Status quo i Kosovo

Den 14. oktober ble det første møtet mellom representanter fra Beograd og Pristina etter Kosovokrigen avholdt i Wien. Noen dager etter møtet døde en eldre serbisk mann av sult. Han levde isolert i en albansk landsby hvor han ble latt i stikken av naboene sine, og hvor ingen ga han noen som helst form for hjelp. Denne tragiske «smånotisen» minner oss om den forferdelige situasjonen de 80 000 serberne i Kosovo fortsatt befinner seg i,[1] og den daglige volden som fortsatt regjerer i FN-protektoratet fire og et halvt år etter at krigen tok slutt.
NATOs intervensjon våren 1999 hadde som offisielt mål å gjøre slutt på Slobodan Milosevic og hans regimes overgrep mot den albanske befolkningen, og tvinge regimets sikkerhetsstyrker ut av Kosovo. FN-resolusjon 1244, som ble vedtatt av Sikkerhetsrådet 11. juni 1999, innebar at Kosovo skulle settes under midlertidig FN-administrasjon, men at man samtidig skulle respektere «den territoriale integriteten til den jugoslaviske føderasjonen». Den 5. februar 2003 ble sistnevnte erstattet av Unionen mellom Serbia og Montenegro, som overtok føderasjonens internasjonale forpliktelser.
Regjeringen i Beograd holder fast ved at resolusjon 1244 skal følges punkt for punkt. Dette innebærer en gradvis etablering av serbisk suverenitet over Kosovo. Ifølge resolusjonen skal for eksempel serbiske og montenegrinske sikkerhetsstyrker bringes tilbake til Kosovos grenseområder. Men FN-administrasjonen i Kosovo (UNMIK) har tvert i mot siden 1999 forsøkt å bygge opp statlige institusjoner i Kosovo ut av intet, ikke uten å stadig stange mot de permanente motsetningene knyttet til FNs eget mandat i provinsen.

Etter gjentatte utsettelser, begynte man å privatisere bedrifter i Kosovo i mai 2003. Denne prosessen ledes av det såkalte Kosovo Trust Agency (KTA) som i sin tur kontrolleres av EU-institusjonen European Agency for Reconstruction (EAR). KTA har imidlertid bestemt seg for å stoppe den siste anbudsrunden, offentliggjort i september, hvor 22 selskaper ble lagt ut for salg. Det er nemlig slik at statlige bedrifter i Kosovo hører inn under jugoslavisk lov. En amerikansk forretningsmann som har kjøpt et sagbruk i byen Pec, har anlagt søksmål overfor en domstol i New York. Og KTA står i fare for å bli rettsforfulgt for å ha privatisert det som ikke tilhører dem![2]
Dette eksemplet illustrerer inntil det absurde begrensningene i det internasjonale mandatet. Det befinner seg i realiteten i en rettsløs situasjon hvor utvikling blir umulig – og det i en region der arbeidsledighet rammer minst 50 prosent av befolkningen. «Da jeg kom til Kosovo i 2000, forsøkte mange internasjonale funksjonærer – på godt og vondt – å sette i gang prosjekter for økonomisk utvikling. Nå virker det som om alle har gitt opp ideen om at Kosovo kan produsere noe som helst, og at de eneste økonomiske mulighetene er internasjonale bidrag, overføringer fra albanere bosatt andre steder i Europa, samt profitt fra organisert kriminalitet,» innrømmer en desillusjonert «veteran» når det gjelder humanitært arbeid i provinsen.
Albanske ledere understreker at det internasjonale protektoratet bare er en midlertidig løsning, som ifølge dem skal være en etappe på veien mot selvstendighet for Kosovo, noe et overveldende flertall i befolkningen ønsker. Analytikeren Branislav Milosevic påpekte nylig at «Resolujon 1244 er blitt en slags Hellig skrift som ingen lenger tror på,» spesielt fordi UNMIK har vært «ute av stand til å pålegge en offisiell tolkning» av denne teksten.[3]

