Japan gjenoppdager gratis skolegang

Gratis videregående opplæring har nettopp blitt stemt igjennom i Japan, men dette løser ikke nødvendigvis alle problemene et klassedelt og brutalt konkurransedrevet system står overfor.

september 2010

Japan har fjernet skolepengene i de offentlige videregående skolene. I samsvar med loven som trådte i kraft 1. april 2010 (skoleåret begynner i april) betaler staten skolepengene. Disse er spesielt høye i Japan: minst 120 000 yen per år (ca. 8400 kroner). Når det gjelder de private videregående skolene, gir staten et stipend av tilsvarende størrelse. Mens hele 95 prosent av ungdomsskolene er offentlige, utgjør de private videregående skolene 30 prosent av det totale antallet.

Ved å utvide systemet med obligatorisk skolegang til hele det videregående trinnet, nærmer Japan seg de andre landene i OECD. Ifølge journalisten Yasushi Gunji dreier det seg om «en grunnleggende dreining. Skolegang har vært gratis og obligatorisk bare til og med ungdomsskolen». Den alminnelige oppfatning er likevel at endringene mest er symbolske. Jun Oba, dosent ved forskningsinstituttet for høyere utdanning ved Universitetet i Hiroshima, ser annerledes på det: «Denne reformen kan ikke kalles revolusjonerende. Andelen av hvert årskull som begynner på videregående skole nærmer seg hundre prosent, så i praksis er videregående skole blitt obligatorisk.»

Revolusjonerende eller ikke, forandringene er i alle fall konkrete. På grunn av reformen har utdanningsbudsjettet økt med 5,2 prosent i 2010. «For utdanningsmiljøene betyr denne politikken en ikke ubetydelig framgang i forhold til den tendensielt synkende offentlige finansieringen av utdanning,» understreker Jun Oba. I 2008 var Japan den dårligste eleven i klassen når det gjaldt offentlige utgifter til utdanning, med bare 3,4 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), mot 6,1 prosent i gjennomsnitt for OECD-landene.


ETTER AT DET demokratiske partiet i Japan (DPJ) kom til makta i august 2009, har bare to av valgløftene blitt holdt, nemlig innføring av barnetrygd og reformen i den videregående skolen. Tidligere ville Yukio Hatoyama nøye seg med den nye familiepolitikken og finansieringen av den.1 Jakten på innsparingsmuligheter hadde tvunget ham til å finkjemme budsjettene til de ulike departementene. Dette ble fulgt av en serie løftebrudd, først og fremst det som gjaldt flytting av den amerikanske basen på Okinawa og fjerning av bomavgift på motorveiene. Disse løftebruddene kostet ham statsministerjobben i juni 2010, etter bare ni måneder ved makten.

Men hvorfor ble skolepengereformen prioritert? «Det er flere og flere elever som ikke makter å betale skolepengene, og enkelte opplever en kritisk situasjon når de skal hente vitnemålet sitt», sa representanten Ebata Takako da loven var oppe til avstemning. I flere politidistrikt får elever som ikke betaler skolepengene heller ikke utlevert vitnemål etter endt skolegang. Det er en alvorlig sanksjon, i og med at vitnemålet er så godt som uunnværlig for å få en jobb.

2008 viste seg å være et særlig vanskelig år. Ifølge paraplyorganisasjonen for de private skolene var andelen av elever som var ute av stand til å betale skolepengene økt fra 0,9 prosent i mars til 2,7 prosent på slutten av året. Enkelte måtte avbryte skolegangen. «Ettersom det er flere og flere foreldre uten arbeid på grunn av krisen, slutter stadig flere ungdommer i den videregående skolen rett og slett fordi de mangler penger», het det i en artikkel i Japan Times.3

Et annet markant fenomen er økningen i antall elever som har arbeid ved siden av skolen. «I de fleste videregående skolene er arbeid utenom skolen i prinsippet forbudt uten tillatelse fra skolens ledelse», forteller Jun Oba. «Men på grunn av de seneste årenes økonomiske krise er det mange som ber om slik tillatelse.» På den private skolen Kourinkan i Fukuoka «er det to–tre elever i hver klasse som har deltidsarbeid, men antallet øker for hvert år», opplyser engelsklæreren Fukuda Hiroko.


