Arabisk demokrati i terrorismens tidsalder

Hvor har det blitt av de progressive kreftene i den arabiske verden? Siden den første Golfkrigen har de arabiske landene i Midtøsten opplevd en rekke store omveltninger. Likevel har de fleste makthavere taklet de politiske og sosiale utfordringene, og klarte å bevare arkaiske strukturer som verken andre verdenskrig eller avkoloniseringen fikk bukt med. Det finnes få effektive opposisjonsbevegelser som kjemper for sårt etterlengtede endringer. Og regimene som så ut til å miste all troverdighet, har spilt kortene riktig i «krigen mot terror». Er alt håp ute for en demokratisering av den arabiske verden?

La oss først ta et tilbakeblikk på strømmen av optimistisk retorikk som ble utløst av Berlinmurens fall i november 1989 og av den første Golfkrigen i januar-mars 1991: Saddam Hussein var kastet ut av Kuwait, og en ny verdensorden sto på trappene. Folkerettens regler og FNs resolusjoner skulle nå etterleves overalt – også i Palestina. En demokratiseringsbølge skulle skylle over hele den arabiske verden.1 Definisjonen av demokrati og menneskerettigheter skulle være lik over hele verden, og autoritære regimer skulle sterkt oppfordres (men ikke tvinges) til å åpne for demokrati.

På det økonomiske plan skulle «strukturtilpasning» (herunder privatisering og kutt i statlige subsidier), frihandelsavtaler, og oppmuntring til investeringer og entreprenørskap endelig skape grobunn for en ny middelklasse. Disse sosiale og økonomiske aktørene, sammen med andre nasjonale og internasjonale krefter, skulle være drivkraften for regionens utvikling i retning av en dynamisk økonomi og demokrati. Som i Latin-Amerika og i Sør-Europa (Spania, Hellas, Italia) skulle kyndige eliter fungere som katalysatorer for politiske omveltninger.2 Slik skulle Midtøsten endelig bli en del av det som på den tiden ble ansett som en global framskrittsbølge.


20 ÅR SENERE ER status for disse forventningene innen politikk, økonomi, ideologi og internasjonale relasjoner nedslående.

På det politiske plan finnes det tre typer regimer i vår region: lukkede regimer (Libya, Syria) uten den minste antydning til pluralisme; hybridregimer (Algerie, Egypt, Jordan, Marokko, Sudan, Jemen) der autoritære regimer tillater visse former for pluralisme; og åpne regimer som det for øyeblikket kun finnes ett eksempel på, nemlig Mauritania som har opplevd et reelt maktskifte.

På det økonomiske plan har nok den nyliberale politikken stimulert til vekst, men den har ikke gjort landene våre til dynamiske deler av verdensøkonomien. Og den har på ingen måte redusert nøden og den sosiale uretten som piner hele regionen. De oljeproduserende landene drukner naturligvis i penger, men det er kun takket være den høye oljeprisen og gjenspeiler på ingen måte noen strukturell innovasjon i disse landene. Takket være innretninger som nasjonale fond har noen av disse landene mulighet til å vise finansmuskler ved å tilegne seg biter av store, kriserammede industriland og på den måte skaffe seg flere inntektskilder. Dette er imidlertid bare en konsekvens av pengemangel i Nord og overhodet ikke noe tegn på en vellykket endring av de økonomiske strukturene i vår region. Og de andre store arabiske landene har fortsatt alvorlige problemer med en massiv befolkning av unge mennesker som lever i fattigdom.

Den nye middelklassen er på sin side fortsatt avhengig av oljeinntektene og mer generelt de fortsatt eksisterende klientelistiske sosiale relasjonene. Den autoritære staten overlever, enten den er monarkistisk eller republikansk, og utviser stor tilpasningsevne. Rike forretningsmenn kan takke staten for sine innflytelsesrike nettverk og kontrakter, mens mer beskjedne entreprenører – helt ned til gateselgerne – fortsatt er underlagt ministerielle direktiver, pedantiske regelverk og korrupsjonskultur. Selv intellektuelle og personer i frie yrker er prisgitt statlige institusjoner og betaler en høy pris for enhver overskridelse av de foreskrevne grensene.

