Sjokkerende mye har skjedd i Kina siden sist jeg var her for 25 år siden. Togstasjonen på Shanghais eldste flyplass, Shanghai Hongqiao, ligner en tredje terminal. Den er gigantisk, moderne og komfortabel. Du må ha billett for å komme inn, og på innsiden er det flust av butikker og rimelige restauranter. Alt minner om en flyplass: utformingen av venteområdene, gatene som leder til perrongene, infotavlen med en sveitsisk klokke på toppen. Stasjonen er arketypisk for stasjonene på det kinesiske høyhastighetsnettet.
Kinesisk jernbane har utvilsomt tatt et teknologisk stort sprang framover: I 1997 tok det nesten to timer å reise de 85 kilometerne mellom Shanghai og Suzhou. Gjennomsnittsfarten til kinesiske tog var den gang 48 kilometer i timen. I 2006 ga den 11. femårsplanen startskuddet for utbyggingen av høyhastighetsnettet, metodisk organisert i «fire vertikale og fire horisontale» linjer, som minner om de rettvinklede byplanene til Romerriket eller de kinesiske keiserbyene. Prosjektet var til å begynne med begrenset til «det nyttige Kina» (Beijing, Shanghai, Chengdu, Chongqing), men ble senere utvidet. (…)
Denne saken er forbeholdt våre abonnenter. Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn / logg inn med Vipps.
Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!
Papiravis og full digital tilgang
Fornyes til 199,- per kvartal
