«Jeg må kjenne de samme følelsene som figurene, jeg må føle deres kamp. Jeg er ikke en tilskuer», sier den russiske eksiltegneren Victoria Lomasko, som under årets tegneseriefestival i Angoulême ble tildelt prisen for kunstnerisk mot i tegneserier.
Filmene på HUMAN-festivalen i Oslo har fællestræk i det relevante og det virkelighedsnære. Men de agerer på forskellig vis i et spektrum fra aktualitet over aktivisme til refleksion.
Det som gerne omtales som den tyske digter Friedrich Hölderlins 36 galskabsår, var ifølge filosoffen Giorgio Agamben mere et dvælende liv, hvor tanke og lidenskab glider i ét med vanens dybe hemmelighed.
Fremfor at se energi som en begrænset ressource vi skal kæmpe om, bør vi se solens energi som en kilde til en ny politik for generøsitet, samarbejde og opfindsomhed, mener den russiske filosof Oksana Timofejeva i bogen Solar Politics.
Friske verdenshav er blitt en drøm, men det er en drøm verdt å kjempe for, særlig i den globale opphetingens tid. Forskere og aktivister tar del i et kappløp for å trekke politiske lærdommer av industrisamfunnets akselererte plyndring av havet.
Programmet S+T+ARTS gir støtte til samarbeid mellom vitenskap, teknologi og kunst. Det gjør at kunstnere kan forsøke å gi løsninger på aktuelle problemstillinger, som vårt forhold til naturen, stordata og kunstig intelligens.
Hlynur Pálmason har med Vanskabte Land søsat et sælsomt dragende menneskeportræt. Filmens plot vakler, men formsproget holder værket oven vande.
Drew Friedman har blitt kalt tegnernes tegner. Ikke bare fordi han ofte tegner andre tegnere, men fordi de fotorealistiske bildene er så dyktig laget. I sin nye bok Maverix and Lunatix portretterer han undergrunnsbevegelsen som forandret vestlige tegneserier.
Eminent komponerede billeder udgør rammen i bolivianske Utama, der på kløgtig vis tematiserer traditionelle livs mulige undergang.
Lar et menneske seg klassifisere ut fra sin personlighet? Er faglig inndeling i ulike personlighetstyper overhodet mulig? En ny bok om Wilhelm Reich aktualiserer disse spørsmålene.
Javier Bardem drar mye av lasset i dette beherskede myldrebildet av en spansk arbeidsplass som produserer vekter. De ansattes forskjellige relasjoner til sjefen munner ut i et vitalt hverdagsdrama med tilløp til situasjonskomikk.
I syv tiår har tidsskriftet Sight and Sound invitert fremtredende regissører og kritikere til å stemme over tidenes beste filmer. Den nye listen som kom i desember, vitner om en revurdering av filmhistorien med Chantal Akermans Jeanne Dielman på toppen.
James Ivorys dekorative produksjonsdesign kan være avskrekkende for publikum som frykter ufarliggjøring av de grelle klasseforskjeller som skildres. E.M. Forsters sosiale engasjement er likevel ikke til å ta feil av i den elegante trettiåringen Howards End.
Kurdwin Ayub har med Bak sløret begået et energisk ungdomsportræt, fyldt til overflod med TikTok-videoer.
Bag Michel Houellebecqs velkendte skriverier skjuler det sig noget andet end samtidsdiagnose og nem kapitalismekritik. For Houellebecq gemmer på en moralsk, jo sågar religiøs længsel.
Driver Matias Faldbakken gjøn med sine lesere? Spørsmålet har vært relevant fra første stund. Men det har aldri vært så lite treffende som i møte med hans siste roman Stakkar.
Mazdak Shafieians roman Skinnende døde er et enestående erindringsarbejde der ser tilbage på voldsomme år med revolution og krig i Iran.
Undersjøisk sabotasje og neste generasjons smartbriller gir drivkraft til teknologithrilleren Jean Melvilles profil, som viser hvordan personvern, privatliv og valgfrihet har blitt relative størrelser.
Ali Abbasi har med Holy Spider forsøgt at lave en skarp kritik af Iran og dets styre. Desværre lykkes filmen ikke med denne mission.
Vil klimaendringene skape en ny klassebevissthet? Ja, mener den danske sosiologen Nikolaj Schultz, som i Notat om den nye økologiske klasse, skrevet sammen med den franske vitenskapssosiologen Bruno Latour, går inn for en ny miljøradikalisme.
Crimes of the Future viderefører motiv kjent fra høydepunktene i David Cronenbergs filmografi: bisarr bioteknologi, lystpreget selvskading og grådig fokus på kroppens innside, gjerne via nye åpninger.
Ian McEwans Leksjoner har tydelige selvbiografiske trekk, men bør kanskje først og fremst leses som en biografi over samtiden, hvor storpolitiske hendelser former de personlige relasjonene og livsvalgene.
Jordsmonnet er sivilisasjonens grunnlag, og vi må forstå det hvis verdenssamfunnet skal sikre seg fast grunn under føttene. Både umiddelbar matsikkerhet og natursystemenes helse står på spill når jord og kunnskap eroderer. Men glemt kunnskap spirer fram på nytt.
Rig bliver fattig og rig igen i Ruben Östlunds vulgært dekadente Guldpalme-vinder Triangle of Sadness.
