Balkansk domino

Kosovo vil sannsynligvis erklære seg uavhengig i den kommende tiden. Konsekvensene vil bli enorme for grensen på Balkan. Uavhengigheten vil skape presedens for alle de andre folkegruppene som gjør krav på egen stat. Tilsynelatende virker det fornuftig at hvis folkegrupper ikke ønsker å leve sammen, kan de like så godt skille seg fra hverandre. Problemet er bare at de mange nasjonalitetene i det tidligere Jugoslavia ikke har noen klart atskilt geografisk tilhørighet. Dermed vil mange av dagens land raskt forvandles til «mikrostater». Hvordan vil kartene over Balkan se ut i framtiden? Er «etniske» grenser de eneste rettferdige grensene?

At Kosovo sannsynligvis vil bli uavhengig, kan komme til å få alvorlige følger i regionen. Serberne i Bosnia-Hercegovina vil mene den setter presedens, og kreve rett til løsrivelse fra en stat som aldri virkelig har fungert. Den kan også komme til å føre med seg en bølge av destabilisering en rekke steder, særlig i Makedonia og Montenegro, som vil sette spørsmålstegn ved alle de nåværende grensene på Balkan.

Men er disse grensene et tabu som kan brytes, slik stadig flere «eksperter» og diplomater høylydt antyder? Krigene i 1990-årene ble ført i de «store» statenes navn, «Stor-Serbia eller «Stor-Kroatia». Bak Kosovos uavhengighetskrav ville «Stor-Albanias» spøkelse avtegne seg … Er det altså tid for på nytt å foreta en gjennomgang av alle territorielle krav og definere nye grenser som omsider ville være «rettferdige» fordi de ville falle sammen med den etniske fordelingen av befolkningen? Må Balkan-kartet tegnes på nytt for omsider å garantere en varig fred i denne regionen og dermed i hele Europa? Denne gamle ideen dukker opp igjen med jevne mellomrom.


UNDER KONFLIKTEN i Makedonia i 2001, foreslo lederskribenten Alexandre Adler å bruke «kirurgi snarere enn homeopati» og å overveie en deling av denne post-jugoslaviske republikken mellom albanske og makedonske regioner.

Samme år, 2001, hadde Lord Owen, tidligere medpresident i Den internasjonale konferansen om eks- Jugoslavia, også fremmet sin plan om en redefinisjon av grensene på Balkan Arbën Xhaferi, en historisk skikkelse i albansk nasjonalisme i Makedonia, sluttet seg til dem og krevde at det måtte dannes «etniske» stater.

Stilt overfor det faktum at forhandlingene om Kosovos framtid har mislykkes, og at det har vært umulig å finne et serbisk-albansk kompromiss, er ideen om en deling av provinsen igjen dukket opp. Denne ideen har lenge vært betraktet som tabu av det internasjonale samfunn. Wolfgang Ischinger, en tysk diplomat som representerer EU innenfor den «diplomatiske troika» som har hatt som oppgave å føre forhandlingene om Kosovo, mente i august i år at man ikke måtte utelukke noe alternativ hvis det resulterte i en avtale mellom de impliserte parter. Hvis Beograd og Prishtina lyktes i å ble enige om en deling av Kosovo, hadde EU ikke annet å gjøre enn å godkjenne denne delingen!

Tilsynelatende taler all fornuft for ideen. Hvis folkegrupper ikke vil leve sammen, er det like godt å skille dem, så får man heller overveie «begrensede» forflytninger av befolkningen for å få de nye grensene til å falle sammen med den etniske fordelingen av folkegruppene … Men la oss et øyeblikk forestille oss at planene til trollmannens læregutter blir satt ut i livet, at en internasjonal konferanse tillater en ny etnisk grensetrekking på det vestlige Balkan på, framforhandlet på fredelig vis.

