Kommentar – Side 3

Luftens bakgrunn var rød. I to tiår virket det som stormen, som sveipet over de latinamerikanske sierras, de nordafrikanske djebels (fjell) og fortsatte til de asiatiske rismarkene, skulle ta med seg den tidligere koloniordenen og det økonomiske herredømmet til statene i Nord. I 1956 annonserte Egypts president Gamal Abdel Nasser i et homerisk latterutbrudd at Suez-kanalen skulle nasjonaliseres. I Tebessa-fjellene reiste de tunisiske «fellaghas» seg for å gjøre slutt på det «franske departementet» som var påtvunget Algerie. Etter triumfen i Havanna, dro «geriljahelten» Ernsto Che Guevara ut i nye anti-imperialistiske kamper, i Kongo og Bolivia. I Sørøst-Asia gjorde det vietnamesiske folket motstand mot det massive bombardementet fra «den frie verdens festning». I de fjerne Dhofar-fjellene på den arabiske halvøya frigjorde geriljasoldater, under banneret «vitenskapelig sosialisme», stammer og kvinner fra en tusenårig undertrykkelse. Selv i hjertet av Europa og USA gjorde studenter og arbeidere opprør mot den gamle verden i navn av en fornyet sosialisme. I Alger i 1973 uttrykte lederne for de alliansefrie nasjonene sin vilje til å innføre en «ny internasjonal økonomisk orden», grunnet på gjenerobring av deres naturressurser. Og oljelandene viste vei med å nasjonalisere sin strategiske ressurs. The times they are a-changing, sang Dylan. Selv om disse bevegelsene mottok støtte fra Sovjetunionen, tok de sterk avstand fra unionen og kritiserte byråkratiseringen av makten i Moskva, den manglende aktivismen, valget om «fredelig sameksistens» med USA, som de sidestilte med et forsvar for status quo. Og selv om bevegelsene var svært forskjellige, holdt de alle fast på revolusjonen. De ville velte den gamle samfunnsorden både på hjemmebane og internasjonalt, med alle midler, deriblant væpnet kamp eller statskupp. De rakket ned på «de borgerlige demokratiene» og valgene som de oppfattet som redskap for undertrykkernes herredømme. Essensen i denne epoken har ingen klart å uttrykke bedre enn Jean-Paul Sartre. I sitt berømte forord til Frantz Fanons Jordens fordømte fra 1961, skrev han at volden til den kolonialiserte «er verken en absurd storm eller tilbakevendingen til dyriske instinkter, ei heller utløp for et ressentiment: Det er mennesket selv som setter seg sammen på ny. […] Den kolonialiserte kureres for den koloniale nevrosen ved å jage kolonisatoren med våpen». Og filosofen legger til at denne «voldens sønn» i dette henter fram «i hvert øyeblikk sin menneskelighet: Vi er mennesker på hans bekostning, han gjør seg til menneske på vår. Til et annet menneske, av bedre kvalitet». TJUE, TRETTI ÅR senere er slike ord blitt uhørlige, selv det minste håp om en samfunnsendring er blitt redusert til en totalitær vilje og likhetsidealet identisk med GULag. Overalt ser man hvordan pengene og individualismen har vunnet fram. «Vi er dømt til å leve,» slik historikeren François Furet formulerer det, «i den verden vi lever», å ikke lenger drømme om «en vakker dag». Og hvis vi likevel får dårlig samvittighet av den vedvarende nøden, kan vi slutt oss til rekkene av forkjemperne for humanitære intervensjoner som er klare til å lindre plagene til ofre for katastrofer, kriger og diktaturer, på samme måte som gårsdagens veldedige overklassefruer lindret de fattiges lidelser samtidig som de holdt dem unna propagandaen til de «røde». «Les French Doctors» har erstattet de internasjonale brigadene, veldedighet har erstattet solidaritet. Voldsbruk er fullstendig diskreditert, gjort til terrorisme – kun de vestlige statenes vold er fortsatt legitim. Hvordan har en slik revolusjon – eller kontrarevolusjon? –

Svar til Ottar Grepstad.

