Polen kullkaster EUs miljømål

I 2018 utvant Polen 63,4 millioner tonn kull (unntatt brunkull), det vil si 86 prosent av den totale kullproduksjonen i EU. Utvinningen har sunket med 20 prosent siden 2012. Samtidig er det lite sammenlignet med Tyskland, som har langt større reserver, men likevel har redusert produksjonen med 76 prosent i samme periode.¹ Det rike Tyskland har imidlertid midler til å importere kraften landet trenger og er fortsatt EUs største kullforbruker med 35 prosent av forbruket i unionen, mens Polen bruker 23 prosent.

Polakkene oppfattes allerede som bakstreverske med sin oppslutning om landets konservative katolske presteskap. Har de en like bakstreversk holdning til klimaendringene?

Noen meningsmålinger viser at befolkningen er den minst bekymrede i EU, mens andre antyder at holdningene er i ferd med å endre seg, noe som også var tydelig i klimamarsjene i Warszawa i fjor høst. I en meningsmåling i forkant av klimatoppmøtet i polske Katowice i 2018 svarte nesten en tredjedel at klimaendringene var en av de største truslene mot dagens sivilisasjon, mot 18 prosent i 2014 og bare 15 prosent i 2009. Ifølge en undersøkelse utført av Den europeiske investeringsbanken i 2018, anerkjenner 75 prosent av polakkene at klimaendringene utgjør en reell fare, mens snittet i Europa er 78 prosent.

«Måten klimaendringene omtales på har endret seg stort», forteller Kamila Pronińska, professor ved universitetet i Warszawa og ekspert på energisikkerhet. «Stadig færre benekter at det er et problem, og det har endelig blitt et tema i mediene.»

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Spill for galleriet

Polens overgang fra sovjetkommunisme til kapitalisme var «en vanskelig og traumatisk prosess sosiologisk sett» som har satt dype spor etter seg, forteller sosiologiprofessor Pawel Ruszkowski ved Collegium Civitas i Warszawa. Det plutselige bruddet og innlemmingen av landet i globaliseringen har skapt vinnere og tapere. En del av befolkningen har kommet godt ut av det med godt betalte jobber i privat sektor. Denne nye lederklassen, som for det meste bor i de store byene, har omfavnet liberale verdier, mens deler av befolkningen på landsbygda har blitt stadig mer opptatt av konservativ katolisisme og å forsvare sine tradisjoner mot ytre påvirkning.

Snarere enn høyre/venstre-skillet vi kjenner i Vest-Europa, er Polens politiske landskap splittet mellom en konservativ høyreside (Partiet for lov og rettferdighet, PiS) med en nasjonalistisk retorikk og en ambisiøs sosialpolitikk (spesielt med sjenerøs familiestøtte), og en proeuropeisk økonomisk og sosialt liberal høyreside (Borgerplattformen, PO). PiS, som har sittet med makten siden 2015, var det første partiet som gikk inn for å omfordele veksten som har blitt skapt etter «sjokkbehandlingen» i 1989. Samtidig spiller partiet på patriotismen til en befolkning som i århundrer har vært underkastet utenlandske makter.² De progressive kreftene eksisterer knapt lenger, spesielt fordi de som kom til makten på 90-tallet raskt tok en nyliberal vending.

Utkant-Polen gjør motstand og støtter overveiende det konservative PiS som sitter med makten. Partiet framstiller seg som et bolverk mot EU-politikken som det hevder er et nytt forsøk på å underkaste det polske folket en fremmed makt, og da spesielt Tyskland. Klimatiltak ses i dette perspektivet som en ytre innblanding som kan skade landets økonomiske utvikling. Ved å gå imot EUs mål om å bli karbonnøytral innen 2050, sender den poliske regjeringen framfor alt et tydelig signal til sine kjernevelgere: «Vi vil ikke bøye oss for Brussel.» Men det er mest et spill for galleriet, for regjeringen fortsetter å implementere EU-direktivene.

