Moralkrise? Absolutt!

De nykonservative liker å snakke om den dype «moralkrisen» våre ettergivende, narsissistiske samfunn er rammet av. Forslag om å forby kommunistiske symboler tyder på at vi faktisk befinner oss midt i en dyp etisk-politisk krise, skriver Slavoj Zizek.

Den 7. februar dukket følgende lille notis opp i de fleste europeiske aviser – saken var åpenbart ikke materiale for de store overskrifter: I forbindelse med et forslag om å forby offentlig fremvisning av hakekors og andre nazistiske symboler i Europa, krevde en gruppe konservative medlemmer av Europaparlamentet, de fleste av dem fra tidligere kommunistiske land, at forbudet også måtte gjelde kommunistiske symboler – ikke bare hammer og sigd-symbolet, men til og med den røde stjernen. Dette forslaget bør ikke tas lett på, fordi det gir en indikasjon om grunnleggende forandringer i den europeiske ideologiske identiteten.

For å si det enkelt, har stalinismen hittil ikke vært forbudt på samme måte som nazismen. Selv om vi er fullstendig klar over stalinismens uhyrlige sider, er øst-nostalig (Ostalgie) akseptert: Goodbye Lenin er greit, men ikke Goodbye Hitler. Hvorfor det? Eller for å ta et annet eksempel: I dagens Tyskland kan man få kjøpt utallige CD-er med gamle revolusjonære sanger og partisanger fra DDR – fra «Stalin, Freund, Genosse» til «Die Partei hat immer Recht» – men man skal lete lenge etter en CD med nazistpartiets gamle slagere. Igjen, hvorfor det?
Allerede på anekdotenivå er forskjellen mellom det stalinistiske og det nazistiske universet åpenbar: Under stalinismens retterganger, eller show trials, måtte den tiltalte offentlig tilstå sine forbrytelser og forklare hva som førte til at han begikk dem. Dette står i kontrast til nazismen, fordi det ville vært fullstendig meningsløst å kreve at jøder skulle tilstå at de var innblandet i en jødisk sammensvergelse mot den tyske nasjon.
Denne forskjellen vitner om ulik holdning til opplysningstanken: Stalinismen betraktet seg fortsatt som en del av opplysningstradisjonen, der sannheten er tilgjengelig for ethvert rasjonelt menneske, uansett hvor fordervet det er. Derfor er også mennesket subjektivt ansvarlig for sine forbrytelser. Nazismen anså derimot jødenes skyld som en direkte konsekvens av deres biologiske konstitusjon. Noe slikt trenger man ikke beviser for – jødene er skyldige ene og alene fordi de er jøder.

I stalinismens ideologiske forestillingsverden er den universelle fornuft objektivert i form av det historiske fremskrittets ubønnhørlige lover. Alle, lederen inkludert, er underlagt disse lovene. Når en nazileder hadde holdt en tale og publikum applauderte, ble han stående og ta imot applausen uten et ord – han posisjonerte seg som den applausen var rettet mot. Under stalinismen var det derimot slik at når den obligatoriske applausen brøt ut etter lederens tale, ville han reise seg og applaudere sammen med publikum.
Tenk bare på den nydelige detaljen fra begynnelsen av Ernst Lubitschs film To Be or Not to Be: Når Hitler kommer inn i et rom, gjør alle nazioffiserene i rommet nazihilsen og roper «Heil Hitler», mens Hitler selv løfter armen og sier «Heil meg selv!» I Hitlers tilfelle er dette ren humor, det kunne aldri ha skjedd i virkeligheten, mens Stalin godt kunne «heile seg selv» (og gjorde også det) når han deltok i applausen etter egne taler.
Av samme grunn sendte fanger fødselsdagstelegrammer til Stalin, der de ønsket ham alt godt og suksess for sosialismen – selv fra de mørkeste gulag-leirer som Norilsk og Vorkuta. Det er imidlertid helt umulig å forestille seg jøder i Auschwitz sende bursdagshilsen til Hitler. Hvor vanvittig og smakløs denne sammenligningen enn kan virke, vitner den om at motsetningen mellom stalinisme og nazisme var en motsetning mellom sivilisasjon og barbari. Stalinismen kuttet ikke av det siste båndet som knyttet den til sivilisasjonen, og det er grunnen til at 1900-tallets største krig, andre verdenskrig, var en krig der stalinistiske, kommunistiske og kapitalistiske land kjempet sammen mot fascismen.