Det sies ofte at Obamas seier betyr at Martin Luther Kings drøm om full frigjøring for de svarte har gått i oppfyllelse: Det King drømte om er nå en realitet. Stemmer det?

Det finnes en gammel anekdote om en gruppe antropologer som bega seg inn i mørkets hjerte på New Zealand for å lete etter en mystisk stamme som ifølge ryktet danset en skremmende dødsdans med masker av leire og tre. Sent på kvelden en dag nådde de endelig stammen og klarte på et vis å forklare hva de var kommet for, før de sovnet. Neste morgen framførte stammemedlemmene en dans som på alle måter levde opp til antropologenes forventninger, og antropologene vendte tilfreds tilbake til sivilisasjonen og skrev en rapport om deres oppdagelse. Uheldigvis for dem gjorde en annen ekspedisjon som oppsøkte stammen noen år senere, et mer seriøst forsøk på å kommunisere med dem og fikk vite sannheten om den første ekspedisjonen: Stammemedlemmene hadde på et eller annet vis forstått at gjestene deres ønsket å se en fryktinngytende dødsdans, så for ikke å skuffe dem arbeidet de hele natten med å lage masker og øve inn dansen de oppfant for å vise sine store gjestfrihet overfor gjestene. Antropologene som tenkte de fikk se et underlig eksotisk ritual, så i virkeligheten på en hastig sammensatt iscenesettelse av deres egne ønsker … Er det ikke noe lignende som skjer i dagens Kongo som på ny framstår som det afrikanske mørkets hjerte? Forsidesaken til Time 5. juni 2006 var «Den dødeligste krigen i verden» – en detaljert dokumentasjon av hvordan fire millioner mennesker var blitt drept i Kongo i løpet av de siste ti årene som følge av politisk vold. Saken førte ikke til den vanlige humanitære oppstandelsen, bare et par leserbrev – det virket som om et slags filter blokkerte denne saken fra å få sin fulle virkning. For å si det på en kynisk måte: Time hadde valgt ut feil offer i kampen om hegemoni over lidelsen – magasinet burde holdt seg til de gamle kjenningene: muslimske kvinner og deres byrde, undertrykkelsen i Tibet … Dagens Kongo framstår på ny som et conradsk «Mørkets hjerte»: Ingen våger å konfronterer problemet direkte. Et drept palestinsk barn på Vestbredden – for ikke å nevne en israeler eller en amerikaner – er mediemessig verdt tusen ganger mer enn drapet på en navnløs kongoleser. Hvorfor ignoreres Kongo på denne måten? 30. OKTOBER 2008 kunne AP melde at Laurent Nkunda, opprørsgeneralen som beleirer Goma, hovedstaden for den østlige provinsen i Kongo, sa han vil ha direkte samtaler med regjeringen om hans motstand mot en avtale på to milliarder som gir Kina adgang til landets store mineralrikdommer i bytte mot en jernbane og en motorvei. Denne problematiske (nykolonialistiske) avtalen er en trussel mot interessene til de lokale krigsherrene, for hvis den lykkes vil den skape en infrastruktur som kan gjøre Den demokratiske republikken Kongo til en enhetlig og fungerende stat. I 2001 konkluderte en FN-undersøkelse av ulovlig utvinning av naturressurser i Kongo ut at konflikten i landet hovedsakelig dreide seg om adgang, kontroll og handel med fem mineralressurser: Niob, diamanter, kobber, kobolt og gull. Ifølge denne undersøkelsen var de lokale krigsherrenes og fremmede hærenes utbytting av Kongos naturressurser «systematisk og systemisk». Det gjaldt særlig de ugandiske og rwandiske lederne (tett fulgt av Zimbabwe og Angola) som har gjort de væpnede styrkene sine til regelrette handelskompanier: Rwandas hær tjente minst 250 millioner dollar i løpet av 18 måneder på å selge niob, som brukes i mobiltelefoner og bærbare

Kynikerne sier med rette at Obama sannsynligvis ikke vil bli noen annet enn en «Bush med et menneskelig ansikt». Og de har rett, men samtidig ser de ikke hvor naiv deres kyniske visdom er som overser illusjonenes makt.

