Storbyene løsriver seg

Verdens storbyer blir stadig likere hverandre. De huser samme velstående og høyt utdannede befolkning, de samme skyskraperne, sterile kjøpesentrene og «kreative klyngene». Nå har de også begynt å organisere seg for å få mer makt i verden.

Alle seriøse ordførerkandidater i franske storbyer i år forventes å følge visse spilleregler. For eksempel å love å plante trær. I Paris vil Anne Hidalgo å plante 170 000 de neste seks årene, mens rivalen Cédric Villani, som i juli var vert for «Trærnes natt» på samtidskunstmuseet Fondation Cartier, lover å lage en rekke beplantede promenader. I Marseille skal kandidaten til høyrepartiet Les Républicains, Martine Vassal, plante et tre for hvert barn som fødes – det vil si 70 000 i året hvis innbyggerne fortsetter å reprodusere seg i dagens tempo. Det er tre ganger mer enn rivalen fra Sosialistpartiet, senator Samia Ghali. I Lille konkurrerer ordførerkandidatene om «urbane skoger» og «grønnere plasser».

Grønne fingre og treklemming er imidlertid ikke nok. De må også love grønne bygg, flere sykkelstier og mer bildeling, økologisk mat i skolekantinene, mer penger til kultur og å gjøre byen mer attraktiv. Dessuten må de fylle valgprogrammene sine med ord som ‘innovasjon’, ‘transparens’, ‘deltakende demokrati’ og ikke minst bruke adjektivet ‘bærekraftig’ så ofte som mulig: bærekraftig utvikling, bærekraftig by, bærekraftig område, bærekraftig turisme, bærekraftig boligbygging. De samme ordene, formuleringene og ideene går igjen hos alle kandidatene. Alle synes å være rappet fra en katalog over «mønsterpraksiser» som kan gjentas i by etter by, land etter land, for valgløftene er knapt forskjellige i Seattle, Montreal eller Berlin. Som om lokalpolitikk bare dreier seg om pragmatiske svar og commonsensiske løsninger på konkrete problemer.

Det urbane evangelium

«Mens nasjonene snakker, handler byene», likte Michael Bloomberg å si da han var ordfører i New York (2002–2013) og ledet Cities Climate Leadership Group (C40), et mektig forum bestående av verdens 94 største byer. Siden har maksimen blitt stående. Mange beslutningstakere i byene mener statene har kjørt seg fast i ideologiske konflikter og ikke lenger er i stand til å handle effektivt. Dermed er det opp til byene å fylle tomrommet. Denne ideen, som blir framstilt som en kjensgjerning i byplanleggerlitteraturen, utgjør fundamentet for «bydiplomatiet». Tanken om bydiplomatiet går tilbake til vennskapsbyene som ble opprettet i Frankrike og Tyskland for å skape forsoning etter andre verdenskrig. I dag er den inspirasjon for en hel haug med koalisjoner, forum og nettverk som forener byer i alle fire verdenshjørner. Antallet og innflytelse har vokst kontinuerlig de siste tretti årene. I 1985 fantes det 55, nå er det over to hundre slike bynettverk,1Michele Acuto, «Give cities a seat at the top table», Nature, vol. 537, nr. 7622, London, 28. september 2016. blant andre C40, Eurocities, Global Covenant of Mayors for Climate & Energy, Iclei (Local Governments for Sustainability), UCLG (United Cities and Local Governments), Unescos nettverk for kreative byer, Mayors for Peace, WHOs sunne byer.

Khans iherdige brexit-motstand har gitt ham en internasjonal status som er uvanlig for en ordfører.

«På ulikhet, innvandring, helse, sikkerhet, styring, menneskerettigheter og en rekke andre kritiske saksfelt omgår byer i stadig større grad nasjonale regjeringer og ser til hverandre for løsninger», bemerker Barack Obamas tidligere rådgiver i Det hvite hus, Ivo Daalder.2Ivo Daalder, «Why cities need their own foreign policy», Politico, 6. juni 2017,.

Alle grupperingene er på bølgelengde og støttes av Verdensbanken, FN og store selskaper – Ikea, Microsoft, Google, Velux og Dell sto oppført som sponsorer på siste ordførertoppmøte i C40. De utgjør en mektig formidler av det urbane evangelium, hvor lokalmyndigheter og næringsliv forenes i en høyere enhet av innovasjonsdyrking. Privat sektor liker bydiplomati-tanken så mye at det har lansert egne grupperinger, som datagiganten Ciscos City Protocol og Rockefeller Foundations 100 Resilient Cities Network.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

I tillegg til å resirkulere grønn kapitalisme, spiller de internasjonale bynettverkene en avgjørende rolle i å definere «mønsterpraksiser» som så sirkulerer fra by til by. Som del av sine diplomatiske aktiviteter sender kommunene sine ansatte ut på konferanser, messer, utstillinger og stadige studieturer. I tråd med ideen om viktigheten av utstillingsvindu presenterer de prosjektene de har realisert og lytter til kolleger fra andre byer som gjør det samme, slik at alle kan dra hjem med ferdigsydde løsninger. «Å kopiere andres praksiser lar aktørene forene to motstridende mål, nemlig å skape noe nytt og samtidig garantere at praksisene har fungert andre steder», skriver de franske bysosiologene Alain Bourdin og Joël Idt.3Alain Bourdin og Joël Idt, L’Urbanisme des modèles. Références, benchmarking et bonnes pratiques, L’Aube, La Tour-d’Aigues, 2016.

Kjært våpen

C40 skryter av å ha drevet fram 14 000 konkrete handlinger mot global oppvarming mellom 2012 og 2018. Gjennom nettverket har Changwon (Sør-Korea), Tokyo og New York delt nyskapende teknologi for å kle tak med materialer som reflekterer sollys og kjøler ned byggene. Barcelona, Singapore, Auckland (New Zealand) og Warszawa har utvekslet kunnskap om elbusser. Byer som ligger i front på et område (Paris for metro, København for sykkel) har gitt teknisk støtte til byer med mindre erfaring.

Hvert år arrangerer C40 prisutdelingen Bloomberg Philantrophies Awards for å belønne de beste ideene. I 2019 var prisvinnerne blant annet de «grønne korridorene» i kolombianske Medellín, solcellepaneler i Seoul, San Franciscos støtteordning for grønn energi og elbussene i kinesiske Guangzhou.

«Disse prosjektene fortjener å bli studert av ordførere og ledere verden over», erklærte C40-leder Hidalgo på prisutdelingen. Slike priser er et kjært våpen for byer som ønsker å styrke sin internasjonale status. Og tilbudet er stort: Hvert nettverk, hvert tidsskrift, hvert myndighetsnivå deler ut priser til de flinkeste elevene. EU-kommisjonen utroper hvert år en rekke byer som «europeisk hovedstad» (for miljø, kultur, innovasjon, ungdom) og deler ut Access City Awards (for tilrettelegging for eldre og handikappede). I Frankrike strør næringsdepartementet om seg med merkelappen «French Tech» i et forsøk på å få fram «Tech Champions» som kan tiltrekke utenlandske investorer.

«Kappløp uten målstrek»

En by som får en pris er garantert å bli hyllet i fagpressen. Noen får også status som forbilde, som en trendsetting city4Vincent Béal, «’Trendsetting cities’: les modèles à l’heure des politiques urbaines néolibérales», Métropolitiques, 30. juni 2014. som imiteres verden over. Porto Alegre for sin deltakende budsjettprosess, Singapore for sin veiprising, Bilbao for sitt økonomiske løft gjennom kultur (den berømte Guggenheim-effekten), Hamburg for sitt flomvern, Seattle for sin startup-kultur, Vancouver for sin bærekraftige utviklingsmodell.

Enhver storby drømmer om å bli et forbilde. For den økonomiske krigen mellom storbyene innebærer, som bydiplomati-ekspert Yves Viltard påpeker, «en konkurranse i branding».5Yves Viltard, «Diplomatie des villes: collectivités territoriales et relations internationales», Politique étrangère, nr. 3, Paris, høsten 2010. Å delta på forum som C40 er en enestående måte å drive merkevarebygging på, en nødvendig betingelse for å vinne bykonkurransen og tiltrekke seg investorer, bedrifter, utdannet arbeidskraft, studenter eller store potensielt lukrative arrangementer. «Det finnes femti, kanskje hundre byer som er verdens intellektuelle, kulturelle og økonomiske motor», sa Rahm Emanuel, ordfører i Chicago fra 2011 til 2019, i 2016. «Vi arbeider alle med det samme, for vi står alle overfor lignende muligheter. Vi må gjøre byene våre konkurransedyktige. Arbeidsplassene og bedriftene vi snakker om er ikke bare globale, men også mobile.»6Sitert i Ronald Brownstein, «The growing gap between town and country», The Atlantic, Washington DC, 22. september 2016.

I stedet for «hvitt privilegium» snakker de om «storbyprivilegium».

For å imponere investorene henter kommunene gjerne inn spesialiserte konsulentselskaper – en bransje i full vekst. I et standardisert språk hjelper konsulentene dem med å melde sitt kandidatur til diverse priser og merkelapper, samt å fylle ut de evinnelig lange søknadsskjemaene for støtte fra filantropiske organisasjoner som finansierer nyskapende urbane prosjekter. De lager også logoer og slagord – helst på engelsk, for eksempel «Only Lyon», «So Toulouse», «My Rodez» – som skal brukes på alt materiell eller til større begivenheter. Byene kastes ut i en benchmarking-konkurranse,7Se Vincent Béal, Renaud Epstein og Gilles Pinson, «La circulation croisée. Modèles, labels et bonnes pratiques dans les rapports centrepériphérie», Gouvernement et action publique, vol. 4, nr. 3, Paris, 2015. et «kappløp uten målstrek», hvor alle forsøker å vise seg mest innovativ, moderne og hipp, uansett om de konkurrerer på nasjonalt, kontinentalt eller internasjonalt nivå. Franske Aix-en-Provence presenterer seg for potensielle investorer som om byen var San Francisco: «Hjembyen til den berømte maleren Paul Cézanne har for sin utvikling fått merkelappen French Tech og tilbyr et attraktivt økosystem for prosjektpromotører og bedriftsskapere […]. Aix-en-Provence, en påkoblet smartby, resolutt vendt mot digital innovasjon og internasjonalisering, er en moderne og kosmopolitisk by, kulturell, dynamisk og åpen mot verden», skryter en brosjyre fra kommunens avdeling for «Attraktivitet og internasjonalt samarbeid».

Finanskrisen på landet

Selv om storbyene er konkurrenter vet de likevel å alliere seg for å forsvare sine interesser og bruke bydiplomatiet til lobbyformål. Nettverket Eurocities har som mål å «påvirke EUs politikk for å sørge for at storbyenes synspunkter blir tatt hensyn til i politikkutformingen». UCLG skryter av sin «politiske lobbyvirksomhet» overfor Brussel – i tillegg til Verdensbanken og FN – for å etablere «et europeisk fond for bydiplomati». Iclei konsentrerer seg om å legge press på FNs klimapanel for å framheve den sentrale plassen byene har i arbeidet mot global oppvarming. I 2017 startet C40 organisasjonen Urban20, som skal påvirke ministre som deltar i forhandlingene på G20-toppmøtene.8Michele Acuto og Simon Curtis, «The foreign policy of cities», RUSI Journal, vol. 163, nr. 6, London, desember 2018.

Slik skapes en ond sirkel. Globaliseringen konsentrerer rikdom og lønnsomme aktiviteter i metropolene, og øker dermed deres økonomiske, politiske og kulturelle tyngde. De står overfor de samme problemene og huser samme velstående og høyt utdannede befolkning. Dermed har de begynt å ligne hverandre. I både New York og Beijing finnes de samme skyskraperne, de samme sterile kjøpesentrene, de samme «kreative klyngene» – og nå de har de begynt å organisere seg. Forent i forsvaret av felles interesser har de fått innflytelse over verdens beslutningssentre, fra Verdensbanken til EU-kommisjonen, hvor de vrir offentlig politikk til sin fordel og forsterker en geografisk skjev utviklingstanke som forsømmer landsbygda og småkommunene.

Avstanden mellom by og land er på ingen måte ny, men den har sjelden vært så gapende som i dag. Der de ene beplanter bygg og elektrifiserer bussene, frykter de andre tomme boliger og må ta til takke med busser som ikke går på kveldstid, på helligdager eller i helgene. Avstanden har vokst betydelig i de fleste vestlige land etter finanskrisen i 2008. I Frankrike vokste BNP per innbygger med tre prosent i Paris mellom 2008 og 2016. I resten av landet stagnerte den. I USA økte sysselsettingen i storbyområdene i samme periode med 4,8 prosent, men falt med 2,4 prosent i resten av landet. Avstanden er enda mer uttalt i Storbritannia, hvor London-området alene har huset 70 prosent av landets arbeidsplasser siden 2008.9Se Roberto Stefan Foa og Jonathan Wilmot, «The West has a resentment epidemic», Foreign Policy, Washington DC, 18. september 2019; Thomas B. Edsall, «Reaching out to the voters the left left behind», The New York Times, 13. april 2017. I Paris, New York, London, Amsterdam og Toronto var krisen bare forbigående. For ti år senere er sysselsettingen god, boligprisene når nye høyder, investeringene strømmer inn og de velstående har aldri vært så konsentrert geografisk.

De mer sparsomt befolkede og fattigere områdene opplever fortsatt ettervirkninger av krisen. De har havnet i en nedadgående spiral der bortfallet av industriarbeidsplasser og ufaglærte jobber har gitt befolkningsnedgang, noe som i sin tur har ført til fallende boligpriser og krise for kommuneøkonomien. Færre innbyggere, færre arbeidsplasser og billigere boliger betyr også mindre inntekter for kommunene og dermed dårligere offentlige tjenester og mindre vedlikehold av infrastruktur. Følgelig blir disse områdene enda mindre attraktive og får enda flere til å dra sin vei.

«Motgift til populismen»

Det er i disse områdene at ytre høyre og i enda større grad såkalte populistpartier – de som kritiserer globalisering og fri flyt av varer og mennesker – har fått størst fotfeste. I presidentvalget i 2016 vant Donald Trump i fylkene hvor inntektsveksten var svakest, innbyggertallene var på vei nedover og dødsraten økte. I Frankrike og Storbritannia har Le Pen og brexit høyest oppslutning i de regionene som er hardest rammet av fallende boligpriser.10 David Adler og Ben Ansell, «Housing and populism», West European Politics, vol. 43, nr. 2, Abingdon-on-Thames (Storbritannia), juni 2019. Motsatt får de såkalt progressive partiene – tilhengere av frihandel, grønn kapitalisme, liberalisering og innovasjon – fleste stemmer i storbyene. I det amerikanske presidentvalget i 2016 vant demokratenes kandidat Hillary Clinton 88 av de 100 tettest befolkede fylkene (der hvor storbyene ligger), og var flere steder nesten enerådende, som i Washington hvor bare fire prosent av velgerne stemte på Trump.

Det samme ser vi i Ungarn, hvor Budapest siden oktober har blitt styrt av en miljøpolitiker som har lite til overs for statsminister Viktor Orbán. I Tsjekkia valgte Praha i november 2018 en ordfører fra Piratpartiet som lovet å plante en million trær på åtte år og som er positiv til flyktninger, i skarp kontrast til statsminister Andrej Babiš, som fordømmer «bosettingsinnvandringen» i Europa. Det samme ser vi i Istanbul, som for tjue år siden var oppskytningsrampe for landets islamsk-konservative president Recep Tayyip Erdogan, men i fjor havnet i hendene på et sekulært og sosialdemokratisk opposisjonsparti. «Koalisjonen av sekulære byborgere, næringsliv, ungdom, kvinner og minoriteter mobiliserte aktivt. […] Tyrkere, kurdere og usbekere deler fortauene med senegalesere, qatarer og syrere. Sjuende generasjon istanbulere bor i byen sammen med migranter, expats og flyktninger. Denne myriaden av borgere deler samme rom, om ikke samme liv, bundet sammen av en felles urbanitet», skrev Washington Post oppglødd.11 «Are ‘global cities’ an antidote to populism and nationalism? Istanbul offers some hope», Washington Post, 19. juli 2018.

Denne rosenrøde visjonen har blitt promotert intenst de siste ti årene. «New York-verdiene, i likhet med verdiene til andre verdensbyer, er optimisme, mangfold og pågangsmot, noe vi alle burde strebe etter», mente The Guardian i 2016.12 «Tolerant, generous – and a little bit lawless», Guardian, 31. oktober 2016. Verdens økonomiske forum i Davos er spesielt entusiastisk og ser storbyene som en «motgift til populismen»: «Mange av byene i verden forsøker å gjenoppfinne politikk, økonomi og miljøvern nedenfra. Noen av dem lager en positiv, inkluderende og mangfoldig framtidsvisjon, mens de nasjonalistiske ledere sprer frykt, stenger grenser og bygger murer.»13 Se Robert Muggah og Misha Glenny, «Populism is poison. Plural cities are the antidote», Verdens økonomiske forum, Davos, 4. januar 2017, www.weforum.org. Rikmannsforumet konstaterer også at «Det er ofte en avgrunn mellom innbyggerne i by og land i spørsmål om verdier og prioriteringer» og ber storbyene organisere seg og styrke sitt «bydiplomati».

Det mener også tidligere Obama-rådgiver Daalder, som vil at byene skal etablere «mini-ambassader» der hvor de har store interesser, for å omgå eventuelle blokkeringer fra regjeringer. São Paulo, London og Toronto har allerede prøvd det ut, men måtte snu etter sinte reaksjoner fra innbyggerne som så det som sløsing av offentlige midler. «Et offentlig-privat samarbeid kan være en løsning», mener Daalder.

Eksemplet London

Noen byer har også begynt å forene krefter i kampen mot populismen. I desember signerte ordførerne i Praha, Bratislava, Warszawa og Budapest en «Pakt for frie byer». Med pakten trosser de regjeringene sine, som de anklager for å spre «den typen fremmedfiendtlig nasjonalisme som kastet Europa ut i krig to ganger i forrige århundre». De fire ordførerne erklærer at de «tviholder ikke på en utdatert forståelse av begrepene suverenitet og identitet, men tror på et åpent samfunn, basert på våre dyrebare felles verdier frihet, menneskeverd, demokrati, bærekraft, likhet, rettsstat, sosial rettferdighet, toleranse og kulturelt mangfold». De oppfordrer også byene til å «samarbeide med hverandre, dele ressurser og utveksle ideer om hva som virker».

