I dette verste året i alles liv hadde jeg en veldig hyggelig sommer. Av familiegrunner dro jeg i juli tilbake til huset jeg vokste opp i, i en forstad til Kansas City – et litt forfallent hus i et boligstrøk med store grønne plener og imponerende falske herskapshus. Her tilbrakte jeg måneden med å lese romaner om andre verdenskrig, fikse litt på huset, se gamle filmer og drikke vin fra Missouri – og nokså ofte klarte jeg å glemme at en dødelig pandemi og økonomisk kollaps herjet i verden utenfor. Sola skinte om morgenen, blomstene duftet intenst, og biltrafikken var nesten ikke-eksisterende. Jeg syklet i de stille sidegatene i det som trolig er USAs vakreste by, og når jeg hadde fullført dagens trening, slo jeg på Twitter, hentet avisen i oppkjørselen og …
Bang! Der var det, akkurat som dagen før: panikk, forvirring, beskyldninger og fordømmelser. Videoer av folk som skriker til hverandre på gata, som vifter med våpen, som kjører biler inn i demonstranter, som hysterisk resiterer passasjer fra landets grunnlov mens de forsøker å bevare forstanden.
Hver dag kom det nye symptomer på forfall og, framfor alt, en økende følelse av at ingen egentlig vet hva pokker som foregår.
To nyhetssaker fra Kansas City Star 14. juli 2020:
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
– En mann skal ha gått inn på en grillrestaurant iført en knallrød Trump-caps, men uten munnbind. Da tenåringen i kassa (som har en lønn på 8,50 dollar timen, ifølge avisen) ba mannen følge de lokale reglene og dekke til nese og munn, løftet mannen opp skjorta som om han var Clint Eastwood i en italiensk western og viste at han hadde en pistol.
– Hovedsaken på forsiden denne dagen annonserte at det var «ukontrollert koronasmitte» i delstaten Kansas, en konklusjon avisen ikke hadde kommet fram til ved å tråle seg gjennom kilder fra ulike deler av delstaten, men ved å kikke på et nasjonalt kart over epidemien på nett, hvor en autoritet langt unna hadde flyttet Kansas fra rødt (dårlig) til mørkerødt (verre). Det, og noen lokale detaljer, var hele saken. Dette var altså det som skulle være en sjokkerende nyhet for de to millionene som bor i Kansas City og områdene rundt: Noe hadde endret seg på en tilsynelatende offisiell nettside et eller annet sted.
Jeg sier ikke at det er slapp journalistikk å lage en nyhetssak ut av et kart på nett. Tvert imot er det typisk i USA i disse dager. Regionsaviser kan ikke samle inn informasjon fra hele delstaten, fordi de som regel ikke lenger har nok journalister til det. Som mange lignende virksomheter i USA, har Kansas City Star skiftet eier gjentatte ganger i en årrekke, og blitt tappet for talent hver gang. For noen år siden solgte avisen sitt kjente kontorbygg. I februar gikk selskapet som eide avisen konkurs. I juli ble avisen kjøpt av et hedgefond i New Jersey.
Epistemologisk uføre
Dette er USA i 2020. Ingen vet noe med sikkerhet lenger, og avisdøden er bare begynnelsen på problemet. Karantenetiltakene i hele landet har gjort personlig interaksjon med andre mennesker vanskelig. Offentlige bygg er mer eller mindre stengt. Drapstallene stiger. Folk er redde for å fly. Skolene underviser bare på nett. Fox News blender din eldre far med bilder av voldelig kaos, og fasttelefonen hans ringer bare når en datastemme har bestemt seg for å true ham med fengsel hvis han ikke overfører flere tusen dollar til datamaskinens bankkonto.
I mellomtiden står orkaner i kø utenfor Louisiana, og det er så mange skogbranner i California at himmelen er blitt oransje. Alle er deprimerte. Ting faller fra hverandre, og ingen setter dem sammen igjen. Da jeg var yngre syntes landets ledere å ha spesialisert seg på å berolige innbyggerne i dystre tider, men han som nå befinner seg i Det hvite hus er ikke interessert i det. Han er bare opptatt av å skylde på alle andre. Selvopptatt og fullstendig ute av stand til å komme med en eneste sannferdig ytring, har Donald Trump reagert på folkets lidelse som en tomsing som tilfeldigvis var vitne til en fryktelig bilulykke og ikke klarer å slutte å fortelle om sitt underlige syn på den.
