/

En utvei fra apokalypsen?

USAs politikk overfor den arabiske verden bestemmes ikke av en prinsipiell avvisning av fundamentalisme eller en ubetinget støtte til demokrati, men av hva som er den beste måten å sikre USAs dominans på. Ifølge en rapport fra FNS utviklingsprogram, påpekes det at den arabiske «regionens intellektuelle og politiske avantgarde» har et spesielt ansvar, og at de hittil har «latt være å spille sin samfunnsmessige rolle som nasjonens bevissthet og lederskap». Men man kan ikke forstå fundamentalistenes suksess uten å ta inn over seg i hvor stor grad religion, klassespørsmål og problemer knyttet til kultur og politikk går over i hverandre.

Invasjonen og okkupasjonen av Irak har satt i gang mektige og uforutsigbare geopolitiske tendenser i den arabiske verden. En av tendensene er en begynnende demokratiserings- og reformdynamikk i noen land, som USA forsøker å ta æren for. Denne påberopelsen viser til valget i Irak i januar 2005 og de nylige hendelsene i Libanon. Virkeligheten er imidlertid mer sammensatt enn som så: Den amerikanske politikken har svært motstridende virkninger, og representerer en av tre mulige reformretninger. De andre to kan betegnes som «islamistisk» og «innfødt progressiv».

Det teoretiske grunnlaget for det amerikanske prosjektet er velkjent. Krigen i Irak kommer som resultat av et langvarig politisk og intellektuelt arbeid innenfor en liten gruppe nykonservative, som Norman Podhoretz, Richard Perle, David Frum, Bernard Lewis, Fouad Ajami – samt president George W. Bushs yndling, den tidligere sovjetdissidenten og israelske høyrepolitikeren Nathan Sharansky. De har alle en oppfatning av den arabiske verden som en region i dypt forfall, på grunn av kulturelle, psykologiske og religiøse defekter i de arabiske (eller muslimske) samfunnene. Denne «genetikken» skal visstnok forklare fremveksten av en stadig mer voldelig terrorisme, og står i veien for den demokratiseringsprosessen som oppfattes som det eneste middelet mot alle disse onder.
Stilt overfor denne terrorismen – som når som helst kan ta i bruk masseødeleggelsesvåpen – kan ikke Amerika vente til de arabiske statene reformerer seg selv, sier USAs «neocons». Amerika må gripe inn og endre historiens gang i den arabisk-muslimske verden, fjerne dens skavanker og tvinge den til å demokratiseres. Bare USA kan påta seg denne oppgaven, om nødvendig ved bruk av makt.
Logikken i denne «wilsonismen»1 har en viss tiltrekningskraft. Den abstrakte påkallelsen av «demokrati» tjener som den ytterste rettferdiggjøring av Amerikas handlinger, omtrent slik «sosialisme» ble brukt av Sovjetunionen i sin tid. Krigen i Irak er viktig, ikke bare som påstått frigjøring av det irakiske folk, men også fordi den representerer en avgjørende etappe i etableringen av en ny geopolitisk orden – et globalt system for sikkerhet og reform, styrt fra Washington, men formodentlig i alles interesse, inkludert den lidende arabiske verden.
I de nykonservatives visjon representerer denne krigen overgangen fra abstrakte størrelser – som «det onde» og «demokrati» – til et konkret prosjekt for erobring, okkupasjon og transformasjon. Men krigen i Irak har også avdekket konsekvensene av dette prosjektet. Washington-ideologene hadde lovet en rask overgang til en uavhengig irakisk stat, som skulle være stabil, enhetlig og sekulær – rett og slett en modell for demokratisering i Midt-Østen. I stedet endte intervensjonen i en tragedie som har kostet tusenvis av soldater og titusenvis av sivile livet, ødelagt hele byer og gjenåpnet torturkamrene. Samtidig har man ikke klart å sørge for befolkningens sikkerhet og tilførsel av vann, elektrisitet og gass. Irak er i dag et samfunn i ruiner, på randen av borgerkrig. Et land som ifølge etterretningstjenestene er blitt en gigantisk terrorfabrikk.
De mest skarpsynte observatørene vurderer det slik at denne forbrytelsen aldri kan rettferdiggjøres eller rettes opp av noe som helst scenario for regionale reformer. «Vi lyktes med valget,» repliserer de nykonservative ideologene kort. En av dem, Charles Krauthammer, skryter av den «overbevisende folkelige deltakelsen» i januar 2005, som «ga makten tilbake til 80 prosent av den irakiske befolkningen – kurderne og sjiamuslimene.»