Ett år etter at den ble utløst, har den amerikanske boliglånskrisen ført til verdensomspennende rystelser som er blitt ytterligere forsterket av økte energi- og råvarepriser. Vanlige folk rammes først, og begynner nå å protestere. Troen på den globale kapitalismens suverenitet er i ferd med å fordunste. Men det nye nå er at også av arbeidsgivere, bankfolk og politiske ledere sår tvil om den «liberale fundamentalismen». Alle gripes av panikk og krever ordninger som gjenoppretter tingenes tilstand.

Hvilke ytringer skal ytringsfriheten forsvare? Årets kortfilmfestival i Grimstad inneholdt noen vesentlige ytringer i kampen for ytringsfrihet og rettferdighet. Le Monde diplomatique så nærmere på noen av årets dokumentarfilmer. To filmer om Putins Russland utmerket seg spesielt.

Hvorfor får ikke Obama lov til å snakke om økende sosiale forskjeller? Legitimerer kampene mot kjønnsdiskriminering og rasisme et urettferdig samfunn?

Filosofen Alain Badious ble i fjor offer for et velkoordinert angrep i franske medier. Badious filosofi anklages for å være antisemittisk og totalitær. Men under overflaten skjuler det seg en kamp om den filosofiske arven. Ironisk nok foregår maktkampen mellom tidligere maoister. Striden består i hvorvidt man skal forstå betegnelsen «jøder» som trofasthet til identitet eller som en betegnelse på noe som motsetter seg statsmaktens identitetskrav. Badious kritikere fungerer i praksis som «filosofisk politi» med oppgave å finne bevis på at en politisk forbrytelse vil bli begått.

I tradisjonell billedkunst, film og bøker fungerer ofte speil, vindu eller dører som passasjer til andre dimensjoner. I dag har dataskjermen overtatt denne funksjonen. Gjennom dataskjermen kommuniserer vi med det «oversanselige» virtuelle universet. Men i det øyeblikket vi går over terskelen og ser hva som «virkelig» er bak skjermen, møter vi ikke annet enn meningsløst digitalt maskineri. Det som står på spill i den virtuelle virkeligheten er en meningsfull simulering av noen ikke-eksisterende. Universet av mening, av fortellinger, er ikke denne virkelighetens endelige referansepunkt. Den Virtuelle Virkeligheten avhenger kun av én ting – av 0 og 1. I J. G. Ballards novelle «The Gioconda of the Twilight Noon» sitter hovedpersonen i en campingstol nær havet, mens han restituerer seg etter en øyesykdom. Han sitter her og lytter til måkene, ettersom han ikke kan bevege seg på grunn av bandasjen som dekker øynene. Lyden fra måkene frambringer i ham gjentatte ganger en underlig magisk scene der han er i ferd med å gå opp noen trapper i en mystisk sjøhule. På toppen av trappene venter en halvt tilslørt kvinne (det mest grunnleggende incestuøse begjærsobjektet) på ham (den siste setningen i fortellingen karakteriserer hovedpersonen som en «ivrig, ikke-angrende Ødipus»). Men han våkner alltid like før kvinnens identitet blir avslørt. Etter at legen endelig har erklært ham frisk og bandasjen er blir tatt av, slutter scenen å komme til ham. I desperasjon tar han et ekstremt valg. Midt på dagen går han utenfor og stirrer rett på solen til han blir blind i håp om at han på denne måten vil få se scenen i sin helhet. Denne novellen iscenesetter valget mellom virkeligheten og den fantasmatiske virkeligheten som kun er tilgjengelig for den blinde. Gapet mellom de to er forvrengt: Fra virkelighetens synspunkt er det virkelige ikke annet enn en formløs flekk, mens det fantasmatisk virkelige visker ut «virkelighetens» konturer. Sakis berømte novelle «Window» gir den minste mekanismen i forholdet mellom signifikanten, virkeligheten og det fantasmatisk Virkelige. En gjest ankommer et sommerhus på landet og ser utover engen bak huset gjennom det romslige franske vinduet. Datteren i familien er hjemme alene og er dermed den eneste som kan ta imot ham. Hun forteller ham at hun nå bor alene i huset, og de andre familiemedlemmene nylig har dødd i en ulykke. Like etter, når gjesten igjen ser ut gjennom vinduet, ser han familiemedlemmene som sakte nærmer seg gjennom engen, på vei hjem fra jakt. Overbevist om at han ser gjenferdene til de avdøde, springer han av gårde i redsel. (Datteren er selvfølgelig en utspekulert lystløgner, som finner på nok en historie for å forklare hvorfor gjesten forlot huset i panikk). Et par ord er altså nok til å forandre vinduet til en fantasiskjerm og forvandle på mirakuløst vis de sølete beboerne til skremmende gjenferd. I Roland Emmerichs Stargate, en av de bedre kjente science-fictionfilmene, finner man den samme mekanismen på et mer raffinert nivå. Stargate forteller historien om en ung vitenskapsmann som løser gåten rundt en gigantisk ring, laget av ukjent metall som ble funnet i Egypt på 1920-tallet. Dersom man slår inn de syv riktige symbolene begynner ringen å fungere som en «stjernepassasje» – hvis man går gjennom hullet i midten kommer man til et annet alternativt univers, dvs. en annen tid/rom-dimensjon. Det som får ringen til å fungere er identifiseringen av

