EUs overbærende holdning til Serbias autoritære leder viser avgrunnen mellom unionens uttalte prinsipper og realiteten på bakken.
I to århundrer har jakten på etnisk homogenitet overskygget Balkans kulturelle og religiøse mangfold, og tatt oppmerksomheten bort fra økonomiske og sosiale utfordringer.
Siden 8. desember har mange tusen serbere hver uke demonstrert mot president Aleksandar Vučić. I Albania utfordrer studenter Edi Ramas sosialdemokratiske regjering.
Venstresuverenistiske Vetëvendosje ble i sommer Kosovos nest største parti med løfter om å bryte radikalt med en økonomisk modell som har ødelagt nesten all økonomisk aktivitet i landet.
Etter oppløsningen av Jugoslavia begynte innbyggerne å snakke bosnisk i Sarajevo, kroatisk i Zagreb, serbisk i Beograd og montenegrinsk i Podgorica. Men de snakker alle samme språk, sier lingvistene, til nasjonalistenes store ergrelse.
«Serbokroatisk» blir ofte framstilt som et kunstig språk, som en politisk konstruksjon fra 1800-tallet. Og viljen til å forene og normere dagligtalen til de slaviske folkene i Sør-Europa var i sin tid uløselig knyttet til etableringen av en felles identitet for folkegruppene som den gang var fordelt mellom ulike riker. I 1850 underskrev serbiske og
Nasjonalismen blir stadig mer stueren på Balkan, hvor krigsforbrytere som ustasjabevegelsen i Kroatia nå blir framstilt som helter.
Siden Kosovo erklærte seg uavhengig i 2008 har den korrupsjonsbefengte enklaven slitt med å få internasjonal anerkjennelse. Nå forsøker Kosovo å bruke idrett som inngangsbillett til verdenssamfunnet.
Ustraffede forbrytelser, massiv arbeidsledighet og myndigheter som drømmer om Stor-Albania viser at EU ikke har løst problemene i Kosovo. Flere korrupsjonssaker antyder snarere at EU kan ha gjort vondt verre.
Serbere, kroater og bosniaker demonstrerer sammen i Bosnia-Hercegovina mot privatiseringene som utarmer landet og mot EU som opprettholder et regime basert på nasjonalisteliter.
Demonstrantene bar tre flagg side om side – bosnisk, serbisk og kroatisk – forent i et radikalt krav om rettferdighet. Og denne gangen har folket avslørt ledernes etniske løgner.
To tiår etter Jugoslavias oppløsning blomstrer nostalgien for fellesstaten i alle de nye landene. Fra Slovenia til Makedonia hylles «kamerat Tito». Hva ligger i disse følelsene: savnet etter en sterk og mektig stat eller idealiserte minner om en sosialisme med et «menneskelig ansikt»?
Tolv år etter konflikten i utbryterrepublikken Kosovo, som i dag er blitt en selvstendig stat, avdekkes overgrepene Kosovos frigjøringshær (UCK) begikk under og etter krigen. Ofrene var sivile serbere så vel som politiske rivaler. Og mistanker om organhandel gjør avsløringene ekstra groteske.
Kosovo erklærte ensidig uavhengighet i 2008, men bare et mindretall av verdens stater har anerkjent landet. 14. september skal uavhengigheten drøftes i FNs generalforsamling. I tre år har det serbiske diplomatiet jobbet iherdig med å fraråde de andre landene å anerkjenne utbryterprovinsen. Serbia har fått overraskende mye og uventet støtte.
I grensetraktene mellom Afghanistan og Pakistan er kalasha-folket blitt et symbol i en fiktiv historiefortelling, som de ikke har noe mot å bruke til sin fordel.
Flere land i det tidligere Jugoslavia sto klare til å bli med i EU etter at Slovenia ble med i 2004. 14. oktober i år anbefalte Europakommisjonen å innlede forhandlinger med Makedonia, og at forhandlingene med Kroatia bør sluttføres innen sommeren 2010. Et spill for galleriet eller et ærlig ønske om å få utvidelsesprosessen på Balkan tilbake på sporet?
«Hvis vi må, så selger vi smykkene til konene våre for å ferdigstille denne motorveien,» har den albanske statsministeren Sali Berisha erklært. De beregnede kostnadene for forbindelsen Tirana-Pristina har allerede overskredet én milliard euro. Gigantprosjektet skal forbedre de økonomiske relasjonene mellom Albania og Kosovo. Men dreier det seg også om å komme et skritt nærmere «Stor-Albania»?
