Klimatoppmøte på overtid

FNs klimatoppmøte i Glasgow skal omsette de fagre løftene fra Parisavtalen i 2015 i konkret handling. For å unngå irreversible klimaendringer kreves langt mer drastiske kutt enn de avtalelandene så langt har lovet. Men tidligere utsettelser gir liten grunn til optimisme.

Foto: Jeremy Richards, Shutterstock.

Den 31. oktober startet den 26. partskonferansen (COP26) til FNs klimakonvensjon i Glasgow, som vil vare til 12. november. FNs klimakonvensjon, som ble signert på Earth Summit i Rio i 1992, forplikter avtalelandene til å «hindre farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet». Denne formuleringen viser at planetens ledere har vært klar over hvor alvorlig trusselen er i minst et kvart århundre – i hvert fall siden FNs klimapanel (IPCC) leverte sin første rapport i 1990. Allerede i juni 1988 mislyktes de første klimaforhandlingene i Toronto, da USA blokkerte en avtale om å kutte drivhusgassutslippene med 20 prosent.

Siden 1995 har det blitt holdt COP-møter hvert år for å få avtalelandene (196 land og EU) til å jobbe videre med tiltak mot global oppvarming. Et av de mest kjente klimatoppmøtene var COP3 i Japan i 1997, som endte i signering av Kyoto-protokollen. Men selv om pressen verden over hyllet denne avtalen, var den ikke særlig ambisiøs: De avtalte utslippskuttene var bare tre prosent av de kuttene som den gang måtte til for å stanse den globale oppvarmingen. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0