Og Kosovo ligner faktisk mer og mer på en skipbrudden båt, eller, som den albanske lederskribenten Veton Surroi skriver, «et fly uten pilot».[4] Møtet i Wien, fremstilt som avgjørende for Kosovos fremtid, ser mer ut som en kommunikasjonsmanøver fra det internasjonale samfunnets side. Man hadde behov for det sterke bildet av håndtrykk mellom serbiske og albanske representanter, som ikke kunne gjøre annet enn å underskrive på prinsippet om åpen dialog – presset som de var av faren for internasjonale represalier. Dette til tross for at de respektive posisjonene fortsatt i stor grad er uforenlige.
Til alt overmål bestemte den nye UNMIK-lederen Harri Holkeri dagen før møtet skulle finne sted, å ekskludere flere representanter fra Pristina-delegasjonen. Det dreide seg om ministeren Milorad Todorovic, som er av serbisk opprinnelse og ansvarlig for flyktningenes hjemvendelse, og Resmija Mumdzija, helseminister av tyrkisk avstamming. Statsministeren i Kosovo, Bajram Rexhepi, meldte avbud til forhandlingene, offisielt av protokollmessige årsaker.
Rexhepi tilhører Kosovos demokratiske parti (PDK), som de fleste tidligere soldatene fra Kosovos frigjøringshær (UCK) har sluttet seg til. PDK hadde akseptert grunnlaget for møtet i Wien, men delegasjonen fra Pristina besto bare av Kosovos president Ibrahim Rugova, som har stor moralsk autoritet, men begrenset makt, og Nexhat Daci, president for Kosovos parlament og medlem av Kosovos demokratiske liga (LDK), som Rugova leder. De «moderate» i LDK befant seg dermed nok en gang i en ukomfortabel politisk situasjon, hvor de risikerte å bli beskyldt for «forræderi» dersom de virkelig innlot seg på samtaler med den serbiske fienden.

Nikola Kabasic, som tidligere har arbeidet med menneskerettigheter i regionen nord i Kosovo hvor det hovedsakelig bor serbere, finner likevel ikke sterke nok ord for å fordømme LDKs nasjonalisme: «Ibrahim Rugova er en nasjonalist som ikke står mye tilbake for de andre nasjonalistene. I løpet av de to årene han har vært president i Kosovo, har han ikke én eneste gang tatt initiativ til å møte serbiske representanter, eller kommet og sett serbernes situasjon i enklavene, gettoene som huser 80 000 serbere.» Kabasic understreker at «virkelige forhandlinger kan bare finne sted dersom albanske politikere blir modige nok til å ta ansvar for sine serbiske medborgere, og tar klart avstand fra voldshandlingene og angrepene på bevegelsesfriheten og menneskerettighetene. De må slutte å behandle alle serbere som krigsforbrytere og annenrangs innbyggere.»
For øyeblikket ser det ikke ut til at noen albanske ledere er interessert i å gå denne veien. Prisen for et slikt politisk mot kan bli for høy. Sivilsamfunnet i Kosovo, som utviklet seg i løpet av 1990-tallet og fortsatt er i sin spede begynnelse, forholder seg også taust. Siden 1999 har de få forsøkene på å oppnå dialog mellom ulike folkegrupper i Kosovo alltid kommet fra utenlandske aktører, og de har ikke oppnådd virkelig gehør i samfunnet.
Kabasic fortsetter sin kritikk: «For albanerne har demagogiske overdrivelser overtatt for politikk, og for regjeringen i Beograd er Kosovo bare et innenrikspolitisk spørsmål som løftes frem i valgkamper. Og det internasjonale samfunnet forsøker i ny og ne å gi løfter til den ene eller den andre siden.»

UNMIK og andre internasjonale organisasjoner har tusenvis av sivile funksjonærer i Kosovo. I kommunene har UNMIKs sivile administratorer rett til å handle etter eget skjønn, noe som gir dem mulighet til å overprøve vedtak som er tatt av kommunestyrene som ble valgt i 2001. Disse administratorene forlater ofte stillingene sine etter et halvt til ett år. Når funksjonærene møtes til middager, myldrer det av anekdoter: En viss administrator fra Bulgaria blandet sammen sitt personlige regnskap og kommunens, en annen, fra Mauretania, skal ha avvist en albansk fagforeningsdelegasjon og sagt til dem med myndig tone: «Nå har vi demokrati i Kosovo, nå finnes ikke lenger sosialisme eller fagforeninger.»
Korrupsjonsavsløringer har med jevne mellomrom satt den internasjonale administrasjonen i et dårlig lys. Avsløringene har gått helt til topps i systemet. Den tidligere sjefen for Kosovos elektrisitetsselskap (KEK), opprinnelig fra Tyskland, ble for eksempel arrestert i desember 2002 av tysk politi. 4,5 millioner euro i internasjonale bidrag hadde forsvunnet fra KEKs regnskap.[5]

