EUs overbærende holdning til Serbias autoritære leder viser avgrunnen mellom unionens uttalte prinsipper og realiteten på bakken.
I to århundrer har jakten på etnisk homogenitet overskygget Balkans kulturelle og religiøse mangfold, og tatt oppmerksomheten bort fra økonomiske og sosiale utfordringer.
Siden 8. desember har mange tusen serbere hver uke demonstrert mot president Aleksandar Vučić. I Albania utfordrer studenter Edi Ramas sosialdemokratiske regjering.
Landene i Sørøst-Europa opplever en demografisk krise uten sidestykke. Negativ naturlig tilvekst og massiv utvandring gjør at folketallet vil synke med flere millioner de neste tiårene.
Venstresuverenistiske Vetëvendosje ble i sommer Kosovos nest største parti med løfter om å bryte radikalt med en økonomisk modell som har ødelagt nesten all økonomisk aktivitet i landet.
Etter oppløsningen av Jugoslavia begynte innbyggerne å snakke bosnisk i Sarajevo, kroatisk i Zagreb, serbisk i Beograd og montenegrinsk i Podgorica. Men de snakker alle samme språk, sier lingvistene, til nasjonalistenes store ergrelse.
«Serbokroatisk» blir ofte framstilt som et kunstig språk, som en politisk konstruksjon fra 1800-tallet. Og viljen til å forene og normere dagligtalen til de slaviske folkene i Sør-Europa var i sin tid uløselig knyttet til etableringen av en felles identitet for folkegruppene som den gang var fordelt mellom ulike riker. I 1850 underskrev serbiske og
Nasjonalismen blir stadig mer stueren på Balkan, hvor krigsforbrytere som ustasjabevegelsen i Kroatia nå blir framstilt som helter.
En million flyktninger og migranter reiste gjennom Balkan i fjor. Mens EU har inngått en avtale med Tyrkia om å stanse flyktningstrømmen, har de mange grensestengningene kuttet denne uformelle humanitære korridoren, hvor det fortsatt befinner seg flere tusen mennesker på flukt fra krig og nød.
Skuddene i Sarajevo er blitt et påskudd for å omskrive historien.
Ukraina fra et oligarki til et annet. Den nye ukrainske regjeringen står overfor en katastrofal økonomisk og sosial situasjon. Oligarksystemet som har fått rotfeste de siste tjue årene har skapt fattigdom, bitterhet og frykt. Og ingenting tyder på at framtiden er blitt lysere etter Maidan.
Serbere, kroater og bosniaker demonstrerer sammen i Bosnia-Hercegovina mot privatiseringene som utarmer landet og mot EU som opprettholder et regime basert på nasjonalisteliter.
Det ble skandale i Frankrike da 15 år gamle Leonarda Dibrani ble tvangsreturnert til Kosovo. Flere tusen utvandrede romfolk fra Kosovo er i dag de facto statsløse i Vest-Europa.
En statsminister for en mindretallsregjering nekter å gå av. Fagforeningene mobiliserer. Et borgeropprør sprer seg på nettet og i gatene. De vanligvis så fredelige slovenerne reiser seg mot en bevisst nedbygging av landets velferdsstat.
1. juli 2013 blir Kroatia EUs 28. medlem. I folkeavstemningen 22. januar fikk ja-sida nær 67 prosent av stemmene. Men lav deltakelse (43 prosent) vitner om lite begeistring. Lenge betraktet de medlemskap som innpass i en rikmannsklubb, nå følger de med forskrekkelse utviklingen i Hellas.
To tiår etter Jugoslavias oppløsning blomstrer nostalgien for fellesstaten i alle de nye landene. Fra Slovenia til Makedonia hylles «kamerat Tito». Hva ligger i disse følelsene: savnet etter en sterk og mektig stat eller idealiserte minner om en sosialisme med et «menneskelig ansikt»?
Tolv år etter konflikten i utbryterrepublikken Kosovo, som i dag er blitt en selvstendig stat, avdekkes overgrepene Kosovos frigjøringshær (UCK) begikk under og etter krigen. Ofrene var sivile serbere så vel som politiske rivaler. Og mistanker om organhandel gjør avsløringene ekstra groteske.
Kosovo erklærte ensidig uavhengighet i 2008, men bare et mindretall av verdens stater har anerkjent landet. 14. september skal uavhengigheten drøftes i FNs generalforsamling. I tre år har det serbiske diplomatiet jobbet iherdig med å fraråde de andre landene å anerkjenne utbryterprovinsen. Serbia har fått overraskende mye og uventet støtte.
Flere land i det tidligere Jugoslavia sto klare til å bli med i EU etter at Slovenia ble med i 2004. 14. oktober i år anbefalte Europakommisjonen å innlede forhandlinger med Makedonia, og at forhandlingene med Kroatia bør sluttføres innen sommeren 2010. Et spill for galleriet eller et ærlig ønske om å få utvidelsesprosessen på Balkan tilbake på sporet?
Mens Sarajevo feirer utleveringen av Radovan Karadzic til Krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia, øker spenningene innad i føderasjonen. Kosovos uavhengighet har gjenoppvekket frykten for at den «serbiske entiteten» (Republika Srpska) skal løsrive seg. Flere serbiske leder mener dette er en naturlig konsekvens av utviklingen i det tidligere Jugoslavia. I tillegg til at endemisk korrupsjon er i ferd med å smuldre opp føderasjonen, skaper også Dayton-avtalen fra 1995 problemer for landet.
Kosovo vil sannsynligvis erklære seg uavhengig i den kommende tiden. Konsekvensene vil bli enorme for grensen på Balkan. Uavhengigheten vil skape presedens for alle de andre folkegruppene som gjør krav på egen stat. Tilsynelatende virker det fornuftig at hvis folkegrupper ikke ønsker å leve sammen, kan de like så godt skille seg fra hverandre. Problemet er bare at de mange nasjonalitetene i det tidligere Jugoslavia ikke har noen klart atskilt geografisk tilhørighet. Dermed vil mange av dagens land raskt forvandles til «mikrostater». Hvordan vil kartene over Balkan se ut i framtiden? Er «etniske» grenser de eneste rettferdige grensene?
FNs spesialutsending Martti Ahtisaari vil føre Kosovo inn på veien mot uavhengighet. Ahtisaaris tekst er på langt nær et «kompromiss» med et internasjonalt formynderskap. Men de kontraproduktive konsekvensene av internasjonalt formynderskap er velkjente i Bosnia-Hercegovina. Nesten åtte år med internasjonalt protektorat i FN-regi har vist svært magre resultater. Målsettingen om et multietnisk samfunn står igjen som et vakkert ideal, men rettsinstansenes fallitt er total, den økonomiske og sosiale situasjonen er katastrofal. Og tyrkere og bosniere må finne seg i en heller brutal «albanisering» for å beholde en plass i det sosiale rom i Kosovo. Man risikerer å utløse ny oppflamming i regionen.
President Aleksandr Lukasjenkos statsideologi bygger på verdier som skal være typiske for det hviterussiske folk, som pasifisme og toleranse. Men først og fremst krever ideologien troskap til staten og lydighet overfor myndighetene.
Flere hundre års samboerskap i Kosovo ? styrt av de subtile reglene som hører «gode naboskap» (komsiluk) til ? kunne ikke stå imot moderne fremvekst av nasjoner. Serbiske historikere har utarbeidet teorier om serbernes «historiske rett» på Kosovo som en motvekt mot kosovoalbanernes «demografiske rett» (fra midten av 1900-tallet har albanerne vært i flertall i Kosovo). Hos så vel serbere som kosovoalbanere bidrar skolebøkene i stor grad til å befeste og forsterke disse motstridende oppfatningene av fortiden. Det internasjonale samfunnet forkaster i dag verdier det selv hevder å stå for ? nemlig et åpent og tolerant samfunn ? ved å velge å prioritere en nasjonal diskurs.
Problemene tårner seg opp i Kosovo, fire år etter NATOs intervensjon i 1999. Arbeidsledigheten er høy, og utsiktene til økonomisk utvikling er små. Samtidig er FN-administrasjonen ute av stand til å finne en løsning på spørsmålet om uavhengighet for Kosovo, og situasjonen for den serbiske minoriteten er urovekkende.