Bildet av oss selv

Det slår meg stadig oftere: Jeg leser en bokkritikk eller kunstanmeldelse, og sitter igjen etter endt lesning usikker på om boken eller kunstverket jeg har lest om angår meg, usikker på om det er godt eller dårlig, om jeg faktisk bør lese boken, gå og se utstillingen eller la være. Anmelderen kan ytre seg både positivt og negativt om verket, også vise frem kunnskaper om den tekniske utførelsen, men under anmeldelsen ligger det et slags forbehold, eller en slags fravær av investering i skriften, en slags tilbaketrekning fra ordenes utsagn som får meg til å tvile på hva anmelderen vil meg, ja, om hun i det hele tatt vil meg noe. Av nysgjerrighet leser jeg boken eller går og ser utstillingen, og forholdet gjentar seg forstørret; boken kan i og for seg være godt skrevet, bildet, installasjonen eller videoen teknisk godt utført, men samtidig er det som om den skjønnlitterære forfatteren trekker seg tilbake fra utsagnene som formuleres i boken, estetiske eller faktiske, maleren sår tvil om eller underminerer sitt eget bilde, om ikke også rett frem ugyldiggjør dets eksistens.

Undring, tvil og usikkerhet er fruktbare og legitime forholdningssett i møtet med kunstverket, og utgjør helt nødvendige strategier i den skapende prosessen. Men det er noe annet enn fruktbar undring, tvil eller usikkerhet jeg erfarer i møtet med samtidens seriøse kunst og i omtalen av den. Jeg erfarer noe dypere: jeg erfarer et fravær av begrunnelse for selve verket, hvorfor det er skapt. Som om verken kunstner eller anmelder tror på det de selv gjør.

En forfatterkollega jeg møtte for ett år siden sa: Jeg har lagt ned pennen for godt; det har vært helt tørt i over fire år nå, jeg har prøvd alle tenkelige utveier, jeg får det ikke til, men nå tror jeg at jeg forstår årsaken; jeg vet ikke lenger hvem som er der ute, hvem jeg skriver til.

Flytende samfunn skaper flytende identiteter. Registrert er også at kunstens bilder etter følsomhetens lange reise gradvis er blitt mer diffuse, abstraksjon på abstraksjon, brudd på brudd, at kunstluften er blitt tynnere og tynnere.



Våre bilder av oss selv har en lang historie. Med sine røtter i den greske og jødisk-kristne tanke- og forestillingsverden er de omdannet og overlevert oss i generasjoner, i uavbrutt form fra åttehundretallet, i identifiserbar form med Dante og Giotto, fra tidlig renessanse. Med disse bilende har vi forstått og tolket oss selv. Vi har ikke andre.

Den naturvitenskapelige metode, som vokste frem i den sene renessansen, har med sitt røntgenblikk ubønnhørlig svekket disse bildene gjennom de siste tre hundre år; rene fakta har avløst forestillinger. Vi ønsket det. I løpet av forrige århundre lot også kunsten seg utsette for vitenskapen ved å la fremtredeleseform, innhold og kontekst dissekeres ned til siste nakne bestanddel. Men vel så avgjørende for skjebnen til vårt bilde av oss selv – billedtapet – var kanskje forrige århundrets to kriger, folkemord og terror. Sterke nok til å overleve trettiårskrigen, kolonialisering og slavehandel, viste det seg at bildet av oss selv ikke bar over forrige århundres barbari, rammet som det ble i sin egen kjerne. I siste halvdel av det forrige århundret snakket man om den siste, lille resten, det udefinerbare, som var igjen i kunstverket etter at alt var analysert sønder og sammen og tilintetgjørelsen inntruffet, en siste udefinerbar rest, som et halmstrå inn til metafysikken, om den så var i form transcendens eller immanens. Denne resten er i dag borte.



En ny, rå naturalisme i ferd med å bryte frem. Det er som vi igjen står på bar bakke, som åpne rå rom, uten redskaper til å håndtere vår egen råhet, brutalitet, begjær, materialitet – uten bærende bilder til å forstå oss selv igjennom og samhandle innenfor. Etterlysningen av virkelighet i kunsten er et tegn på det, selv om etterlyserne ikke vet hva de kaller på.

Det var de harske, vonde møtene, de bitre konfrontasjonene, krefter i uforsonlig motsigelse og strid som skapte verkene som vi i senere tider har samlet oss om, fordi mennesket der, i sin nakne, instinktsmessige, rasjonelle og emosjonelle skikkelse viste seg, trådde frem, om det var Homer, Dante, Shakespeare, Bruegel eller Rembrandt som tok erfaringen innover seg og omdannet den til kunst, til bilder. Den siste var kanskje poeten Paul Celan, da han fremstilte billedtapet, av-bildet oss.

Slike møter er ingen ting å lengte etter. Samtidig er det ikke til å komme forbi at det var i menneskets brutale møte med virkeligheten vi som åndelig art ble til, da mennesket – av pur nødvendighet – skapte seg bilder av seg selv som noe mer enn rå natur.



Om dette vårt gamle korthus er i ferd med å falle sammen, står kunstneren i dag overfor en utfordring, som hun bare kan drømme om – og frykte.