Guvernøren i Vest-Australia har nå fått myndighet til å pålegge mulig koronasmittede som sitter i karantene å gå med elektroniske armbånd. Bestiller du levering av mat i Kina får du i bestillingsappen ikke bare vite hvor i løypa budet befinner seg, men også kroppstemperaturen. Også de som bestiller blir overvåket for å vurdere smitterisikoen. Alle kinesere får en fargekode som bestemmer om de kan gå på jobb, ta offentlig transport eller bevege seg i boligområder. Politiet bruker også AR-briller med termokamera for å spore opp folk med feber. Polakker i karantene må sende bilde av seg i hjemmet til politiet med en egen app for å bevise at de overholder karantenen. I New Zealand har politiet lansert en egen nettside hvor folk kan rapportere brudd på karantenereglene.
I utgangspunktet kan det virke som et paradoks at statens fremste reaksjon på en helsekrise er å innføre drastiske sikkerhetstiltak. Uten en kur mot viruset og få intensivplasser på sykehusene, tester og beskyttelsesmasker blir statens egen befolkning sett som en trussel – for deres eget beste. Men gjennom århundrene har epidemier ofte endret og styrket statsapparatets makt og innført nye politimetoder som har blitt permanente, især ulik registrering og kartlegging av innbyggerne.
Individuelt ansvar
Inntil koronaviruset slo til ville de fleste likevel oppfattet det som arkaisk å se folkehelse som et sikkerhetsspørsmål. Vi trodde utviklingen innen legevitenskapen mer eller mindre hadde slått tilbake de store epidemiene, og det politiske kaoset disse forbindes med. Men vi overså hvordan kapitalismen bidrar til å spre virus – med ødeleggelse av habitater, industrilandbruk og stadig større og raskere globale strømmer av varer og mennesker. Aktører som Verdens helseorganisasjon (WHO) og Bill Gates-stiftelsen satset på «stordata» og algoritmer for å motvirke de nye farene for epidemier som forskere har advart mot siden 1990-tallet.1Se Effy Vayena et al., «Policy implications of big data in the health sector», Bulletin of the World Health Organization, Genève, vol. 96, nr. 1, januar 2018. Analyse av massedata skulle gjøre det mulig å oppdage sykdommer tidlig og gi myndighetene tid til å forhindre kriser.2Se Tim Eckmanns, Henning Füller og Stephen Roberts, «Digital epidemiology and global health security: An interdisciplinary conversation», Life Sciences, Society and Policy, vol. 15, nr. 1, mars 2019.
Overvåkningen ville vekket misunnelse hos det forrige århundrets mest paranoide regimer.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Denne teknologien har ikke klart å forhindre den katastrofale koronapandemien. Overrumplet av krisen har myndighetene hatt få andre valg enn å gjøre som man gjorde for flere århundrer siden, nemlig å innføre drakoniske restriksjoner på innbyggernes frihet. På 1800-tallet var hjemmekarantene og lignende tiltak, ifølge historikeren og demografen Patrice Bourdelais, synonymt med totalitære regimer: «Det liberale England innførte den gang et nytt vernetiltak med legeundersøkelser når båter la til kai. De syke ble lagt inn på egne sykehus, mens passasjerer som virket friske ble fulgt opp i noen uker. Det var på denne tiden at syke enkeltindivider ble stilt til ansvar om de oppholdt seg på offentlige plasser eller brukte offentlig transport. Brudd på reglene kunne føre til bot eller noen dager i fengsel.»3Patrice Bourdelais, «Le retour des dispositifs de protection anciens dans la gestion politique des épidémies», Extrême-Orient Extrême-Occident, nr. 37, september 2014.
Teknologisk fiksisme
Overlappingen mellom folkehelse og hensynet til statens interesser er langt fra ny, men i globaliseringens tidsalder rammer innskrenkning av bevegelsesfriheten ikke lenger bare byer, regioner og handelsruter, men hele planeten. De overrumplede lederne satser alt på teknologi og sikkerhetstiltak, og overtar strategien de kinesiske myndighetene ble skjelt ut for i februar. Enten det dreier seg om å lage modeller for spredningen av viruset og befolkningens bevegelsesmønstre, eller å spore individer og deres sosiale interaksjon for å oppdage nye smittetilfeller, har myndighetene og deres private partnere legitimert virkemidler som inntil nå har vært forbeholdt sosial kontroll. Som Chen Weiyu, en ung innbygger i Shanghai, sier, var «overvåkningen allerede overalt» før koronaviruset, med epidemien er den bare blitt «mer åpenbar».4The Guardian, London, 9. mars 2020.
Når dagens unntakstilstand en dag blir hevet, vil framtidens historikere kanskje forbløffes over at myndighetene tenkte å tvinge, eller oppmuntre, alle innbyggerne til å gå med et elektronisk armbånd i form av en kontaktsporingsapp som lagrer historikk over fysisk kontakt mellom individer. Den totalitære sofistikasjonen i en slik framgangsmåte ville vekket nesegrus misunnelse hos det forrige århundrets mest paranoide regimer, som aldri ville våget å gjøre noe lignende. Argumentet til dagens ledere minner om argumentet despoter har brukt til alle tider: «Det er for deres eget beste».
Samtidig er det høyst usikkert om appene som skal advare brukerne mot smittefare og spore smittekjedene har noen virkning, spesielt når det er valgfritt å bruke dem. De studiene som er gjort på slike prosjekter, viser at myndighetene vil fristes til å gjøre dem obligatoriske og å spore opp risikoindividene for å sette dem i karantene.5Luca Ferretti et al., «Quantifying SARS-CoV-2 transmission suggests epidemic control with digital contact tracing», Science, Washington, mars 2020. Dessuten, som professor i helsevitenskap i Vancouver, Susan Erikson, har påpekt, «finnes det alltid en fare for at ny teknologi vil forhindre mer grunnleggende og viktigere tiltak og strategier i håndteringen av helsekriser».6Susan L. Erikson, «Cell phones ≠ self and other problems with big data detection and containment during epidemics», Medical Anthropology Quarterly, vol. 32, nr. 3, september 2018. Hun forteller at en slik «teknologisk fiksisme» gjorde at man mistet dyrebar tid da ebolaepidemien brøt ut i Øst-Afrika i 2014.7 Se Evgeny Morozov, «Se, så tilpasningsdyktige vi er!», Morgenbladet, 5. april 2020.
Outsourcing
Denne frenetiske jakten på data er derimot en gullgruve for de private datagigantene. I slutten av mars innledet Trump-administrasjonen samtaler med Google, Facebook og flere av deres konkurrenter for å bruke de enorme datalagrene deres i kampen mot viruset. Etter å ha blitt mye kritisert de siste årene ser spydspissene i overvåkingskapitalismen sitt snitt til å legitimere sine skadelige forretningsmodeller, samtidig som de posisjonerer seg som helsemyndighetenes naturlige partnere. Google og Apple, som leverer operativsystemene til de fleste mobiltelefonene i verden, har annonsert at de jobber med myndigheter verden over for å lage sporingsløsninger.
Pandemien gir dermed også en anledning til å inngå nye partnerskap med helseinstitusjoner for å utvikle verktøy for prosessering av massedata og optimalisere bruken av de magre ressursene sykehusene har etter årevis med budsjettkutt. Dette fenomenet er velkjent: Gjennom skatteunndragelse bidrar datagigantene til å svekke de offentlige tjenestene og tjener så på de påfølgende økonomiske innstrammingene.
28. mars lanserte det britiske National Health Service (NHS) et samarbeid mellom Google, Amazon og Microsoft, ledet av amerikanske Palantir, som er kjent for sine bånd til CIA og for å bruke massedata-analyse til å hjelpe de amerikanske innvandringsmyndighetene å spore opp papirløse innvandrere. Til tross for at epidemien plutselig har gjenreist statens ære og ført til løfter om bedre finansiering av helsevesenene, kan den også bidra til å forsterke outsourcingen av sentrale oppgaver til dataindustrien.
Droneovervåkning
De store teleoperatørene tar også sin del av kaka. I tillegg til dyre tjenester for kunder i områder med dårlig dekning, har pandemien gitt mye gratis reklame til deres verktøy for analyse av geodata fra mobiltelefoner – juridisk tvilsomme verktøy som de i flere år har forsøkt å selge til lokalmyndigheter i form av smartby-prosjekter. Siden epidemien brøt ut har teleoperatørene publisert aggregerte data som viser befolkningens bevegelsesmønster, spesielt hvordan folk drar fra byene til hytter og sommerhus. Myndigheter og medier har brukt denne statistikken til å fordømme brudd på smittevernreglene.
I Frankrike har statistikken, sammen med bilder av overfylte tog- og busstasjoner, bidratt til å legitimere en massiv bruk av politistyrker som har ført til en enorm mengde bøter og flere tilfeller av politivold, og ikke minst aksept for bruk av ny kontrollteknologi. Før koronakrisen ble droner av og til brukt til å overvåke demonstrasjoner, men under krisen har bruken økt drastisk og inntatt en juridisk gråsone. Fjernstyrte droner med høyttalere eller kameraer, ofte leid inn til høy pris fra private selskaper, brukes til å spre beskjeder eller overvåke gater og naturområder, slik at patruljer på bakken kan pågripe regelbryterne i gjerningsøyeblikket. Det franske innenriksdepartementet benyttet i april anledningen til å bestille 650 nye droner.
Politiet har også fått overvåkningsutstyr fra bedrifter i det voksende smartby-markedet. I Frankrike har oppstartsselskapet Two-i tilbudt politiet å teste helt gratis algoritmer for sanntidsanalyse av data fra overvåkningskameraer. Det dreier seg særlig om å oppdage brudd på reglene om sosial distansering: «Vår teknologi kan kartlegge folkeansamlinger og gjøre det mulig for politiet å forebygge smittespredningen», forklarer medstifter Guillaume Cazenave. Han lar det være opp til politiet å skille mellom forebyggende og undertrykkende overvåkning.8 Le Journal des entreprises, Nantes, 25. mars 2020.
Terrormidler
Denne oversikten over data-assisterte angrep mot offentlige friheter ville ikke vært komplett uten en teknologi som bare for noen måneder siden var selve symbolet på det kinesiske overvåkingssamfunnet: ansiktsgjenkjenning. I begynnelsen av epidemien mente Cédric O, statssekretær i det franske digitaliseringsdepartementet og ivrig tilhenger av denne teknologien, at den kunne «gi en rekke fordeler, både for offentlig orden og for sykdomshåndtering.»9 Sitert i Liberation.fr, 13. mars 2020. I Moskva, hvor over 100 000 overvåkningskameraer permanent gransker det offentlige rom, brukes teknologien til å spore opp folk som bryter karantenereglene. Grensepolitiet i New York mener at epidemien forsvarer at denne «kontaktløse» og dermed mer «hygieniske» teknologien brukes i stedet for vanlig passkontroll.
Og er det ikke åpenbart, siden «vi er i krig» som Frankrikes president Emmanuel Macron sa i sin tv-tale 16. mars, at vi også må bruke antiterrorressurser mot koronaviruset? 14. mars ga Israels statsminister Benjamin Netanyahu etterretningstjenesten tillatelse til å bruke et hemmelig våpen mot selvmordsattentater for å stanse epidemien. «Så langt har jeg unngått å bruke disse midlene mot sivilbefolkningen, men nå har vi ikke lenger noe valg», var argumentet hans.10 Times of Israël (fransk versjon), Jerusalem, 15. mars 2020, www.fr.timesofisrael.com.
NSO Group, som har spesialisert seg på cyberspionasje og er involvert i flere skandaler om spionering mot menneskerettsforkjempere og journalister,11 «WhatsApp attaque en justice une entreprise israélienne pour espionnage», Capital, 30. oktober 2019. tilbyr sine verktøy for analyse av metadata fra telenettet. NSO bruker informasjonen til å tildele alle innbyggerne en «smitteskår» fra 1 til 10. Et dusin andre land antas å teste ut dette systemet. Det er på ingen måte utenkelig at denne infrastrukturen vil bli brukt til langt mindre allmennyttige formål når koronakrisen avtar. I krise etter krise vokser sikkerhetssamfunnet med foreningen av statens egeninteresser og offentlig-private samarbeid, og skaper stadig nye hindre for de som ønsker å endre samfunnet.
Oversatt av Eilif Guldvog Hartvedt
Félix Tréguer er forsker og medlem av La Quadrature du Net, en interesseorganisasjon for borgerrettigheter på internett.
- 1Se Effy Vayena et al., «Policy implications of big data in the health sector», Bulletin of the World Health Organization, Genève, vol. 96, nr. 1, januar 2018.
- 2Se Tim Eckmanns, Henning Füller og Stephen Roberts, «Digital epidemiology and global health security: An interdisciplinary conversation», Life Sciences, Society and Policy, vol. 15, nr. 1, mars 2019.
- 3Patrice Bourdelais, «Le retour des dispositifs de protection anciens dans la gestion politique des épidémies», Extrême-Orient Extrême-Occident, nr. 37, september 2014.
- 4The Guardian, London, 9. mars 2020.
- 5Luca Ferretti et al., «Quantifying SARS-CoV-2 transmission suggests epidemic control with digital contact tracing», Science, Washington, mars 2020.
- 6Susan L. Erikson, «Cell phones ≠ self and other problems with big data detection and containment during epidemics», Medical Anthropology Quarterly, vol. 32, nr. 3, september 2018.
- 7Se Evgeny Morozov, «Se, så tilpasningsdyktige vi er!», Morgenbladet, 5. april 2020.
- 8Le Journal des entreprises, Nantes, 25. mars 2020.
- 9Sitert i Liberation.fr, 13. mars 2020.
- 10Times of Israël (fransk versjon), Jerusalem, 15. mars 2020, www.fr.timesofisrael.com.
- 11«WhatsApp attaque en justice une entreprise israélienne pour espionnage», Capital, 30. oktober 2019.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
