Tove Jansson uttalte en gang at «det altfor skremmende kan dempes gjennom et bilde».1 Sitert etter Nina Ernst, Att teckna sitt jag, Apart Förlag, 2017. Den idylliske Mummidalen var hennes reaksjon på Vinterkrigen og andre verdenskrigs redsler, kanskje også etterkrigstidens angst for et sovjetisk angrep på Finland. Fantasiuniverset bærer i seg en uro for store truende hendelser, men de elegante tegningene demper frykten.
To generasjoner senere skildrer russiske Olga Lavrentjeva andre verdenskrig gjennom mormorens opplevelser fra den beleirede byen Leningrad i tegneserieromanen Survilo, som nå er utgitt på norsk. Dette er ingen barnebok, men en fortelling med voldsomme og ekspressive tegninger av krigens grusomheter. Samtidig beveger Lavrentjeva seg mot en mer abstrakt stil i noen særlig dramatiske situasjoner. Grepet uttrykker det eksplosive i hendelsene, for eksempel et bombenedslag, men bryter også den fjerde veggen og minner oss på at det hele er trykksverte på papir.
Lavrentjevas ekspressive bilder demper ikke krigens skremsler, men gjør intense og kanskje fortrengte minner synlige. Dermed blir de også håndterbare i historien.
Stalins tidsvitne
Det er ikke ufortjent at akkurat Survilo er den første russiske tegneserieromanen som oversettes til norsk. Boka gir et interessant utsnitt av sovjetrussisk historie på 1900-tallet, og den har utmerkede kunstneriske kvaliteter.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
Serieskaperens mormor Valentina Survilo ble født i Leningrad i 1925. En stor del av boka foregår under den ni hundre dager lange beleiringen av byen i 1941–44. Survilo jobber ved et fengselssykehus og er relativt skjermet, men vi ser det stadig mer nedbombede bymiljøet og den prekære matmangelen. Lyspunktet er brevvekslingen med en soldat som hun gifter seg med etter krigen.
Noe av det mest fascinerende med boka er hvordan den fører sammen den kollektive og den personlige historien. Survilos erfaringer illustrerer i bredere forstand livet gjennom Stalin-tiden. Når hun er i tolvårsalderen blir faren pågrepet og stemplet som en fiende av folket. Beskyldningene er grunnløse, men setter familien i vanære. Hendelsen gir Survilo angst og skyldfølelse, og familienavnet hindrer henne fra å få jobber hun søker på.
Forfatter og Russland-kjenner Erika Fatland skriver i bokas forord at russiske myndigheter ikke har tatt et oppgjør med Stalin-tiden og overgrepene mot befolkningen. I Putins Russland er Stalin igjen beundret av mange. Slik har tidsvitnet Survilo også relevans for nåtiden.
Familiedokumentar
Som i de fleste andre dokumentarserier om egen familie, er det elementer av selvbiografi i Survilo. Boka har en innramming der Lavrentjeva skriver ned det mormoren forteller. Serieskaperen reiser også til oldefarens fødeby Survily, som nå ligger i Hviterussland, for å vise mormoren bilder derfra. Boka er mormorens historie, men den beskriver også en sympatisk relasjon mellom de to kvinnene. Sammenlignet med de beslektede familiedokumentarene Heimat av Nora Krug og Art Spiegelmans Maus, er det et påfallende fravær av en generasjonskonflikt i Survilo.
Heimat ble utgitt på norsk i 2018 med undertittelen «Et tysk familiealbum». Krug tar utgangspunkt i den skylden hun føler over nazismen, selv om hun er født i 1977, og undersøker hva bestefaren og andre i familien gjorde under andre verdenskrig. Boka er bygd opp som en etterforskning, der Krug søker etter spor i arkivene og intervjuer slektninger og historikere. Hun gransker familiehistorien, og søker å avdekke sannheten om familien for å forsone seg med det som er hennes hjem og tilhørighet.
Klassikeren Maus, som først kom på nynorsk i 1987, handler om Holocaust gjennom historien til serieskaperens far. Spiegelman ble født noen år etter andre verdenskrig, men den polsk-jødiske familien ble hardt rammet. Storebroren døde under krigen, mens begge foreldrene ble satt i konsentrasjonsleir. Moren tok senere sitt eget liv. Boka handler også om arbeidet med serien, og det anspente forholdet serieskaperen har til faren.
Begge bøkene har særegne fortellergrep. Spiegelman bruker dyrefigurer, mens Heimat er en kollasj av håndskrevet tekst, illustrasjoner, foto, avisklipp og tegneserieruter. Også Survilo utmerker seg fortellerteknisk, med et variert og ekspressivt sideoppsett, som regulerer hastigheten i historien og understreker stemningen i enkelte situasjoner. Fasong og størrelse på skriften varierer også for å beskrive personene som snakker og sinnsstemningen deres. Lavrentjeva har selv tekstet den norske utgaven.
Mao og mor
Flere aktuelle tegneserieromaner fra familiesfæren skildrer markante epoker i 1900-tallets samfunnshistorie. Emei Burells We Served the People er moren Yuan Ye Pings fortelling fra kulturrevolusjonens Kina. Som tenåring ble hun sendt fra Beijing til en gummiplantasje i Yunnan sør i landet, der hun arbeidet i ti år. Hun beskriver det som ubehagelig å måtte forlate familien og skolen uten at hun selv ville det, og hjemlengselen er sterk. Det er hardt fysisk arbeid, men også motiverende opplevelser, som å få være lastebilsjåfør.
I likhet med Lavrentjeva rammer Burell inn boka som en samtalesituasjon, men begrenser sin synlige rolle til å være en fascinert tilhører og medium for morens historie. Burell tegner karikert og lettlest. Samtidig legger hun inn konsentrert autentisitet med svært detaljerte tekniske tegninger av redskap og maskiner. Noen år etter kulturrevolusjonen flyttet moren til Sverige, der Burell har vokst opp. Boka kom først ut på svensk med tittelen Berättelser om Yunnan i 2017, før den ble utgitt på engelsk i fjor.
Flukt fra Kambodsja
Tian Veasna skildrer Røde Khmers Kambodsja i Year of the Rabbit (2020). Veasna ble født tre dager etter at Røde Khmer overtok makten i april 1975, og boka er fortalt ut fra foreldrenes opplevelser. Han vokser til utover i historien, men er aldri noen viktig aktør i serien.
Røde Khmers undertrykkelse og massemord er velkjent. Veasnas bidrag til denne kollektive historien er å skildre den lille familiens overlevelsesstrategier og hvordan regimet satte sitt preg på samfunnet og hverdagen. Det er slavelignende arbeid på rismarkene, overvåking og antiintellektualisme, korrupt milits og sporadiske voldsovergrep. Vi ser ikke de beryktede dødsmarkene, men det står om liv og helse når familien i siste del av boka forsøker å flykte til Thailand.
Year of the Rabbit er fortalt uten de metarammene som Burell og Lavrentjeva bruker i sine tegneserieromaner. Serien har nesten heller ikke fortellertekst, kun korte angivelser av tid og sted når dramaturgien gjør et byks. Fortellermåten passer utmerket til den dramatiske historien. Det er ingen kommenterende forteller som skaper distanse til hendelsene, som leser følger vi handlingen direkte slik den utspiller seg i bilderutene og personenes samtaler. Den engelske oversettelsen samler alle de tre albumene i den franske originalutgaven og er en omfattende bok, men også en intens pageturner.
© norske LMD
Olga Lavrentjeva, Survilo, overs. Dina Roll-Hansen, Strand Forlag, 2021.
Tian Veasna, The Year of the Rabbit, Drawn & Quarterly, 2020.
Emei Burell, We Served The People, Archaia, 2020.
- 1Sitert etter Nina Ernst, Att teckna sitt jag, Apart Förlag, 2017.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