Man måtte selvsagt vurdere en samling av alle områder hvor albanerne er i flertall, det vil ikke bare si Albania, Kosovo, den nordvestre fjerdedel av Makedonia, men også Preševo-dalen i det sørlige Serbia og de østlige grenseområdene i Montenegro (Vusanje, Ulcinj).
Makedonia ville bli fryktelig beskåret, og ville ikke lenger være annet enn en reststat – med mindre de pro-bulgarske strømningene skulle få overtaket og landet skulle slutte seg til sin nabo i øst. Spørsmålet om minoritetene i Albania ville ikke unngå å bli reist – grekerne sør i landet ville kunne kreve å bli innlemmet i Hellas, mens albanerne som etter 1945 ble utvist fra det greske Nord-Epiros – et område som albanerne kaller Camëria – ville ikke unnlate å minne om sine krenkede rettigheter. Montenegro kunne forlange erstatninger i Shkodra-regionen, hvor det fremdeles lever serbisk-montenegrinske mindretall, og Makedonia ville kreve innlemmelse av slaviske landsbyer i nærheten av sjøene Ohrid og Prespa.

Naturligvis ville serberne i Bosnia-Hercegovina slutte seg til «moderlandet», hvilket ville varsle slutten på Bosnia, på samme måte som kroatene i det østlige Hercegovina, Sentral-Bosnia og Bosanska Posavina (Orašje, Odzak)ville forene seg med Kroatia. Det ville i høyden bli igjen en muslimsk-bosniakisk «mikrostat», med sentrum omkring Sarajevo, Zenica og Tuzla. Kort sagt ville den berømte delingsplanen for Bosnia-Hercegovina som ble skissert allerede i 1991 av Franjo Tudjman og Slobodan Miloševic, bli realisert. Ganske visst ville Bosnia klamre seg til forsvaret av den østlige enklaven Goražde og ville kreve innlemmelsen av Novi Pazar-sandsjaket, som i dag er delt mellom Serbia og Montenegro.
Det sier seg selv at den montenegrinske stat ikke ville bestå innefor sine nåværende grenser. I tillegg til de albanske og bosniakiske områdene rev seg løs, ville den måtte forholde seg til at serbiske områder nord i landet gjorde det samme. Siden de bosniakiske og serbiske befolkningsgruppene i dette området er fullstendig sammenblandet, ville en krigersk episode være uunngåelig for å få til folkeforflytninger som gjorde det mulig å fastsette en akseptabel grense. Kroatia ville selvsagt få Kotor-bukten, som først ble en del av Montenegro i 1918 og fortsatt er preget av en gammel katolsk tradisjon. Montenegro ville kort sagt hurtig komme tilbake til grensene slik de var ved midten av 1800-tallet, selv om landet kan håpe å beholde en adgang til havet i nærheten av Budva.


SERBIA VILLE OGSÅ være i en paradoksal situasjon. Fratatt sine albanske og bosniakiske områder, men utvidet med territoriet til den nåværende Republika Srpska i Bosnia-Hercegovina og de serbiske områdene i det nordlige Montenegro, ville det måtte administrere det etniske puslespillet Vojvodina. I denne autonome regionen nord i landet utgjør omkring tyve forskjellige minoriteter fremdeles nærmere 50 prosent av befolkningen. Ungarerne danner den viktigste gruppen (ca. 350 000 mennesker), og kommunene Subotica, Senta, Kanjiža ville selvsagt gå tilbake til Ungarn, med mindre Vojvodina erklærer seg uavhengig og blir den eneste gjenværende multietniske øy i dette galskapens Balkan …

Siden grenseendringene ikke ville spare de landene som allerede er medlemmer av EU, ville spørsmålet om minoritetene i Hellas ikke begrense seg til albanerne. Muslimene – tyrkere og pomaker – i Vest-Thrakia ville forlange å bli forenet med henholdsvis Tyrkia og Bulgaria, og slik annullere Lausanne-avtalen av 1923. Spørsmålet om slaverne i det greske Makedonia, som til nå har vært tabu i den greske staten, ville likeledes måtte tas opp. For sin del ville Slovenia endelig få oppfylt sine krav i de mikro-territorielle konfliktene landet har med Kroatia. Det ville forlange at folkeavstemningen fra 1918 ble annullert og utvide grensene sine i det nåværende østerrikske Kärnten, hvor det fortsatt lever slovenske minoriteter. Ljubljana kunne også få en del av det italienske Friuli, i det minste byen Gorizia, som nå er delt av grensen, eller til og med Trieste (Trst på slovensk).
Sant nok ville denne storstilte grensejusteringen se bort fra kravene til visse minoriteter. Hva skal man gjøre med goraniene i Kosovo, rutenerne i det østlige kroatiske Slavonia eller aromunerne i Makedonia, Albania og Hellas? For sin del vil de tre-fire millioner rom som lever på det vestlige Balkan, forbli det de alltid har vært: et folk uten stat.

Det er lite sannsynlig at disse grensejusteringene kan la seg gjennomføre uten strid, som vil føre til væpnede konflikter av middels intensitet. En regional Task Force måtte ha til disposisjon tropper fra EU med det oppdrag å gjenopprette freden. Til gjengjeld måtte de uunngåelige forflytningene av befolkninger ikke betraktes som en beklagelig bivirkning, men som det sentrale mål for hele prosessen. De ville bli overvåket av FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i samarbeid med en lang rekke ikke-statlige organisasjoner (NGOs). Budsjettet for humanitær nødhjelp til det vestlige Balkan ville bli vesentlig høyere enn den som ble stilt til disposisjon under tsunamikrisen i desember 2004 …
Dette scenariet kan virke usannsynlig, men flere problemkomplekser er allerede under vurdering, enten det dreier seg om Bosnia-Hercegovinas framtid eller om «det albanske nasjonale spørsmål». Tilhengerne av uavhengighet for Kosovo understreker at denne «ikke må skape presedens», men dette kan bare være snakk om et fromt ønske: Den ordningen man kommer til når det gjelder dette spørsmålet, vil skape presedens hvis de som har andre krav – på Balkan og andre steder – ser slik på det. Likeledes er den største bebreidelsen man kan rette mot planen som ble framlagt i begynnelsen av 2007 av FNs utsending Martti Ahtisaari, å skille Kosovo-problemet fra dets regionale sammenheng – ikke å nevne spørsmålet om de albanske samfunnene i Makedonia eller Sør-Serbia er ikke tilstrekkelig til å løse problemet.

Forestillingen om at grenseendringer skulle kunne løse alle nasjonale spørsmål, bygger på en grunnleggende illusjon, den at det eksisterer grenser som er «rettferdige» fordi de er etniske. I virkeligheten er alle grenser – ikke bare på Balkan – skapt av historien, resultatet av politiske og militære styrkeforhold. Det finnes ikke «rettferdige» mer enn «naturlige» grenser.


BRUKEN AV TERMEN «Balkan» kom i vanlig bruk i løpet av det 19. århundre og var tungt ideologisk ladet. Mens Det osmanske rike, «Europas syke mann «, litt etter litt gikk i oppløsning, begynner motstridende krav fra forskjellige folk som tidligere hadde vært underkastet dette riket, å skape konflikter. «Balkan» blir derfor synonymt med nasjonal kompleksitet, endeløse konflikter, splittelse og oppstykking. «Balkaniseringen» gir mening til Balkan og blir det vesentligste kjennetegnet på denne delen av Europa. Begrepet «Balkan» var ideologisk før det var geografisk . I denne «macédoine» [fransk for «frukt- eller grønnsakblanding»] av folk og av motstridende aspirasjoner og krav ble grensene gjenstand for bitter strid.

Dannelsen av stater og definisjonen av grensene er et markant fenomen ved balkanlandenes inntreden i den politiske modernitet. Disse nyankomne baserte seg i allminnelighet på et nasjonalt begrep om staten. De tok opp og tilpasset modeller med bakgrunn i Vest-Europas spesielle historiske erfaring. Hellas og Serbia ble på begynnelsen av 1800-tallet grunnlagt på en etnisk rensing, på utvisning eller assimilasjon av befolkningsgrupper som ble betraktet som «fremmed», særlig på grunn av sin religion. «Tyrkerne», det vil si muslimene, slavere så vel som albanere eller tyrkiskspråklige, ble utvist fra de nye statene.

