Italia

Fra en galskap til en annen

Hvordan dramatisere De røde brigadenes kidnapping og drap på Italias statsminister Aldo Moro? For tjue år siden valgte regissøren Marco Bellocchio å skildre forløpet fra innsiden i filmen Buongiorno, notte. I den nye miniserien Esterno notte forsøker han i stedet å gripe omstendighetene fra utsiden.
juni 2023

Melonis to ansikter

På sitt første besøk i Brussel la Giorgia Meloni bort all kritikk av traktatene og bøyde seg for EUs krav om økonomiske innstramminger. Samtidig holder Italias nye statsminister fast på sin ultrakonservative verdipolitikk.
desember 2022

Italias politiske drama i tre akter

For to år siden ble ytre høyrepartiet Lega Italias nest største parti med sin krasse kritikk av EU og de økonomiske innstrammingene Brussel påla landet. Nå har partiet gått i regjering med tidligere europeisk sentralbanksjef Mario Draghi. Hva skjedde?

En kinesisk landsby i Italia

Europas største kinesiske eksilmiljø har i liten grad blitt rammet av koronaviruset. Etter tjue år med mistro fra sine italienske medborgere, har kineserne som driver klesindustrien i Prato fått en forsinket anerkjennelse.

Slik erobret Salvini Italia

I 2013 tok Matteo Salvini over det falleferdige separatistpartiet Lega Nord. Han byttet ut hets mot Roma og søritalienerne med angrep på Brussel og innvandrerne. Det har gitt regjeringsmakt og 34 prosent av stemmene i EU-valget.

Lite endring med Renzi

Italias statsminister blir hyllet som en superstjerne i mediene etter gode resultater i EU-valget. Men til tross for løfter om radikal forandring, gjør han ikke stort for å fornye italiensk politikk eller redde et døende europeisk sosialdemokrati.
juli 2014

Forsmaken på Europas framtid

I en årrekke har Napoli hatt et janusansikt, en kulturhovedstad med en sterk arbeiderbevegelse, men også mafiaens by. Arbeidsledigheten for unge har nå nådd 47 prosent, over 75 000 arbeidsplasser har forsvunnet og solidariteten smuldrer opp. Den økonomiske krisen har gjort Napoli til en tikkende bombe, preget av korrupsjon og organisert kriminalitet. En forsmak på framtiden for resten av Europa?
april 2013

Mysteriet Calabria

Samtidig som Mario Montis regjering i den frie konkurranses navn forbød regionen Calabria å gi støtte til lokale bønder, reiste den franske forfatteren Serge Quadruppani til området for forstå den sosiale og historiske virkeligheten med den lokale forfatteren Gioacchino Criaco som guide.
november 2012

Ny klovn i Italia

Man skulle tro at Italia hadde fått nok av politiske villbasser etter Berlusconi. Men med en tørr teknokratregjering ved roret er det kanskje ikke rart at italienerne har sansen for komikeren Giuseppe «Beppe» Grillos populisme.
september 2012

Historisk seier i asbestsak

I 1988 ble byen Casale Monferrato i Piemonte invadert av dødelig støv fra en asbestfabrikk. I 2004 anmeldte de saken til statsadvokaten i Torino. Åtte år senere dømmes to av lederne i det multinasjonale selskapet Eternit.
mars 2012

Rød berlusconisme

Med et mektig kommunistparti og en sydende kritisk tenkning, var Italia lenge en sentral referanse for den europeiske venstresiden. Etter en årrekke med Berlusconi, interne stridigheter og korrupsjonsskandaler, forsøker den italienske venstresiden å fornye seg.
november 2011

Bagatellisert politivold

Silvio Berlusconi er svekket, med nederlag i kommunevalget i juni, mistillit fra koalisjonspartnerne i Lega Nord og stadige retts­tvister. Blant hans gjerninger som statssjef vil mange huske den særdeles hardhendte håndteringen av demonstrasjonene mot G8-toppmøtet i Genova i 2001.

Et funktionelt postmoderne modstykke til fascismen

Berlusconis Italien er ikke et fascistisk regime. Berlusconis ejerskabsdiktatur er ikke det samme som Mussolinis politiske diktatur. En ren formel beskrivelse af institutionerne afslører intet, som får Italien under Berlusconi til at adskille sig fra de andre liberale demokratier. Men i realiteten er det en hidtil uset form for ødelæggelse af liberale demokratis institutioner og det minimum af offentlig etos, demokratiet hviler på.
desember 2010

Ikke bare rasistiske bønder

Med en ny jordbrukssesong foran seg forbereder den lille byen Rosarno seg på at sesongarbeiderne skal komme tilbake igjen. I januar 2010 måtte sesongarbeiderne evakueres fra byen etter voldelige raseopptøyer. Mediene la skylden på innbyggerne som de mente var rasister. Le Monde diplomatique dro tilbake til åstedet for å finne ut om dette var den eneste årsaken.
oktober 2010

Dråpen som ble til en bølge

Det begynte med en protest mot Berlusconis skole- og universitetsreformer, siden har protestene bredt om seg. «Onda anomala» samler nå opp mot 1,5 millioner italienere, og bærer i seg kimen til det første store sosiale opprøret mot systemet som ledet til den aktuelle, globale økonomiske krisen.
januar 2009

Hard valgprøve for den italienske venstresiden

13. og 14. april er det dukket for parlamentsvalg i Italia. Resultatet kan fort bli at Silvio Berlusconi for tredje gang blir Italias statsminister. I så fall kan han først og fremst takke sin rival Romano Prodi. Hans tid i regjeringen har vist at de kreves sterkere lut for å skape endringer. Likevel har det ut av kaoset etter Prodis nederlag kommet en ny venstreallianse–Regnbuen. Vil venstresiden denne gangen klare å forny seg og bli et reelt alternativ?
april 2008

Blyårene hjemsøker Italia

Mens «internasjonal terrorisme» står øverst på den internasjonale dagsorden, hjemsøkes Europa fortsatt av uløste spenninger fra 70-tallet. Flere vestlige land ble på 70-tallet rammet av politisk vold utført av venstreradikale og høyreekstreme grupper. Blant de mest kjente grupperingene på venstresiden finner vi Rote Arme Fraktion (Tyskland), Brigatte Rosso (Italia), Action directe (Frankrike) og Weathermen (USA). Det var i Italia at konfliktene var mest uforsonlige og uoversiktlige. I løpet av de såkalte «blyårene» («anni di piombi» – «kullenes år») omkom 350 personer og 750 ble såret. Etter store sosiale protester på slutten av 60-tallet, ble landet rammet av en rekke bombeaksjoner. Den første store bombeaksjonen var i 1969, da fire bomber eksploderte på Romas Piazza Fontana og 16 ble drept og 90 skadet. Politiet arresterte umiddelbart 4 000 venstreradikale. I likhet med mange andre bombeaksjoner på denne tiden, viste det seg senere at en det var en nyfascistisk gruppe (Ordine Nuovo) som stod bak. Motivet var å legge skylden på de venstreradikale og dermed framtvinge et mer autoritært regime, noe de delvis lyktes med. Aksjonene var et ledd i en større strategi kalt spenningsstrategien, som involverte NATOs hemmelige anti-kommunistiske stay behind-styrke i Italia, Gladio, og den hemmelige P2-losjen.1Flere aspekter rundt de forskjellige bombeattentatene er ennå ikke avdekket. I flere av bombeattentatene ble det brukt C-4 eksplosiver som stammet fra Gladio, bakmennene fra de nyfascistiske gruppene ble beskyttet av de italienske hemmelige tjenestene (SID) og har senere sagt at de ble støttet av CIA, noe som ble stadfestet av en italiensk parlamentsrapport i 2000. Den italienske statens harde og uforsonlige front mot venstreradikale grupper skapte en voldelig splittelse i landet og økte spenningen mellom statsmakten og den radikale venstresiden. Dette kuliminerte i mordet på kristendemokraten Aldo Moro i 1978. 16. mars 1978, dagen for det «historiske kompromisset» (regjeringssamarbeid mellom det italienske kommunistpartiet (PCI) og kristendemokratene), ble Moro kidnappet av Den andre røde brigade (ettersom alle medlemmene av Den røde brigade satt i fengsel). To måneder senere ble han drept.2Omstendighetene rundt mordet på Moro er ennå ikke avklart, noe som har gitt opphav til en rekke mer eller mindre konspirasjonsteoretiske spekulasjoner, særlig etter at journalisten Carmine Pecorelli ble drept i 1979 etter å ha skrevet en artikkel der han knyttet Gladio til mordet på Moro. Etter mordet på Moro ble 12 000 venstreradikale arrestert, og en rekke intellektuelle ble dømt til kortere eller lengre fengselsstraffer for «intellektuell medvirkning». Totalt dro 600 personer i eksil. En 300 av dem flyktet til Frankrike, der president François Mitterand innvilget opphold, så lenge de tok avstand fra vold. Hendelsene på 70-tallet hjemsøker Italia fortsatt. Utleveringskravet på den italienske forfatteren Cesare Battisti fra 2004 (se ved siden av), føyer seg inn i en lang rekke av eksempler på den vedvarende splittelsen i det italienske samfunnet. Prosessene mot venstreradikale verserte lenge i rettslokalene. Rettssaken mot Adriano Sofri, tidligere leder av Lotta Continua (Fortsatt kamp) varte i hele ti år! Den endte med en tvilsom dom for drapet på politimannen Luigi Calabresi – som var mistenkt for å ha drept
juni 2007