Den beste oppsummeringen jeg har sett av vårt epistemologiske uføre, kom fra ordføreren i Kansas City, da Kansas City Star ba ham om en kommentar om de føderale agentene som angivelig var sendt til byen, men som ingen hadde sett eller hørt noe fra. Frustrert svarte han: «Jeg kan ikke verifisere det, fordi ingenting kan verifiseres.»
Djevelsk komplott
Når ingenting kan verifiseres, tar fantasien over. Og det krever ikke mye fantasi i koronatiden for å sende frykten langt opp i stratosfæren. Amerikanerne står foran avgrunnen, tror vi, eller slutten på vår livsstil, eller slutten på noe stort og viktig, noe vi ikke helt kan sette fingeren på, men som vi er innmari opprørt over.
Minst et dusin av disse overopphetede fryktkompleksene sirkulerer mens jeg skriver dette. Frykt for at politiet slår og dreper uten å bli stilt til ansvar. Frykt for opptøyer i gatene. Frykt for å miste jobben hvis du ikke viser deg liberal nok. Frykt for folk som nekter å bruke munnbind. Frykt for at munnbindene er en slags munnkurv, en negasjon av personligheten din pålagt av en fjern makt du aldri har hørt om.
Siden dette er et valgår, er den fremste frykten politisk, nemlig at det amerikanske demokratiet er sykt eller er i ferd med å henfalle til diktatur. Liberalerne har prøvd å skremme hverandre med det helt siden Donald Trump ble valgt.1Denne frykten er langt eldre enn dagens administrasjon. Mange liberalere hevdet at George W. Bush «stjal» valget i 2004 og advarte i 2008 om at han ville gjøre det igjen. Konservative har i flere tiår vært bekymret for en maktovertakelse der venstreradikale vil presse et stalinistisk system nedover frihetselskende amerikanere. I flere år har prisvinnende journalister og sosiale medier-stjerner kalt Trump en russisk agent og beskrevet hver eneste av tabbene hans som del av et djevelsk komplott mot demokratiet. Helt siden han avla eden har presidentgjerningen hans blitt sammenlignet med Watergate. I 2017 ble en tidligere Wall Street-direktør berømt for å liste opp alle de små måtene idiotpresidenten visstnok dro oss mot et autoritært styre på. Året etter havnet to Harvard-professorer på bestselgerlisten med en akademisk bok kalt How Democracies Die. Denne presidenten, fortalte de skremmende mediesakene oss den gang, respekterer verken normer eller tradisjoner, han respekterer ikke mediene, han respekterer ikke de utenrikspolitiske ekspertene i Washington, og han lever og ånder for å gjøre alt Vladimir Putin ber ham om.
Statskupp i vente
Liberalerne snakker ikke så mye om Russiagate lenger, men det trenger de heller ikke. Koronatidens kulturelle regel – at alt må dreies i retning av maksimal panikk og hast – har kastet den gamle frykten inn i en orkan av engstelse som synes vokse i styrke jo nærmere vi kommer valgdagen. «Jeg frykter at vi er vitne til slutten på det amerikanske demokratiet», var en overskrift i New York Times nylig. Et essay som mine liberale venner nå sender rundt har overskriften: «Vi vet ikke hvordan vi skal advare deg mer. USA dør.»2Umhair Haque, «We Don’t Know How to Warn You Any Harder. America is Dying.», Eudamonia, 20, august 2020. Lignende advarsler om nært forestående politisk undergang strømmer til meg på sosiale medier hver eneste dag.