Fastsettelsen av grensene framsto også som en måte å bringe orden i den balkanske «forvirringen» få den inn i en ideell europeisk orden, basert på et sammenfall mellom folk, grenser og stater. Mangfoldet av språklige, «nasjonale» og religiøse identiteter som karakteriserte det osmanske Balkan, begynte å skrumpe sammen som en vannpytt i solen. Prosessen skjøt fart under de jugoslaviske krigene på slutten av 1900-tallet: Den serbiske befolkningsdelen ble drastisk redusert i Kroatia ( fra tolv til fire prosent av den totale befolkningen i landet), og den bosniske «mosaikken» ble forvandlet til store mono-etniske områder kontrollert av en av de tre folkegruppene i landet.

I det 19. og det 20. århundre sloss de mektigste statene – Østerrike-Ungarn og Russland, men også Frankrike, Storbritannia og Italia – for å utvide sine innflytelsessfærer på ruinene av Det osmanske rike ved å støtte eller til og med opphisse de forskjellige balkanfolkenes nasjonale krav. Statenes politikk ble formidlet videre av journalister og reisende som reiste rundt i området. Den britiske romanforfatterinnen Rebecca West gjorde i 1930-årene narr av den «humanitære og filantropiske» forutinntattheten til disse observatørene som sluttet seg til forskjellige nasjonalistiske saker. Hun bemerket at «brødrene Buxtons bulgarere og albanerne Miss Durham har gjort seg til forkjemper for, ligner sterkt på bildet av barnet Samuel malt av Sir Joshua Reynolds».

Flere avgjørende øyeblikk markerer fastsettelsen av grensene over tid. Først 1878. Den «store orientalske krisen» fikk et første etterspill med Santo Stefano-traktaten, som forutså at det skulle skapes et «Stor-stor-Bulgaria» under russisk protektorat. Denne utsikten, som gikk på bekostning av Serbia og Romania, vakte en storm av protester i London, Paris og Wien og ble annullert noen måneder senere av Berlinerkongressen, som særlig ga Østerrike-Ungarn kontroll over Bosnia-Hercegovina og Novi Pazar-sandsjaket

Balkankrigene i 1912 – 1913 og deretter første verdenskrig markerte det andre avgjørende øyeblikk i dette kjempemessige pokerspillet om landområder. I 1918 fikk Serbia og Romania enorme belønninger for at de hadde gått med på de alliertes side. Karadjordjevic-dynastiet kunne grunnlegge sitt rike, det nye «Serbernes, kroatenes og slovenernes kongerike», forløperen for Jugoslavia, mens Romania skapte «Stor-Romania».

Til tross for de wilsonske prinsipper som ble proklamert ved slutten av første verdenskrig, tok disse statene selvsagt på ingen måte hensyn til folkenes rett til selvbestemmelse, og innlemmet et stort antall folkegrupper som havnet i rollen som nasjonale mindretall. Komintern så på 1920-tallet det kongelige Jugoslavia som et nytt «folkenes fengsel». Den sentraliserte staten som ble skapt under Karadjordjevicenes herredømme hadde riktignok bare lite å gjøre med de romantiske drømmene om enhet mellom de forskjellige sørslaviske, eller «jugoslaviske», folk.
De indre grensene i det sosialistiske og føderale Jugoslavia, som ble trukket opp i 1945, var «det minst dårlige kompromiss mulig», slik den framtidige dissident Milovan Djilas, selv av montenegrisk opprinnelse, uttrykte det. Det jugoslaviske systemet var basert på et grunnleggende skille mellom statsborgerskap og nasjonalitet, hentet fra austro-marxistisk tenkning ved begynnelsen av det 20. århundre. Man var borger av den delrepublikken hvor man var bosatt (og av den sosialistiske føderasjonen), samtidig som man tilhørte den nasjonale gruppen man selv valgte. I de jugoslaviske folketellingene sto man fritt til å oppgi hvilken nasjonalitet man ville.


