Fra Brooklyn til Big Sur, fra Montparnasse til Korfu, skapte Henry Miller et eksplosivt, både forhatt og forgudet, forfatterskap. Han har blitt beundret og beskyldt for det meste, for manglende politisk engasjement, for å være obskøn og lat. Han har blitt kalt mannssjåvinist, kvinnehater, reaksjonær, rasist og antisemitt – i noen tilfeller med god grunn.

Miller, provokatøren som ble for mye for de amerikanske sensurmyndighetene på 1930-tallet, egosentrisk og fri, ble tre tiår senere hyllet av leserne med blomsterkranser og nakne bryst. I dag blir han lite lest. Et utslag av nypuritanisme? Eller av at Miller bare forbindes med skandale, sexisme og pornografi? Eller har hans livsbejaelse og mystiske kjærlighet til det levende, hans alltid provoserende vesen simpelthen gått av moten? (…)