«TRADISJONEN» MED ARBEID blant elever i den videregående skolen begynte før den økonomiske krisen. På enkelte videregående skoler med et ikke altfor godt renommé arbeider nesten alle elevene deltid eller fulltid om kveldene, har sosiologen Mary Brinton ved Harvard-universitetet oppdaget: «Det er en skjult virkelighet. Skolene later som de ikke vet noe om det, fordi arbeid liksom skal være forbudt.»4 Siste tilgjengelige statistikk om fenomenet (2005) viser at i fylket Okinawa – der gjennomsnittsinntekten er den laveste i Japan – har en av seks elever i videregående skole deltidsarbeid. 46,4 prosent arbeidet for å tjene lommepenger, 31,1 prosent for å hjelpe familien.5

På tross av situasjonen har reformen fått en kjølig mottakelse, og vakt mer kritikk enn entusiasme. Den viktigste bekymringen er knyttet til kostnadene: 393,3 milliarder yen (3,68 milliarder euro). I samsvar med plattformen DPJ gikk til valg på, med slagordet «Fra betong til menneske», har utgiftene til offentlige arbeider sunket med 18 prosent. Disse tiltakene i offentlig regi var populære, og bidro til at Det liberal-demokratiske partiet (LDP) beholdt makta så lenge som det gjorde. Som største opposisjonsparti kritiserer LDP en reform de mener ble gjennomført med hastverk, uten å være finansielt sikret. Å få budsjettet i balanse er slett ikke en enkel sak, noe som understrekes av kvalitetsavisen Asahi Shimbun: «DPJ har alltid hevdet at de ville lykkes i å finansiere valgløftene sine ved å gjøre prioriteringer i statsbudsjettet. Men når den varslede økningen av merverdiavgiften er utsatt, er det åpenbart at de ikke vil lykkes.»6 En momsøkning foreslått av Kan Naoto – Hatoyamas etterfølger som statsminister – bidro til at DPJ tapte senatsvalget i juli 2010.7

Bekymring nummer to: Denne reformen vil ikke redusere ulikhetene i særlig grad. Støtten til elevene i de private videregående skolene vil faktisk ikke dekke skolepengene – som i gjennomsnitt ligger på 350 000 yen (24 400 kroner). «Utenom eliteskolene kommer elevene i de private skolene svært ofte fra mindre velbeslåtte familier», understreker Jun Oba. Likevel er privatskolene gratis for fattige familier i de aller fleste områdene, ettersom 37 av 47 lokale myndigheter gir ekstra støtte.8 Tilleggsutgifter som reformen ikke tar hensyn til, er en annen årsak til at effekten av den blir begrenset. «Elevene må betale skoleuniformer, bøker og annet materiell som kan være kostbart», sier Fukuda Hiroko. Uniformen, som kreves av nesten alle videregående skoler i Japan utenfor Tokyo, koster for eksempel 60 000 yen (4200 kroner). Alt i alt koster en skoleplass – skolepengene unntatt – i gjennomsnitt 400 000 yen (28 000 kroner) for en elev i offentlig videregående skole, ifølge Japan Times.


ULIKHETENE I DEN videregående skolen er solid forankret. «Skolereformen er i teorien god politikk, for nå har alle rett til gratis utdanning på videregående skoles nivå», kommenterer Yasushi Gunji. «Men jeg tror ikke denne politikken fører til grunnleggende endringer innenfor det japanske utdanningssystemet. Rike familier bruker mye penger på sine barns utdanning. De sender dem til prestisjetunge privatskoler, og betaler i tillegg for privatundervisning.»

En svært streng klassifisering rangerer de videregående skolene, og elevene blir tatt opp på grunnlag av utvelgelsesprøver i slutten av ungdomsskolen.9 På toppen troner eliteskolene, som tar unna en forsvinnende liten del av elevmassen. Den videregående skolen Kaisei er den som har høyest prestisje i landet, med de beste resultatene ved opptak til det beste universitetet i Tokyo. Skolepengene beløper seg til 462 000 yen (33 000 kroner) per år. Mellom eliteskolene og de andre er det et digert gap: i 1995 kom 77 prosent av de som ble tatt opp som studenter ved Tokyo-universitetet, fra privatskoler.

