 2000 og 2011). Det har ført til dårligere tjenester som ironisk nok brukes som argument for ytterligere privatiseringer og konkurranseutsetting. For å krone det hele må brukerne forholde seg en rekke selskaper for én tjeneste og havner stadig oftere i en kafkask labyrint: en kunde hos Total Direct Énergie får strøm produsert av EDF eller Engie, transportert av RTE og distribuert av Enedis.

Liberalisering og privatisering skaper forvirring hos borgerne og skjerper appetitten til oligarkene og marionettene deres. Deres erobring av staten er ikke et ideologisk prosjekt, men snarere en måte, slik økonomen James K. Galbraith formulerer det, «å sikre dem, individuelt og som gruppe, mest penger og uforstyrret makt, og størst sjanse til å bli reddet hvis noe skulle gå galt.»6James K. Galbraith, The Predator State. How Conservatives Abondened the Free Market and Why Liberals Should Too, Free Press, London / New York, 2008.

Oversatt av redaksjonen

Mathias Reymond er førsteamanuensis i økonomi ved Universitetet i Montpellier.

Fotnoter   [ + ]

Siste fra Frankrike

Kampen om vannet

Den offentlige driften av Frankrikes vannkraftressurser har lenge vært et gode for

0 kr 0
Gå til Toppen