Styrkeforholdet i Kosovo

Et par kilometer utenfor Kosovos hovedstad Pristina står to ærverdige minnesmerker nærmest ansikt til ansikt. Et tårn hedrer minnet etter slaget på Kosovo Polje (Svarttrostsletta), der en koalisjon av Balkans kristne folk, ledet av den serbiske fyrsten Lazar Hrebeljanovic, den 28. juni 1389 ble beseiret av tyrkerne. Det er på denne slagmarken – nærmere bestemt på det stedet som kalles Gazimestan – Slobodan Milosevic den 28. juni 1989 holdt en berømt tale som ga ny giv til den serbiske nasjonalismen, og dermed signerte Jugoslavias dødsattest. Og det foran nærmere en million serbiske tilhørere.
Nøyaktig ti år senere, den 28. juni 1999, holdt den serbisk-ortodokse kirkens patriark Pavle en dødsmesse over fyrst Lazar på samme sted. Foran en håndfull troende, under beskyttelse av NATO-soldater som nettopp hadde trengt inn i Kosovo.
Ikke langt unna finner vi sultan Murads grav, en såkalt turbe. Murad var den andre store helten under slaget i 1389, og dette flotte minnesmerket, omkranset av en liten hage, er blitt et tradisjonelt bønnested for muslimene i Kosovo. I flere hundre år har jobben som turbetar (gravvakt) blitt overført fra far til sønn, i en og samme tyrkiskættede familie. Den siste turbetar døde i 2001, og det er nå hans enke som tar seg av vaktholdet. Denne kvinnen er bosnisk, en slavisk muslim fra Sandjak i Novi Pazar. Selv om hun var gift med en tyrker fra Kosovo har hun aldri lært det albanske språket, og hun skjuler ikke sin forakt for de såkalte shiptari (nedsettende serbisk og sørslavisk uttrykk for å betegne albanerne). Inne i graven viser et slektstre ættelinjen til sultanene av osmanslekten. Sultan Murads grav fremtrer slik som en slags relikvie, et monument over en stat som forsvant for lenge siden: Det Ottomanske rike.Seks år etter NATOs bombing våren 1999 er Kosovo fremdeles den mest turbulente provinsen på Balkan. Denne politiske uroen er et resultat av vidt forskjellige historieoppfatninger: Kosovo huser to folk som står steilt mot hverandre i sine tolkninger av historien: Serbere og (kosovo)albanere.
Det virker som om de to folkegruppene i dag står på sitt uten å vike en tomme. Kosovoalbanerne vil ikke høre snakk om annet enn uavhengighet, noe serberne aldri vil kunne godta. I over hundre år har Kosovo hatt en overdimensjonert plass i de to folkenes nasjonaloppfatninger.
For serberne er Kosovo en sentral del av det territoriet fyrstedynastiet Nemanjic kontrollerte fra 1100-tallet. Den yngste sønnen til dynastiets grunnlegger, munken Sava, som holdt til på Athosfjellet, sikret i 1219 den serbiske kirkens selvstyre. Kosovo var også sentralt plassert i tsar Dusans imperium på 1300-tallet. Noen av de største serbisk-ortodokse klostrene ligger også i Kosovo, som Visoki Decani, eller Gracanica, og den serbisk-ortodokse kirken har sitt hovedsete i byen Pec. Patriarkatet i denne byen symboliserer nettopp den serbisk-ortodokse kirkens uavhengighet. Selv om patriarken holder til i Beograd, bærer han fortsatt tittelen «Patriark av Pec», og mottar symbolsk sitt oppdrag og sitt embete i Kosovo.
Slaget på Kosovo Polje symboliserer også den serbiske «nasjonens» politiske død. Historikerne kan imidlertid fortelle at utfallet av dette slaget ikke var avgjørende, for tyrkernes seier ved Marica-elven i 1371 hadde allerede åpnet Balkans dører for de osmanske erobrerne. I 1389 ledet fyrst Lazar en hær som besto av representanter for alle kristne folk på Balkan, deriblant kong Tvrtkos bosniere. Fyrst Lazars hær var altså ikke en serbisk, «nasjonal» hær – selve uttrykket er for øvrig anakronistisk når man snakker om Middelalderen…
Slaget på Svarttrostsletta (Kosovo Polje) fikk svært raskt en sentral plass i serbernes nasjonale folkeminne. Folkeviser imiterte den vestlige Middelalderens store kvad for å hedre heltenes høyverdige dåder.
Det var først på 1800-tallet at serbernes religiøse og folkelige aktelse for fordums bragder ble til et politisk krav på Kosovo. Fra 1850-årene søkte det serbiske fyrstedømmet, som hadde blitt selvstendig i 1830, å utvide sitt territorium sørover: Denne strategien ble staket ut av ministeren Ilija Garasanin, «Serbias Bismarck», i hans berømte Skisse (Nacertanje). Habsburgernes stabile rike gjorde det umulig for Serbia å flytte sine grenser nord- eller vestover, mens territoriene under tyrkisk herredømme var preget av stadige opprør og nasjonale krav som økte i styrke.
Den serbiske nasjonalismen på 1800-tallet tok altså utgangspunkt i Kosovos religiøse og litterære tradisjoner for å rettferdiggjøre sine politiske krav: Den moderne nasjonalismen gjør mytene om til territorialkrav. 500-årsdagen for slaget på Kosovo Polje, i 1889, ble brukt som anledning for å bekrefte Kosovos nye politiske status. Særlig på grunn av Lazars mystiske valg1 hadde myten om ham så langt blitt holdt i live av den ortodokse kirken. Men kirken fikk liten plass i nasjonalistenes gjenskrivninger av denne myten. Etter patriarkatets avskaffelse i 1776 hadde ikke den serbiske kirken lenger noe sete i Pec, og måtte trekke seg tilbake til Sremski Karlovci i Voivodina-regionen. Kirken var i svært liten grad implisert i den moderne fremveksten av staten Serbia.

Problemet var at en albansk nasjonalisme i emning også gjorde seg gjeldende i Kosovo. Prizren-ligaen i 1878 er det første synlige tegn på denne albanske nasjonalismen. Balkans albanske befolkning hadde vært så sterkt integrert i det Osmanske rikes strukturer at nasjonalismens fremvekst, som var merkbar over hele Europa på 1800-tallet, ikke hadde gjort noe inntrykk på den til å begynne med. Mens de kristne folkeslagenes opprør fikk det tyrkiske imperiet til å vakle, stilte de albanske representantene som hadde møttes i Prizren tvetydige krav. De fremstilte seg selv som lojale undersåtter som ønsket at det tyrkiske rike skulle opprettholdes, men samtidig krevde de administrativt selvstyre og gjenforening av de albanske territoriene. Det store flertallet av de albanske representantene var muslimer, men det var også en del katolske representanter, noe som klart viser at fremveksten av den albanske nasjonalismen ikke var av religiøs art.
Det faktum at den serbiske og albanske nasjonalismen utviklet seg nærmest samtidig, på et tidspunkt da det Osmanske rike var i full krise, førte til de første «interetniske» voldsepisodene i Kosovo. Albanske og serbiske bønder hadde levd side om side uten store problemer i flere hundre år, men fra slutten av 1800-tallet ble forholdet dem i mellom mer og mer voldspreget. Og dermed var hevnens infernalske maskineri i full gang. Flere hundre års samboerskap styrt av de subtile regler som hører det «gode naboskap» (komsiluk) til, kunne ikke stå imot den moderne fremveksten av nasjoner.
De to nasjonalismene tok form, og utviklet fullstendig uforenlige krav angående Kosovo. Samtidig utarbeidet de motstridende nytolkninger av regionens historie.
I denne mobiliseringen av fortiden stilte kosovoalbanerne med alvorlig handikap. De fleste stedsnavn i Kosovo er for eksempel slaviske. De «albanske» navnene på diverse stedsnavn, som de albanske nasjonalistene i dag søker å gjøre gjeldende, er svært ofte ganske nylig «albaniserte» former av de slaviske navnene. Kosovoalbanerne kan ikke annet enn å gå med på at dette stemmer, men de hevder det er et resultat av en slavisk «kolonialisering» som har pågått helt siden Middelalderen. Ifølge de albanske nasjonalistene er det serberne som er de «sist ankomne» i Kosovo.
Kosovoalbanerne trekker naturlig nok frem serbernes planlagte politiske forsøk på å gjenbefolke Kosovo med serbere, i 1930- og 1990-årene. Disse to befolkningsbølgene har imidlertid aldri angått mer en et titalls tusen innbyggere, som alle forlot Kosovo i 1999.
Kosovoalbanerne legger også vekt på sin status som «urinnbyggere», sine illuriske røtter. Illyrerne var et stammefolk som okkuperte store deler av det vestlige Balkan i Antikken, og de fleste folkene i regionen har nok illurisk blod i årene, særlig i Albania, Montenegro og Dalmatia. Det er imidlertid ingenting som beviser et særlig slektskap mellom Antikkens illyrere og dagens albanere. Denne påstanden er satt frem av militante historikere som søker å slå fast at albanerne er Kosovos urinnbyggere, og dermed også «Europas eldste folk», i sterk konkurranse med grekerne.2
Slavernes nærvær i regionen skriver seg uansett fra tiden etter migrasjonene på 500- og 600-tallet. Så selv om den serbiske historien senere setter sitt preg på Kosovo, selv om de fleste stedsnavnene har slaviske navn, spiller ikke det noen særlig rolle. For de albanske nasjonalistene er dette kun et resultat av serbisk «kolonialisering»,3 og serberne har dermed «ingen rett» på Kosovo.

Serberne har utviklet liknende teorier, og de legger vekt på at det først er fra og med begynnelsen av 1900-tallet at det er flere albanere enn serbere i Kosovo. Og det er ikke snakk om naturlig utvikling, men massiv immigrasjon fra fjellene i Nord-Albania. Serbiske antikommunistiske nasjonalister anklager for øvrig Titos regime for å ha favorisert denne «invasjonen» etter 1945, for slik å svekke Serbia og det serbiske folk. Og ikke nok med det: restriktive lover hindret serbiske nybyggere som hadde bodd i Kosovo på 1930-tallet i å vende tilbake. I virkeligheten var det kun snakk om lover i forbindelse med jordbruksreformen, men de har rett nok, i visse tilfelle, kunnet hindre serbiske eller montenegrinske nybyggere, som hadde installert seg i Kosovo i mellomkrigstiden, i å vende tilbake til deres landområder.
Et annet serbisk argument kosovoalbanerne nekter å godta er de ortodokse klostrene og kirkene. De albanske nasjonalistene er ikke sene om å forklare at disse ortodokse gudshusene er reist på ruinene etter katolske kirker og klostre, som jo er langt eldre. Og alle vet jo at kosovoalbanerne var katolske før de konverterte til islam (så sent som på 1600- og 1700-tallet).
Kosovos katolske bispedømme har offisielt gått god for denne nasjonalistiske teorien, så en økumenisk debatt er umulig. Slik de serbiske munkene ser det, fra sine klostre omgjort til tilbaketrukne flyktningleire, beskyttet av NATO-soldater, følger de albanske ekstremistene en dobbel benektelsesstrategi: Ikke bare har nærmere 150 ortodokse kirker og klostre blitt vandalisert, skjendet eller fullstendig ødelagt siden juni 1999, men kosovoalbanerne trekker til og med i tvil de få gjenværende klostrenes ortodokse identitet.
Denne polemikken viser klart at kampen om historien går for full maskin. I 2002 bestemte de serbiske folkevalgte seg for å boikotte Parlamentet i Kosovo, etter en åpenbar provokasjon som etter deres oppfatning ikke hadde medført kraftige nok reaksjoner fra den internasjonale administrasjonen: Parlamentets vestibyle hadde blitt dekorert med fresker som viste scener fra det albanske folkets historie; man hadde fullstendig «glemt» å ta med historien til alle de andre befolkningsgruppene i Kosovo. Serbere og albanere holder fortsatt fast på sin egen eksklusive rett på Kosovo. Det at det er noen «andre» der, kan ikke være annet enn et resultat av overgrep, vold eller kolonialisering.
Det faktum at kosovoalbanerne konverterte så sent til islam har gjort at visse nasjonalistgrupper, særlig i omgangskretsen til Kosovos president Ibrahim Rugova, presenterer denne konversjonen som en «historisk ulykke». Kosovoalbanernes opprinnelige – egentlige – religion er ifølge disse nasjonalistene katolisismen, og det gir kosovoalbanerne en spesifikk nasjonal identitet i forholdt til albanerne i Albania. I denne ideologiske konstruksjonen har Kosovos katolikker (som ikke utgjør mer enn fem prosent av befolkningen) hatt en privilegert stilling. Det samme gjelder «krypto-katolikkene», som for å slippe unna diskriminering praktiserer en overfladisk islam, mens de i virkeligheten er katolikker.4
I Albania spilte bektashi-bevegelsen en liknende, viktig rolle i konstruksjonen av albanernes nasjonale identitet. Denne dervisj-ordenen hadde særlig stor innflytelse sør i Albania, og den var utgangspunktet for flere intellektuelle som deltok i «Nasjonal renessanse»-bevegelsen (rilindja) mot slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Bektashismen var så forskjellig fra sunnimuslimenes tro at den til og med ble ansett som en uavhengig religion.

Dagens virkelighet er imidlertid en ganske annen. Siden 1999 har Kosovos katolikker vært utsatt for en rekke fysiske angrep, og dervisjene – både de som hører til bektashi-bevegelsen og andre – er et yndet mål for intolerante militante som søker å fortrenge alle andre trosretninger og gjøre en streng sunnisme gjeldende overalt. Et titalls graver (turber5) er blitt ødelagt uten at det har vakt noen som helst reaksjon, selv om disse utgjorde en vital del av Kosovos historiske og religiøse kulturminne.