De offentlige videregående skolene, som tar imot nesten halvparten av elevmassen (46 prosent), kommer like bak eliteskolene i hierarkiet. Ifølge Annie Vercoutter, som har skrevet boka A l’école au Japon, har disse skolenes renommé – som tidligere var utmerket – vist en dalende tendens. Forverringen kom etter at et system som gir elevene tilhørighet til sin lokale skole, ble innført. Hensikten var å få bukt med ulikhetene, men i stedet vendte familiene seg mot de private skolene, som økte sin andel fra 24 prosent i 1993 til 30 prosent i 2008. På sisteplass i skolehierarkiet finner man de svakeste private skolene.10

Den store tilstrømmingen til jukus, spesialkursene eller drillkursene, er også med på å øke forskjellene. Presset fra eksamener og opptaksprøver har gjort jukus til veritable læreanstalter. Og selv om de beklager det, er det ikke mange foreldre som tar sjansen på å frata barna sine denne muligheten. «Den offentlige skolen er tilstrekkelig for en middels utdanning», sier den japanske journalisten Yasushi Gunji. «Men jukus er nyttig for å lykkes til universitetenes opptaksprøver, for de øver inn en teknikk.» For å bekjempe elevenes flukt mot privatskolene, eksperimenterer byen Tokyo med offentlig-privat partnerskap mellom offentlige skoler og jukus.11


FOR Å TA ulikhetene ved rota, går Jean-François Sabouret – spesialist på det japanske utdanningssystemet – inn for «offentlige skoler av høy kvalitet, slik tilfellet var i 1970-årene. Man må også forandre systemet med opptaksprøver, og slåss mot multiple choice-prøver».

Imidlertid fortsetter opptaksprøvene, ettersom de er praktiske for arbeidsgiverne som ofte ansetter folk etter hvilket universitet de har bestått opptaksprøven til. Og de brer om seg i skolesystemet, med et særlig sterkt trykk på den videregående skolen. Likevel, på grunn av problemene som ble tydelige på 1980-tallet (vold, selvmord, skolefobi) har det skjedd endringer. Den famøse hensachi (en kommersiell test som ble sjekket av datamaskin) som lærerne i økende grad støttet seg til når de skulle veilede om valg av videregående skole, ble forbudt i de offentlige ungdomsskolene i 1993. Fjerningen av hensachi ble fulgt av et system for opptak etter anbefaling til offentlige videregående skoler med studiespesialiserende programområde.

Trass i disse bestrebelsene står dagens videregående skole overfor en gjenoppblussing av voldsbruk og manglende motivasjon blant elevene. «Japanske elever mangler selvtillit, og vet ikke hvordan de skal skape seg en framtid», forklarer Fukuda Hiroko. «Det er en nasjonal skam.»

Oversatt av L.H.T




Fotnoter:
1 Vedtaket om en barnetrygd på 13 000 yen i måneden (900 kroner) ble fattet samtidig med reformen som sikrer gratis videregående skolegang.

2 «Media silence on first lady's school visit shows Japan's education gap», Japan Times, Tokyo, 26. april 2009.

3 «What is the state of youth labor in Japan today?», paneldebatt ved Temple University, Tokyo-avdelingen, 27. juni 2009.

4 Ryukyu Shimpo, Okinawa, 2. mars 2007.

5 «Kan Naoto–det siste håpet», Asahi Shimbun, sitert av Courrier International, 10. juni 2010.

6 I senatsvalget 11. juli 2010 oppnådde den sittende koalisjonen mellom DPJ og Folkets nye parti bare 109 av 242 seter.

7 «37 prefectures make high school tuition free», Japan Today, Tokyo, 11. mai 2010.

8 Annie Vercoutter, A l'école au Japon (På skolen i Japan), PUF, Paris, 1997.

9 I tillegg er 24 prosent av elevmassen i tekniske og yrkesutdannende videregående skoler.

10 «While policy makers are looking elsewhere, Japanese education is being reformed from below», Asahi Shimbun, Tokyo, 16. juni 2010.

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler, eller / logg inn med Vipps.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal