Kinas subsidierte piratfiskere

Ingen vet nøyaktig hvor mange skip Kinas havfiskeflåte består av, men det er ingen tvil om at denne subsidierte armadaen er blitt både en trussel mot verdens fiskebestander og et geopolitisk maktmiddel.

Alle som seiler på åpent hav vet hvor massiv og hensynsløs den kinesiske fiskeflåten er. I fjor var jeg med det gambiske sjøfartspolitiet på en ukelang patrulje over 150 kilometer fra landets kyst. På denne tiden arresterte de femten utenlandske fartøy for brudd på arbeidsretten og ulovlig fiske. Alle unntatt ett var kinesiske. Tidligere samme år tilbrakte jeg en måned på en linebåt som seilte ut fra den chilenske havna Punta Arenas for å fiske antarktisk tannfisk i Sørishavet. På ferden så vi nesten ingen andre skip, bortsett fra et dusin kinesiske ringnotbåter som ikke så spesielt sjødyktige ut.

I august i år dukket over 340 kinesiske fiskebåter opp nær Galapagosøyene, som Unesco har erklært et verdensarvsted for sin unike fauna.1«Some 340 Chinese vessels fishing off Galapagos Islands protected waters», MercoPress, 10. august 2020. Mange av dem var tilknyttet redere involvert i ulovlig fiske, ifølge Center for Advanced Defense Studies (C4ADS).2«Strings attached: Exploring the onshore networks behind illegal, unreported and unregulated fishing», C4ADS, Washington DC, 2019. Allerede sommeren 2017 lusket en nesten like stor kinesisk flåte seg rundt i dette marine verneområdet. En av båtene ble da pågrepet med nær 300 tonn ulovlig fangst om bord, inkludert truede arter som skjellhammerhai.

I fjor ble åtte hundre kinesiske trålere observert utenfor Nord-Korea, noe som kan forklare hvorfor over 70 prosent av akkaren har forsvunnet her.3«The deadly secret of China’s invisible armada», NBC News, 22. juli 2020. Med sin armada av fabrikkskip har Kina ikke bare tømt i disse forbudte farvannene for fisk, men også jaget bort de mindre nordkoreanske båtene som tidligere fisket her. Dette tidligere usynlige fisket ble oppdaget av nettstedet Global Fishing Watch takket være en ny satellitteknologi. Kinas utenriksminister ville verken bekrefte eller avkrefte den kinesiske tilstedeværelsen da den amerikanske tv-kanalen NBC spurte ham om avsløringen. Han nøyde seg med å si at Kina «håndhever samvittighetsfullt» resolusjonene til FNs sikkerhetsråd, som forbyr utenlandsk fiske i nordkoreansk farvann, og at kinesiske myndigheter hadde «konsekvent straffet» ulovlig fiske.

Farlig farvann

De kinesiske fiskebåtene fisker som regel i grupper. De har gjerne med seg væpnede sikkerhetsvakter og oppfører seg ofte aggressivt mot konkurrenter eller skip de oppfatter som truende. Det fikk jeg oppleve på kloss hold i mai i fjor, da jeg ville undersøke kinesernes ulovlige tilstedeværelse i Japanhavet nærmere.

Mot betaling fikk jeg bli med på en sørkoreansk akkarbåt. Kapteinen var en lav og mager 70-åring med innsunkne øyne og værbitt hud. På avreisedagen deserterte mannskapet som var hyret inn for turen. De sa at de var nervøse for å bli viklet inn i en reportasje om Nord-Korea og for å havne for nær de kinesiske fiskerne. Kapteinen sa at han kunne seile ut sammen med styrmannen sin, hvis jeg taklet en litt skitnere og mindre komfortabel tur enn vanlig, og var beredt på å hjelpe til hvis han ba om det.

Han løy ikke om komforten. Den tjue meter lange trebåten var ikke blitt vasket etter forrige tur. En ram eim av råtten agn hang over dekket, som fiskesloet fra forrige tur gjorde glatt som en skøytebane. Mannskapslugarene var fulle av søppel. For å toppe det hele streiket motoren flere hundre kilometer fra kysten, og først etter to timer i spenning kunne vi fortsette ferden.

Når innholdet teller

Gi Le Monde diplomatique i gave

Så snart mørket hadde senket seg den første kvelden, dukket det opp en prikk på radaren. Vi satte opp farten og tok igjen det som viste seg å ikke bare være én, men over tjue båter som seilte på rekke og rad rett mot nordkoreansk territorialfarvann, i strid med FN-resolusjonene. Alle hadde kinesisk flagg, og ingen hadde slått på transponderen, slik de er pålagt i sørkoreansk farvann.

Etter å ha filmet båtene og notert ned ID-nummerne, bestemte vi oss for å sende en drone for å se nærmere på dem. Det tok ikke lang tid før kineserne reagerte. En av kapteinene blåste i tåkeluren og blinket med navigasjonslysene, så satte han kurs rett mot oss. Vi holdt vår kurs, men båten kom stadig nærmere. Da den var ti meter fra, svingte kapteinen vår brått for å unngå kollisjon.

Det var nok for den gamle kapteinen. Han mente det var for farlig å bli værende og vendte baugen hjemover. På den åtte timer lange hjemturen sa han usedvanlig lite, han virket litt skremt. «De tuller virkelig ikke», mumlet han til stadighet, mens de kinesiske fiskerne fortsatte ferden inn i nordkoreansk farvann.

Overfiske og industrialisering

Med massive subsidier har Kina ikke bare skapt en mektig fiskeflåte som har utnyttet dårlige reguleringer for å vokse ukontrollert. Myndighetene har også innprentet sine fiskere med ambisjoner, vilje og mot som få andre land – og i enda mindre grad kapteinene deres – våger eller er i stand til å utfordre.

Kinas motiver har lenge vært åpenbare: Det handler om både geopolitikk og matsikkerhet. Etter at den amerikanske marinen trakk seg ut av farvannene utenfor Vest-Afrika og Den arabiske halvøya, har kineserne fylt tomrommet og intensivert fisket der. I Sør-Kinahavet og langs Nordøstpassasjen krever Kina suverenitet over både travle skipsleder og undersjøiske olje- og gassfelt. «Den store og aggressive flåten setter Kina i førersetet», sier Greg Poling, leder for Asia Maritime Transparency Initiative ved Center for Strategic and International Studies i Washington. Få land, forteller han, har våget å slå tilbake når kinesiske båter har seilt inn i deres territorialfarvann.

Kina må også brødfø sine 1,4 milliarder innbyggere. Ettersom de fleste fiskebestandene langs den kinesiske kysten er kraftig redusert av overfiske og industrialisering, tvinges båtene til å dra stadig lenger ut for å fylle garnene sine. Ifølge en ny rapport fra den amerikanske tenketanken Stimson Center, er flåten Kina oppgir på rundt 2600 havgående fiskefartøy tre ganger større enn den samlede flåten til de fire neste landene på listen: Taiwan, Japan, Sør-Korea og Spania.4Ifølge Fiskeridirektoratet hadde Norge i fjor 331 havgående fiskefartøy. Havfiskeflåten sysselsetter rundt 4000 personer. Dette er imidlertid et nokså forsiktig anslag: I en rapport fra juni i år mener det britiske Overseas Development Institute at Kina har en flåte på 16 966 havgående fartøy (opp fra bare 13 på midten av 1980-tallet). Subsidier er den eneste forklaringen på denne gigantiske flåten, ifølge Poling: «Uten dem ville flåten bare vært en brøkdel av dagens størrelse, og det meste av flåten i Sør-Kinahavet ville ikke engang eksistert.»

Over 35 prosent av fangsten

De siste to tiårene har Kina brukt milliarder av dollar på fiskeindustrien sin, sier Tabitha Grace Mallory, professor ved Universitet i Washington og spesialist på kinesisk fiskeripolitikk. I 2018 ga myndighetene 7,2 milliarder dollar i subsidier, mens de samlede globale fiskesubsidiene var på 35,4 milliarder dollar. Det meste av disse tilskuddene er det Mallory kaller «skadelige» subsidier, fordi de utvider snarere enn å redusere flåten. Det gjelder spesielt tilskudd til drivstoff og bygging av nye båter. Bare en liten del går til vrakpant for utrangerte båter.

