Patentene som hindrer vaksiner for alle

Under den første nedstengningen i fjor vår ble verdens befolkning overøst med fagre løfter. Samfunnet skulle bli mer sjenerøst og vaksiner et globalt offentlig gode. Da nye strenge koronatiltak ble innført i mange land i november, spurte Frankrikes president Emmanuel Macron alvorstungt: «Vil vi, når den første vaksinen kommer på markedet, være rede til å garantere global tilgang til den og unngå et scenario med en todelt verden, der bare de rikeste kan beskytte seg mot viruset og gjenoppta et normalt liv?»¹

Løftene har så langt vist seg å være lite annet enn ønsketenking. 18. januar i år oppsummerte generaldirektøren for Verdens helseorganisasjon (WHO), Tedros Adhanom Ghebreyesus, situasjonen slik: «Over 39 millioner vaksinedoser er nå blitt satt i minst 49 høyinntektsland. Bare 25 doser er blitt gitt i ett lavinntektsland. Ikke 25 millioner, ikke 25 tusen, men 25.» Han mente at verden står på randen av en «katastrofal moralsk svikt».

I fjor etablerte WHO to initiativ for å gjøre de store ordene om internasjonal solidaritet til en realitet. Med felles innkjøp skulle vaksinealliansen Covax «sikre 190 land og territorier en rimelig og rettferdig tilgang til koronavaksiner». Covax inngikk en kontrakt på 40 millioner doser av RNA-vaksinen til amerikanske Pfizer (i samarbeid med det tyske oppstartsselskapet BioNTech) og 120 millioner doser fra AstraZeneca (i samarbeid med Universitetet i Oxford). Vaksinealliansen satte seg et ambisiøst mål om å skaffe to milliarder doser innen utgangen av 2021.

Det andre initiativet er C-TAP (Covid-19 Technology Access Pool), som skulle sikre deling av patentrettighetene, kunnskapen og kompetansen som kreves for å produsere vaksiner i stor skala, inkludert i utviklingsland. Dessverre er C-TAP i skrivende stund et tomt skall, mens Covax har så store startvansker at WHO har begynt å ymte frampå at målet om to milliarder doser ikke vil bli nådd før i 2022, eller 2024.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Skjeve avtaler

Avstanden mellom ord og handling har blitt påtakelig i de vestlige landene. I realiteten har realpolitikken vunnet, til glede for de store legemiddelfirmaene. «Forhåndskjøpsavtalene» med disse selskapene har for det meste blitt inngått uten noen transparens, men noen talende detaljer har lekket ut. Og nok en gang er vi vitne til den nyliberale kapitalismens jernlov: sosialisering av tapene, privatisering av profitten.

Legemiddelselskapene har fått milliarder i statlige subsidier og også midler fra EU-kommisjonen, som har gitt over to milliarder kroner, til forskning, utvikling og produksjon av vaksiner. Det har redusert selskapenes risiko betydelig. Likevel beholder de kontrollen over patentene, framforhandler ublu priser med statene og begrenser deres mulighet til å gi eller videreselge vaksinene de har mottatt til utviklingsland. Ifølge Belgias budsjettminister, Eva de Bleeker, varierer prisene Brussel har forhandlet seg fram til fra 1,78 euro per dose for AstraZeneca til 10 euro for CureVac og 14,68 euro for Moderna.²

Leveringsfristene ser også ut til å være svært fleksible, noe som skapte fullt kaos i EU-kommisjonen da AstraZeneca i januar informerte om at de ikke kunne levere alle de 80 millioner dosene selskapet hadde lovet i første kvartal. Det førte til en politisk krangel med Storbritannia, som ville beholde dosene som allerede var produsert, før man ble enige om et kompromiss med levering av halvparten av den avtalte mengden.

Selskapenes juridiske ansvar er også sterkt begrenset hvis det skulle oppstå alvorlige bivirkninger – også her vil ansvaret falle på staten. Samtidig er det ikke rettferdig å bare anklage legemiddelfirmaene som klarer å få gjennom slike åpenbart ubalanserte avtaler. Ifølge New York Times ga Den europeiske investeringsbanken et lån på hundre millioner dollar til BioNTech, hvor de i tillegg til renter satte som betingelse at de skulle få en prosentandel av overskuddet opp til 25 millioner dollar³ – som om det var en selvfølge å tjene penger på vaksiner.

Noen er likere enn andre

I tillegg til disse utrolige kontraktene har vi et geopolitisk kappløp om utvikling, produksjon og tilgang til de dyrebare vaksinene: Mellom Kina og USA, selvsagt, men også med Russland (som nylig vant en strategisk seier da vaksinen Sputnik V ble innlemmet i EUs prosedyre for vaksinegodkjenning), Tyskland, Israel og Storbritannia. Situasjonen er langt fra perfekt i Storbritannia, men den britiske regjeringen har i det minste klart å få på fote en nokså effektiv vaksinestrategi, noe som svekker argumentet om at EU stiller medlemslandene i en bedre forhandlingsposisjon, som ble mye brukt i brexit-debatten. Allerede i mai i fjor opprettet regjeringen til Boris Johnson en Vaccine Taskforce for forskning, produksjon og planlegging av vaksineringen, blant annet med et partnerskap med franske Valneva om produksjon av en ny vaksine i Skottland.

Den britiske regjeringen har her vist seg som den rake motsetningen til de handlingslammede regjeringene på kontinentet. Per 24. februar hadde Storbritannia gitt minst én vaksinedose til 25,9 prosent av befolkningen, mot 5,7 prosent i Norge, 4,3 prosent i Tyskland og 4 prosent i Frankrike.⁴

Med denne anspente geopolitiske situasjonen som bakteppe er det lett å forstå hvorfor befolkningen i utviklingsland ikke lenger blir prioritert. Mens legemiddelselskapene hegner om patentene, fungerer ikke C-TAP og Covax: 13 prosent av verdens befolkning, det vil si de som bor i de rike landene, har forhåndsbestilt 51 prosent av dosene, ifølge Oxfam. Selv innad i EU viste de første leveransene åpenbare skjevheter: Italia fikk 9750 doser, Frankrike 19 500 og Tyskland 151 125.⁵ Ulikheter i folketall forklarer ikke disse forskjellene, som synes å antyde at noen er likere enn andre. Tyskland forhandler dessuten om å få enda flere doser, til tross for at landet har sluttet seg til EU-kommisjonens felles innkjøpsordning.⁶

Kan tvangslisensieres

For å sikre at et liv er like mye verdt i sør som i nord og innad i hvert land, må reglene for legemiddelmarkedet revurderes. Dagens krise er et skoleeksempel på problemet med den rådende økonomiske modellen på dette feltet. For med framskrittene innen bioteknologi og genomikk outsourcer legemiddelselskapene i stadig større grad forskningen og utviklingen – og dermed risikoen – til oppstartsselskaper som ofte får offentlige midler og er tilknyttet offentlig finansierte universiteter.⁷ Det er tilfellet for BioNTech og Moderna. Men til tross for denne økende sammenfiltringen mellom grunnforskning, offentlige midler og privat sektor, blir de immaterielle rettighetene stadig forsterket. Dessuten er legemiddelmarkedet i stor grad basert på offentlige midler, gjennom helsevesenene, og fungerer som en slags auksjon hvor de store selskapene setter land opp mot hverandre for å få de prisene de vil ha, og ofte bruker hemmelige kvantumsrabatter for å få viljen sin.

Med denne private utarmingen av offentlige ressurser og vaksinemangelen ønsker helsepersonell,⁸ aktivister, ikke-statlige organisasjoner og også noen land at statene skal tvangslisensiere koronavaksinene. Ideen om å tilsidesette immaterielle rettigheter i spesielle situasjoner oppsto i USA på slutten av 1700-tallet, og ble inkludert i det internasjonale regelverket i 1925 etter en endring av Paris-konvensjonen om beskyttelse av industriell eiendomsrett.⁹ Muligheten for tvangslisensiering ble også inkludert i Doha-erklæringen i 2001, etter påtrykk fra Sør-Afrika og andre land som var hardt rammet av HIV-epidemien. Artikkel 31 i Den internasjonale patentavtalen (Trips) åpner også for at land kan «gjøre unntak […] i en nasjonal nødsituasjon eller under andre ytterst kritiske omstendigheter eller ved offentlig ikke-kommersiell bruk». Avtalen sier dessuten at landene kan gjøre det «uten rettighetshaverens tillatelse».¹⁰

Noen land, blant andre Frankrike, har også lover som lar staten oppheve patenter hvis det ikke produseres nok legemidler eller kvaliteten er for dårlig, eller hvis prisen på medisiner som er viktige for folkehelsen er urimelig høy. Slike lover og klausuler er innført for å finne en balanse mellom de eksklusive patentrettighetene og det som er best for folkehelsen. Det er åpenbart behov for å finne en slik balanse i dag. Så hvorfor ikke ty til tvangslisensiering, slik Sør-Afrika, Bolivia, Kenya, Eswatini (tidligere Swaziland), Mongolia, Mosambik, Pakistan og Venezuela krever?

Geopolitiske hindringer

For det første byr det på en rekke juridiske problemer. «Nødsituasjon» må defineres, og så langt har ikke WTOs Trips-råd klart å bli enig om en definisjon.¹¹ I tillegg kan flere selskaper bli berørt, ettersom det dreier seg om «patentpakker» som omfatter produksjonskunnskap, tilgang til kliniske data og ingredienser. Det betyr at det vil ta tid å få tvangslisens på alle de nødvendige patentene.

Det finnes også en logistisk hindring: Staten må ha tilgang til et produksjonsapparat som kan produsere millioner av doser. Mange land har ikke en slik produksjonskapasitet, heller ikke i Europa hvor mye av produksjonen er lagt ned eller flyttet ut. Å produsere RNA-vaksinene, som for øyeblikket har vist seg å være de mest effektive, er også en nokså kompleks prosess.

Sist, men ikke minst har vi de geopolitiske hindringene. Tvangslisensiering vil innebære en kamp mot andre suverene makter, spesielt USA, som er hjemlandet til de to selskapene som for tiden har de mest effektive vaksinene. Vil EU og andre land våge å utfordre USA? Da Gilead i 2014 satte prisen på hepatitt C-medisinen Sovaldi til 41 000 euro, valgte den franske regjeringen å godta denne ublu prisen og rasjonere medisinene for utvalgte pasienter i stedet for å ty til tvangslisensiering og risikere amerikanske straffetiltak.¹²

Slike skrupler har USA aldri hatt. Da bioterrorister truet USA med miltbrann-angrep etter 9. september 2011, nølte ikke den amerikanske regjeringen med å vurdere å kreve tvangslisensiering for å kunne produsere miltbrann-medikamentet ciprofloxacin, som Bayer hadde patent på. Det tyske selskapet gikk med på å senke prisen. USA har også utarbeidet en svarteliste kalt «Special 301» over land som ikke overholder Trips. På denne listen finner vi land som India (som produserer generiske legemidler med patentbelagte virkestoffer) og Kina, og i en tid også Canada. USAs holdning er klar: Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør.

Trist skue

I utgangspunktet virker EU som et naturlig nivå for å endre legemiddelmarkedet, men dagens problemer viser nok en gang at EU ikke eksisterer som en geopolitisk og industriell aktør. For øyeblikket demonstrerer Storbritannia tydelig at det til og med kan være en ulempe å være med i unionen. Europeiske land kunne vurdert å ty til tvangslisensiering, men da måtte de bryte med frihandelsdogmet og igjen bli mer selvstendige. Det ville kreve at det ble etablert et effektivt redskap gjennom en offentlig innkjøpssentral for legemidler og massiv investering i forskning og utvikling, så vel som i helsevesenet (i både utstyr og personell), for å kunne håndtere framtidige pandemier.

Slikt ligger langt fram i tid. For øyeblikket er det beste å støtte opp om de mange ikke-statlige initiativene for å gjøre vaksiner til et globalt offentlig gode, og framfor alt å komme til enighet med land som Kina, Russland og India for å motvirke makten til den amerikanske legemiddelindustrien, som får sine interesser forsvart av landets myndigheter. Det er tendenser til en slik utvikling i blant annet det franske diplomatiet, og det kan gjøre det mulig å få gjennomslag for frivillige lisenser, det vil si midlertidig oppheving av immaterielle rettigheter med rettighetshavernes samtykke for russiske og kinesiske vaksiner.

Det burde heller ikke være fullstendig utelukket å stille som betingelse for offentlig finansiering og risikoreduksjon (de-risking) for investeringer at legemidlene må selges til en rimelig pris, eller til og med til kostpris. All informasjon (patenter og produksjonsprosesser) bør gis til selskaper i framvoksende eller fattige land som er i stand til å etablere produksjonskjeder og selge medisinene til lave priser til utviklingsland, eller til «globale kjøpere» som vil donere dem til de aller fattigste landene.

Slik kunne vi satt en stopper for det triste skuet vi nå er vitne til med kulminasjonen av det som kalles frihandel, men hvor de eneste som står fritt til å gjøre som de vil, er legemiddelselskapene, som statene har gitt en enorm makt.¹³

Oversatt av redaksjonen

Frédéric Pierru, Frédérick Stambach og Julien Vernaudon er henholdsvis sosiolog ved Centre national de la recherche scientifique (CNRS), allmennlege i Ambazac og sykehuslege ved Hospices civils de Lyon.

1
«Déclaration de M. Emmanuel Macron sur la lutte contre l’épidémie de Covid-19 et la préparation aux futures pandémies», 21. november 2020.
2
Twitter-melding fra Eva de Bleeker 17. desember 2020, slettet dagen etter.
3
Matt Apuzzo og Selam Gebredikan, «Governments signs secret vaccine deals. Here’s what they hide», The New York Times, 28. januar 2021.
4
«Coronavirus (COVID-19) Vaccinations», Our World in Data.
5
Virginie Malingre, «Vaccination contre le Covid-19: les ratés et lenteurs de l’UE éclipsent ses succès», Le Monde, 6. februar 2021.
6
Jilian Deutsch et al., «Thanks to deep pockets, Germany snaps up extra coronavirus jabs», Politico, Washington DC, 7. januar 2021.
7
Margaret Kyle og Anne Perrot, «Innovation pharmaceutique: comment combler le retard français?», Les Notes du Conseil d’analyse économique, nr. 62, Paris, januar 2021.
8
«Les vaccins anti-Covid 19 doivent être un bien public mondial!», underskriftskampanje på www.change.org.
9
Gaëlle Krikorian, «Licence obligatoire», i Marie Cornu, Fabienne Orsi og Judith Rochfeld (red.), Dictionnaire des biens communs, PUF, Paris, 2021 (2. utgave).
10
«Avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter» (Trips), Lovdata.
11
Kaitlin Mara, «Decision on intellectual property waiver over Covid Technology on hold until 2021; what are the next steps?», Medicines Law and Policy, Washington DC, 18. desember 2020.
12
Olivier Maguet, La Santé hors de prix: l’affaire du Sovaldi, Raisons d’agir, Paris, 2020.
13
Fabienne Orsi, «Brevets d’invention», i Marie Cornu, Fabienne Orsi og Judith Rochfeld (red.), Dictionnaire des biens communs, se over.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

Patentene som hindrer vaksiner for alle