Balkan

Styrkeforholdet i Kosovo

Flere hundre års samboerskap i Kosovo ? styrt av de subtile reglene som hører «gode naboskap» (komsiluk) til ? kunne ikke stå imot moderne fremvekst av nasjoner. Serbiske historikere har utarbeidet teorier om serbernes «historiske rett» på Kosovo som en motvekt mot kosovoalbanernes «demografiske rett» (fra midten av 1900-tallet har albanerne vært i flertall i Kosovo). Hos så vel serbere som kosovoalbanere bidrar skolebøkene i stor grad til å befeste og forsterke disse motstridende oppfatningene av fortiden. Det internasjonale samfunnet forkaster i dag verdier det selv hevder å stå for ? nemlig et åpent og tolerant samfunn ? ved å velge å prioritere en nasjonal diskurs.

Posted on

Et par kilometer utenfor Kosovos hovedstad Pristina står to ærverdige minnesmerker nærmest ansikt til ansikt. Et tårn hedrer minnet etter slaget på Kosovo Polje (Svarttrostsletta), der en koalisjon av Balkans kristne folk, ledet av den serbiske fyrsten Lazar Hrebeljanovic, den 28. juni 1389 ble beseiret av tyrkerne. Det er på denne slagmarken – nærmere bestemt på det stedet som kalles Gazimestan – Slobodan Milosevic den 28. juni 1989 holdt en berømt tale som ga ny giv til den serbiske nasjonalismen, og dermed signerte Jugoslavias dødsattest. Og det foran nærmere en million serbiske tilhørere.
Nøyaktig ti år senere, den 28. juni 1999, holdt den serbisk-ortodokse kirkens patriark Pavle en dødsmesse over fyrst Lazar på samme sted. Foran en håndfull troende, under beskyttelse av NATO-soldater som nettopp hadde trengt inn i Kosovo.
Ikke langt unna finner vi sultan Murads grav, en såkalt turbe. Murad var den andre store helten under slaget i 1389, og dette flotte minnesmerket, omkranset av en liten hage, er blitt et tradisjonelt bønnested for muslimene i Kosovo. I flere hundre år har jobben som turbetar (gravvakt) blitt overført fra far til sønn, i en og samme tyrkiskættede familie. Den siste turbetar døde i 2001, og det er nå hans enke som tar seg av vaktholdet. Denne kvinnen er bosnisk, en slavisk muslim fra Sandjak i Novi Pazar. Selv om hun var gift med en tyrker fra Kosovo har hun aldri lært det albanske språket, og hun skjuler ikke sin forakt for de såkalte shiptari (nedsettende serbisk og sørslavisk uttrykk for å betegne albanerne). Inne i graven viser et slektstre ættelinjen til sultanene av osmanslekten. Sultan Murads grav fremtrer slik som en slags relikvie, et monument over en stat som forsvant for lenge siden: Det Ottomanske rike.Seks år etter NATOs bombing våren 1999 er Kosovo fremdeles den mest turbulente provinsen på Balkan. Denne politiske uroen er et resultat av vidt forskjellige historieoppfatninger: Kosovo huser to folk som står steilt mot hverandre i sine tolkninger av historien: Serbere og (kosovo)albanere.
Det virker som om de to folkegruppene i dag står på sitt uten å vike en tomme. Kosovoalbanerne vil ikke høre snakk om annet enn uavhengighet, noe serberne aldri vil kunne godta. I over hundre år har Kosovo hatt en overdimensjonert plass i de to folkenes nasjonaloppfatninger.
For serberne er Kosovo en sentral del av det territoriet fyrstedynastiet Nemanjic kontrollerte fra 1100-tallet. Den yngste sønnen til dynastiets grunnlegger, munken Sava, som holdt til på Athosfjellet, sikret i 1219 den serbiske kirkens selvstyre. Kosovo var også sentralt plassert i tsar Dusans imperium på 1300-tallet. Noen av de største serbisk-ortodokse klostrene ligger også i Kosovo, som Visoki Decani, eller Gracanica, og den serbisk-ortodokse kirken har sitt hovedsete i byen Pec. Patriarkatet i denne byen symboliserer nettopp den serbisk-ortodokse kirkens uavhengighet. Selv om patriarken holder til i Beograd, bærer han fortsatt tittelen «Patriark av Pec», og mottar symbolsk sitt oppdrag og sitt embete i Kosovo.
Slaget på Kosovo Polje symboliserer også den serbiske «nasjonens» politiske død. Historikerne kan imidlertid fortelle at utfallet av dette slaget ikke var avgjørende, for tyrkernes seier ved Marica-elven i 1371 hadde allerede åpnet Balkans dører for de osmanske erobrerne. I 1389 ledet fyrst Lazar en hær som besto av representanter for alle kristne folk på Balkan, deriblant kong Tvrtkos bosniere. Fyrst Lazars hær var altså ikke en serbisk, «nasjonal» hær – selve uttrykket er for øvrig anakronistisk når man snakker om Middelalderen…
Slaget på Svarttrostsletta (Kosovo Polje) fikk svært raskt en sentral plass i serbernes nasjonale folkeminne. Folkeviser imiterte den vestlige Middelalderens store kvad for å hedre heltenes høyverdige dåder.
Det var først på 1800-tallet at serbernes religiøse og folkelige aktelse for fordums bragder ble til et politisk krav på Kosovo. Fra 1850-årene søkte det serbiske fyrstedømmet, som hadde blitt selvstendig i 1830, å utvide sitt territorium sørover: Denne strategien ble staket ut av ministeren Ilija Garasanin, «Serbias Bismarck», i hans berømte Skisse (Nacertanje). Habsburgernes stabile rike gjorde det umulig for Serbia å flytte sine grenser nord- eller vestover, mens territoriene under tyrkisk herredømme var preget av stadige opprør og nasjonale krav som økte i styrke.
Den serbiske nasjonalismen på 1800-tallet tok altså utgangspunkt i Kosovos religiøse og litterære tradisjoner for å rettferdiggjøre sine politiske krav: Den moderne nasjonalismen gjør mytene om til territorialkrav. 500-årsdagen for slaget på Kosovo Polje, i 1889, ble brukt som anledning for å bekrefte Kosovos nye politiske status. Særlig på grunn av Lazars mystiske valg1 hadde myten om ham så langt blitt holdt i live av den ortodokse kirken. Men kirken fikk liten plass i nasjonalistenes gjenskrivninger av denne myten. Etter patriarkatets avskaffelse i 1776 hadde ikke den serbiske kirken lenger noe sete i Pec, og måtte trekke seg tilbake til Sremski Karlovci i Voivodina-regionen. Kirken var i svært liten grad implisert i den moderne fremveksten av staten Serbia.

