Historien er rik på tekster om andre kulturers tenkesett, skikker og kjøkken. Har slike utforskninger stadig relevans, eller har globaliseringen allerede utliknet for mange av de tradisjonelle kulturforskjellene? Kort sagt: Hva er framtiden til spørsmål om hva som kjennetegner en kultur, for eksempel den japanske?
Med sommerens kvelende hetebølger og skogbranner som innhyller storbyer i røyk, blir vi minnet om forholdet vårt til lufta. Både utfordringene vi står overfor, og uløste klimatiske gåter maner oss til en ny bevisstgjøring om atmosfæren som omgir oss.
Statistene koster tjue kroner timen, teknikerne er ikke fagorganiserte, omgivelsene er vakre, og staten garanterer for sikkerheten. Slik har Marokkos filmindustri blitt en underleverandør for den vestlige bransjen. Nå frykter bransjen for framtiden.
François Ozon har med Det var jeg! skabt en charmerende kvindekampsfilm, som blander nostalgiske blikke på filmmediet med en bidende satire over den magtfulde, liderlige mand.
Saudi-Arabia utfordrer den marokkanske filmindustrien.
Når Nick Cassavetes lager film basert på en virkelig historie om bortføring av tenåringsjenter, skulle utgangspunktet være rikt på muligheter. Ikke alle valg han tar er innlysende.
Filmer som Barbie og Oppenheimer viser oss at ideologiske fantasier og virkelighet ikke er motsetninger. I hjertet av selv den mørkeste virkelighet snubler vi over fantasier.
I 2020 ble den gospelinspirerte house-låten «Jerusalema» en internasjonal hit, og en inspirasjonskilde for en ny generasjon kristne musikere fra Afrika, som har ambisjoner om å gjøre seg hørt utenfor kirkerommene.
Høsten 2017 oppdaget de belgiske finansmyndighetene en bankkunde med mistenkelig mange bankkontoer. Det skulle føre til en etterforskning som avdekket en fotballøkonomi gjennomsyret av korrupsjon.
Kan man komme hjem efter 40 års fravær og lade som om intet er hændt? I Mario Martones Nostalgia bliver nostalgien også en farlig følgesvend.
70 år etter Koreakrigen er Ventetiden av Keum Suk Gendry-Kim mesterlig tegnet og menneskelig fortalt om en familie som ble revet i stykker, og gjenforeningen som ikke kommer.
På 1980-tallet startet brødrene Frattasio med en beskjeden kopiering av musikk, som etter hvert skulle gjøre dem både rike og berømte, før lovens lange arm innhentet dem.
Når artistens egen datter står for portrettet, bør det ikke overraske at dokumentarens fokus er personen heller enn fenomenet, den overarbeidede mor framfor artisten. Noe bransjekunnskap tilføres likevel med Donna Summers privatliv, som ikke var uten dramatikk.
Med Apolonia, Apolonia har Lea Glob skabt et varigt værk, der fortjener brevformens henvendelse.
Hvordan dramatisere De røde brigadenes kidnapping og drap på Italias statsminister Aldo Moro? For tjue år siden valgte regissøren Marco Bellocchio å skildre forløpet fra innsiden i filmen Buongiorno, notte. I den nye miniserien Esterno notte forsøker han i stedet å gripe omstendighetene fra utsiden.
For 250 år siden opstod en ny opfattelse af landskabet og haven, som fik betydning for vores opfattelse af skønhed og fællesskab. Landskabets tid bliver menneskets tid. Men spørgsmålet er om ikke landskabets tid i dag peger i retning af naturens og Jordens egen tid, en anden langsomhed og anden erfaring?
Å forstå ildens gåter er blitt en akutt filosofisk utfordring, så vel som en øvelse i økologisk nødverge. Problemet med å kontrollere forbrenningen og energiforbruket berører selve kjernen i vårt vesen som mennesker – og det samme gjør drømmene om nye kraftkilder.
Dokumentarseriene Hakim’s Odyssey og Still Alive retter kraftig kritikk mot flyktningpolitikken i Europa og Australia gjennom enkeltpersoners fortellinger. Bøkene er sterke vitnesbyrd fra mennesker som ofte forsvinner i nyhetsstrømmen.
Tableauer og tristesse er fortsat Ulrich Seidls varemærke, men i Rimini møder vi også en dybfølt varme for karaktererne.
Nøkternt observerende eller slapt konstaterende? Publikum vil trolig deles i synet på denne halvkvedede medlidenhet med den aldrende keiserinne Elisabeths åk.
I Ursula K. Le Guins gendigtning af Laozis Daodejing fremstår den ældgamle kinesiske visdomsbog om vejen og vejens magt som et økopoetisk og anarkistisk læredigt til tiden.
Skolen ved verdens ende er noget nær en arketypisk feelgood-film, men den vinder ved sin charme og bhutanske særegenhed.
Elegance Brattons auteur-debut The Inspection er avstemt, ryddig og med en imponerende ledig flyt, også med tanke på at filmen er om hans egne erfaringer som homofil rekrutt i den amerikanske marinen.
I Rainer Werner Fassbinders filmer er man gjerne dominerende, underdanig eller begge deler, som hovedrollen i Petra von Kants bitre tårer fra 1972. François Ozon brukte femtiårsjubileet til å gjøre noen små justeringer i sin nye versjon av tyskerens kammerspill.
