Serbias forunderlige diplomatiske bragd

Da Kosovo proklamerte seg uavhengig 17. februar 2008, sto statsminister Hashim Thaçi klar til å motta «et hundretalls» internasjonale anerkjennelser i løpet av noen uker. De vestlige forkjemperne for den nye staten var også overbevist om at prosessen ville gå kjapt. Serbia kunne ikke håpe på altfor mye: Landet valgte derfor en svært moderat motstand og nøyde seg med å kalle hjem for noen måneder sine ambassadører i de første landene som anerkjente Kosovo.

I begynnelsen av august 2010 var det fremdeles bare 69 av de 192 medlemslandene i FN som hadde anerkjent utbryterstaten. Det lave antallet gjør at Kosovo holdes utenfor så å si alle internasjonale organisasjoner og institusjoner – en stor og nokså uventet seier for Beograd.¹ Serbia visste at de kunne regne med sine allierte i FNs sikkerhetsråd: Russland og Kina. Men det er afrikanske og asiatiske land som har vist den sterkeste motviljen mot å anerkjenne Kosovo. Mange av disse landene er selv konfrontert med åpne eller latente krav om løsrivelse, og liker dårlig den presedensen som Kosovo representerer. Støtten til Beograd fra Marokko, Indonesia og EU-landet Spania er derfor lett å forklare.

Kartet over landene som ikke har svart på appellen fra Kosovo tegner et bilde av en overraskende politisk geografi. Der finner man bortimot hele Latin-Amerika, tre fjerdedeler av Den afrikanske union, og til og med flertallet av medlemslandene i Den islamske konferanse. I det siste tilfellet synes antiamerikanske følelser å ha vært sterkere enn solidariteten med et land der majoriteten er muslimer. Veien til uavhengighet for Kosovo er blitt oppfattet som et direkte amerikansk valg. Bare landene som er tett knyttet til USA har anerkjent det nye landet: Afghanistan, Saudi-Arabia, Kuwait og Bahrain, i tillegg til Tyrkia, som har spesielle historiske forbindelser med Kosovo.

Til gjengjeld sluttet de nordafrikanske landene seg til de erklærte motstanderne av den amerikanske politikken – Syria, Libya og Iran – og stilte seg resolutt bak Serbia. Dermed kunne Serbia flyte av gårde på en bølge, og iverksatte bare noen diplomatiske gester, slik som da Mahmoud Abbas besøkte Beograd i juli 2009. Side om side med presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene gjentok den serbiske lederen Boris Tadic sin støtte til FN-resolusjonene som berører Palestina så vel som resolusjon 1244 av 10. juni 1999, som stadfester serbisk suverenitet over Kosovo.

BEOGRADS SUKSESS har vært like bemerkelsesverdig i Afrika. Der ble det antatt at mange land ville være mottakelige for «råd» og press fra de tidligere kolonimaktene, som Frankrike og Storbritannia. For første halvår i 2010 har seierslisten til det franske diplomatiet vært heller mager. Bare den lille republikken Djibouti har latt seg overtale til å anerkjenne Kosovo. Serbia har stadig et stort nettverk i Afrika, som landet har ført en aktiv politikk overfor. Landet har deltatt på samtlige toppmøter i Den afrikanske union (AU), der det har observatørstatus. Samtidig som Den internasjonale domstolen (ICJ) 22. juli i år aksepterte «legaliteten» ved Kosovos uavhengighetserklæring, talte den serbiske visestatsministeren, Bozidar Djelic, under AU-toppmøtet i Kampala (Uganda).

I denne kampen om innflytelse startet Beograd med langt flere kort på hånden enn Pristina, en nybakt hovedstad tvunget til å innordne seg sine mektige europeiske og amerikanske beskyttere. Dessuten var det mange i Kosovo som hudflettet den i alle fall tilsynelatende passive holdningen til utenriksminister Skënder Hyseni. For å bevise sin provestlige forankring unnlot landet faktisk i nesten to år å spille ut «islamsk solidaritet»-kortet. Denne politikken er nå revidert. Stormuftien av Pristina, Naim Tërnava, er i gang med lobbyvirksomhet over hele verden, og ikke uten hell.

I tillegg har Serbia kunnet bruke funksjonærer og nettverk til en organisasjon som man trodde lå for døden: Bevegelsen av alliansefrie stater (NAM), som Titos Jugoslavia var med på å grunnlegge. Krigene på 1990-tallet førte til en dyp splittelse i bevegelsen. Enkelte land med muslimsk majoritet støttet Bosnia-Hercegovina, mens andre beholdt de tette båndene til Beograd. Serbias spesielle posisjon har gjort det mulig for landet å knytte seg til NAM. Etter at landet ble bombet i 1999, er det fremdeles militært nøytralt, og er ikke kandidat til medlemskap i NATO.

