Foto: Nathan Dumlao, Unsplash.

Hvit flukt

Hvite foreldre i USAs øvre middelklasse tar barna sine ut av prestisjetunge skoler for å hindre at de blir forbigått av ambisiøse asiatisk-amerikanske elever.

Etter andre verdenskrig opplevde de amerikanske industribyene i nord og Midtvesten en «hvit flukt» i kjølvannet av afroamerikanernes «flukt fra Sørstatene». De hvite arbeiderklassefamiliene flyttet når svarte slo seg ned i nabolagene deres, fordi de fryktet at områdene ville bli mindre trygge og mindre økonomisk attraktive, og at kvaliteten på skolene ville falle. I dag foregår det en ny hvit flukt, hvor øvre middelklasse flytter fra velstående strøk med økende boligpriser når familier med asiatisk bakgrunn bosetter seg i nabolaget og barna deres blir best på de offentlige skolene. Å flytte fra nabolag med lite kriminalitet, gode skoler og høy prestisje er økonomisk sett ikke spesielt klokt, men hvite amerikanere gjør det som må til for å bevare barnas plass på toppen av det meritokratiske hierarkiet.

Fenomenet ble identifisert første gang i 2005, i en artikkel i Wall Street Journal om byen Cupertino, hvor Apple og en rekke andre tech-selskaper holder til.1Suein Hwang, «The New White Flight», Wall Street Journal, 19. november 2005. En lignende dynamikk er også observert i andre nordkaliforniske forsteder med en betydelig andel asiatisk-amerikanske innbyggere, og i Maryland, New Jersey og New York. Disse områdene har alle til felles at de er solide middelklassestrøk med jevnt stigende boligpriser og gode skoler, og at den asiatisk-amerikanske befolkningen (hovedsakelig med kinesisk eller indisk bakgrunn) har doblet seg på et tiår, til mellom 15 og 40 prosent av innbyggerne. I 1984 var 84 prosent av elevene på Mission High School i Silicon Valley hvite. I 2010 var bare ti prosent av elevene hvite, mens hele 83 prosent var asiatisk-amerikanere.2Willow Lung-Amam, Trespassers? Asian Americans and the battle for suburbia, University of California Press, Berkeley, 2017. De hvite hadde rømt, ofte til nærliggende forsteder med langt færre asiatiske elever på de offentlige skolene.

Truede privilegier

I artikkelen i Wall Street Journal klaget mange hvite foreldre over at grunnskolene som er springbrett til de høyest rangert videregående skolene, var blitt for kompetitive under påtrykk fra de asiatisk-amerikanske foreldrene og deres ambisjoner for barna sine. Hvite foreldre som hadde tatt barna sine ut av de beste videregående skolene i California, sa at skolene la for mye vekt på eksamensresultater og opptaksprøvene til eliteuniversitetene, hvor asiatisk-amerikanske elever gjør det best.

Lederen for foreldrerådet ved en av skolene som opplevde en tilstrømning av hvite elever fra en skole hvor de studieforberedende linjene var dominert av asiatisk-amerikanske elever, mente at «det hjelper å ha færre asiatiske innbyggere. Jeg tror ikke foreldrene her er like anspente».3Suein Hwang, «The New White Flight», se over. Hvite foreldre og studenter følte seg utpekt som undermålere og at «hvite unger blir sett som dumme». De opplevde at barna deres ble diskriminert fordi de spilte fotball eller dro på stranda etter skolen, mens deres asiatisk-amerikanske klassekamerater ble sendt på kveldskurs for å gjøre det enda bedre på skolen.

I 2013 konkluderte to sosiologer ved Stanford med at «asiatiskhet er blir nært forbundet med gode prestasjoner, hardt arbeid og akademisk suksess. Hvithet, derimot, assosieres med dårligere prestasjoner, latskap og akademisk middelmådighet».4Tomas R. Jimenez og Adam L. Horowitz, «When white is just alright: how immigrants redefine achievement and reconfigure the ethnoracial hierarchy», American Sociological Review, Washington DC, 30. august 2013. De underbygget funnene sine med at hvite foreldre stadig oftere flytter barna sine til mindre kompetitive offentlige skoler.

Når den øvre hvite middelklassen flytter barna til skoler med færre asiatisk-amerikanske elever, er det fordi de føler at deres medfødte privilegier er truet. På Mission High School er de fleste elevene som tar studieforberedende fag asiatisk-amerikanske, spesielt i naturfag og matte, mens de som ikke gjør det stort sett er hvite. Opptakskomiteene på de beste universitetene stiller som oftest som forutsetning for å vurdere søknadene at søkerne må være blant de 15 prosent beste i klassen, derfor flytter hvite foreldre barna sine til andre skoler slik at de kan være i dette segmentet.

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Sunt og usunt

Den amerikanske kapitalismen er utvilsomt fortsatt styrt av hvite, og spesielt hvite menn. I Google er 66 prosent av lederne hvite. Men i fjor ansatte tech-giganten flere asiatisk-amerikanske enn hvite kvinner, og i år ble for første gang flere asiatiske enn hvite menn ansatt.5Se Allison Levitsky, «For the first time, White men weren’t the largest group of U.S. hires at Google this year», Silicon Valley Business Journal, San Jose, 5. mai 2020. Veien mot suksess er ikke lenger forbeholdt hvite. Utdannelseshierarkiet er i ferd med å endre seg.

Hvite foreldre skifter ikke bare skoler, de jobber også for å etablere en ny definisjon av hva det vil si å utmerke seg, som inkluderer en balanse mellom gode karakterer, interessemangfold, og avbalanserte og mindre stressede normale elever. Men hva er «normalt» og «avbalansert»?

Historisk har mannlig hvithet definert normalitet, mens ikke-hvite ofte har blitt sett som unormale og marginale. Når underordnede grupper har utfordret de hvite mennenes makt, har de blitt stemplet som avvikende og psykisk ustabile. Da kvinner kjempet for stemmerett og politisk likestilling ble de kalt irrasjonelle, emosjonelle og nevrotiske – en retorikk som fortsatt brukes av menn mot kvinner i amerikansk politikk. På samme måte har kampen for raselikhet og politiske rettigheter for innvandrere vært en langvarig kamp mot påstander om at de er mentalt tilbakestående («de har lavere IQ») eller unormale («de er ikke modne for demokrati»).

Dermed er det nokså logisk at de overlegne resultatene til skoleelever med asiatisk bakgrunn ikke blir feiret som kulminasjonen av den amerikanske drømmen. Hvite foreldre velger heller å diskreditere disse bragdene som et resultat av et usunt, stressende og for snevert fokus på utdannelse, som gjør at ungdommene ikke får ha et normalt liv med fritid, idrett og sosialisering. I stedet for å innse at de sakker akterut i den meritokratiske konkurransen, kritiserer de hvite foreldrene konkurransen og flykter til skoler hvor barna ikke bare måles ut fra eksamensresultater, men også personlig utvikling.

Omdefinerte meritter

Utviklingen er heller ironisk med tanke på at asiatisk-amerikanerne i andre halvdel av 1900-tallet ble framstilt som en «mønsterminoritet» sammenlignet med de svarte og latinamerikanerne. Statusen utfordret ikke hvithetens overordnede posisjon og mening, men styrket snarere hvithetens makt og ga ofrene selv skylden for den strukturelle rasismen de var utsatt for. For var ikke asiatisk-amerikanerne beviset på at alle minoriteter hadde like store muligheter hvis de bare var motivert nok? Slik kunne USA framstille seg som mulighetenes land, og bebreide de svarte og latinamerikanerne for å være for late, ettersom asiatisk-amerikanerne viste at det var mulig å klatre oppover på den sosioøkonomiske stigen.

Asiatisk-amerikanere ble den gang hyllet som et forbilde for sin innsats og sine sterke familieverdier. Men når de nå fortrenger hvite barn fra øvre middelklasse, rakker den nye fortellingen ned på asiatisk-amerikansk kultur fordi barna deres ikke er opptatt av sport, dans, sosialisering og andre angivelige indikatorer for normalitet. Snarere enn å beundres for deres innsats og disiplin, blir de asiatisk-amerikanske elevene kritisert for å fokusere for mye på prestasjoner.

Ekskluderende kriterier

Denne taktikken for å bevare de hvites overmakt i det sosiale og økonomiske hierarkiet er ikke ny. Den minner mye om måten det hvite anglosaksiske protestantiske etablissementet behandlet jødene på i forrige århundre. Jerome Karabel har avdekket hvordan opptaksprosessene til de beste utdanningsinstitusjonene endret seg da første- og andregenerasjons jøder begynte å få best karakterer og gjøre det best på opptaksprøvene.

Basert på interne dokumenter fra opptakskontorene på Harvard, Yale og Princeton, har Karabel vist at det fantes en koordinert innsats for å begrense opptak av jødiske studenter ved å innføre nye og vage kriterier som «mannlighet», «personlighet» og «lederevner».6Jerome Karabel, The Chosen, Houghton Mifflin Harcourt, Boston, 2005. Opptakspolitikken blandet akademiske resultater med intervjuvurderinger av søkernes personlige karakter, noe som ifølge et av dokumentene «utvilsomt ville drastisk redusere antallet jøder med støtende personlighet og manerer». Listen over kulturelle handikapp inkluderte, ifølge opptakskontoret på Harvard på 1950-tallet, «nevrotikere i konflikt med sitt samfunn», «de ustabile» og de med «homoseksuelle tendenser og alvorlige psykiatriske problemer». For ikke å snakke om krav om patriotisk «lojalitet», som i McCarthy-tiden gjorde det mulig å holde unna søkere mistenkt for å sympatisere med Kommunistpartiet (forbudt på den tiden). Karabel konkluderer med at «definisjonen av ‘meritt’ er flytende og tenderer mot å gjenspeile verdiene og interessene til de som har makt til å påtvinge sine bestemte kulturelle idealer».

Dagens hvite flukt fra skoler med asiatisk-amerikanske elever skaper nye definisjoner av hva som er meritterende for å bevare makten til de allerede mektige.

Oversatt av redaksjonen

Richard Keiser er professor i amerikastudier og statsvitenskap ved Carleton College (Northfield, Minnesota).

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Brasils mediereligiøse kompleks

Neste sak

Libya oversvømmes av leiesoldater

Andre saker om USA

Frykt og avsky i USA

En måned før presidentvalget har amerikanske velgere fått oppleve en besynderlig valgdebatt, så ble Trumps minimale

USA, år 2020

Mens presidentvalget nærmer seg virker USA fanget i en konkurranse om å spre frykt og panikk.

0 kr 0