Mens Sarajevo feirer utleveringen av Radovan Karadzic til Krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, øker spenningene innad i føderasjonen. Kosovos uavhengighet har gjenoppvekket frykten for at den «serbiske entiteten» (Republika Srpska) skal løsrive seg. Flere serbiske leder mener dette er en naturlig konsekvens av utviklingen i det tidligere Jugoslavia. I tillegg til at endemisk korrupsjon er i ferd med å smuldre opp føderasjonen, skaper også Dayton-avtalen fra 1995 problemer for landet.
Sigøynernes lidelser synes endeløse. Romfolket har blitt forfulgt siden de første ankom Europa på 1300-tallet, og selv nazistenes folkemord på dem ble fullstendig oversett ved Nürnbergprosessen. Tidlig på 90-tallet ble sigøynerne på Balkan de første ofrene for oppstykkingen av Jugoslavia og jernteppets fall. Der de tidligere hadde vært velintegrert i det jugoslaviske samfunnet, møter de i dag en systematisk diskriminering på alle samfunnsområder. Må romfolket på ny legge ut på vandring?
Vil Ukraina noensinne bli med i EU? I midten av mai ble landet offisielt medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO), og tok et skritt vestover. Men etter å ha vært under russisk, polsk, østerriksk og sovjetisk herredømme, ser det ut til at Ukraina på ny rammes av sin geografiske plassering. Landet befinner seg i skvis mellom Europa og Russland, noe som ble forsterket av Polens inntreden i Schengen-området ved årsskiftet. Grensene mot vest er stengt, men EU trenger et stabilt Ukraina for å demme opp mot Russland. Er landet dømt til evig status som «bufferstat»?
Kosovo vil sannsynligvis erklære seg uavhengig i den kommende tiden. Konsekvensene vil bli enorme for grensen på Balkan. Uavhengigheten vil skape presedens for alle de andre folkegruppene som gjør krav på egen stat. Tilsynelatende virker det fornuftig at hvis folkegrupper ikke ønsker å leve sammen, kan de like så godt skille seg fra hverandre. Problemet er bare at de mange nasjonalitetene i det tidligere Jugoslavia ikke har noen klart atskilt geografisk tilhørighet. Dermed vil mange av dagens land raskt forvandles til «mikrostater». Hvordan vil kartene over Balkan se ut i framtiden? Er «etniske» grenser de eneste rettferdige grensene?
Hver måned åpnes en ny massegrav i Bosnia. 15 år etter den «etniske rensingen» i Bosnia-Hercegovina hviler ennå halvparten av ofrene i ukjente massegraver et sted i de bosniske skoger og fjell. Men arbeidet er ikke uten konflikter. Etter at Den internasjonale straffedomstolen i Haag tidligere i år stadfestet at Serbia begikk folkemord i Srebrenica, har arbeidet blitt stadig mer politisert. Folkegruppene i det tidligere Jugoslavia har ennå til gode å forsone seg med den nære fortiden, og grusomhetene som ble begått. Vil den nye generasjonen bosniere kunne leve sammen i fred?
FNs spesialutsending Martti Ahtisaari vil føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Ahtisaaris tekst er på langt nær et «kompromiss» med et internasjonalt formynderskap. Men de kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er velkjente i Bosnia-Hercegovina. Nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi har vist svært magre resultater. Målsettingen om et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, men rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Og tyrkere og bosniere må finne seg i en heller brutal «albanisering» for å beholde en plass i det sosiale rom i Kosovo. Man risikerer å utløse ny oppflamming
Nå er Montenegro selvstendig. Tilhengerne av dette prosjektet ønsket en multietnisk stat med støtte fra alle folkegruppene i landet. Uavhengighetserklæringen av 3. juni 2006 sier i så måte
I 1995 fremstilte serbiske og kroatiske ledere seg som «forsvarsverk mot den islamistiske trusselen». Muslimene havnet dermed i en skruestikke mellom to aggressive former for nasjonalisme. Krigen er i dag erstattet av en «indre kald krig». Den nyliberale politikken kveler offentlig sektor. De tre nasjonalistiske partiene fungerer på en klientellistisk måte i et land med 40 prosents arbeidsløshet.