Albanias adriaterhavskyst har lenge vært skånet for betong. Nå øker turismen og ødelegger det turistene kommer for å se. Men det er lett å få politisk støtte for miljøødeleggelser når etternavnet ditt er Trump.
Mens EU møter stadig mer motstand på Balkan, utnytter USA den geopolitiske situasjonen som har oppstått med krigen i Ukraina til å feste sitt grep om energisektoren i regionen.
EU lover landene på Balkan en strålende framtid i unionen. Men utvidelsene blir stadig utsatt, mens flere sentrale medlemsland utnytter regionens naturressurser og arbeidskraft, og bruker den som dumpingplass for uønskede mennesker.
Etter at et tak kollapset på togstasjonen i Novi Sad i november og tok livet av 15 mennesker, har protestene mot korrupsjonen i Serbia vokst til et folkeopprør mot landets sviktende institusjoner.
Etter å ha kjøpt havna i greske Pireus investerer kinesiske selskaper nå mye i Serbia, som har nærmet seg Kina politisk etter Russlands invasjon av Ukraina. Det er ikke alle innbyggerne like begeistret for.
Krigen i Ukraina presser Vesten til å finne en mindre usikker status for Kosovo. 18. mars inngikk Kosovo og Serbia en avtale om å forhandle om «normalisering». Men statsminister Albin Kurti, som vant valget i 2021 som «venstresuverenist», har gjenopplivet en konflikt med dype røtter.
Store demonstrasjoner før parlamentsvalget i april satte en stopper for gruvegiganten Rio Tintos plan om litiumgruver i Serbia. Men etter å ha blitt gjenvalgt, kan Aleksandar Vučić nå gi grønt lys igjen for prosjektet, under press fra EU.
Siden Jugoslavias oppløsning har den politiske debatten på Balkan utspilt seg mellom nasjonalister og liberale. Nå har en ny venstreside dukket opp for å forsvare fellesgoder og kjempe mot økende sosiale ulikheter.
Under Milo Đukanović har Montenegro vært både kommunistisk, serbisk-nasjonalistisk, russofilt og NATO-vennlig. Etter valget i august fikk Montenegro sitt første demokratiske maktskifte, men indre splittelser og ytre press tærer på den nye regjeringen.
Ustraffede krigsforbrytelser har hengt som en mørk sky over Kosovo i to tiår. Vil arrestasjonen i november av president Hashim Thaçi og flere av hans tidligere kompanjonger i Kosovos frigjøringshær bety slutten på straffefriheten?
I 1997 holdt opptøyer på å utarte til full krig. I dag framstilles Albania som stabiliteten selv på Balkan. Men i fjor avdekket et dødelig jordskjelv et land fortært av autoritær nyliberalisme og fraflytting.
EUs overbærende holdning til Serbias autoritære leder viser avgrunnen mellom unionens uttalte prinsipper og realiteten på bakken.
I to århundrer har jakten på etnisk homogenitet overskygget Balkans kulturelle og religiøse mangfold, og tatt oppmerksomheten bort fra økonomiske og sosiale utfordringer.
Siden 8. desember har mange tusen serbere hver uke demonstrert mot president Aleksandar Vučić. I Albania utfordrer studenter Edi Ramas sosialdemokratiske regjering.
Venstresuverenistiske Vetëvendosje ble i sommer Kosovos nest største parti med løfter om å bryte radikalt med en økonomisk modell som har ødelagt nesten all økonomisk aktivitet i landet.
Etter oppløsningen av Jugoslavia begynte innbyggerne å snakke bosnisk i Sarajevo, kroatisk i Zagreb, serbisk i Beograd og montenegrinsk i Podgorica. Men de snakker alle samme språk, sier lingvistene, til nasjonalistenes store ergrelse.