Ifølge Krauthammer skal dette til og med ha vært inspirasjonskilden til hendelsene i Libanon, Egypt og Golfen i tiden etterpå. Og han siterer den drusiske lederen Walid Joumblatt, som sier at den libanesiske «revolusjonen» kom «i kjølvannet av den amerikanske invasjonen i Irak» og at valget i Irak symboliserte «begynnelsen på en ny arabisk verden». Dette valget, konkluderer Charles Krauthammer, markerer «en historisk vending», det beviser at «USA virkelig er opptatt av demokrati» og «rettferdiggjør» ikke bare invasjonen i Irak, men også hele «Bush-doktrinen, et synonym for den nykonservative utenrikspolitikken.»2
Alle de seirende partiene ga løfter om en amerikansk tilbaketrekning fra Irak
Entusiasmen bør møtes med skepsis. USA ville i utgangspunktet ikke ha noe av dette valget, som ble tvunget igjennom av storayatollah Ali Sistani. Alle de seirende partiene ga løfter om en amerikansk tilbaketrekning fra Irak. Den «overbevisende valgdeltakelsen» var på det meste 58 prosent av registrerte velgere, og kun 2 prosent i de sunnidominerte regionene.
Sjefredaktøren i avisen Daily Star i Beirut ironiserer over påstanden om at libaneserne skal ha latt seg inspirere av det irakiske valget: «Jeg har kun hørt [denne påstanden] komme fra Walid Joumblatts munn». Utviklingen i Irak etter valget har for øvrig lagt en demper på euforien. Som en amerikansk embetsmann sier: «det vi ønsket å oppnå var aldri realistisk (…) Vi er i ferd med å kvitte oss med denne 'ikke-realismen' som dominerte i starten.»3
Forrige gang amerikanerne sa de var «overrasket og oppmuntret» av «høy valgdeltakelse (…) på tross av en terroristisk kampanje for å forstyrre stemmegivningen»,4 var i Vietnam i 1967, og da var valgdeltakelsen på 83 prosent…
De sjiamuslimske partienes nyvunne maktposisjon bekrefter det Faust-lignende ved pakten som USA har inngått med det konservative sjiamuslimske presteskapet. Sistnevntes bånd til Iran strider åpenbart imot det amerikanske prosjektets demokratiske pretensjoner. I det besværlige arbeidet med Iraks nye grunnlov har Washington presset på for å hindre brudd i forhandlingene, men også for å avverge plagsomme løsninger på de kontroversielle spørsmålene om føderalisme og islams rolle.
Disse to punktene henger sammen: Den iranskinspirerte fundamentalismen har fått så sterkt fotfeste lokalt, at enkelte sjiamuslimer ønsker seg en autonom region som er styrt av deres tolkning av sharia-loven, noe amerikanerne vil få store vanskeligheter med å forhindre. For et paradoks! «Vi planlegger etablering av demokrati,» kommenterer en amerikansk representant, «men det går gradvis opp for oss at vi ender opp med en form for islamsk republikk.»5
Midtøstens historie har i lange tider vært preget av spenningen mellom vestlig dominans og arabiske krav om uavhengighet – med olje, den kalde krigen og opprettelsen av Israel som viktigste brennpunkter. Den siste perioden har islamismen overtatt for arabisk nasjonalisme og sosialisme som drivkraft i kampen mot press fra Vesten. Samtidig har USA og deres allierte, på tross av åpenbare motsetninger, alltid på en eller annen måte levd med islamistiske bevegelser.
Saudi-Arabia, det mest konservative muslimske landet i den arabiske verden, var lenge USAs nærmeste partner. Forholdet mellom USA og Iran ble mer konfliktfylt som følge av den amerikanske støtten til sjahen (fra presteskapet i Teherans ståsted) og gisseldramaet6 i 1979-80 (fra Washingtons ståsted). I Algerie aksepterte Vesten at det demokratiske valget i 1991 ble annullert for å hindre at fundamentalister kom til makten. I Tyrkia tolererte USA derimot at et islamistisk parti, riktignok fra en mer moderat tradisjon, kom til makten. Utsiktene til EU-medlemskap legger imidlertid sterke føringer på alle institusjonelle aktører i Ankara.
Som forskeren Mahmood Mamdani understreker,7 bestemmes USAs politikk ikke av en prinsipiell avvisning av fundamentalisme eller en ubetinget støtte til demokrati, men av hva som er den beste måten å sikre USAs dominans på.
Den nåværende administrasjonen har nylig spilt ut et nytt kort: Den erklærer seg villig til å velte status quo i demokratiets navn. Utenriksminister Condoleezza Rice annonserte for kort tid siden en revurdering av seksti års diplomatisk praksis som «fremmet stabilitet på bekostning av demokratiet (…) og vi oppnådde ingen av delene».8 Men hva innebærer egentlig engasjementet for det «universelle» idealet om «democracy in and of itself»?9 Vil Washington bite i seg en demokratisk valgseier til Det muslimske brorskap i Egypt, Hizbollah i Libanon, Hamas i Palestina, tilhengere av Osama bin Laden i Saudi-Arabia eller for den saks skyld sjiamuslimske fundamentalister i Irak?
Problemene med dette er så åpenbare at selv enkelte forsvarere av president Bush «fortviler» over at «krigen mot militant islam» har fått en «demokratisk avsporing».10 Hvordan forklare at USAs representanter låser seg til denne kontraproduktive strategien for «democracy in and of itself» – tatt i betraktning kontrastene mellom USAs interesser og de faktiske kjensgjerningene, og motsetningene USAs fremferd har skapt?
Tror de at de lettere kan beseire radikale islamister når de sitter med makten? Dreier det seg om en rasjonell fremstilling av en politikk med målsetninger man ikke vil vedkjenne seg – eller ikke er klar over? Enkelte observatører vektlegger det israelske Likud-partiets innflytelse blant de nykonservative, og antyder at de faktisk ønsker å destabilisere de arabiske statene, også om det innebærer en oppmuntring av fundamentalisme.
Bush-administrasjonens politikk fremstår uansett nærmest som en gåte, så stort er gapet mellom de erklærte målsetningene og amerikanske interesser. Da det sjiamuslimske fundamentalistiske presteskapet tok makten i Iran, gikk USA tilbake på sin retorikk om «menneskerettigheter». Nå når de selv har brakt sjiamuslimske fundamentalistiske ledere til makten i Irak, vil de myke opp sin «anti-islamistiske» posisjon? Og dersom bevegelser som Hamas kommer til makten i andre land i fremtiden, vil USA vende tilbake til «antifundamentalistiske» stabilitetspakter med autoritære eliter, som før 11. september 2001?
Vestens forvirring om hvordan man skal forholde seg til islamisme og demokrati fratar ikke oss, muslimer og arabere, ansvaret for å klargjøre vår egen posisjon. Det finnes mange former for «fundamentalisme» hos oss, men det rene og enkle forholdet de alle hevder å ha til den muslimske religionen, er i realiteten svært komplekst. De fleste er arvtakere til en historie preget av politisk «kvietisme», som går inn for reform basert på islamske prinsipper. Noen driver aktivt politisk arbeid: De sidestiller de arabiske statenes korrupsjon og autokrati med former for verdslighet og trosfrafall, og fremmer reform gjennom reislamisering av staten.
De mest misfornøyde har gitt liv til en ny type islamisme – den består av jihadister som betrakter de moderne arabiske samfunnene som fordervet av sin assimilering til kjetterske vestlige verdier, og erklærer krig mot disse samfunnene for å rense dem og gjenoppbygge umma (det universelle fellesskap av troende muslimer, overs. anm). De vet å utnytte spenningene i muslimske befolkningsgrupper i Europa, som er blitt den fremste drivkraften for spredningen av denne ideologien.
Man kan ikke forstå fundamentalistenes suksess uten å ta inn over seg i hvor stor grad religion, klassespørsmål og problemer knyttet til kultur og politikk går over i hverandre. I mange muslimske land er store deler av befolkningen fanget i fattigdom, opprørt over hvordan tradisjonelle verdier går i oppløsning, rasende over globaliseringens uinnfridde løfter. De befinner seg ofte i en fortvilt situasjon, men er ute av stand til å komme seg ut av landet – mens vestlige eliter kan bevege seg på kryss og tvers over hele verden. Så lenge det ikke finnes noe sekulært og folkelig alternativ, er mange mottakelige for fundamentalismens forførere. Dermed blir alle reelle muligheter for demokratisering ofte synonymt med islamisering.
Kanskje har vi overvurdert våre krefter i møte med fremveksten av disse ideologiene som er kledd i Koranens drakt. Vi har likevel midler til å utfordre dem effektivt, med respekt for våre tradisjoner og vår kultur. I mitt hjemland, Marokko, har kong Muhammed VI på modig vis igangsatt en modernisering av familielovgivningen, på tross av sterk motstand fra islamistiske grupper, som har klart å skremme en god del verdslige partier. Vi kan altså imøtegå fundamentalismen i våre land.
For å gjøre det helt klart hvor jeg står: Jeg går inn for en moderat, progressiv politikk som er åpen for alle borgere og tolerant overfor de ulike oppfatningene av religionens rolle i det politiske liv. Selv om et skille mellom den politiske og den religiøse sfæren ikke er en garanti mot korrupsjon og reaksjonær politikk, er jeg motstander av enhver form for teokrati, og ser det som uforenlig med en demokratisk kultur. Samtidig som staten respekterer islam, bør den være uavhengig av religiøse autoriteter. Samtidig bør man unngå å «straffe» de mest religiøse ved å begrense deres adgang til utdanning og til det offentlige liv.
Disse spørsmålene må løses innenfor en demokratisk, konstitusjonell ramme som aksepteres av alle partier. Dette krever seriøse institusjonelle garantier, men i et system med virkelig politisk likeverd og maktfordeling, kan islamistiske bevegelser være en integrert del av det politiske liv i sine land. Man kan ikke bare avskrive islamismen som en potensielt destabiliserende kraft. Man må også forstå at den kan forandres ved å innlemmes i demokratiske prosesser.
Debatten om islamisme og demokrati er smertefull for våre samfunn, og den blir eksplosiv i samband med Vestens inkonsekvente politikk overfor så vel Palestina som Irak, og de utbredte fordommene mot islam. Arabernes selvtilfredshet, men også Vestens arroganse, er blant de faktorene som har bidratt til å radikalisere fundamentalistene.
Den arabiske verden har dermed et stort behov for å diskutere hvilken vei man skal gå for å oppnå reformer og demokratisering, og også en progressiv omdefinering av forholdet mellom tro og politikk. Vi forstår at våre venner over hele verden har interesse av å delta i disse debattene, og gjerne vil oppmuntre de fredeligste og mest demokratiske alternativene. Men vi kan ikke akseptere at en nasjon, uansett hvilken det er, tilraner seg retten til å løse våre problemer ved å ty til militærmakt. Demokratiet kan bare forankres i våre samfunn ved å slå rot og vokse opp innenfra.
I Iran bidro amerikanske trusler til at en konservativ kandidat vant en overraskende, men demokratisk, seier. Andre steder har partier som Hamas og Hizbollah klart å plassere islam i spissen for den nasjonale motstandskampen, og vinner også demokratiske valgseire. Selv om fundamentalismen, på egenhånd eller i kombinasjon med demokrati eller nasjonalisme, ikke er en ønskelig vei til reform, blir den, idet den oppfattes som eneste drivkraft for demokrati eller nasjonal uavhengighet, en uunngåelig omvei på den svært lange veien til et progressivt samfunn.
Midtøsten fortsetter for øvrig å bevege seg. Syrias tilbaketrekning fra Libanon var et tegn på svakhet fra Syrias side, men kan også føre til at landet samler sine krefter – uten å vite om det vil føre til demokratiske reformer, undertrykking av et mulig opprør (sunnimuslimsk eller kurdisk) eller motstand mot amerikanske trusler. Vil Libanon, som nå er frigjort fra syrisk okkupasjon, bryte ut i borgerkrig igjen eller vil landet klare å forsone sine 17 ulike trossamfunn, fra maronittene til sjiamuslimene, uten utenlandsk innblanding?
Var det nylige presidentvalget (med flere kandidater) i Egypt, begynnelsen eller slutten på en demokratiseringsprosess? I Saudi-Arabia har for øvrig strengt kontrollerte kommunevalg gitt seier til rigide wahhabitter. Andre steder vil det bli vanskeligere å temme kampvillige arabiske sivilsamfunn. I denne usikre konteksten har mer moderate land som Marokko, Bahrain og Jordan gjort noen vaklende skritt i retning reform.