Det som gjør dette øyeblikket like fascinerende som skremmende, er at Trump-tilhengerne hevder at de skjelver av samme frykt. Et statskupp er på vei, mener de, bare at det er den liberale eliten i politikken og mediene som planlegger det. Ironisk nok får høyresiden denne frykten for venstresidens kommende maktovertakelse fra liberal sutring om en kommende maktovertakelse fra høyresiden. Russlandsetterforskningen var, hevder de, et kuppforsøk fra folk i de føderale organene og pressen som konspirerte mot Trump. Og all den liberale frykten for et trumpistisk angrep på demokratiet, hevder de, er bare et bevis på liberalernes egne planer om å angripe et demokrati som bare tilfeldigvis elsker Trump – et falskt påskudd som etableres slik at tiltak kan iverksettes senere. Liberalerne hinter, ifølge dette argumentet, om konspirasjon nå «slik at når det skjer, vil du ikke tro at det var en konspirasjon»,3Michael Anton, «The coming coup?», The American Mind, 9. april 2020. et supergenialt dobbel axel-resonnement utført av et tidligere medlem av Trump-administrasjonen, Michael Anton, som i 2016 ble berømt for å sammenligne valget det året med et opprør i et kapret passasjerfly.
Enkel panikk
Koronaepidemien tvang både demokrater og republikanere til å avbryte sine fysiske landsmøter, som vanligvis er høydepunktet i det politiske året, og erstatte dem med to knapt sebare tv-show – kort fortalt fire kvelder med dårlig produserte soloopptredener fra kjendisene i hvert parti. På noen måter var de to showene nokså forskjellig fra hverandre – republikanerne ropte og snerret, mens demokratene hyllet etnisk mangfold og partiledernes utsøkte moral. Men i videste forstand var de to koronashowene veldig like. Begge var konkurranser i panikk, som oppmuntret seerne til å tro det verste om motstanderne og håpe at den rolige, sunne normalitet vil komme tilbake om bare den rette kandidaten vinner i november.
For demokratene var panikkbiten lett. De trengte bare gjenta det de store nyhetsmediene har sagt i fire år, nemlig at Trump er en trussel mot vår tradisjonelle måte å styre på, at han har en forkjærlighet for hyklere, at han har klønet til USAs håndtering av pandemien, at han åpenbart er inhabil, at han har sådd tvil om valgprosessen på alle mulige måter. Disse beskyldningene var lette å formulere for demokratene, for de stemmer mer eller mindre.
Den demokratiske senatoren Tammy Duckworth fra Illinois kalte Trump en «feiging» som har sviktet amerikanske soldater fordi han ikke har vært slem nok mot Russland. Popsangeren Billie Eilish sa at «Donald Trump ødelegger landet vårt og alt vi bryr oss om». New York-guvernør Andrew Cuomo trådte nok en gang inn i rollen som den kompetente lederen4Cuomo er mye beundret blant liberalere for å ha framstått som både dyktig og kunnskapsrik på tv i epidemiens tidlige dager. Hans faktiske gjerninger får ham imidlertid mer til å framstå som en trumpaktig kløne. I mars beordret Cuomo sykehjem i New York State til å ta inn koronapasienter uten å teste om de fremdeles var smittsomme. Siden mange av de som har mistet livet i USA har bodd på sykehjem, har mange satt spørsmålstegn ved klokskapen i Cuomos beslutning. og antydet at trumpismen var et slags virus.
Skriften på stemmeseddelen
Tidligere president Barack Obama var professoral og edruelig da han oppsummerte trumpismens farer. Han innrømmet at han hadde trodd at tv-milliardæren skulle takle oppgaven da han overlot Det hvite hus til ham. «Men det gjorde han aldri», sa Obama. Trump «har ikke vært interessert i å legge ned det arbeidet som kreves. Ingen interesse for å finne en felles grunn. Ingen interesse for å behandle presidentvervet som noe annet enn nok et reality-show som han kan bruke til å få oppmerksomheten han higer etter.» Obama la så hele skylden for koronadødstallene på Trump, i likhet med ødeleggelsen av vårt «stolte rykte rundt om i verden», hva enn det måtte være. Obama tok opp republikanernes uttalte bekymring for valggjennomføringen og overgikk høyresidens dobbel axel med en trippel: «Slik visner et demokrati», sa Obama. «Inntil det ikke lenger er et demokrati.»