Utviklingen av organisert kriminalitet er også et av FN-administrasjonens alvorligste nederlag. Kosovo er mer enn noen sinne et sentralt knutepunkt for europeisk narkotika- og menneskehandel, og ulike former for smugling er i sterk utvikling ved grensen. FNs politistyrker deler sin myndighet med Kosovos politistyrker (KPS) som består av lokale folk. Agenter fra UCK og kriminelle grupper har selv infiltrert KPS, og de har også kontroll over tolker og oversettere, som FNs politibetjenter er avhengige av i sitt daglige arbeid.
Den 14. oktober samlet rundt tusen demonstranter seg i Pristina for å protestere mot møtet i Wien. Folkebevegelsen for Kosovo (LPK) og Den nasjonale bevegelsen for Kosovos frigjøring (LKCK), to grupperinger som var involvert i UCKs kamphandlinger, men som siden har vært relativt marginale, krever en slutt på «den internasjonale okkupasjonen» av Kosovo. Helt i starten av NATOS intervensjon i Kosovo påpekte USAs tidligere utenriksminister Henry Kissinger at det «humanitære» motivet for intervensjonen ikke fritok de demokratiske landene fra å finne en løsning på problemene de skulle løse gjennom maktbruk. I stedet ble det paradoksale resultatet av Vestens intervensjon at NATOS fredsstyrker overtok de serbiske soldatenes rolle som et hinder for nasjonal selvstendighet for albanerne.

Siden EU-toppmøtet i Tessaloniki i juni har det vokst frem en ny «europeisk doktrine» for Kosovo. I likhet med «det østlige Balkan» som helhet – det vil si Albania og de tidligere jugoslaviske republikkene, med unntak av Slovenia – vil Kosovo «naturligvis» føle seg kallet til å en dag melde seg inn i det forente Europa. Dette integrasjonsperspektivet skal sakte men sikkert løse opp de territoriale kravene og konfliktene, og markere starten på en ny, fredelig æra i regionen. Men EUs ledere nekter imidlertid å antyde noe tidspunkt for integrasjonen.
Forlengelsen av status quo blir fremstilt som en naturlig følge av dette altfor vage perspektivet om europeisk integrasjon. Men utålmodigheten øker i den albanske befolkningen. Siden i vår har en ny gerilja, Den nasjonale albanske hæren (ANA) stått for flere attentat i Kosovo, Makedonia og i Presevo-dalen sør i Serbia. ANA krever at all «albansk jord» på Balkan forenes, og at det opprettes en «etnisk ren albansk stat». Allerede i 2001 oppsto det «perifere» albanske geriljagrupper i Presevo-dalen og i Makedonia som svar på den fastlåste situasjonen i Kosovo.
ANA har sterke bånd til ulike kriminelle grupper, og har foreløpig liten støtte i befolkningen. Flertallet av albanere er mer opptatt av uavhengighet for Kosovo enn et «Stor-Albania». Likevel fortsetter det internasjonale samfunnet å motsette seg enhver endring av grensene i regionen, av redsel for de mulige kjedereaksjoner det kan medføre. Rugova hevder til ingen nytte at man skaper grobunn for ekstremisme ved å nekte Kosovo uavhengighet.

For de europeiske landene som tar i mot flest albanske innvandrere, det vil si Tyskland, Sveits, Belgia og Sverige, har en løsning på krisen i Kosovo blitt et viktig innenrikspolitisk spørsmål. Siden 1999 har alle disse statene ført en mer eller mindre radikal politikk for hjemsendelse av flyktninger og asylsøkere. Radikaliseringen og fortvilelsen i den albanske befolkningen, som er den yngste i Europa, kan imidlertid i løpet av kort tid føre til en ny strøm av emigranter fra Kosovo.




1 Rundt 200 000 serbere fra Kosovo har flyktet til Serbia og Motenegro.
2 Se Tanja Matic og Alma Lama: Privatisations au Kosovo: mais à qui appartiennent les entreprises? (Privatiseringer i Kosovo: men hvem eier bedriftene?), IWPR, 24. oktober 2003. Se www.balkans.eu.org/article3720.htm
3 Se Branislav Milosevic, «Kosovo: La Serbie à la recherche d?une stratégie de sortie» (Kosovo: Serbia på jakt etter en utveisstrategi), Reporter, 7. oktober 2003. Fransk oversettelse på www.balkans.eu.org/article3674.htm
4 Se Veton Surroi, «Y a-t-il un pilote dans l?avion? » (Er det en pilot i flyet ?), Koha Ditore, 1. oktober 2003. Fransk oversettelse på www.balkans.eu.org/article3651.htm
5 Se Adriatik Kelmendi og Astrit Gashi, «Kosovo: corruption à la MINUK» (Kosovo: korrupsjon i UNMIK), IWPR, 9. desember 2002. Fransk oversettelse på www.balkans.eu.org/article2065.htm