Men en virkelig reform – initiert innenfra, progressiv og egnet til å oppfylle våre befolkningers behov og forhåpninger – bør strekke seg lengre enn denne beskjedne demokratiseringen, som består av innskrenkede valg og begrenset konstitusjonalisme. En slik reform krever at vi en gang for alle gjør en slutt på det FNs utviklingsprogram (UNDP) i sin Arab Human Development Report (2004) kaller «den arabiske statens svarte hull».11 Ifølge rapporten har maktkonsentrasjonen hos den utøvende makten – enten den er kongelig, militær, diktatorisk eller basert på presidentvalg med én kandidat – skapt «et slags 'svart hull' i kjernen av det politiske liv» og «redusert sitt sosiale miljø til en statisk ramme der ingenting beveger seg».
For å komme ut av denne situasjonen, trenger vi umiddelbart sterke politiske og juridiske reformer som respekterer de grunnleggende frihetene til tenkning, ytring og organisering, som garanterer rettsvesenets uavhengighet og som avskaffer denne «unntakstilstanden (…) som er blitt permanent selv om farene som skal rettferdiggjøre den, ikke eksisterer lenger.»
UNDP-rapporten er et bemerkelsesverdig dokument som beveger seg fra historiske og teoretiske analyser om frihetsbegrepet i den arabiske og muslimske verden til en kritikk av «enhver form for angrep på menneskets verdighet, som sult, sykdom, uvitenhet, fattigdom og frykt». Rapporten er respektfull overfor lokale kulturer, samtidig som den kritiserer «undertrykkelsesmiljøet som råder» og tar til orde for en endring av «økonomiske, politiske og sosiale strukturer» som gir progressive sosiale og politiske aktører mulighet til å vende «de autoritære og totalitære regimenes krise til sin fordel».
Rapporten påpeker at «regionens intellektuelle og politiske avantgarde» har et spesielt ansvar, og at de hittil har «latt være å spille sin samfunnsmessige rolle som nasjonens bevissthet og lederskap». Enkelte vil si at denne kritikken er vel streng og at den overser de modige journalistene og dissidentene som gjør motstand mot en nådeløs undertrykking. Sivilsamfunnets representanter bør imidlertid «finne en gylden middelvei for seg og for den arabiske verden, uten å gi etter for innflytelse fra stormaktene og samtidig ikke henfalle til fortvilelse og vold, som mange rasende unge kan gjøre fordi de er fratatt alle former for fredelige og effektive handlingsalternativer.»
Oppgavens omfang overvelder oss. Det kan til og med virke umulig, sågar nytteløst, å lete etter en utvei fra apokalypsen som forberedes av de to fiendtlige leirene – begge medskyldige i den «kreative ødeleggelsen» – og som ser hverandre som inkarnasjonen av «det onde» som må utryddes gjennom en total krig. Det er imidlertid dette som er vår oppgave. Noen ganger, i en situasjon preget av mange negative faktorer, består de progressive kreftenes plikt ganske enkelt i å holde liv i det positives mulighet. Politikken vil komme tilbake. I by etter by, land etter land, region etter region, bør vi mangfoldiggjøre antallet aktører som avviser apokalypsen og foretrekker å bygge opp et fritt og bedre liv.

Oversatt av G.E.1 Etter USAs president Thomas Woodrow Wilson, som i 1918 lanserte sine «14 punkter» for befolkningenes rett til selvbestemmelse? og at USA skulle overta stafettpinnen fra Storbritannia i Midtøsten. < BR > 2 Charles Krauthammer, «The neoconservative convergence», Commentary, New York, juli-august 2005.
3 Robin Wright, Ellen Knickmeyer, «US lowers sights on what can be achieved in Iraq», Washington Post, 14. august 2005.
4 «US encouraged by Vietnam vote», New York Times, 4. september 1967.
5 Robin Wright, Ellen Knickmeyer, samme artikkel som over.
6 Gisselaksjon på den amerikanske ambassaden i Teheran i november 1979. 67 amerikanere ble holdt som gisler i 444 dager. Overs. anm.
7 Good Muslim, Bad Muslim. America, the Cold War and the Roots of Terror, Three Leaves Publishing, New York, 2005.
8 «Secretary Rice urges democratic change in the Middle East», 20. juni 2005, http://usinfo.state.gov/mena/Archive/2005/Jun/20-589679.html
9 Charles Krauthammer, samme artikkel som over.
10 Andrew C. McCarthy, sitert i Justin Raimondo, «Recanting the war: the neocons can't keep their troops in line», 24. august 2005, www.antiwar. com/justin http://www.antiwar.com/justin/?articleid=7063
11 UNDP, Arab Human Development Report (2004), 2005. De følgende sitatene er også hentet fra denne rapporten.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0