AVGJØRELSEN I ICJ, som mange land avventet før de ville uttale seg, kan komme til å endre situasjonen. Dagens utenriksminister i Serbia, Vuk Jeremic, anslår at bortimot femti land er «usikre» – særlig i Afrika og Karibia. De er følsomme for vestlig press. Serbia akter likevel ikke å forandre strategi. En uvanlig sesjon i parlamentet 26. juli ga regjeringen grønt lys til å fortsette kampanjen sin, og endog forsterke den med henblikk på NATOS generalforsamling i september. Serbia har sendt 55 utsendinger rundt omkring i verden for å overtale «nølerne».

Ikke desto mindre står Serbia overfor alvorlige problemer. Landet har beholdt et nett av diplomatiske representasjoner som det arvet etter tidligere Jugoslavia, og som uten tvil er uforholdsmessig stort. I løpet av tjue år har de bare lagt ned en håndfull, mens problemene med overtakelsen er uløste. Eiendomsretten til enkelte bygninger er stadig omstridt, og Beograd må ofte betale høy leie for å beholde samme bruksrett som andre republikker har fått. Under slike vilkår har serbiske representasjoner ofte redusert bemanning, latterlige midler til rådighet, av og til er bygningene nærmest ruiner.

Situasjonen blir ikke enklere av at Serbia våren 2009 undertegnet en avtale med Det internasjonale pengefondet (IMF). Som vilkår for et lån på tre milliarder euro, godtok landet en streng innstrammingspakke som berører alle departementene, inkludert utenriksdepartementet. «Alle andre prosjekter er frosset. Vi har bare en oppgave: overtale landene der vi er akkreditert til ikke å anerkjenne Kosovo,» klager en anonym diplomat som nettopp er utnevnt til tjeneste i Afrika.

Men med hvilke utsikter? I juli 2009 vendte president Tadic fornøyd hjem fra toppmøtet til de alliansefrie statene i Sharm el-Sheik, i Egypt, overbevist om at han kunne regne med verdifulle allierte og gjenvinne viktige markeder. Det skortet ikke på skeptiske røster. For eksempel Tanja Miscevic, tidligere direktør for Det serbiske kontoret for europeisk integrasjon. Hun pekte på at de signerte avtalene risikerte å bli ugyldige hvis Serbia ble med i EU. Dette ligger fremdeles langt fram i tid, men Serbia har også luftet ideen om å organisere et toppmøte i 2011, i anledning 55-årsjubileet for Brioni-erklæringen – de alliansefrie statenes offisielle stiftelse.² Mangel på penger og politisk vilje gjør at prosjektet sannsynligvis må skrinlegges.

DET SERBISKE DIPLOMATIET er dermed begrenset til to mål: motstand mot enhver anerkjennelse av Kosovo og medlemskap i EU. Brussel har så langt ikke stilt som betingelse at Serbia normaliserer relasjonene til Kosovo. Imidlertid vil medlemskap være vanskelig å få til om det ikke er enighet om grensene til det nye medlemslandet.³ Trass en viss uenighet⁴ forsøker EU nå å komme fram til et minste felles multiplum. Det forutsetter at de to landene klarer å etablere «gode naboforhold», selv om ingen ser for seg at Serbia i nær framtid skal avfinne seg med løsrivelsen av sin tidligere provins. Ved å fortsette sin diplomatiske offensiv risikerer Serbia derfor å komme skjevt ut i sitt forhold til Brussel.

Under FNs generalforsamling kan man komme til å måtte stemme over to motstridende resolusjonsforslag – det ene lagt fram av Beograd, det andre av EU. Med sine mange støttespillere kan Serbia ha gode sjanser til å lykkes. Men en eventuell suksess vil være et tveegget sverd, for det ser ikke ut til å ligge noen annen strategi under enn å forsinke en internasjonal anerkjennelse av Kosovo så mye som mulig. Serbia signaliserer en vilje til å gå inn i nye forhandlinger om territoriets status, noe som kanskje kunne vært realistisk om budskapet fra Den internasjonale domstolen hadde vært til Serbias fordel.

Samtidig vil ikke den serbiske regjeringen risikere en åpen konfrontasjon med de vestlige landene. Mange røster, særlig innenfor Det demokratiske partiet til Tadic, går til og med inn for å bli med i NATO. Under slike forhold kan de siste årenes lille «mirakel» skapt av serbisk diplomati vise seg å være uten framtid.

Oversatt av L.H.T.

Fotnoter:
1 Kosovo har bare sluppet inn i Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, i juni 2009. Stemmene til medlemslandene i disse institusjonene vektlegges i forhold til deres økonomiske betydning, det gir en avgjørende fordel til de store, vestlige landene som stiller seg positive til medlemskap for Kosovo.

2 Den vesle øya Brioni i Kroatia var en residens Tito satte stor pris på. Det var der de møttes i juli 1956, statssjefene Gamal Abdel Nasser (Egypt), Josip Broz Tito (Jugoslavia), Norodom Sihanouk (Kambodsja) og Jawaharlal Nehru (India).

3 Se «EU uten mål og mening på Balkan», norske Le Monde diplomatique, november 2009.

4 Fem medlemsland i EU nekter stadig å anerkjenne Kosovos uavhengighet: Spania, Slovakia, Romania, Hellas og Kypros. Bare Hellas ser ut til å kunne endre sin oppfatning ved neste korsvei.

(…)