Frykt for opprør

I løpet av de første fem årene etter kommunismens fall ble tre fjerdedeler av Polens åtte tusen statlige selskaper privatisert, hovedsakelig til glede for utenlandske aksjonærer ettersom få polakker hadde kapital til å overta virksomhetene. Av strategiske grunner ble kraftsektoren ikke privatisert. Etter en rekke sammenslåinger forsyner nå fire statseide selskaper Polen med strøm: Polska Grupa Energetyczna (PGE), Enea, Energa og Tauron. Ledere i disse selskapene blir utnevnt av næringsministeren. Ved hvert regjeringsskifte har de blitt erstattet av folk med bånd til det nye regjeringspartiet – en praksis PiS har videreført.

Kraftindustrien sysselsetter totalt – med de ansatte i disse fire statseide selskapene, leverandørene til gruveselskapene og gruvearbeiderne – rundt en halv million mennesker i et land som hadde 18 millioner yrkesaktive (av 38 millioner innbyggere) i fjor.³ Dermed utgjør alle arbeidstakerne som indirekte er knyttet til gruveindustrien en ikke ubetydelig velgermasse, på tross av at Polen bare har 80 000 gruvearbeidere. En høy organiseringsgrad gir dem også ekstra tyngde: Mens knappe 15 prosent av polske arbeidstakere er fagorganiserte, er organiseringsgraden langt høyere i kraftsektoren og opptil hundre prosent i enkelte gruver.⁴ Gruvearbeiderne har også en betydelig symbolsk kapital: «Slik de en gang var helter i Belgia og Ruhr i Tyskland, har de fortsatt en høy status i Polen. Gruvearbeidere blir betalt det dobbelte av gjennomsnittslønnen, og nyter fortsatt mye prestisje i samfunnet», forklarer forskeren Bela Galgoczi ved European Trade Union Institute.

Disse faktorene forklarer hvorfor sektoren har klart å blokkere eller bremse en energiomstilling med et usikkert utfall. Samtidig skader kullutvinningen ikke bare miljøet, men også økonomien. Mellom 2016 og 2018 pumpet den polske staten over fire milliarder złoty (2,4 milliarder kroner) inn i de statlige selskapene. Disse selskapene, som allerede var tungt subsidiert, overlever nå bare på lån fra offentlige banker, som er blitt garantister for en aktivitet som har blitt så ulønnsom at ingen private aktører vil investere i den.

«I dag koster det mer å produsere strøm med kull enn med vindmøller», forteller Ilona Jedrasik fra miljøorganisasjonen ClientEarth. De ulike polske regjeringene det siste tiåret har vært klar over at kullets gullalder er over, likevel har de holdt industrien kunstig i live for å unngå protester og valgnederlag. Etter opprøret i Schlesien i 2015 har de vært redde for nye streiker, og polske medier advarer regelmessig om muligheten for en protestbevegelse lignende de «gule vestene» i Frankrike. Alle vet at kull, uavhengig av klimaspørsmålet, er dømt til å forsvinne, men ingen vil være den som gir nådestøtet.

Geopolitisk angst

Etter å ha blitt dominert av nabomaktene i århundrer, er Polen svært opptatt av energi-uavhengighet og -sikkerhet. De siste tre tiårene har landet forsøkt å diversifisere sine energikilder for å bli uavhengig av Russland, som Polen importerte 90 prosent av sin olje og gass fra da landet ble med i EU i 2004. Polen har investert mye i utbygging av gassnettet sitt, bygd om raffinerier og bygd en gassterminal i Świnoujście (Vest-Pommern) i Østersjøen. En ny rørledning vil snart la Polen importere norsk gass via Danmark – en ledning som vil krysse de russiske gassledningene til Tyskland. Ifølge regjeringens plan vil Polen bli fullstendig uavhengig av sin tidligere storebror i 2022. «Slik kan vi vise at vi ikke trenger russisk gass», forklarer Proninska. «Vi ser ikke Russland som en pålitelig leverandør, fordi russerne bruker naturressursene sine som et våpen.»