ERFARINGEN PÅ BALKAN viser at de forskjellige folkenes krav ikke kan formuleres som krav på statsnivå uten å føre til ustanselige konflikter og sammenstøt. I Kosovo kan de absolutte og motstridende krav fra to folk på ett og samme territorium bare få to typer løsninger: det ene folkets seier over det andre – som uunngåelig fører til frustrasjoner og ønsker om revansj – eller det må finnes nye former for politisk sameksistens og felles suverenitet. Den europeiske rammen burde likevel tilskynde til å finne nye former for politikk som gjorde det mulig å overskride konfliktene om landområder og grenser.

Intervensjonen fra «stormaktenes» side er av grunnleggende betydning for å forstå hvordan grensene på Balkan er blitt fastlagt over tid. Fra denne synsvinkelen er historien uklar. Kosovo-spørsmålet er blitt en brikke i det store, verdensomspennende spillet som pågår mellom Russland og USA. I denne kampen mellom kjemper er det selvsagt at det er stor fare for at de relle interessene til albanerne, serberne og alle folkegrupper som lever i Kosovo, blir glemt.

Å ville løse alle balkanspørsmål ved nye territorielle delinger ville starte en ond sirkel som raskt ville nå hele Europa. Det ville imidlertid være på tide å forestille seg andre svar på folkenes fordringer enn nye territorielle inndelinger.

Oversatt av E.N.

Fotnoter:
1 Alexandre Adler, «Pour les Balkans, chirurgie ou homéopathie?» («Kirurgi eller homøopati for Balkan?), Courrier international, Paris 12. april 2001.

David Owen, «Redessiner la carte des Balkans» («Å tegne på ny kartet over Balkan») , Le Monde, 21. mars 2001.

Arbën Xhaferi, «Les Etats multiethnique ne sont pas une solution» («Multietniske stater er ikke en løsning»), Le Courrier des Balkans, 28 april 2003, http://balkans.courriers.info/article3000.html

Allerede I 1991 var den serbiske president Slobodan Milosevic og hans kollega Franjo Tudjman blitt enige om en plan for en deling av Bosnia.

Se «Le Sandjak de Novi Pazar, un foyer de tension en Europe du Sud-Est» (Novi Pazar-sandsjaket ? et brennpunkt i Sørøst-Europa), Le Courrier des Pays de l?Est, nr. 1058, november-desember 2006, s. 78-93.

Denne avtalen, som ble undertegnet 24. juli 1923, forutsatte omfattende befolkningsutvekslinger mellom Hellas og Tyrkia, men anerkjente samtidig eksistensen av en «muslimsk» minoritet i det greske Vest-Thrakia.

Disse konfliktene dreier seg om Piran-golfen, hvor grenselinjen på land gir Slovenia adgang til internasjonalt farvann og likeledes til det lille Mura-området.

Denne avgjorde om de omstridte grenseområdene skulle tilhøre Østerrike eller Slovenia.

Vi må ikke glemme at Det frie territorium Trieste, som ble dannet i 1947, ikke ble delt før i 1954. Sone A, som omfattet byen ved samme navn, gikk til Italia, mens sone B ble tildelt Jugoslavia og i dag er delt mellom Slovenia og Kroatia.

Se «Puslespillet Balkan», norske Le Monde Diplomatique, mars 2007.

Rebecca West, Agneau noir et faucon gris. Un voyage à travers la Yougoslavie (Sort får og gråfalk. En reise gjennom Jugoslavia), L?Âge d?homme, Lausanne, 2000.

Den jugoslaviske idé ble først utviklet av kroatiske intellektuelle som Ljudevit Gaj (1804 ? 1872) og biskop Josip Strossmajer (1815 ? 1905).

Dette skillet ble utformet teoretisk av Otto Bauer i Die Nationalitätenfrage und die Sozialdemokratie (Sosialdemokratiet og nasjonalitetsspørsmålet, 1907).

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller logg inn.

Prøv Le Monde diplomatique i to måneder for ti kroner

Papiravis og full digital tilgang
Default thumbnail
Forrige sak

Vil Catalonia bli selvstendig?

Default thumbnail
Neste sak

Kjærlighet eller skuespill?

Andre saker om Balkan

Venstrevind i Kosovo

Venstresuverenistiske Vetëvendosje ble i sommer Kosovos nest største parti med løfter om

0 kr 0