John Berger kom nylig med en treffende betraktning angående en fransk reklameplakat fra nettmeglerfirmaet Selftrade. Plakaten viste en hammer og sigd i gull, omgitt av diamanter, og med følgende tekst: «Tenk om aksjemarkedet kunne tjene alle?» Strategien bak reklamekampanjen er åpenbar: I dag oppfyller aksjemarkedet den kommunistiske likhetstanken – alle kan delta.
John Berger hengir seg til følgende lille tankeeksperiment: «Forestill deg en reklamekampanje som bruker et hakekorssymbol i gull, omgitt av diamanter! Det ville selvfølgelig ikke fungert. Hvorfor? Fordi hakekorset henvendte seg til potensielle vinnere, ikke til de beseirede. Det signaliserte dominans, ikke rettferdighet.» Hammer og sigd-symbolet signaliserte derimot håpet om at «historien en dag ville stå på rettferdighetsforkjempernes side».
Ironien er dermed den at samtidig som dette håpet offisielt erklæres dødt av den hegemoniske ideologien om «ideologienes slutt», må et typisk «postindustrielt» foretak (finnes det noe mer «postindustrielt» enn å handle med aksjer på internett?) gjenopplive dette slumrende håpet for å få frem sitt budskap.
Selv om de kommunistiske regimene, når det gjelder hva de sto for i praksis, var en katastrofal fiasko som førte til terror og nød, åpnet de samtidig opp et rom for utopiske forventninger. Disse gjorde oss i stand til å måle nederlaget til nettopp «den virkelig eksisterende sosialismen». Antikommunistiske dissidenter har ofte en tendens til å overse at det «rommet» de selv kritiserte og fordømte den daglige terroren og nøden fra, ble åpnet opp og opprettholdt av det kommunistiske gjennombruddet selv, i forsøket på å unnslippe kapitalens logikk.
Kort sagt, når dissidenter som Vaclav Havel fordømte det eksisterende kommunistiske regimet i navn av en genuin menneskelig solidaritet, snakket de (de fleste uten å være klar over det) fra det rommet som var åpnet opp av kommunismen selv. Derfor blir de så ofte skuffet når de oppdager at «den virkelig eksisterende kapitalismen» ikke innfrir de høye forventningene deres antikommunistiske kamp la opp til. Kanskje Vaclav Klaus, Havels pragmatiske etterfølger, hadde rett da han avskrev Havel som «sosialist»…

Jeg er villig til å ta skrittet fullt ut her, og påstå at den stalinistiske ideologien i seg selv, også på sitt mest «totalitære», fortsatt utsondret et frigjøringspotensial. Fra min ungdom husker jeg den minneverdige scenen fra en sovjetisk film om borgerkrigen i 1919, der bolsjevikene organiserer en offentlig rettssak mot en mor med en ung, syk sønn. Hun er avslørt som spion for de kontrarevolusjonære hvite styrkene. Helt i begynnelsen av rettssaken stryker en gammel bolsjevik fingrene gjennom sine lange hvite mustasjer og sier: «Dommen må være streng, men rettferdig!»
Den revolusjonære retten (bolsjevikkjempernes kollektiv) legger til grunn for sin dom at årsaken til kvinnens fiendtlige aktiviteter var hennes vanskelige livssituasjon. Dommen blir derfor at hun fullt ut skal integreres i det sosialistiske kollektivet, lære å lese og skrive og få en skikkelig utdannelse, mens sønnen skal få legebehandling. Den overraskede moren bryter ut i gråt, og kan ikke forstå rettens velvilje mot henne, mens den gamle bolsjeviken igjen stryker fingrene gjennom mustasjene sine og nikker samtykkende: «Ja, dette er en streng, men rettferdig dom!»
Det forbløffende utfallet av denne revolusjonære rettssaken, den uventede omdefineringen av «strenghet» til strenghet overfor sosiale omstendigheter og sjenerøsitet overfor folk, kan ikke annet enn å skape en sublim effekt. Denne omdefineringen endrer koordinatene i selve meningsfeltet: I stedet for å be om sjenerøs overbærenhet i motsetning til streng justis, omdefinerer den gamle bolsjeviken betydningen av selve begrepet «streng justis», slik at det innebærer tilgivelse og sjenerøsitet. Og selv om dette bildet ikke stemmer med virkeligheten, er det på en måte mer sannhet i dette bildet enn i den harde sosiale virkeligheten som skapte det.

Det er også derfor vi ikke kan finne noe i nazismens historie som kan sammenlignes med de «humanistiske» kommunist-dissidentene – de som var villige til å sette livet på spill i kampen mot det de oppfattet som Sovjetunionens «byråkratiske deformering» av sosialismen. Det fantes ingen forkjempere for «nazisme med et menneskelig ansikt» i Nazi-Tyskland.
Her ligger svakheten (og også den underliggende skjevheten) ved alle forsøk à la Ernst Nolte1 på å innta en nøytral holdning der man «objektivt sammenligner fascismen og stalinismen» ut fra følgende argumentasjon: «Hvis vi fordømmer nazistene for å ha drept millioner ulovlig, hvorfor bruker vi ikke de samme standardene når det gjelder kommunismen? Hvis Heidegger ikke kan tilgis sitt kortvarige engasjement for nazismen, hvordan kan Lukacs, Brecht og andre tilgis sitt mye lengre stalinistiske engasjement?»
I dag betyr en slik posisjon automatisk at man privilegerer fascismen fremfor stalinismen. Konkret vil det si å redusere nazismen til en reaksjon på – og repetisjon av – praksiser som allerede fantes innenfor bolsjevismen (kamp på død og liv mot den politiske fienden, terror og konsentrasjonsleirer), slik at kommunismen representerer «arvesynden».
Og Ernst Nolte argumenterer jo faktisk for at nazismen, avskyelig som den var, ikke bare oppstod etter kommunismen, den var også en overdreven reaksjon på den kommunistiske trusselen. Videre var alle grusomhetene nazismen sto for simpelthen kopier av grusomheter som allerede var begått under sovjetkommunismen: hemmelig politi, konsentrasjonsleirer, folkemordlignende terror, og så videre.
Dreier det seg dermed om en og samme form? Er tanken at kommunismen og nazismen har samme totalitære form, der den eneste forskjellen er at de strukturelle plassene fylles med ulikt empirisk innhold («jøder» i stedet for «klassefiende»)?

Den vanlige liberale reaksjon mot Noltes påstander er moralsk bestyrtelse: Nolte relativiserer nazismen, han reduserer den til et sekundært ekko av kommunismens onde – og hvordan kan man i det hele tatt sammenligne kommunismen, dette uoppfylte forsøket på frigjøring, med nazismens radikale ondskap?
I stedet for å avfeie påstandene hans på denne måten, bør man fullt ut godta Noltes viktigste poeng: Ja, nazismen var faktisk en reaksjon mot den kommunistiske trusselen; den erstattet faktisk bare klassekamp med kampen mellom ariere og jøder.
Problemet er imidlertid nettopp dette «bare», som på ingen måte er så uskyldig som det kan virke som. Vi har her å gjøre med en forskyvning – Verschiebung – i den freudianske betydningen av ordet: Nazismen forskyver klassekamp til rasekamp, og skjuler dermed hvor klassekampen egentlig hører hjemme.
Det som endrer seg i overgangen fra kommunisme til nazisme, er former – og nazismens ideologiske mystifisering finner sted nettopp i denne endringen av formen: Den politiske kampen nøytraliseres inn i konflikten mellom raser; (klasse)motsetningen som er innebygd i samfunnsstrukturen blir redusert til en invasjon av en fremmed (jødisk) flokk som forstyrrer harmonien i det ariske samfunnet. Forskjellen mellom fascisme og kommunisme er derfor «formal-ontologisk»,2 og ikke (som Nolte hevder) at vi i begge tilfeller har den samme formelle antagonistiske strukturen, der bare fiendens plass fylles med ulikt innhold (klasse eller rase).
Når vi snakker om rase, har vi med et positivt eksisterende, naturalisert element å gjøre (den antatte organiske enheten i et samfunn blir ødelagt av den fremmede flokkens inntrengning), mens klassemotsetninger er absolutt innebygd i og grunnleggende for det sosiale feltet. Fascismen tildekker dermed en grunnleggende sosial motsetning, ved å omgjøre den til en konflikt mellom to positive begreper som settes opp mot hverandre.

Den virkelige oppgaven består derfor i å tenke igjennom Oktoberrevolusjonens tragedie: Å ta inn over seg dens storhet, dens unike frigjøringspotensial og samtidig den historiske nødvendigheten av dens stalinistiske utfall. Vi bør være ærlige nok til fullt ut å innrømme at utrenskningene under stalinismen på en måte var mer «irrasjonelle» enn den fascistiske volden: Paradoksalt nok er nettopp disse overtrampene et umiskjennelig tegn på at stalinismen, i motsetning til fascismen, var et eksempel på en pervertert autentisk revolusjon.
Under fascismen, selv i Tyskland, var det mulig å overleve, å opprettholde et tilsynelatende «normalt» hverdagsliv, hvis man ikke involverte seg i noen form for opposisjonell politisk virksomhet (og selvfølgelig hvis man ikke var av jødisk opprinnelse). Under stalinismen på slutten av 30-tallet, kunne imidlertid ingen føle seg trygge, alle kunne plutselig bli angitt som forræder, arrestert og skutt.
Nazismens «irrasjonalitet» var med andre ord «kondensert» til antisemittisme, troen på den jødiske sammensvergelsen, mens stalinismens «irrasjonalitet» gjennomsyret samfunnet som helhet. Derfor var det slik at nazipolitiets etterforskere lette etter beviser og spor etter virkelig aktivitet rettet mot regimet, mens stalinistiske etterforskere drev med klare og utvetydige bevisforfalskninger.
Vi bør også være ærlige nok til å innrømme at vi fortsatt mangler en virkelig teori om det stalinistiske fenomenet. Et klart eksempel her er mangelen på systematisk og grundig konfrontasjon med det stalinistiske fenomenet – Frankfurterskolens absolutte skandale. Selv unntakene fra denne regelen er avslørende: Franz Neumanns Behemoth, en studie av nasjonalsosialismen som i 30- og 40-tallets moteriktige stil, hevder at de tre store verdenssystemene – den fremvoksende New Deal-kapitalismen, fascismen og stalinismen – tenderer mot det samme byråkratiske, helhetlig organiserte, «administrerte» samfunnet.
Så har vi Herbert Marcuses Soviet Marxism – hans minst lidenskapelige og antakelig dårligste bok – som er en merkelig nøytral analyse av sovjetideologien, uten noen klare forpliktelser. Til sist fikk vi på 80-tallet noen arbeider fra Habermas-etterfølgere som reflekterte over det fremvoksende dissidentfenomenet, der de forsøkte å utvikle begrepet om sivilsamfunnet som åstedet for motstand mot kommunistregimene. Disse forsøkene var politisk interessante, men langt unna en tilfredsstillende helhetlig teori om det spesifikke ved stalinistisk «totalitarisme».

Hvordan kunne en marxistisk tenkning som påsto seg å fokusere på omstendighetene rundt det marxistiske frigjøringsprosjektets nederlag, la være å analysere «den virkelig eksisterende sosialismens» mareritt? Var ikke denne tenkningens fokus på fascismen også en slags forskyvning, en stille aksept av at man ikke evnet å konfrontere det virkelige traumet? For å si det på en noe forenklet måte: Nazismen ble gjennomført av en gruppe mennesker som ønsket å gjøre svært ondsinnete ting, og det gjorde de. Stalinismen, derimot, vokste frem som et resultat av et radikalt frigjøringsforsøk.
Det er her man blir nødt til å foreta et valg: Det «rene» liberale ståstedet som går ut på å ta like stor avstand til «totalitarisme» enten den kommer fra venstre eller høyre (begge er forkastelige, basert på intoleranse overfor politiske og andre forskjeller, samt avvisning av demokratiske og humanistiske verdier, og så videre), er i utgangspunktet falsk.
Man velge side og utpeke en av dem som fundamentalt «verre» enn den andre. For den pågående «relativiseringen» av fascismen, oppfatningene om at man bør foreta en rasjonell sammenligning mellom de to totalitære systemene, og så videre, innebærer alltid – eksplisitt eller implisitt – en tese om at fascismen var «bedre» enn kommunismen, en forståelig reaksjon mot den kommunistiske trusselen.
Silvio Berlusconi fikk sommeren 2003 voldsomme reaksjoner på sin erklæring om at Mussolini, selv om han var diktator, ikke var en politisk forbryter og morder som Hitler, Stalin og Saddam. Vi bør minne oss selv om hva denne skandalen virkelig handler om: Berlusconis uttalelser må ikke avfeies som hans personlige korstog, men forstås som en del av et større ideologisk og politisk prosjekt som går ut på å endre vilkårene for den europeiske identitetens symbolske pakt etter andre verdenskrig, en pakt basert på antifascistisk enhet.
De nykonservative liker å snakke om den dype «moralkrisen» våre ettergivende, narsissistiske samfunn er rammet av. Om noe, tyder forslag som det å forby kommunistiske symboler, på at vi faktisk befinner oss midt i en dyp etisk-politisk krise.

© LMD Norden