Subsidiene går også til nye motorer, kraftigere skrog for trålerne og til væpnede sikkerhetsvakter og legeskip på fiskefeltene slik at fiskerne kan være til sjøs lenger. Myndighetene hjelper også fiskerne å finne de mest fiskerike feltene. «Subsidiene spiller en stor rolle i utarmingen av fiskebestander, siden de holder i drift båter som burde vært i opplag», sier forskeren Daniel Pauly, som leder prosjektet Sea Around Us ved Institute for the Oceans and Fisheries på Universitetet i Britisk Columbia.

Mange eksperter er enige med ham om at så lenge subsidier muliggjør overfiske, vil man ikke nå målet om et bærekraftig fiske. 90 prosent av de kommersielle fiskebestandene FNs ernærings- og landbruksorganisasjon (FAO) overvåker, er overfisket eller uttømt – det vil si at bestanden ikke lenger er i stand til å bygge seg opp igjen. Det er tilfellet for de ti viktigste kommersielle artene.

Kina er langt fra det eneste landet som subsidierer fiskeflåten sin. Over halvparten av fisket i verden ville ikke vært lønnsomt i dagens omfang uten statlig støtte.5Enric Sala et al., «The economics of fishing in the sea», Science Advances, vol. 4, nr. 6, Washington DC, juni 2018. Japan gir den mest sjenerøse støtten til fiske i internasjonalt farvann, med 841 millioner dollar, det vil si omtrent 20 prosent av de totale subsidiene for fiske i åpent hav, mens Spania står for 14 prosent, etterfulgt av Kina (10 prosent), Sør-Korea og USA.

Men Kina ligger langt foran alle andre land i antall aktive båter. I 2014 sto de for over 35 prosent av all den rapporterte fangsten i åpent hav. Til sammenligning hadde Taiwan, med 593 båter, omtrent 12 prosent av disse fangstene, og Japan under 5 prosent, med 478 fartøy.

Beskjeden endring

Subsidier er ikke bare en sentral grunn til at havene tømmes for fisk. De fører også til at det blir for mange båter på sjøen, noe som skaper usunn konkurranse mellom de nasjonale flåtene og strid om territorialgrenser. Denne overkapasiteten øker også det ulovlige fisket, med kapteiner som desperat forsøker å finne nye fiskefelt med færre om beinet. «Det er som å betale tyver for å rane naboens hus», sier Peter Thomson, FNs spesialutsending for verdenshavene.

Kina kommer verst ut på indeksen over ulovlig, urapportert og uregulert fiske som det britiske konsulentselskapet Poseidon Aquatic Resource Management opprettet i fjor. Samtidig har landet begynt å ta noen beskjedne skritt i riktig retning, selv om miljøvernere og eksperter fortsatt er skeptiske. Etter internasjonalt press fra miljøvernorganisasjoner og utenlandske regjeringer, har de kinesiske myndighetene de siste årene begynte å innføre mer kontroll.

I 2016 annonserte de en femårsplan for å redusere antallet havgående fiskebåter til tre tusen innen 2021, men uten pålitelige offentlige data om antall båter er det vanskelig å vurdere om dette målet er i ferd med nås. I juni i år annonserte myndighetene at de ville forby kinesiske båter å fiske akkar i visse søramerikanske territorialfarvann mellom juli og november for å gjenoppbygge bestanden. Det er første gang Kina frivillig avbryter en fiskesesong.

«Jeg tror den kinesiske regjeringen mener alvor med planen om å redusere sin havgående fiskeflåte», sier Pauly. «Om de har makt til å gjennomføre de planlagte restriksjonene, er en annen sak. Jeg tror ikke de har mer kontroll over landets båter i åpent hav enn vi i Vesten har over våre.»

Sårbar undervannsfauna

Et annet område myndighetene fokuserer på er oppdrett. Med en raskt voksende middelklasse som har råd til å kjøpe mer sjømat, har Kina gitt over 250 millioner dollar i subsidier til havbrukssektoren mellom 2015 og 2019 for å redusere landets avhengighet av villfisk. Men det skaper et nytt problem, for de fleste oppdrettsanleggene fôrer fisken med fiskemel, hovedsakelig laget av villfisk fanget i utenlandsk farvann eller åpent hav. Og oppdrettsfisk spiser enorme mengder fiskemel. Før en oppdrettstunfisk havner i fiskedisken kan den ha fortært over femten ganger sin egen vekt.

Miljøvernorganisasjonene advarer om at fiskemelproduksjonen akselererer utarmingen av havene, bidrar til ulovlig fiske og forstyrrer næringskjedene i havet, samtidig som den fratar fattige land en viktig proteinkilde. «Å fange store mengder villfisk for å dekke en økende etterspørsel etter oppdrettsfisk er meningsløst», sier den tidligere professoren Enric Sala, som har blitt omreisende havverner for National Geographic Society. «En brøkdel av denne villfisken kunne heller gått direkte til å mate folk, med langt mindre innvirkning på livet i havet.»

For å dekke Kinas behov for fiskemel og -olje annonserte de kinesiske myndighetene i 2015 at de ville øke krillfisket i Sørishavet fra 32 000 til 2 millioner tonn, men de lovet å holde seg unna «sårbare» områder. Krill er hovedmatkilde for hvaler og flere andre marine arter. Mange miljøvernere er bekymret for konsekvensene av et så stort uttak.

«Sivile militser»

Overkapasiteten i den globale fiskeflåten ødelegger ikke bare miljøet med overfiske og uttømming av fiskebestander. Det fører også til mer rivalisering rundt fiskefelt, med diplomatiske spenninger og tidvis fysiske sammenstøt. I 2016 åpnet patruljebåter fra den sørkoreanske kystvakten ild mot to kinesiske båter som truet med å renne dem i senk i Gulehavet, hvor en sørkoreansk patruljebåt en måned tidligere hadde blitt senket i et lignende angrep. Samme år senket Argentina en kinesisk båt myndighetene anklaget for å fiske ulovlig i landets territorialfarvann. Også i Indonesia, Sør-Afrika og Filippinene har det vært lignende sammenstøt, i de fleste tilfellene med båter som fisker etter akkar, som utgjør over halvparten av fangsten til den kinesiske fiskeflåten i åpent hav.

En av grunnene til at den kinesiske havfiskeflåten er så stor er at noen av båtene tjener et annet formål enn bare å fiske. De utgjør «sivile militser», forteller Poling, som regjeringen sender til maritime konfliktområder for å drive overvåking, og iblant å skremme bort eller ødelegge utenlandske fiskefartøy eller politibåter. Kina har en egen subsidieordning, som kommer i tillegg til de andre havfiskesubsidiene, for å oppmuntre fiskere til å fiske i omstridte områder i Sør-Kinahavet og styrke Kinas territoriale krav der.

Over to hundre båter befinner seg i farvannene rundt de omstridte Spratlyøyene. Området er ikke bare rikt på fisk, men muligens også olje og gass, noe som har ført til en strid mellom Kina, Filippinene, Vietnam og Taiwan om hvem som har krav på området. Satellittbilder viser at de kinesiske fiskebåtene for det meste ligger for anker i grupper uten å fiske.

«Den eneste grunnen til at disse småfiskerne drar til Spratlyøyene er at de blir betalt for det», sier Poling. Deres tilstedeværelse har redusert fiskebestandene rundt øygruppa og ført til flere trefninger med utenlandske båter, som har gitt Kina et påskudd til å bygge militæranlegg på noen av holmene der.

Oversatt av redaksjonen

Ian Urbina er journalist og leder for graveprosjektet The Outlaw Ocean om miljø og menneskerettigheter til sjøs.

Fotnoter[+]

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Forrige sak

Feministisk oppvåkning i Sør-Korea

Neste sak

Ungt blod i City

Andre saker om Kina

Kinas lovløse armada

Kina er verst i verden på ulovlig, urapportert og uregulert fiske. I denne månedens podkast fra

Kinas tvilsomme tall

Mens flere hundre tusen har dødd av koronaviruset i Vesten, er de offisielle kinesiske tallene under

0 kr 0