De nykonservative liker å snakke om den dype «moralkrisen» våre ettergivende, narsissistiske samfunn er rammet av. Forslag om å forby kommunistiske symboler tyder på at vi faktisk befinner oss midt i en dyp etisk-politisk krise, skriver Slavoj Zizek.
Vår verden er syk. Den lider av ustadighet og hjelpeløshet. For ikke å snakke om følgende grusomme sykdom: mangel på rom for dialog og samarbeid. Hvor kan vi finne en møteplass der utveksling av ideer ennå er mulig? Kanskje kan vi begynne vårt søk i den sunne fornuft – denne dyrebare forståelse vi i våre dager så sjelden støter på. La oss ta et eksempel: utgifter til militær virksomhet. Hver dag går det på verdensbasis med 2,2 milliarder dollar til å produsere død. Mer presist kan vi si at verden benytter denne astronomiske summen til å fremme en jakt av gigantisk omfang, der jeger og bytte tilhører samme art, og vinneren er den som har tatt flest artsfrender av dage. Et beløp tilsvarende militærutgifter for ni dager ville vært tilstrekkelig til å gi mat, utdanning og legehjelp til alle jordens barn som er dette foruten. Ved første øyekast vil disse økonomiske utskeielsene synes fullstendig fornuftsstridige. Er det virkelig slik? Den offisielle versjonen rettferdiggjør denne sløsingen som et ledd i krigen mot terrorisme. All sunn fornuft sier oss imidlertid at terroristene bare er ytterst takknemlige for en slik utvikling. Man trenger ikke være noe geni for å slå fast at krigene i Afghanistan og Irak har gitt en ny betydelig giv til terrorismen. Disse krigene er regelrette uttrykk for statsterrorisme, og statsterrorismen bruker terrorisme fra ikke-statlige aktører som unnskyldning, og vice versa. Det er nylig blitt klart at USAs økonomi tar seg opp igjen, og veksten er på ny tilfredsstillende. Ifølge ekspertene ville denne veksten vært betydelig svakere uten utgiftene i Midtøsten. Krigen mot Irak var på et vis en strålende nyhet for økonomien. Men hva med ofrene, hva med de døde? Er den sunne fornuft å finne i de økonomiske statistikkene eller i en sønderknust fars fortvilte utsagn: «Forbannet være denne krigen! Forbannet være alle kriger!»? Verdens fem største våpenprodusenter og -selgere (USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike) er de fem statene som har vetorett i FNs sikkerhetsråd. Er det ikke en fornærmelse mot den sunne fornuft at de som skal være en garanti for verdensfreden samtidig er klodens største våpenleverandører? Når sannhetens time ringes inn, er det disse fem landene som står ved roret. De styrer også Det internasjonale pengefondet (IMF), og flesteparten figurerer i tillegg blant de åtte statene som tar de avgjørende beslutningene i Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Her er vetoretten fastsatt, men aldri benyttet. Burde ikke kampen for demokrati i verden begynne med en demokratisering av disse organisasjonene som hevder å være internasjonale? Hva kan den sunne fornuft fortelle oss? Det er ikke lagt til rette for at den skal kunne gi sin mening. Den sunne fornuft har ikke stemmerett, og heller ingen særlig talerett. En stor del av verdens grusomste forbrytelser og verste urett begås med disse såkalt internasjonale organisasjonenes (IMF, Verdensbanken, WTO) medvirkning. Deres ofre er de «frafalne»: Ikke de som er gått tapt i grusomme militærdiktaturers endeløse natt, men «demokratiets frafalne». De siste årene har man i mitt hjemland Uruguay, som overalt ellers i Sør-Amerika og resten av verden, sett arbeidsplasser, lønninger, pensjoner, fabrikker, jord og elver forsvinne. Selv våre egne barn er forsvunnet. De har måttet emigrere for å finne det de har mistet, og reiser nå langs den veien deres forfedre engang tok, men i motsatt retning. Er vi, i den sunne
Det slår meg stadig oftere: Jeg leser en bokkritikk eller kunstanmeldelse, og sitter igjen etter endt lesning usikker på om boken eller kunstverket jeg har lest om angår meg, usikker på om det er godt eller dårlig, om jeg faktisk bør lese boken, gå og se utstillingen eller la være. Anmelderen kan ytre seg både positivt og negativt om verket, også vise frem kunnskaper om den tekniske utførelsen, men under anmeldelsen ligger det et slags forbehold, eller en slags fravær av investering i skriften, en slags tilbaketrekning fra ordenes utsagn som får meg til å tvile på hva anmelderen vil meg, ja, om hun i det hele tatt vil meg noe. Av nysgjerrighet leser jeg boken eller går og ser utstillingen, og forholdet gjentar seg forstørret; boken kan i og for seg være godt skrevet, bildet, installasjonen eller videoen teknisk godt utført, men samtidig er det som om den skjønnlitterære forfatteren trekker seg tilbake fra utsagnene som formuleres i boken, estetiske eller faktiske, maleren sår tvil om eller underminerer sitt eget bilde, om ikke også rett frem ugyldiggjør dets eksistens. Undring, tvil og usikkerhet er fruktbare og legitime forholdningssett i møtet med kunstverket, og utgjør helt nødvendige strategier i den skapende prosessen. Men det er noe annet enn fruktbar undring, tvil eller usikkerhet jeg erfarer i møtet med samtidens seriøse kunst og i omtalen av den. Jeg erfarer noe dypere: jeg erfarer et fravær av begrunnelse for selve verket, hvorfor det er skapt. Som om verken kunstner eller anmelder tror på det de selv gjør. En forfatterkollega jeg møtte for ett år siden sa: Jeg har lagt ned pennen for godt; det har vært helt tørt i over fire år nå, jeg har prøvd alle tenkelige utveier, jeg får det ikke til, men nå tror jeg at jeg forstår årsaken; jeg vet ikke lenger hvem som er der ute, hvem jeg skriver til. Flytende samfunn skaper flytende identiteter. Registrert er også at kunstens bilder etter følsomhetens lange reise gradvis er blitt mer diffuse, abstraksjon på abstraksjon, brudd på brudd, at kunstluften er blitt tynnere og tynnere. Våre bilder av oss selv har en lang historie. Med sine røtter i den greske og jødisk-kristne tanke- og forestillingsverden er de omdannet og overlevert oss i generasjoner, i uavbrutt form fra åttehundretallet, i identifiserbar form med Dante og Giotto, fra tidlig renessanse. Med disse bilende har vi forstått og tolket oss selv. Vi har ikke andre. Den naturvitenskapelige metode, som vokste frem i den sene renessansen, har med sitt røntgenblikk ubønnhørlig svekket disse bildene gjennom de siste tre hundre år; rene fakta har avløst forestillinger. Vi ønsket det. I løpet av forrige århundre lot også kunsten seg utsette for vitenskapen ved å la fremtredeleseform, innhold og kontekst dissekeres ned til siste nakne bestanddel. Men vel så avgjørende for skjebnen til vårt bilde av oss selv – billedtapet – var kanskje forrige århundrets to kriger, folkemord og terror. Sterke nok til å overleve trettiårskrigen, kolonialisering og slavehandel, viste det seg at bildet av oss selv ikke bar over forrige århundres barbari, rammet som det ble i sin egen kjerne. I siste halvdel av det forrige århundret snakket man om den siste, lille resten, det udefinerbare, som var igjen i kunstverket etter at alt var analysert sønder og sammen og tilintetgjørelsen inntruffet, en siste udefinerbar
Både politikere og intellektuelle drømmer mye for tiden.
Det har lenge vært passende blant europeere å gjøre narr av det digre, skamløst rike og mektige landet der flere millioner mennesker tror de har blitt bortført av romvesener, der halve befolkningen ikke engang har pass, og enda flere er ute av stand til å plassere Irak og Afghanistan på verdenskartet.