Artikkelen «Prøvekaninene i Sør» i Le Monde diplomatique juni 2007 krever noen kommentarer. Det er riktig at den farmasøytiske industri prøver ut nye legemidler også på befolkningen i de fattige land. I alle år har denne industrien blitt anklaget for ikke å ha tilgodesett de fattige lands behov for nye, effektive legemidler. Man har utelukkende vært opptatt av de store sykdommene i den rike verden, og gjort sitt utviklingsarbeid der. Dette er heldigvis i ferd med å endres. Det er ikke riktig at man utfører «høyrisikoforskning» på en intetanende fattig befolkning. Legemiddelforskning i dag er global og gjennomsyret av retningslinjer, krav og etiske normer, i tillegg til de vitenskaplige kravene. Forskningen den globale, forskningsbaserte industrien utfører i fattige land skiller seg verken metodologisk eller etisk fra forskningen i Vesten. GlaxoSmithKline (GSK), et av verdens ledende farmasiselskap, utfører kliniske legemiddelstudier etter de samme grunnleggende etiske prinsippene overalt i verden.1 De fattige land har et skrikende behov for legemidler, både gamle og nye, enten det er mot infeksjonssykdommer som HIV/AIDS, tuberkulose, eller mot tropesykdommer og andre sykdommer. Det er tre viktige årsaker til at industrien gjør utprøvning også i de fattige land: 1) For det første må legemidler utprøves i den befolkningen der sykdommen finnes. Når industrien nå prøver ut nye legemidler, eller anvendelse av etablerte legemidler, må det gjøres også i de fattige land. En medisin mot tropesykdommen elveblindhet kan ikke gjøres i Gudbrandsdalen, der den ikke er endemisk. Leger uten grenser har eksempelvis etterlyst HIV/AIDS-medisiner i en form som egner seg for barn i det sørlige Afrika. GlaxoSmithKline utfører derfor flere studier med tablettformuleringer for barn i regionen. 2) En annen årsak er at legemidler ikke lenger bare skal brukes av den hvite («rike») befolkningen. Det er et allment vitenskaplig krav at legemidlers virkninger skal kunne dokumenteres på andre befolkningsgrupper enn den hvite. Derfor har Japan i alle år krevd at legemidler også skal være testet på den japanske befolkningen. Også Kina, India og Nigeria krever betydelige studier utført lokalt før et nytt legemiddel godkjennes. Industriens utprøvning i Afrika og Asia har i tankene at også disse landene skal ta del i velferdsutviklingen innenfor helse, og kunne ta i bruk moderne medisin. 3) Strukturelle endringer i verdensøkonomien er en tredje årsak. I det neste tiåret vil «BRIC-økonomien» (Brasil, Russland, India, Kina) vokse betydelig. Da vil det være unaturlig å bruke alle forskningsressursene på en begrenset del av verdens befolkning. Man ser det samme i andre sektorer. Den globale industrien investerer i denne delen av verden ikke bare på grunn av lave kostnader, men som en investering for framtiden. DET ER EN OVERDRIVELSE å hevde at industriens F&U-aktivitet i fattige land utelukkende er utnytting og jakt på lave kostnader. Når artikkelen i Le Monde diplomatique hevder at GlaxoSmithKline testet over halvparten av sine nye medisiner hovedsakelig i «lavkostland», er det viktig å merke seg at disse lavkostlandene like gjerne er landene i det tidligere Sovjet. Det er bare rimelig at den globale industri også har et perspektiv på det nye Europa. Befolkningen i de fattige land er med andre ord ikke prøvekaniner for en uetisk og pengegrisk industri. Tvert imot har de heldigvis fått oppmerksomhet fra en forskningsbasert industri som ønsker å utvikle legemidler med en dokumentert effekt også mot de sykdommene som har ligget som en svøpe over disse landene.

Hva er det som gjør Hitchcocks filmer unike? Hvordan skaper han den underlige og uhyggelige stemningen som gjennomsyrer dem? I andre regissørers nyinnspillinger av hans filmer forsvinner ofte mye av denne særegne stemningen, selv om plottet er det samme. I motsetning til det som vanligvis hevdes var ikke selve plottet det essensielle for Hitchcock. Hans utgangspunkt var heller et sett av visuelle motiver som hjemsøkte fantasien hans. Plottet var kun et påskudd for å formidle disse filmiske motivene. Det er dette som gir Hitchcocks filmer evig liv.

I vår vestlige verden er franskmenn opptatt av hvordan de skal redde sin kulturarv fra vulgær global amerikanisering, engelskmennene fokusert på om de skal delta i et politisk forent Europa, og tyskerne bekymret for den triste stillstanden i sin økonomi. Men veksten av slumbyer de siste tiårene er kanskje den mest avgjørende geopolitiske hendelsen i vår tid. Vi er vitne til rask vekst i en befolkning som står utenfor statlig kontroll. Ligger vårt fremste håp for en virkelig «fri verden» i slumbyenes univers? Filosofen Alain Badiou mener man kan betrakte slummen som en av de få autentiske «begivenhetssteder» i dag. Slumbeboerne er bokstavelig talt en samling av de som er «del av ingen deler», samfunnets «overflødige» element, de som er fratatt statsborgerskapets fordeler, de rotløse og eiendomsløse–de som faktisk ikke har «annet å miste enn sine lenker». Slavoj Zizek påpeker her via sin lesning av Timothy Garton Ashs bok Free World det forbløffende ved hvor mange trekk ved slumbeboerne som passer til den gode gamle marxistiske definisjonen av det proletariske revolusjonære subjekt.

Angående Khalid Sheik Mohammeds tilståelse: Vi må helt tilbake til middelalderen for å finne en tid da tortur var en offentlig forestilling, en ærefull måte å teste en verdig fiende på.

I dagens marked finner vi en lang rekke produkter som er blottet for sitt ondartede element: kaffe uten koffein, krem uten fett, øl uten alkohol? Hva med virtuell sex som sex uten sex, Colin Powell-doktrinen om krig uten ofre (på vår side, naturligvis) som krig uten krig. Eller vår tids nye forståelse av politikk som kunsten å utøve ekspertforvaltning som politikk uten politikk. Friedrich Nietzsche fornemmet at den vestlige sivilisasjonen var i ferd med å bevege seg i retning av «Det siste menneske»–et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Vi i Vesten er omsluttet av våre små daglige gleder, mens radikale muslimer er villige til å sette alt på spill i sin nihilistiske kamp, inntil det selvutslettende. Motsatt er Vestens liberale krigere så oppsatt på å bekjempe anti-demokratisk fundamentalisme, at de ender med å avvise friheten og demokratiet selv. Filmen Menneskenes barn går direkte inn i dette temaet.

Brenner Paris?

Fra New Orleans viste de mest sjokkerende påstandene i media seg å være usanne. Men rapportene hadde materiell effekt.