For en venn vi har i Joe Biden: Dette var landsmøtets andre store tema. Obama kalte sin tidligere visepresident «en bror». Bernie Sanders brukte ordene «empatisk», «ærlig» og «anstendig». Det var lite diskusjon om Bidens lange karriere i Washington, delvis fordi Bidens faktiske handelspolitiske og straffepolitiske bragder ville frastøtt velgerne, delvis fordi alle konflikter i koronatiden må dreie seg om godt mot ondt. Eller, som Biden selv uttrykte det, lysets streben for å «overvinne denne mørketiden i USA».
«Alle valg er viktige», sa Biden til seerne på sin elskverdig klønete måte. «Men vi vet innerst inne at dette valget har større konsekvenser.» Det «vil avgjøre hvordan Amerika vil se ut i lang, lang tid. Karakterstyrke står på stemmeseddelen, medfølelse står på stemmeseddelen, anstendighet, vitenskap, demokrati, de står alle på stemmeseddelen.» Den tidligere visepresidenten var en kort tur nede i faktaenes rike: USA hadde håndtert pandemien «verst av alle land på jorden.» Men for det meste prøvde han å holde seg på et åndelig plan, et sted der abstrakte begreper utkjempet ærerike slag: «Måtte historien kunne si at slutten på dette kapittelet av amerikansk mørke begynte her i kveld, når kjærlighet, håp og lys slutter seg til kampen for nasjonens sjel.»
Framtid til salgs
I mange tiår hadde demokratiske konvensjoner alltid et forutsigbart grunntema: Dette var middelklassens parti, de som passet på dine økonomiske interesser og sørget for at de mektige fulgte spillereglene. Med årene samsvarte dette budskapet stadig mindre med virkeligheten, men det var fortsatt partiets historiske merkevare, og de var opptatt av å minne alle om det.
Ikke denne gangen. Ja, det var referanser her og der til mennesker som led under nedgangen forårsaket av Trumps pandemihåndtering. Men i det store og hele ble ikke middelklassetemaet vektlagt. For noen som har brukt livet på å skrive om næringsliv og arbeid, deregulering og ulikhet – det vil si, om klasse – var det litt forvirrende. Hva skjedde med alt det jeg pleide å bry meg om? Hvor var det blitt av Demokratene som pleide å snakke så overbevisende om ulikhet? Hvor var denne ideen blitt av i koronatiden?
Den skulle vise seg på Republikanernes landsmøte uka etter. Faktisk dukket Demokratenes gamle tema opp i den aller første talen. Rett etter troskapsløftet inntok unge Charlie Kirk, som har startet en collegegruppe for å fordømme venstreorienterte professorer, scenen for å verve oss til klassekrigen. «I flere tiår solgte herskerklassens ledere i begge partier vår framtid», sa han til seerne. «Til Kina. Til ansiktsløse selskaper. Og til grådige lobbyister. De gjorde det for å bevare sin egen makt. Og berike seg selv. Alt mens de rigget systemet for å holde nede gode, anstendige, middelklassepatrioter som sliter for å bygge en familie og ha et anstendig liv.» Den neste taleren angrep lærerforeningene.
Alternativ virkelighet
Panikk er det store forførende vanviddstemaet alle forsøker å gjøre til sitt i år. Mens Demokratene advarte om systemisk rasisme og faren Trump utgjorde for de demokratiske institusjonene, ble de håpløst utkonkurrert i panikk-konkurransen. Republikanerne er mestere i å mane fram marerittaktige verdener, og de spilte på årets engstelige atmosfære som om den var et Steinway-piano. Får liberalerne makten igjen, advarte de, vil ikke bare demokratiet vårt trues, det vil være slutten på sivilisasjonen. Vi vil få opptøyer som er verre enn de små voldelige protestene som brøt ut i løpet av sommeren. Eiendom vil bli ødelagt. Statuer vil bli revet. Forstedene vil bli avskaffet. Og ingenting av det vil bli rapportert på balansert vis, fordi både nyhetsmediene og alle ekspertene vil bli fullstendig hypnotisert av liberalismens meningsløse, anarkistiske sirenesang.