Merkelappen «middelklasse» er naturligvis elastisk og dekker et bredt spekter av samfunnsgrupper, fra forretningsmenn til lærere, fra sykepleiere til kjøpmenn, fra kunstnere til tjenestemenn. Noen kommer fra familier som tilhører gamle sjikt med solide røtter både lokalt og nasjonalt. Andre er de første i sin familie som hever seg over eksistensminimum og lærer å lese og skrive, og blant dem er det temmelig mange som faller tilbake i nøden så fort krisen inntreffer. Høyere offiserer tilhører nå det nye borgerskapet, ettersom de står for store investeringer i den nasjonale økonomien. Sammen med høyere tjenestemenn og byråkrater som har samlet opp rikdom gjennom posisjonene sine, utgjør de en del av «middelklassen» som motsetter seg enhver forandring.

Det finnes også en «globalisert middelklasse» med to ansikter: På den ene siden ekspatrierte fagfolk og forretningsmenn som støtter familien i hjemlandet slik at de i det minste kan kjøpe en butikk eller en annen liten næringsvirksomhet. På den andre siden samfunnsgrupper som på grunn av manglende framtidsutsikter i hjemlandet kun har forhåpninger om økonomisk framgang et annet sted, selv om det er utenfor rekkevidde.3

Disse immigrasjonstypene er for øvrig symptomer på samme mangelsykdom: Staten spiller i stadig mindre grad rollen som garantist for sysselsetting og sosial beskyttelse. Dermed mister individene følelsen av at det er noen sammenheng mellom deres egen skjebne og et felles nasjonalt prosjekt.

Samtidig utgjør alle disse forskjellige «middelklassene» en ørliten del av befolkningen i land der det overveldende flertallet lever på eksistensminimum, og der offentlig utdanning knapt eksisterer. Det er de som aktivt krever demokratisk og politisk liberalisering, som tilhører denne så mangslungne «middelklassen» som består av alt fra studenter, folk i liberale yrker, beskjedne forretningsmenn, advokater og jurister, marginaliserte samfunnsgrupper (kvinner, etniske grupper, regionalister, språklige minoriteter). Men hvordan samkjøre deres krav med de mer materielle kravene til de fattige i byene og på landsbygda?


IDEOLOGISK SETT ER alle disse gruppene enige i kravet om «demokratisering», men i visse spørsmål skiller de lag på en måte som er særegen for denne regionen. Siden begynnelsen av 90-tallet har den økonomiske og politiske liberaliseringens former ikke fremmet progressiv og sekulær tenkning i middel- og arbeiderklassen. Islamismen har, i sine ulike former, klart å framstå som det beste talerøret for misnøyen og ønsket om endring, også hos tradisjonelt venstreorienterte og sekulære grupper, som studenter.

Selv om sekulære stemmer og islamistiske stemmer inngår i det samme store koret som krever demokratisering, synger de sekulære stemmene om en samfunnsorden bygd på lov og rett og moderne, universelt aksepterte politiske prinsipper. De islamistiske stemmene synger på sin side om en politisk orden bygd på påbud fra Koranen. Førstnevnte ønsker et system der folkeviljen er suveren, men avgrenset av lov og rett, mens sistnevnte ønsker å gi absolutt suverenitet til et trossystem. Samtidig er det verdt å merke seg en antydning til nye takter hos Det muslimske brorskap i Egypt og i Partiet for rettferdighet og utvikling (PJD) i Marokko i spørsmål om demokrati og folkesuverenitet. Men ideologier er seiglivede …

Kort sagt har ikke «reformene» som er påført vår region de siste 15-20 årene – etter påtrykk fra Vesten – ført oss inn på en vei som uunngåelig leder fra økonomisk liberalisering til demokrati via modernisering og sekularisering. De har tvert imot fungert som et ugjendrivelig bevis på at det ikke finnes noen mekanisk forbindelse mellom disse ulike stadiene.

Hvordan forklare mange høyt utdannede menneskers tilsynelatende paradoksale dragning mot dagens islamisme? En forklaring er islamismens evne til å smelte sammen to elementer: kulturell stolthet og religiøs identitet. I lang tid har regimene nøyd seg med å overlate den kulturelle autoriteten til konservative religiøse som man trodde ville være bedre i stand til å «kontrollere samfunnet».

Etter alle tilbakeslagene den arabiske nasjonalismen har opplevd (nederlaget i 1967, samarbeidet mellom viktige arabiske regimer og Israel og nå sist invasjonen og ødeleggelsen av Irak) har religiøse krefter tjent på avskyen mot makthaverne og kunnet framstå som forkjempere for den arabiske kulturen. Resultatet av dette er en mektig, men foruroligende ideologisk hybrid.

Selv om det arabiske språket har en lang historie med en rik og variert produksjon, skriver lærde flerspråklige arabere – i mangel av gode oversettelser – en stor del av arbeidene sine på engelsk eller fransk. Når de praktiserer disse språkene, er de sekulære. De unge på sin side fanger opp så mye de kan i strømmen av globale kulturer, og på gata eller på nettet skaper de et nytt blandingsspråk. Når de bruker YouTube, er de sekulære. Parallelt med dette utøver religiøse fanatikere et enormt press for å bekjempe «verdsliggjøringen» av det arabiske språket.
Men dette presset fører paradoksalt nok til at det arabiske språkets posisjon i verden svekkes. Det øker splittelsen mellom den arabiske kulturen og de ytterst levende kulturene i Vesten og Østen, og styrker inntrykket av at arabisk kunnskapsproduksjon står relativt svakt. Det vi trenger, er tvert imot at våre akademikere, våre intellektuelle, våre kunstnere, og også vanlige folk, i større grad tar i bruk «verdslige» former, og utnytter den usedvanlige kraften som ligger i det arabiske språket.


DEN IDEOLOGISKE HYBRIDEN er også utarmende på det religiøse plan. For det første ligger islams tiltrekningskraft i dens status som den siste store abrahamske religionen som gir en visjon rettet mot frelsen, og som omfatter elementer både fra høyre- og venstreorienterte sekulære ideologier. Den er antiindividualistisk, antikonsumeristisk og sterkt rotfestet i fellesskapet. Sosialt sett kan den imidlertid, avhengig av tolkninger, være svært konservativ, strengt hierarkisk og ærbødig overfor orden og tradisjon. Likevel skal islam henvende seg til alle, og dermed risikerer alle forsøk på å essensialisere forholdet mellom islam og en bestemt kultur (for eksempel den arabiske) å gjøre den til en form for kulturalisme som undergraver dens pretensjoner om universalitet. Vi kan se symptomer på denne orienteringen i Al-Qaidas utfall mot «perserne» eller ulemaers voldsomme kritikk av «tyrkerne».

Mange regimer bygger sin legitimitet på store, nasjonalistiske og halvmytiske fortellinger der de framstår som frigjørende forsvarere av nasjonen mot utenlandsk dominans, noen ganger også som forsvarere av troen. Disse historiene er ofte sanne: Mange partier og familier ved makten har faktisk spilt en heroisk rolle i å erobre og opprettholde nasjonal uavhengighet. Disse «forenende» mytologiene, som iherdig formidles av offisielle medier, har imidlertid skapt en falsk identitet mellom regimet og samfunnet, ofte entusiastisk støttet av intellektuelle som har interesse av å sette dissidenter ut av spill og fremme lydighet.

Men i alle disse store fortellingene er det alltid noe som mangler: I Egypt er det kopterne, i Marokko og Algerie er det berberne, og i andre land kurdere eller sjiamuslimer. Men ensrettingen har ikke fått de underliggende sosiale spenningene til å forsvinne, og makthavere har kommet til å frykte sitt eget folk, vettskremt ved tanken på enhver form for reell politisk åpenhet. Visse former for autoritarisme har et anstrøk av populisme, andre går så langt som til å hylle folket. Men bak denne paternalistiske fasaden forakter regjeringene og elitene folket, under påskudd av at folket kan takke dem for uavhengigheten og nasjonens framskritt.
De siste 20 årene har disse forenende ideologiene mistet sin magiske kraft. I dag står den autoritære staten overfor en rekke nye grupper, alle med hvert sitt grunnlag for misnøye, og de kan ikke alle knebles eller kjøpes. Samtidig er disse gruppene mistroiske overfor hverandre. Militante arbeidere og fattige, konservative bønder har ikke samme syn på hvilke endringer som er mest akutte. Lokale industriherrer er ikke nødvendigvis glade for prosjektene til forretningsfolk og ledere med koplinger til internasjonale finansinstitusjoner. I tillegg til alle disse splittelsene kommer frykten for radikal islamisme – en frykt som i enkelte tilfeller også deles av islamistene selv.

Autoritære regimer har lært å utnytte disse splittelsene til sin fordel. Staten framstiller seg ikke lenger som en rigid forsvarer av sin rett til enerådende maktutøvelse overfor en inkompetent berme av en befolkning. Staten er snarere blitt en beskytter av «moderate» opposisjonelle mot deres fiendebrødre, «ekstremistene».

Et eksempel fra Egypt illustrerer disse motsetningene. I forbindelse med sitt nyliberale økonomiske program har regjeringen reversert Nassers jordbruksreform, og begynt å frata land fra de nåværende eierne – hovedsakelig tidligere leilendinger – for å gi den til godseiere. Meningen var at denne «reformen» skulle gjennomføres gradvis, for at bøndene skulle venne seg til overgangen, men godseierne bestakk politet for å få dem til å jage bøndene vekk umiddelbart.4 Bøndene mobiliserte mot disse utkastelsene, og man skulle tro at islamistene ville slutte seg til bevegelsen. Men de holdt seg unna, fordi de er enige i president Hosni Mubaraks politikk og betrakter Nassers reform som «kommunistisk». Dermed ble håpet om en seriøs politisk motstand knust.
Scenariet «ekstremister mot moderate» åpner for en større taktisk smidighet fra regimenes side. Det er ikke lenger nødvendig å drive med åpenbar valgfusk. Man kan tillate at flere opposisjonspartier deltar. Det dominerende partiet kan tillate seg å bare få 70 prosent, eller til og med 60 prosent, av stemmene, i stedet for de sedvanlige 90. Flere stemmer slipper til i mediene – spesielt i pressen – der restriksjonene er myket opp, selv om de røde linjene er like klare som før. Man føler ikke lenger behov for å putte så mange mennesker i fengsel, og fengselsoppholdene er kortere – unntatt for «ekstremistene», naturligvis. Staten tar alle midler i bruk, danner sine egne medier, egne NGO-er («ikke-statlige organisasjoner»), sitt eget blendverk av et sivilsamfunn.

Det dreier seg om en iscenesettelse, en begrenset rasjonalisering av en politisk orden. Den autoritære staten har ikke gjennomgått en demokratisk forvandling, den pynter seg bare med demokratiets attributter. Man kan, på spøk, kalle den for autoritarisme versjon 2.0.


GEOPOLITISKE FAKTORER veier tungt i denne utviklingen. Den viktige rollen vår region spiller på den globale politiske arenaen, går helt tilbake til pakten mellom USAs president Franklin D. Roosevelt og Saudi-Arabias kong Abdelaziz Ibn-Saud fra 1945 om oljeforsyning. Etter krigen i 1967 ga Egypt og Jordan sin støtte til en løsning basert på etablering av en palestinsk stat ved siden av Israel. Så kom alliansen mellom USA og flere arabiske land, inkludert Syria, for å gjenopprette Kuwaits suverenitet i 1991. Og til slutt – på 90-tallet – kom alle oppfordringene om å liberalisere politikken og bruke nyliberale økonomiske oppskrifter.

Men fra 2001 valgte Bush-administrasjonen en ny tolkning av pakten med vår region: USA skulle ikke lenger prioritere stabilitet, men innføring av demokrati, om nødvendig med makt. Denne fravikelsen av et gammelt prinsipp skremte mange regimer, men den arabiske opinionen skjønte raskt hva som var i gjære: Den demokratiske fanen var bare kamuflasje for en intervensjonspolitikk som kun var i USAs og Israels interesse. Lokale regimer lærte seg raskt å avkode de motsetningsfulle erklæringene fra Vesten, og gjenvant roen. En demokratisk fasade var tilstrekkelig, så lenge de bar sin bør i «krigen mot terror» og ikke altfor sterkt motsatte seg USAs hegemoni eller Israels interesser. Regjeringene talte med to tunger. Til befolkningen bedyret de at de var imot en utenlandsk invasjon, samtidig som de hjalp Washington med å arrestere islamister, torturere terrormistenkte som var bortført på illegalt vis, og legge lokk på motstanden mot forsøkene på å «omforme» regionen.

Internasjonaliseringen av kampen – på den ene siden sikkerhetsstaten med USA i spissen og på den andre siden Al-Qaidas militante hellige krig – har svekket lokal politisk aktivitet og demobilisere grasrotaktører. På samme måte som globaliseringen undergraver statens økonomiske makt og tvinger innbyggerne til å flytte utenlands for å sikre sin materielle framtid, har det internasjonale komplekset skapt av «krigen mot terror» tvunget militante aktører til å begi seg ut på globale og imaginære slagmarker. For å unnslippe fortvilelsen som råder hjemme, flykter man til Frankrike for å jobbe … eller til Irak for å kjempe. Flere spektakulære jihad-aksjoner er gjennomført av folk utenifra, ofte fra relativt fredelige regioner, som Marokko.
Den sosiale frustrasjonen fører til to typer avpolitisering: tilbaketrekning og radikalisering. Utviklingen i Algerie er talende: Først hadde man Den islamske redningsfronten (FIS), som ønsket å reformere staten. Deretter kom Væpnet islamsk gruppe (GIA), som ville velte den. Til slutt oppsto den enda mer radikale Salafistgruppen for forkynning og kamp (GSPC), omgjort til Al-Qaida i Nord-Afrika.
De som ikke kan komme seg vekk, agerer dermed på stedet der de likevel kan påberope seg en global organisasjon med godt håp om å bli trodd, selv om koblingene til den mildt sagt er spinkle. Det er dette som gjør at Al-Qaida kan være til stede overalt, fordi hvem som helst kan inkarnere den. Og tilsvarende kan enhver muslim som uttrykker misnøye, mistenkes for å være en mektig terrorist. På den måten gjennomsyrer «krigen mot terror» hvert eneste nabolag.


HER ER DET nødvendig å skille mellom propaganda og virkelighet. Det er ingen tvil om at det eksisterer farlige mennesker i verden, folk som er klare til å drepe og bli drept. Noen av disse drives av islamistiske ideologier. Men «krigen mot terror» har skapt en gigantisk terrorindustri som forårsaker en frykt helt ute av proporsjoner. Ifølge Europol ble det i 2006 begått fem hundre terrorhandlinger, hvorav kun én kunne tilskrives islamister – og den slo attpå til feil.5 I forbindelse med et eksperiment i USA nylig klarte Transportation Security System å lure flysikkerhetspersonalet med falske bomber seks av ti ganger – tre av fire ganger i Los Angeles.6 Likevel har det ikke vært et eneste terrorattentat i landet siden 2001. Hvis det virkelig fantes hundrevis av slumrende jihad-celler, klare til å slå til når anledningen byr seg, hadde vi sett det.

Utenfor kampsonene er islamistiske «terrorkremmere» uhyre sjeldne. Og inne i kampsonene er det utenlandske invasjoner som har gitt grobunn for motstandstaktikker og organisasjonsformer som ikke eksisterte før – deriblant avleggere eller kopier av Al-Qaida. Og all verdens penger, hærer og undertrykkelsesmetoder kan ikke stoppe en besluttsom selvmordsbomber. Det forekommer trusler også langt fra kampsonene, men etterretningstjenester og politi kan med hell bekjempe disse – noe de også har bevist. Kort sagt burde målet være å kriminalisere terrorismen, ikke politisere «hellig krig».
Likevel er terrorindustrien en integrert del av vårt forhold til Vesten. Det skorter ikke på penger fra vestlige stiftelser og tankesmier samt politisk støtte og medieoppmerksomhet til alle i regionen som bidrar til å blåse opp ballongen som kalles «krig mot terror». Dette fører imidlertid ikke til større sikkerhet, derimot øker det frykten – og antallet kontrollmekanismer som holder autoritære regimer ved makten. Frykten for terrorisme har erstattet de nasjonalistiske alibiene som i sin tid ble brukt til å utsette demokratiseringen på ubestemt tid.


DEMOKRATIET BEFINNER seg utvilsomt i krise andre steder i verden fordi det ikke har innfridd løftene sine.7 Hos oss er demokratiet nedvurdert før det har fått vise hva det duger til. Selve ordet er diskreditert. I arabisk offentlighet er «demokrati» blitt et avskydd symbol på hykleriet til undertrykkende regimer, nykonservativ forkjøpskrig og generell utenlandsk innblanding. Denne skepsisen har også rammet NGO-ene. Noen av dem har utviklet seg til forretningsvirksomheter og derigjennom koplet seg av fra den lokale virkeligheten. Framtiden og visjonen til deres ledere ligger Vesten, som subsidierer dem, og idealismen viker plass for karrierismen. Og når de gjør en god jobb – som for eksempel Carter-senteret som sendte representanter til Palestina under valget i januar 2006 – blir deres analyser rett og slett ignorert av «det internasjonale samfunn». I dette tilfellet innførte man sanksjoner fordi flertallet av velgerne stemte på Hamas, noe som forårsaket tragedien som utspiller seg i dag: 1,5 millioner palestinere lever innesperret og uten mat på Gazastripen.

I vår region er håpet om demokratisering spinkelt. Tradisjonelle aktører for endring – fagforeningsaktivister, politiske aktivister, studenter – ser ut til å stå svakere enn noensinne. Nye aktører – regionale eller språklige minoriteter, journalister, uavhengige intellektuelle – strever fortsatt med å forene krefter og løsne grepet til en autoritær politikk som har vært i sving lenge.

Vi kan ikke spå hvilke endringsredskaper som en dag vil oppstå ut fra de ulike formene for motstand som finnes. I Egypt og Pakistan kjemper dommere og advokater en modig kamp mot angrepene på rettsvesenets uavhengighet. I Marokko og Algerie slåss journalister for pressefriheten. Over hele den muslimske verden finner unge teologer nye forbindelser mellom islam, demokrati og modernisering.

Den autoritære staten vet å absorbere og avlede endringer, men den er ikke en fullkommen og ugjennomtrengelig maskin. De rommene den har skapt for sine egne manøvrer, representerer også reelle rom for politisk handling. Det vil komme gjennombrudd, vi må forvente det uventede. De fleste demokratiske overganger man har sett i verden på 2000-tallet, har oppstått i «hybride» autoritære land.8


FOR Å BIDRA til endringene bør vi «innfødtisere» det progressive budskapet, blåse nytt liv i et felles mål som omfatter nasjonen og islam, men som ikke begrenser seg til disse: Legge fram en visjon som tar opp i seg folks umiddelbare behov samtidig som de innlemmes i større prosjekter for fred og demokrati. Vi er takknemlige for hjelp fra USA og Europa, men hvis Vesten virkelig ønsker å fremme demokrati hos oss, må man starte med å gi et godt svar på de lokale utfordringene. Å snakke om «demokrati» tjener ikke til noe dersom det ikke løsrives fra storstilte geopolitiske planer og unnlater å fremme samarbeid med progressive bevegelser lokalt.

Folk har behov for å ha åpne perspektiver foran seg. Det er deres store forhåpning. Det er her progressive krefter bør engasjere seg. Hvilket språk man enn bruker for å beskrive det, er det på den måten man skaper en politisk orden som er demokratisk både i form og innhold.

Oversatt av G.E. Denne teksten bygger på et foredrag holdt 11. mars hos Montréal-rådet for internasjonale relasjoner.



Fotnoter:
1 Begrepet «demokratiseringsbølge» dukker for første gang opp i Samuel P. Huntingtons The Third Wave: Democratization in the Late Twentieth Century, University of Oklahoma Press, 1991.

2 Se Guillermo O'Donnell og Philippe C. Schmitter, Transitions from Authoritarian Rule: Tentative Conclusions about Uncertain Democracies, Johns Hopkins University Press, Baltimore, 1986.

3 Se Shana Cohen, Searching for a Different Future: The Rise of a Global Middle Class in Morocco, Duke University Press, Durham, 2004.

4 Se Beshir Sakr og Phanjof Tarcir, «Bøndenes evinnelige kamp», norske Le Monde diplomatique, november 2007.

5 500 Terror Attacks in EU in 2006–But Only 1 by Islamists», Der Spiegel, 11. april 2007.

6 http://www.spiegel.de/international/europe/0,1518,476599,00.html)

7 Most fake bombs missed by screeners», Thomas Frank, USA Today, 17. oktober 2007. (http://www.usatoday.com/news/nation/2007-10-17-airport-security_N.htm).

8 Om tilbakeslaget for demokratiet se Larry Diamond, «The Democratic Rollback: The Resurgence of the Predatory State», Foreign Affairs, New York, mars-april 2008.

Se Steven Levitsky og Lucan Way, «The Rise of Competitive Authoritarianism», Journal of Democracy (Johns Hopkins University Press), Volum 13, nr. 2, april 2002, s. 51-65. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller .

Tre måneder med Le Monde diplomatique for 69 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

0 kr 0