Dette er bakteppet for at de ulike polske regjeringene har framstilt kull som avgjørende for landets energisuverenitet. «Det finnes en reell geopolitisk angst, som med eller uten grunn, forhindrer Polen i å løsrive seg fra kullet», sier Galgoczi. Men for å kompensere for kullindustriens manglende konkurranseevne må Polen ironisk nok importere rundt 40 prosent av kullbehovet sitt fra Russland. Importen gjør det billigere å holde gruveinfrastrukturen, og å utsette energiomstillingen ytterligere.

Flere lokalsamfunn er helt avhengige av industrien, og gruvestengninger kan være brutale for innbyggerne i disse områdene. I noen nedlagte gruver fortsetter utvinningen på ulovlig og farlig vis i det som kalles «fattigdomsgruver», noe myndighetene slår hardt ned på. Gruvearbeiderne frykter at de skal gå fra å være industriæraens helter til miljøsamfunnets utstøtte. Som mange andre steder er arbeiderne redde for at en energiomstilling fjernstyrt fra Brussel vil skje på deres bekostning. Bare et ambisiøst program hvor miljøvern kombineres med sosial rettferdighet kan fjerne slike bekymringer.

3000 milliarder i året

European Green Deal, som EU-kommisjonen vedtok i fjor, kan gjøre nettopp det. Blant de annonserte tiltakene kan «Fondet for en rettferdig omstilling» bidra med midlene som trengs for å forvandle regioner som i dag er avhengige av forurensende næringer. Imidlertid gjenstår det store spørsmål om planen, spesielt når det kommer til finansieringen. Den ble først økt fra det opprinnelige forslaget på 7,5 milliarder euro til nesten 40 milliarder euro, men så redusert til 17,5 milliarder euro i midten av juli i EU-rådets forslag til tiltakspakke mot koronakrisen. Dette beløpet er langt lavere enn behovet ifølge den polske regjeringen. Uten en tilstrekkelig finansiering vil den polske energiomstillingen ikke finne sted, mener Polens klimaminister Adam Guibourgé-Czetwertyński: «Det er ingen vits i å snakke om et mål for 2050 uten å diskutere de økonomiske midlene. EU-kommisjonen anslår at det vil kreve 3000 milliarder i året i hele EU bare for å oppnå målene for 2030. Og Polen har et spesielt behov, ettersom vi ikke har akkumulert kapital i flere generasjoner slik som andre land.»

Det er også en stor fare for at en økning i «Fondet for en rettferdig omstilling» vil skje på bekostning av strukturmidlene i EUs felles landbrukspolitikk, og særlig EUs samholdsfond, som overføres til sentraleuropeiske medlemsland med en lavere produktivitet enn snittet i EU.⁵ «Det er bra at man vil styrke fondet, men vi må sørge for at det kommer i tillegg til og ikke i stedet for dagens samholdsbudsjetter», sier Galgoczi.

Formålet med fondet skal være å gi økonomisk støtte til arbeidere i fossile næringer og skape andre jobber for dem, men for øyeblikket ser det bare ut som en pengeoverføring til de mest motvillige medlemslandene. Som Pawel Wargan fra kampanjen Green New Deal for Europe påpeker, «sikrer fondet på ingen måte at pengene faktisk vil sildre ned til de mest sårbare menneskene eller de som rammes hardest av omstillingen».

Oversatt av redaksjonen

Agathe Osinski og Matthias Petel er phd-studenter ved Université catholique de Louvain.

1
«Coal production and consumption statistics», Eurostat, juni 2019.
2
Thibault Deleixhe, «Dans les coulisses de la Pologne de Kaczynski», Politique, 13. desember 2019.
3
Verdensbankens database.
4
Aleksander Szpor, «The changing role of coal in the Polish economy», i Bela Galgoczi (red.), Towards a just transition: coal, cars and the world of work, European Trade Union Institute, Brussel, 2019.
5
Simone Benazzo, «Le resistenze di Polonia, Ungheria e Cechia contro il Green deal europeo», Linkiesta, Milano, 16. juni 2020.