Den arabiske våren, år 3

Mens Tunisia, Libya og Jemen har startet en kaotisk overgang til demokrati, blir kampene stadig hardere i Syria. De arabiske monarkiene står langt mindre støtt i dag enn for to år siden. Verken islamisme eller liberalisme er nødvendige utfall av revolusjonene i Midtøsten. Men demokratiseringen har åpnet for uventede allianser som er i ferd med å endre det geopolitiske kartet i regionen.

Sjokket i den arabiske verden

«Den arabiske sjelen er knust av fattigdom og arbeidsledighet,» sa generalsekretæren for Den arabiske liga under toppmøtet i Sharm el-Sheikh 19. januar. Bedre kan ikke frykten til regionens ledere uttrykkes. Hvor stor innvirkning vil den vellykkede revolusjonen i Tunisia få på opprørerne i nabolandene?

Ingen piknik

Den arabiske verden figurerer titt og ofte på verdens forsider. Her presenteres den enten i et geopolitisk perspektiv eller så framheves demokratiske og sosiale problemer. Verdensregionens kulturelle mangfold og energi forblir derimot i skyggen.

Arabisk demokrati i terrorismens tidsalder

Hvor har det blitt av de progressive kreftene i den arabiske verden? Siden den første Golfkrigen har de arabiske landene i Midtøsten opplevd en rekke store omveltninger. Likevel har de fleste makthavere taklet de politiske og sosiale utfordringene, og klarte å bevare arkaiske strukturer som verken andre verdenskrig eller avkoloniseringen fikk bukt med. Det finnes få effektive opposisjonsbevegelser som kjemper for sårt etterlengtede endringer. Og regimene som så ut til å miste all troverdighet, har spilt kortene riktig i «krigen mot terror». Er alt håp ute for en demokratisering av den arabiske verden?

/

Oppskrift på muslimsk borgerkrig

En liten jødisk stat med 5.5 millioner jøder, omgitt av to hundre millioner arabere, gjør hele den arabiske verden til sin fiende. Det finnes ingen garanti for at en slik stat kan overleve. Å redde palestinerne betyr derfor også å redde Israel. Men USA har de siste tiårene aldri tatt hensyn til arabiske og muslimske interesser. De har hatt sine egne motiver for å sikre en stabil oljeforsyning og demonstrere sitt hegemoni som den eneste supermakten. Følgen er at den amerikanske katastrofen i Irak har gitt Iran nye muligheter til å lede den arabiske motstanden under islamsk flagg. Kan dette være grunnen til at den amerikanske presidenten og hans visepresident har åpnet for muligheten til å bruke atomvåpen? Eller kan Saudi-Arabia og Gulf-landene, Egypt, Jordan, kurderne, irakiske og libanesiske sunnier og palestinske fatah-tilhengere med støtte fra USA og Israel, motvirke innflytelsen til det sjiadominerte Iran, alawitedominerte Syria og deres allierte i Libanon, og Hamas i Palestina? For å oppnå en fornuftig løsning må vestlig ledere forstå at Al-Qaida, Baath, Hamas, Syria og Iran ikke kan puttes i den samme kategorien − «ondskapens akse».

/

En utvei fra apokalypsen?

USAs politikk overfor den arabiske verden bestemmes ikke av en prinsipiell avvisning av fundamentalisme eller en ubetinget støtte til demokrati, men av hva som er den beste måten å sikre USAs dominans på. Ifølge en rapport fra FNS utviklingsprogram, påpekes det at den arabiske «regionens intellektuelle og politiske avantgarde» har et spesielt ansvar, og at de hittil har «latt være å spille sin samfunnsmessige rolle som nasjonens bevissthet og lederskap». Men man kan ikke forstå fundamentalistenes suksess uten å ta inn over seg i hvor stor grad religion, klassespørsmål og problemer knyttet til kultur og politikk går over i hverandre.