«Serbokroatisk» blir ofte framstilt som et kunstig språk, som en politisk konstruksjon fra 1800-tallet. Og viljen til å forene og normere dagligtalen til de slaviske folkene i Sør-Europa var i sin tid uløselig knyttet til etableringen av en felles identitet for folkegruppene som den gang var fordelt mellom ulike riker. I 1850 underskrev serbiske og kroatiske intellektuelle Wien-avtalen som hadde som mål å forene variantene av det språket som skulle få navnet serbokroatisk. Normeringen ble ledet av serberen Vuk Karadzic (1787–1864) og kroaten Ljudevit Gaj (1809–1872), som sto i spissen for den illyriske samlingsbevegelsen. Bevegelsen valgte dialekten stokavisk til sine aviser og til å bygge et kroatisk litterært språk, selv om det ikke var den dialekten man snakket i Zagreb. Med unntak av fransk, som ble påbudt i kongedømmet allerede i 1539 med Villers-Coterêts-ediktet og svært tidlig gitt offisielle normer med opprettelsen av Académie française i 1634, var mange språk i Europa ikke normert på denne tiden. Finsk og tysk ble først normert på slutten av 1800-tallet, mens moderne svensk ikke oppsto før på begynnelsen av 1900-tallet. I Hellas erstattet den lenge nedvurderte moderne gresken, dimotiki, den arkaiske katharevousa først i 1976. Serbokroatisk er faktisk et av de europeiske språkene som ble tidlig normert. Dialektnyansene er geografiske, og i noen tilfeller sosiale, men aldri «etniske». Normeringen anerkjente imidlertid flere varianter skrevet med to alfabeter som var knyttet sammen i et strengt korrespondansesystem: Enkelte bokstaver, spesifikke for det kyrilliske «serbokroatiske» alfabetet, eksisterer ikke på russisk eller bulgarsk, mens det latinske alfabetet må bruke diakritiske tegn for å uttrykke visse lyder – som hake (i form av omvendt cirkumfleks) plassert på ž («sj»), š («sh») og č («tsj»). Den fonetiske transkripsjonen av språket var basert på Karadzic’ prinsipp: «Skriv som du snakker!» Uttalevariantene blir skrevet. Det gjelder spesielt e-lyden, som stammer fra den primitive «iat» i de slaviske språkene. Det gir e i den ekaviske varianten, «je» eller «ije» i jekavisk. Fristelsen til å gjøre disse variantene til nasjonale trekk har alltid eksistert – ved å gjøre ekavisk til et kjennetegn for dagligtalen i Serbia, mens jekavisk dominerer i Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Montenegro. I de kroatiske regionene Dalmatia og Istria finnes det en tredje ikke-anerkjent variant kalt ikavisk. Lingvistene skiller også mellom tre dialektgrupper ut fra måten man stiller spørsmålet «hva?» på: stokavisk, kajkavisk og cakavisk. Den første er den dominerende, mens de to andre formene bare finnes i noen områder i Kroatia. Dialektnyansene er geografiske, og i noen tilfeller sosiale, men aldri «etniske»: En bosnier, en kroat og en serber fra samme by eller region i Bosnia-Hercegovina snakker samme lingvistiske form, med samme aksent. Oversatt av redaksjonen. Jean-Arnault Dérens og Simon Rico er journalister i Courrier des Balkans.
Nasjonalismen blir stadig mer stueren på Balkan, hvor krigsforbrytere som ustasjabevegelsen i Kroatia nå blir framstilt som helter.
Siden Kosovo erklærte seg uavhengig i 2008 har den korrupsjonsbefengte enklaven slitt med å få internasjonal anerkjennelse. Nå forsøker Kosovo å bruke idrett som inngangsbillett til verdenssamfunnet.
Ustraffede forbrytelser, massiv arbeidsledighet og myndigheter som drømmer om Stor-Albania viser at EU ikke har løst problemene i Kosovo. Flere korrupsjonssaker antyder snarere at EU kan ha gjort vondt verre.
Serbere, kroater og bosniaker demonstrerer sammen i Bosnia-Hercegovina mot privatiseringene som utarmer landet og mot EU som opprettholder et regime basert på nasjonalisteliter.
Demonstrantene bar tre flagg side om side – bosnisk, serbisk og kroatisk – forent i et radikalt krav om rettferdighet. Og denne gangen har folket avslørt ledernes etniske løgner.
To tiår etter Jugoslavias oppløsning blomstrer nostalgien for fellesstaten i alle de nye landene. Fra Slovenia til Makedonia hylles «kamerat Tito». Hva ligger i disse følelsene: savnet etter en sterk og mektig stat eller idealiserte minner om en sosialisme med et «menneskelig ansikt»?