New Orleans ble dødens og de døendes by, en postapokalyptisk sone, hvor de som filosofen Giorgio Agamben kaller «homini sacer» vandrer rundt. Men fremfor forventet solidaritet, brøt det frem en hensynsløs egoisme. Et New Orleans i kaos synliggjør rase- og klasseskillet som fortsatt finnes i USA.

De nykonservative liker å snakke om den dype «moralkrisen» våre ettergivende, narsissistiske samfunn er rammet av. Forslag om å forby kommunistiske symboler tyder på at vi faktisk befinner oss midt i en dyp etisk-politisk krise, skriver Slavoj Zizek.

Vår verden er syk. Den lider av ustadighet og hjelpeløshet. For ikke å snakke om følgende grusomme sykdom: mangel på rom for dialog og samarbeid. Hvor kan vi finne en møteplass der utveksling av ideer ennå er mulig? Kanskje kan vi begynne vårt søk i den sunne fornuft – denne dyrebare forståelse vi i våre dager så sjelden støter på. La oss ta et eksempel: utgifter til militær virksomhet. Hver dag går det på verdensbasis med 2,2 milliarder dollar til å produsere død. Mer presist kan vi si at verden benytter denne astronomiske summen til å fremme en jakt av gigantisk omfang, der jeger og bytte tilhører samme art, og vinneren er den som har tatt flest artsfrender av dage. Et beløp tilsvarende militærutgifter for ni dager ville vært tilstrekkelig til å gi mat, utdanning og legehjelp til alle jordens barn som er dette foruten. Ved første øyekast vil disse økonomiske utskeielsene synes fullstendig fornuftsstridige. Er det virkelig slik? Den offisielle versjonen rettferdiggjør denne sløsingen som et ledd i krigen mot terrorisme. All sunn fornuft sier oss imidlertid at terroristene bare er ytterst takknemlige for en slik utvikling. Man trenger ikke være noe geni for å slå fast at krigene i Afghanistan og Irak har gitt en ny betydelig giv til terrorismen. Disse krigene er regelrette uttrykk for statsterrorisme, og statsterrorismen bruker terrorisme fra ikke-statlige aktører som unnskyldning, og vice versa. Det er nylig blitt klart at USAs økonomi tar seg opp igjen, og veksten er på ny tilfredsstillende. Ifølge ekspertene ville denne veksten vært betydelig svakere uten utgiftene i Midtøsten. Krigen mot Irak var på et vis en strålende nyhet for økonomien. Men hva med ofrene, hva med de døde? Er den sunne fornuft å finne i de økonomiske statistikkene eller i en sønderknust fars fortvilte utsagn: «Forbannet være denne krigen! Forbannet være alle kriger!»? Verdens fem største våpenprodusenter og -selgere (USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike) er de fem statene som har vetorett i FNs sikkerhetsråd. Er det ikke en fornærmelse mot den sunne fornuft at de som skal være en garanti for verdensfreden samtidig er klodens største våpenleverandører? Når sannhetens time ringes inn, er det disse fem landene som står ved roret. De styrer også Det internasjonale pengefondet (IMF), og flesteparten figurerer i tillegg blant de åtte statene som tar de avgjørende beslutningene i Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Her er vetoretten fastsatt, men aldri benyttet. Burde ikke kampen for demokrati i verden begynne med en demokratisering av disse organisasjonene som hevder å være internasjonale? Hva kan den sunne fornuft fortelle oss? Det er ikke lagt til rette for at den skal kunne gi sin mening. Den sunne fornuft har ikke stemmerett, og heller ingen særlig talerett. En stor del av verdens grusomste forbrytelser og verste urett begås med disse såkalt internasjonale organisasjonenes (IMF, Verdensbanken, WTO) medvirkning. Deres ofre er de «frafalne»: Ikke de som er gått tapt i grusomme militærdiktaturers endeløse natt, men «demokratiets frafalne». De siste årene har man i mitt hjemland Uruguay, som overalt ellers i Sør-Amerika og resten av verden, sett arbeidsplasser, lønninger, pensjoner, fabrikker, jord og elver forsvinne. Selv våre egne barn er forsvunnet. De har måttet emigrere for å finne det de har mistet, og reiser nå langs den veien deres forfedre engang tok, men i motsatt retning. Er vi, i den sunne