I USA var storbyene de første til å tone flagg mot Trump. Like etter at Trump hadde flyttet inn i Det hvite hus i januar 2017, annonserte ordførerne i San Francisco, Los Angeles, Seattle, Boston, New York, Washington, Detroit og Chicago at de ikke vil følge presidentens dekreter om å slå ned på irregulær innvandring. Ordføreren i Boston mente dekretene var «destruktive» og «uamerikanske» og et «angrep mot innbyggerne i Boston, Bostons styrke og verdier». Hans kollega i Washington stemte i med: «Valget får ikke endre byen vår og våre verdier […]. Vi er ikke representanter for føderalregjeringen.»14 Sitert i Nicolas Maisetti, «Le retour des villes dissidentes», rapport for det franske departementet for grønt og solidarisk skifte, Paris, oktober 2018.

Noen måneder senere handlet byopprøret om miljø, da flere storbyer erklærte at de ville respektere Parisavtalen, på tross av Trumps varslede uttrekning. I Storbritannia tente brexit gnisten. Etter folkeavstemningen i juni 2016, sirkulerte det en underskriftskampanje om uavhengighet for London. På noen uker fikk den 180 000 underskrifter. Uten å gå så langt som løsrivelse ønsket også ordfører Sadiq Khan å unngå resten av landets skjebne. Fire dager etter avstemningen publiserte han og Paris-ordfører Hidalgo et åpent brev i Financial Times og Le Parisien: «Byene våre er rom hvor alle, uansett hvor de kommer fra, kan føle seg hjemme. Som ordførere for Paris og London er vi fast bestemt på å arbeide enda tettere for å bygge enda sterkere allianser mellom byene i Europa og i verden. Sammen kan vi være en mektig motvekt mot en apatisk nasjonalstat og lobbyenes innflytelse. Sammen vil vi forme det kommende århundret.»

For å berolige turistene og investorene lanserte Khan også en PR-kampanje med emneknaggen #LondonIsOpen. Med støtte fra byens handels- og næringskammer, myndighetene i City of London og en rekke tenketanker og internasjonale selskaper krevde han et arbeidsvisum bare for London, samt at den britiske hovedstaden skal forbli i Fellesmarkedet. Han fikk ikke gjennomslag for noen av disse kravene, men hans iherdige brexit-motstand har gitt ham en internasjonal status som er uvanlig for en ordfører: Han har fått dele talerstol med utenlandske ministre og statsledere (kanadiske Justin Trudeau, argentinske Mauricio Macri, franske Emmanuel Macron).15 Nicolas Bosetti, «Londres peut-elle échapper au Brexit? La ville globale comme acteur autonome des relations internationales», Revue international et stratégique, vol. 112, nr. 4, Paris, 2018.

Tilraning av rikdom

Venstrepressen skriver entusiastisk om byenes motstand mot Trump. I temaseksjonen «Byene tar makten» i sitt nyeste nummer ser det franske tidsskriftet Regards mytteriet til de amerikanske storbyene som et bevis på «at det finnes handlingsrom for å gjøre motstand mot presidentens repressive politikk». Men når byene forsterker oppfatningen om at de ikke lenger føler at skjebnen til resten av landet angår dem, bidrar de til å utvide de nasjonale splittelsene. De bidrar også til å forvandle disse sosiogeografiske kløftene til «verdikonflikter» – et ord som dukker opp til stadighet. Bruddlinjen går ikke lenger mellom de områdene som tjener på og de som lider under globalisering, frihandel, hjerneflukt og billig arbeidskraft, men mellom åpne rom, vendt mot framtiden, og stengte rom, som klamrer seg til fortiden og sine tradisjoner.

I 2014 ga Benjamin Barber, tidligere presidentrådgiver for Bill Clinton, ut boka If Mayors Ruled the World. Den ga ham en høy stjerne hos beslutningstakere og førte til en rekke intervjuer, invitasjoner og lukrative foredragsoppdrag. I boka lager Barber en typologi som på ufrivillig karikert vis viser hvordan de urbane elitene ser på medborgerne sine. Metropolene og storbyene blir påklistret ord som «åpen», «kreativ», «kosmopolitisk», «mobil», «foranderlig», «framtid», «innovasjon», «sekulær», «progressiv», «frihet», «sofistikert» og «handel». Om landsbygda og det amerikanske innlandet bruker han ord som «stengt», «konvensjonell», «trangsynt», «stillstand», «stabil», «fortid», «gjentakelse», «religiøs», «konservativ», «tradisjon», «enkelhet» og «selvtilstrekkelig».

Statsvitenskap-professoren Lawrence R. Jacobs har dristet seg bakenfor klisjeen og forsøkt å forstå kløften ved å undersøke situasjonen i Minnesota, hvor han underviser og hvor Trump vant nær tjue fylker som hadde stemt på Obama i 2008 og i 2012.16 Lawrence R. Jacobs, «Minnesota’s urban-rural divide is no lie», Star Tribune, Minneapolis, 26. juli 2019. Blant faktorene for splittelsen retter han framfor alt søkelys mot lønnsforskjellene mellom Minneapolis og resten av delstaten. I 2017 vedtok bystyret i Minneapolis å gradvis øke minstelønnen til 15 dollar timen – en beslutning som en rekke andre byer også har tatt for å gjøre det mulig for ufaglærte arbeidere å bo i byer med galopperende boligpriser. Andre steder i Minnesota er minstelønnen ti dollar i store bedrifter og 8,15 dollar i små – hvis innbyggerne har arbeid, vel å merke. Folkene Jacobs møtte her opplevde lønnsforskjellen som ekskluderende. «Overalt [i Minneapolis] finnes det heisekraner og skilt med ‘vi ansetter’ for jobber med startlønn på 15 dollar timen», sier en arbeidsløs innbygger i en liten kommune.

Jacobs peker også på hvordan de «progressive» i Minneapolis snakker og begrepene de bruker. Vokabularet deres er kalibrert for å glede øvre middelklasse i byene, som virker fullstendig malplassert på de andre innbyggerne i delstaten. Han nevner også begrepet «hvitt privilegium», som er populært på samfunnsvitenskapelige fakulteter og brukt i hytt og vær av folkevalgte i Minneapolis og lokale demokrater (enten det er etter en skyteepisode på et politikammer eller om innbyggere som kjemper for å bevare grøntområder). I noen av de fattigste fylkene i Minnesota er opptil 95 prosent av innbyggerne hvite. Disse innbyggerne, dømt til lave lønninger og økonomisk usikkerhet, føler seg på ingen måte privilegerte, spesielt ikke når de ser til Minneapolis. I stedet for «hvitt privilegium» snakker de om «storbyprivilegium», hvor de ikke skiller mellom etniske minoriteter og «hvitsnipper» som tjener til livets opphold med beina på bordet.17 Om Wisconsin, se Katherine J. Cramer, «For years, I’ve been watching anti-elite fury build in Wisconsin. Then came Trump», Vox, 16. november 2016.

Storbyer verden over og deres beslutningstakere samarbeider stadig tettere, samtidig som de blir stadig mer avskåret fra resten av landene sine. Bypolitikernes konstante snakk om innovasjon, åpenhet, bærekraft, kreativitet og smartteknologi klarer ikke å dekke over deres makeløse tilraning av rikdom. Er de virkelig de best kvalifiserte til å komme opp med en «motgift mot populismen»?

Oversatt av redaksjonen

Benoît Bréville er redaktør i franske Le Monde diplomatique

Fotnoter   [ + ]

Forrige sak

Planøkonomiens seier

Neste sak

Angrepsmaskinen

Andre saker om Verden

Anoreksi, en samfunnssykdom

I motsetning til andre sosialt betingede sykdommer rammer anoreksi nesten utelukkende unge kvinner fra velstående miljø.

Guds koreanske krigere

Protestantismen er blitt Sør-Koreas største trossamfunn. Med teologisk og politisk inspirasjon fra USA er de fast

0 kr 0

Logg inn

Ikke abonnent? Tegn abonnement her.