Også på dette området råder en tvetydig logikk. Ibrahim Rugova vil skape en «dardansk» identitet, 6 som har rot i provinsens katolske fortid, og en gruppe intellektuelle knyttet til miljøet rundt tidsskriftet Java uttrykker en kraftig anti-islamistisk holdning. Disse intellektuelle, som for eksempel Milgjen Kilmendi, vil samtidig gi nytt liv til lokale varianter av det albanske språket, som er standardisert etter toskisk, dialekten som snakkes i Sør-Albania. Disse to aspektene ved deres virksomhet har et felles mål: Gi Kosovos innbyggere en egen nasjonal identitet, forskjellig fra den albanske.
Dette politiske prosjektet ble påbegynt på 80-tallet, og tok fart utover 90-tallet, som en del av motstanden mot Milosevics serbiske regime. De intellektuelle knyttet til Kosovos demokratiske liga (LDK) hadde imidlertid ikke som mål å gjenskape et «Stor-Albania», slik tilfellet er for avløserne til UCK-geriljaen (Kosovos frigjøringshær).
Kampen for et selvstendig Kosovo står i fare for å bli feid av banen av kravene om gjenforening av Balkans albanske territorier, samt befestelsen av en normalisert sunnisme som strammer sitt grep på samfunnet.

Styrkeforholdet i Kosovo har variert kraftig det siste århundret. Kosovo ble innlemmet i Kongedømmet Serbia i 1913, og var en del av Kongedømmet Jugoslavia fra 1918 til 1941. I denne perioden ble det ført en energisk sentraliserings- og «serbiserings»-politikk i Kosovo, på bekostning av den albanske befolkningen. Kosovoalbanerne tok imidlertid hevn under den andre verdenskrig. Da var Kosovo oppdelt i tre sektorer: Gruveområdene i nord var under direkte tysk styre, et annet område var under bulgarsk okkupasjon, mens den største delen av Kosovo ble en del av et «Stor-Albania», opprettet under beskyttelse av Mussolinis Italia.
Den flernasjonale motstandsbevegelsen, som besto av Marskalk Titos kommunistpartisaner, kom sent til Kosovo. Derfor var det særlig de serbiske ultranasjonalistene, cetnikene, som kjempet mot okkupasjonsmakten og dens albanske kollaboratører i denne regionen.7
De to folkegruppene har altså dominert hverandre etter tur: Serbisk dominans fra 1913 til 1941; albansk dominans fra 1941 til 1945; serbisk dominans igjen de første årene av det sosialistiske Jugoslavia – ettersom innenriksministeren, serberen Aleksandar Rankovic, førte en sentraliseringspolitikk som var svært mistroisk overfor enhver markering som kunne tenkes å støtte en oppblomstring av den albanske nasjonalismen. Rankovics fall (1965), og særlig Jugoslavias nye desentraliserende grunnlov (1974), ga albanerne overtaket igjen. Mellom 1974 og 1981 opplevde Kosovo en «gullalder», under ledelse av lokale kommunistiske embetsmenn, som for det meste var albanere.
Kravene til de albanske nasjonalistene økte imidlertid i styrke, og 70-tallets skjøre likevekt kom raskt ut av balanse. Albanske demonstrasjoner i 1981 – som fremmet krav om å gi Kosovo status som føderal delstat – ble slått hardt ned på. Dagens to politiske retninger utviklet seg etter denne grunnleggende hendelsen. Professorene ved Universitetet i Pristina – den nasjonale renessansens høyborg, opprettet i 1968 – ville befeste Kosovos særegne identitet. Samtidig slo studentene deres seg sammen med hemmelige bevegelser som kjempet for gjenopprettelsen av et «Stor-Albania» under kontroll av Enver Hoxhas stalinistiske Albania. Disse bevegelsene, som hadde stor innflytelse i Vest-Europas albanske diaspora, samlet seg på 90-tallet under en fane, og dannet UCK.8
I 1989 opphevet Slobodan Milosevic Kosovos autonomi, og helt frem til 1999 styrte han regionen med jernhånd. De albanske lederne, som samlet seg i Ibrahim Rugovas parti Kosovos demokratiske liga (LDK), kjempet etter prinsippet om «passiv ikke-voldelig motstand», og ut av denne strategien vokste et motsamfunn. Det var helt klart et svar på Beograds voldelige undertrykkelse, men det kompromitterte også enhver mulighet for fremtidig forsoning.
Dette motsamfunnet ble støttet av intens internasjonal propaganda, som sammenliknet situasjonen i Kosovo med en koloni, der «urbefolkningen» (kosovoalbanerne) var undertrykket av en fremmed makt. I denne propagandaen var «fakta» om de demografiske forholdene noe overdrevet: Det ble jevnlig påstått at kosovoalbanerne utgjorde over 90 prosent av Kosovos innbyggere, mens resultatene fra forrige folketelling, foretatt i 1981, viste at den rette andelen var 81 prosent.
Serbiske historikere har utarbeidet teorier om serbernes «historiske rett» på Kosovo, som en motvekt mot kosovoalbanernes «demografiske rett» (fra midten av 1900-tallet har albanerne vært i flertall i Kosovo). Hos så vel serbere som kosovoalbanere bidrar skolebøkene i stor grad til å befeste og forsterke disse motstridende oppfatningene av fortiden. Et av det internasjonale protektoratet i Kosovos største nederlag er uten tvil det totale fraværet av virkelige reformer hva skoleprogrammet angår. For ikke å snakke om manglende forsøk på å få de to folkegruppene til å se forbi deres motstridende identitetsprosjekter.9
Det offentlige målet med NATOs bombing våren 1999 var å gjøre slutt på det serbiske politiets og den serbiske hærens maktmisbruk, som igjen var et svar på voldshandlinger utført av albanske geriljastyrker. Albanerne så imidlertid NATOs intervensjon som en støtte til deres uavhengighetskrav, og mottok de vestlige soldatene som «frigjørere». NATO-soldatene så til gjengjeld gjennom fingrene med albanernes svar på serbernes etniske rensning. I virkeligheten brukte de vestlige styrkene de albanske kravene for å rettferdiggjøre sitt eget mål, nemlig å svekke Milosevics regime.

Har serberne i dag «tapt» Kosovo? Dersom det internasjonale samfunn skulle godta kravene om et uavhengig Kosovo, ville det trolig føre til massiv menneskeflukt: De omtrent 100 000 serberne som fortsatt bor i dette internasjonale protektoratet ville måtte forlate sine hjem.
Ved å velge å prioritere, og dermed også legitimere, en nasjonal diskurs, tar det internasjonale samfunn en knusende vekt på sine skuldre. Det har forkastet de verdier det selv hevder å stå for, nemlig et åpent og tolerant samfunn. Ved å favorisere fremveksten av et utelukkende albansk Kosovo, uten hittil å ville formelt godta dets uavhengighet, har det internasjonale samfunn samtidig gått i en grusom felle. En felle som risikerer å klappe sammen over alle folkegruppene i Kosovo, og som til og med vil kunne dra regionen inn i en ny voldspiral.
oversatt av G.U.



1 Dagen før slaget skal en engel ha spurt fyrst Lazar om han foretrakk seier og denne verdens rike, eller det himmelske rike. Inspirert av Kristus valgte Lazar mulighet nummer to.
2 Det er et stadig tilbakevendende fenomen at nasjonalismen knytter bånd mellom den moderne nasjonen og den aktuelle regionens fortid. Et kjent eksempel er teorien om rumenernes «dako-romanske» røtter, som ble utviklet under Nicolae Ceausescus regime. For ytterlige informasjon om denne problemstillingen, se Ernest Gellner, Nasjonalisme, Oslo, Spartacus, 1998.
3 Albanernes teorier er sammenfattet i Rexhep Qosja, La question albanaise (Det albanske spørsmålet), Fayard, Paris, 1995.
4 Katolikkene befinner seg for det meste vest i Kosovo, i regionene Prizren og Djakovica, mens «krypto-katolikkene» særlig holder til i Vitina eller Gnjilane.
5 Turbene er graver over dervisjske helgener. Via disse helgenene kan man kommunisere med gudene, og de troende er derfor i andakt foran deres graver.
6 Av Dardania, navnet på den romerske provinsen som dekket omtrent samme område som dagens Kosovo.
7 Ibrahim Rugovas far, som var medlem av bevegelsen Balli Kombetar, ble henrettet under den opprenskningspolitikken cetnikene førte mot slutten av krigen.
8 Se Christophe Chiclet, «Aux origines de l?Armée de libération du Kosovo» (Opprinnelsen til Kosovos frigjøringshær), Le Monde diplomatique, mai 1999.
9 Se Besnik Pula, «Kosovo : L?école et l?expérience de l?Etat» (Kosovo: Skolen og statens erfaringer), Le Courrier des Balkans (Balkanposten), www.balkans.eu.org/article4757.html