Problemet var at en albansk nasjonalisme i emning også gjorde seg gjeldende i Kosovo. Prizren-ligaen i 1878 er det første synlige tegn på denne albanske nasjonalismen. Balkans albanske befolkning hadde vært så sterkt integrert i det Osmanske rikes strukturer at nasjonalismens fremvekst, som var merkbar over hele Europa på 1800-tallet, ikke hadde gjort noe inntrykk på den til å begynne med. Mens de kristne folkeslagenes opprør fikk det tyrkiske imperiet til å vakle, stilte de albanske representantene som hadde møttes i Prizren tvetydige krav. De fremstilte seg selv som lojale undersåtter som ønsket at det tyrkiske rike skulle opprettholdes, men samtidig krevde de administrativt selvstyre og gjenforening av de albanske territoriene. Det store flertallet av de albanske representantene var muslimer, men det var også en del katolske representanter, noe som klart viser at fremveksten av den albanske nasjonalismen ikke var av religiøs art.
Det faktum at den serbiske og albanske nasjonalismen utviklet seg nærmest samtidig, på et tidspunkt da det Osmanske rike var i full krise, førte til de første «interetniske» voldsepisodene i Kosovo. Albanske og serbiske bønder hadde levd side om side uten store problemer i flere hundre år, men fra slutten av 1800-tallet ble forholdet dem i mellom mer og mer voldspreget. Og dermed var hevnens infernalske maskineri i full gang. Flere hundre års samboerskap styrt av de subtile regler som hører det «gode naboskap» (komsiluk) til, kunne ikke stå imot den moderne fremveksten av nasjoner.
De to nasjonalismene tok form, og utviklet fullstendig uforenlige krav angående Kosovo. Samtidig utarbeidet de motstridende nytolkninger av regionens historie.
I denne mobiliseringen av fortiden stilte kosovoalbanerne med alvorlig handikap. De fleste stedsnavn i Kosovo er for eksempel slaviske. De «albanske» navnene på diverse stedsnavn, som de albanske nasjonalistene i dag søker å gjøre gjeldende, er svært ofte ganske nylig «albaniserte» former av de slaviske navnene. Kosovoalbanerne kan ikke annet enn å gå med på at dette stemmer, men de hevder det er et resultat av en slavisk «kolonialisering» som har pågått helt siden Middelalderen. Ifølge de albanske nasjonalistene er det serberne som er de «sist ankomne» i Kosovo.
Kosovoalbanerne trekker naturlig nok frem serbernes planlagte politiske forsøk på å gjenbefolke Kosovo med serbere, i 1930- og 1990-årene. Disse to befolkningsbølgene har imidlertid aldri angått mer en et titalls tusen innbyggere, som alle forlot Kosovo i 1999.
Kosovoalbanerne legger også vekt på sin status som «urinnbyggere», sine illuriske røtter. Illyrerne var et stammefolk som okkuperte store deler av det vestlige Balkan i Antikken, og de fleste folkene i regionen har nok illurisk blod i årene, særlig i Albania, Montenegro og Dalmatia. Det er imidlertid ingenting som beviser et særlig slektskap mellom Antikkens illyrere og dagens albanere. Denne påstanden er satt frem av militante historikere som søker å slå fast at albanerne er Kosovos urinnbyggere, og dermed også «Europas eldste folk», i sterk konkurranse med grekerne.2
Slavernes nærvær i regionen skriver seg uansett fra tiden etter migrasjonene på 500- og 600-tallet. Så selv om den serbiske historien senere setter sitt preg på Kosovo, selv om de fleste stedsnavnene har slaviske navn, spiller ikke det noen særlig rolle. For de albanske nasjonalistene er dette kun et resultat av serbisk «kolonialisering»,3 og serberne har dermed «ingen rett» på Kosovo. (…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver