Jean-Arnault Dérens

Oppløsning av Bosnia-Hercegovina?

Mens Sarajevo feirer utleveringen av Radovan Karadzic til Krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, øker spenningene innad i føderasjonen. Kosovos uavhengighet har gjenoppvekket frykten for at den «serbiske entiteten» (Republika Srpska) skal løsrive seg. Flere serbiske leder mener dette er en naturlig konsekvens av utviklingen i det tidligere Jugoslavia. I tillegg til at endemisk korrupsjon er i ferd med å smuldre opp føderasjonen, skaper også Dayton-avtalen fra 1995 problemer for landet.

september 2008

Balkansk domino

Kosovo vil sannsynligvis erklære seg uavhengig i den kommende tiden. Konsekvensene vil bli enorme for grensen på Balkan. Uavhengigheten vil skape presedens for alle de andre folkegruppene som gjør krav på egen stat. Tilsynelatende virker det fornuftig at hvis folkegrupper ikke ønsker å leve sammen, kan de like så godt skille seg fra hverandre. Problemet er bare at de mange nasjonalitetene i det tidligere Jugoslavia ikke har noen klart atskilt geografisk tilhørighet. Dermed vil mange av dagens land raskt forvandles til «mikrostater». Hvordan vil kartene over Balkan se ut i framtiden? Er «etniske» grenser de eneste rettferdige grensene?

«Multietniske» Kosovo

FNs spesialutsending Martti Ahtisaari vil føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Ahtisaaris tekst er på langt nær et «kompromiss» med et internasjonalt formynderskap. Men de kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er velkjente i Bosnia-Hercegovina. Nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi har vist svært magre resultater. Målsettingen om et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, men rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Og tyrkere og bosniere må finne seg i en heller brutal «albanisering» for å beholde en plass i det sosiale rom i Kosovo. Man risikerer å utløse ny oppflamming i regionen.

Historisk mulighet?

Fra 1945 til 1990 opplevde Hviterussland rask økonomisk utvikling og intens industrialisering. Deres president er en nostalgiker som fremdeles drømmer om sovjettiden.Kontoret til tidsskriftet Nacha Niva i sentrum av Minsk er som en bikube der alle aktørene i den hviterussiske nasjonalbevegelsen møtes. Studenter følger kveldskursene til Folkeuniversitetet (som er blitt forbudt av myndighetene), mens frivillige medarbeidere pakker inn eksemplarer av tidsskriftet. Som alle uavhengige media, er Nacha Niva utelukket fra det offentliges distribusjonssystem. Tidsskriftets unge sjefsredaktør Andrei Dynko presiserer: «16 aviser er blitt forbudt. Nesten alle uttrykte seg på hviterussisk.»Etter Sovjetunionens fall førte Hviterussland en politikk som søkte å fremme nasjonalt språk og nasjonal identitet, men dette fikk en brå slutt da Aleksandr Lukasjenko kom til makten. Han sørget for å gjeninnføre russisk som offisielt språk ved siden av hviterussisk.1 Likestillingen av de to språkene er imidlertid langt fra reell. Rett nok er et par offisielle tekster redigert på hviterussisk, men statsadministrasjonen og alle offentlige media bruker nærmest utelukkende russisk, som også er det dominerende språket i den private sfære, i det minste i de store byene.Lukasjenko uttrykker seg på russisk, med visse innslag av hviterussiske termer. Så har han da også uttalt at de eneste to språkene som er i stand til å tilpasse seg vår samtid, er russisk og engelsk.Historien til den videregående skolen Det hviterussiske humanistiske lyceum er et megetsigende eksempel på språksituasjonen i landet. Denne alternative institusjonen så dagens lys i november 1990, og var en naturlig fortsettelse av et nettverk av søndagskurs, organisert i all hemmelighet på 80-tallet, der alle kunne lære seg eller forbedre seg i hviterussisk. Under grunnleggeren Vladimir Kolas’ ledelse hadde skolen et svært godt renommé – staten ga til og med skolens lærere i oppgave å gi ut skolebøker på hviterussisk. Da Lukasjenko to måneder etter valget i 1994 utstedte sitt første dekret i utdanningssammenheng, var det nettopp disse lærebøkene som var målet: Uten nærmere forklaring ønsket presidenten å forby alle skolebøker utgitt etter 1991. Prosjektet var imidlertid ugjennomførbart: Det var rett og slett ikke nok lærebøker igjen fra sovjettiden.På tross av regelmessige demonstrasjoner der lærere, foreldre og elever deltok, samt støtte fra flere hviterussiske intellektuelle, ble skolen stengt i juni 2003. «I dag risikerer vi alt fra seks måneder til to års fengselsstraff for deltakelse i en uregistrert forening. Vi har likevel bestemt oss for å opprettholde driften av skolen», forteller en av skolens ledere. De siste to årene har vært vanskelige: Skolen hadde ikke faste lokaler, og undervisningen fant sted i private leiligheter, som i all hemmelighet ble omgjort til klasserom. Nå leier skolen et lite hus i en forstad et godt stykke utenfor Minsk sentrum. Elever og lærere bruker et par timer på å komme seg til skolen. Disse problemene har imidlertid ikke tatt motet fra elevene: «Vi er her for å lære på vårt eget språk», sier en av dem.Femten år etter uavhengighetserklæringen har den hviterussiske identiteten fremdeles ingen sentral plass i det hviterussiske samfunnet. I Middelalderen var Hviterussland en del av storhertugdømmet Litauen, og senere inngikk landet i Den polsk-litauiske union, som på 1500-tallet ble til Det polsk-litauiske samveldet. Russland, Prøysen og Østerrike delte samveldet seg i mellom i tre omganger, i 1772, 1793 og 1795, og Tsarimperiet tok dermed full kontroll over det hviterussiske området. Russifiseringen av Hviterussland kunne begynne.Mot slutten av 1800-tallet så en

Styrkeforholdet i Kosovo

Flere hundre års samboerskap i Kosovo–styrt av de subtile reglene som hører «gode naboskap» (komsiluk) til–kunne ikke stå imot moderne fremvekst av nasjoner. Serbiske historikere har utarbeidet teorier om serbernes «historiske rett» på Kosovo som en motvekt mot kosovoalbanernes «demografiske rett» (fra midten av 1900-tallet har albanerne vært i flertall i Kosovo). Hos så vel serbere som kosovoalbanere bidrar skolebøkene i stor grad til å befeste og forsterke disse motstridende oppfatningene av fortiden. Det internasjonale samfunnet forkaster i dag verdier det selv hevder å stå for–nemlig et åpent og tolerant samfunn–ved å velge å prioritere en nasjonal diskurs.

Status quo i Kosovo

Problemene tårner seg opp i Kosovo, fire år etter NATOs intervensjon i 1999. Arbeidsledigheten er høy, og utsiktene til økonomisk utvikling er små. Samtidig er FN-administrasjonen ute av stand til å finne en løsning på spørsmålet om uavhengighet for Kosovo, og situasjonen for den serbiske minoriteten er urovekkende.

februar 2004

Status quo i Kosovo

Problemene tårner seg opp i Kosovo, fire år etter NATOs intervensjon i 1999. Arbeidsledigheten er høy, og utsiktene til økonomisk utvikling er små. Samtidig er FN-administrasjonen ute av stand til å finne en løsning på spørsmålet om uavhengighet for Kosovo, og situasjonen for den serbiske minoriteten er urovekkende.