Jim Jordan, som sitter i Representantenes hus, sa: «Se på hva som skjer i amerikanske byer»; «kriminalitet, vold og pøbelstyre»; «Demokratene lar deg ikke gå på jobb, men de lar deg drive med opptøyer.»
Det velstående paret Patty og Mark McCloskey fra St Louis, Missouri, som ble kjent for å ha rettet våpen mot demonstrantene, sa: «De vil avskaffe forstedene»; «familien din vil ikke være trygg i de radikale Demokratenes Amerika»; «mobben, ansporet av sine allierte i mediene, vil forsøke å ødelegge deg.»
Tv-personligheten Kim Guilfoyle, som er en nær venn av Trump-familien, brølte som om hun snakket på et overfylt stadion snarere enn i et tomt rom et eller annet sted i Washington: «Dette valget er et slag om USAs sjel»; «de vil ødelegge dette landet, og alt vi har kjempet for og holder kjært»; «Amerika! Alt står på spill!»
Donald Trump jr. sa: «Tidligere trodde begge partiene på USAs godhet. [. . .] Denne gangen angriper det andre partiet selve prinsippene vår nasjon ble grunnlagt på. Tankefrihet. Ytringsfrihet. Religionsfrihet. Rettsstaten.»
Og det var bare landsmøtets første dag. De andre kveldene ble brukt til å konstruere en alternativ virkelighet der Trump var uskyldig i alle anklager. Han hadde håndtert koronakrisen så godt som overhodet mulig, mente Republikanerne. De la skylden for pandemien på Kina, insisterte på at en økonomisk opptur var like rundt hjørnet, og hevdet at Trump ikke var rasist – en oppgave som var blitt gitt til noen svarte idrettsutøvere. Disse innleggene var åpenbart ikke like vellykkede som den lange fråtsingen i panikk.
Barnebarnas president
For å virkelig forstå årets valg, må vi først se hvordan de store nyhetsmedier i dette landet har hamret løs på Trump i fire år. Washington Post publiserer som regel tre–fire kommentarer hver dag som går i strupen på Trump. Nyhetssaker i respektable medier kaller konstant uttalelsene hans for feilaktige om ikke direkte løgner. Hensikten har åpenbart vært å ramme Trumps popularitet, men det har også hatt den ironiske virkningen at det har lagt lista nokså lavt for Trump. Her er en mann som har blitt beskrevet for amerikanere, dag ut og dag inn, som en menneskelig orm, et tvers gjennom umoralsk menneske og kanskje til og med en forræder. Hva om republikanerne la fram bevis for at han egentlig er en bra fyr, en mann som virkelig bryr seg?
Den massive kognitive dissonansen det ville påført nasjonens hjerne, må ha virket som grunn nok til å forsøke. Og det er forklaringen på landsmøtets ene øyeblikket av udiskuterbar triumf: Den store finalen, da den lange rekken av kjedelige ord uttalt av stive talere i et tomt rom plutselig vek plassen for en video som viste Ivanka Trump, presidentens datter, gå ut av Det hvite hus mellom amerikanske flagg til applaus fra et virkelig, levende publikum uten munnbind – en sjokkerende trasshandling.
Mens et lite vindpust rufset til det perfekte arvinghåret hennes, gikk Ivanka opp til en mikrofon på plenen foran Det hvite hus og ledet oss inn i denne alternative virkeligheten hvor Donald Trump – «folkets president», «forkjemper for den amerikanske arbeideren», «stemmen til landets glemte menn og kvinner» – er den gode, og alle andre i mediene og politikken drittsekker, løgnere og deplorables. Barnebarna elsker presidenten, fortalte hun. «Stoiske maskinister og stålarbeidere» elsker ham og bryter ut i tårer når de møter ham. Han har «en dyp medfølelse for de som er blitt urettferdig behandlet», spesielt de som sitter i fengsel. Han vil, fortalte hun, gjøre hva som helst for melkebøndene i Wisconsin. Og bare tenk hvor ille han følte seg da han måtte ofre «den sterkeste, mest inkluderende økonomien i vår levetid […] og stenge den ned for å redde amerikanske liv.»
Verdens fakkel
Donald Trump gikk deretter på talerstolen, og etter å ha akseptert partiets nominasjon og forsikret seerne om at han har normale menneskelige følelser, snudde han opp ned på Bidens manikeiske metaforer: «USA er ikke et land innhyllet i mørke; USA er fakkelen som lyser opp hele verden.» Biden, fortsatte Trump, var nettopp det Trump selv ofte blir beskyldt for å være: en bedrager som har lurt arbeiderklassen. Han «tok pengegaver fra arbeiderne, ga dem klemmer og til og med kyss» – en allusjon til Bidens mye kommenterte hang til å vise uønsket oppmerksomhet til kvinnene i sitt publikum – «og fortalte dem at han følte deres smerte, så fløy han tilbake til Washington og stemte for å sende jobbene våre til Kina og mange andre fjerne land», sa presidenten.
Og landets politikere er alle skurker, hver eneste en. «Washington-innsidere», påsto Trump, «bønnfalt meg om å la Kina fortsette å stjele jobbene våre, snyte oss og plyndre landet vårt, men jeg holdt mitt løfte til det amerikanske folket.» Å, disse skurkene var demoniske, bitre, forræderske, forelsket i makt – og de ville gjennomføre et fullstendig vanvittig program hvis vi ga dem sjansen: De ville «utslette» landets grenser («midt i en global pandemi»), gi ulovlige innvandrere gratis advokater på skattebetalernes regning mens de kuttet i politibudsjettene, oppfordre til opptøyer og slippe løs «400 000 kriminelle på gatene og i nabolagene dine».
La den gamle lederklassen få viljen sin igjen, og det vil snart være slutten på verden. De vil gladelig dømme stolte amerikanere til en evig filleproletartilværelse, mens de selv bader i moralsk prakt. Disse liberalerne, langet Trump ut, «vil eliminere fritt skolevalg, mens de selv sender barna sine til de fineste privatskolene i landet. De vil åpne grensene, mens de selv bor i inngjerdede områder og samfunn og verdens beste strøk. De vil frata politiet finansiering, mens de selv har væpnede vakter. I november må vi vende om arket for disse mislykkede politikerne en gang for alle.»
Fiendens fiende
Det finnes en grunn til at jeg ikke avviser disse latterlige utsagnene til Trump som tomme løgner, eller faktasjekkfeil som man kan le av, og det er fordi bakenfor alt våset finnes det en liten kjerne av sannhet.
Alle vet at en viss type venstrepolitikk er blitt moteriktig på toppen av samfunnet. Radikaliseringen av USAs mest prestisjetunge medier, universiteter og kulturinstitusjoner de siste årene har gjort dette åpenbart. Et nylig eksempel er NPR, radiokanalen for høyt utdannede amerikanere, som nylig ga sin gigantiske megafon til forfatteren av en bok kalt In Defense of Looting, «Til forsvar for plyndring». Et annet eksempel er en svindyr t-skjorte fra Dior med påskriften: «Vi burde alle være feminister.»
«De angriper meg fordi jeg kjemper for deg», sa Trump i sin nominasjonstale. «Det er det som foregår.»
Nei. Trump kjemper på ingen måte for oss. Men «de» er virkelig ute etter ham, den delen er sann. Og hvis «de» hater Donald Trump, er det godt nok for mange amerikanere. Han er fiendens fiende.
Jeg mistenker at for mange amerikanere, har dette vært den sentrale konflikten i disse fire forferdelige årene. Ikke Russiagate. Ikke presidentens forakt for allmenn anstendighet eller hans upassende bruk av militæret. Ikke engang hans elendige håndtering av koronapandemien, der Trumps inkompetanse kan måles i antall lik.
Nei, det er denne underlige klassekonflikten: Trump mot de opplyste delene av øvre middelklasse. Vi har sett dem finne sammen mot ham med en slags overklassesolidaritet som de fleste av oss aldri har sett før. Deres hat mot ham gjør ikke Trump til en god president – han er objektivt forferdelig – men det bidrar til at han får oppslutning fra folk som vanligvis ikke ville hatt noe som helst å gjøre med en slik forfengelig tulling.
Det øvre Amerikas forakt er omtrent alt Trump har igjen. Den blomstrende økonomien han var så stolt av er nå et stykke rykende metall krøllet rundt et tre. De modige, flittige innbyggerne han pleide å hylle, ser nå på tv i kjelleren mens de venter på at en dødelig sykdom som andre industrialiserte land har fått kontroll på, skal gå over. Frykt for fordømmende liberalere er bokstavelig talt alt denne mannen har igjen mens valgdagen nærmer seg.
Kjeftende liberalisme
Hvorfor forakter amerikanere liberalerne? Svaret er rett foran ansiktene våre, hele tiden. Liberale ledere har kanskje sluttet å snakke om middelklassen, men de er blitt urokkelig overbevist om sin egen godhet, og ser med forakt på de mindre raffinerte under dem. Resultatet er en kjeftende liberalisme, og den er overalt nå i koronatiden, konstant til stede på et sosialt medium nær deg. I skrivende stund deles en video der en gruppe Black Lives Matter-demonstranter (en sak jeg støtter) omringer en kvinne som spiser på en fortauskafé og krever at hun løfter knyttneven sammen med dem.5Se Lauren Victor, «I was the woman surrounded by BLM protesters at D.C. restaurant. Here’s why I didn’t raise my fist», Washington Post, 3. september 2020. Når du ser det, begynner du å forstå hvordan det må ha føltes å leve i McCarthy-tiden.
Lignende, men større episoder med beskyldninger og fordømmelser ser ut til å feie over sosiale medier hver eneste dag. Tre bekjente av meg – alle godt til venstre – har blitt angrepet i slike episoder, og i hvert tilfelle var domsprosessen hvor de ble funnet skyldig, vilt urettferdig, mer en politisk skueprosess enn en omhyggelig vurdering av argumenter. Jeg vil gjette på at millioner av andre amerikanere kjenner til lignende historier.
Dette har ikke så mye å gjøre med Biden, som har brukt den siste måneden på å fri til moderate republikanske velgere i forstedene. Til Bidens forsvar ser han ut til å være en anstendig fyr, en levning fra en kultur som fant en måte å tolerere eller tilgi vanlige borgeres moralske brister på. Vanligvis ville en slik mann lett vinne over den inkompetente klodrianen som for tiden sitter i Det hvite hus. Men det større politiske bildet gjør situasjonen litt mer tvilsom.
At liberalisme har blitt en politikk for mobbing og karakterdrap fra overklassen er et inntrykk som blir vanskeligere å unngå for hver dag som går. Å si at folk ser på denne typen politikk med hat og frykt, ville være en enorm underdrivelse. Panikk, forvirring, beskyldninger og skrikende fordømmelser: Det er den verdenen vi er på vei ned i, og mange amerikanere gir ikke Trump skylden for det. De klandrer liberalerne. De klandrer de rike.
Oversatt av redaksjonen
Thomas Frank er journalist og forfatter av The People, No: A Brief History of Anti-Populism (2020).
- 1Denne frykten er langt eldre enn dagens administrasjon. Mange liberalere hevdet at George W. Bush «stjal» valget i 2004 og advarte i 2008 om at han ville gjøre det igjen. Konservative har i flere tiår vært bekymret for en maktovertakelse der venstreradikale vil presse et stalinistisk system nedover frihetselskende amerikanere.
- 2Umhair Haque, «We Don’t Know How to Warn You Any Harder. America is Dying.», Eudamonia, 20, august 2020.
- 3Michael Anton, «The coming coup?», The American Mind, 9. april 2020.
- 4Cuomo er mye beundret blant liberalere for å ha framstått som både dyktig og kunnskapsrik på tv i epidemiens tidlige dager. Hans faktiske gjerninger får ham imidlertid mer til å framstå som en trumpaktig kløne. I mars beordret Cuomo sykehjem i New York State til å ta inn koronapasienter uten å teste om de fremdeles var smittsomme. Siden mange av de som har mistet livet i USA har bodd på sykehjem, har mange satt spørsmålstegn ved klokskapen i Cuomos beslutning.
- 5Se Lauren Victor, «I was the woman surrounded by BLM protesters at D.C. restaurant. Here’s why I didn’t raise my fist», Washington Post, 3. september 2020.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
