Russland på vei mot avfolking

Du trenger ikke å dra til utilgjengelige områder med ekstremt klima for å se Russlands demografiske krise. Noen timer fra Moskva ligger regionen Tver (kalt Kalinin i 1931–1990). Her ble det registrert to dødsfall for hver fødsel på 2000-tallet. Ifølge de første resultatene fra folketellingen høsten 2010 bor det nå ikke mer enn 1,32 millioner her. På tjue år har regionen mistet 18 prosent av befolkningen sin, mer enn 300 000 innbyggere.

I regiontoget mot Moskva tilbys vi støtt og stadig kjøkkenutstyr fra enslige eldre kvinner som forsøker å spe på en sparsommelig pensjon. På den frosne Volga har mange fiskere boret hull i isen – og de trosser ikke kulden for å holde liv i tradisjonene. De harmoniske fargene på trehusene i landsbyene står i skarp kontrast til den nakne betongen som omringer hovedstaden. Men flesteparten av trehusene har blitt forlatt for lengst. «Halvparten av de 9500 landsbyene i regionen har mindre enn ti faste innbyggere,» forteller geografen Anna Tsjukina.¹

ETTER AT SOVJETUNIONEN KOLLAPSET i 1991 har Russland mistet nesten seks millioner innbyggere. Tilbakevendte russere fra «søsterrepublikkene» og en positiv flyttestrøm har ikke klart å veie opp for en svært negativ naturlig vekstrate. På et territorium som er to ganger større enn Canada eller Kina (femti ganger større enn Norge), har Russland bare 142,9 millioner innbyggere.² «Landets største fattigdom er den lille befolkningen på et enormt territorium,» sier Anatoly Visjnevskij, leder for Institutt for demografi ved Statsuniversitetet i Moskva.

FNs mest pessimistiske framskrivninger antyder en befolkning på 120 millioner i 2025 (128,7 millioner i det moderate scenariet), deretter vil innbyggertallet synke enda raskere. Det seneste moderate scenariet fra det russiske statistikkbyrået RosStat antyder 140 millioner i 2025.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang

Bestill nå

Fornyes til 199,- per kvartal

I sin årlige tale til Dumaen 10. mai 2006 omtalte daværende president Vladimir Putin demografien som landets «mest akutte problem», og anga tre prioriterte målsetninger: «For det første må vi redusere dødeligheten. For det andre trenger vi en god innvandringspolitikk. Og vi må øke fødselsraten.» Overfor en heller likegyldig befolkning insisterer mediene og beslutningstakerne på fødselsraten, der det er stor enighet, men unnlater å snakke om de store motsetningene i et nytt Russland med svært store sosiale ulikheter.

Selv midt på vinteren møter vi mange gåstoler, med hjul eller meier, i de snødekte gågatene i Tver og langs Volga. På kontoret hennes i helseavdelingen er barneansvarlig Lydia Samosjkin optimistisk: «Vi ser stadig flere familier med to eller tre barn. Fødselstallene sluttet å synke for fire–fem år siden. I dag går økonomien bedre. Staten og regionen hjelper dem.»

Regjeringens nye fødselspolitikk minner om sovjettidens hyllest av den «sosialistiske familien». Stønadsordningen «Morskapital» åpner for å gi størstedelen av foreldrestøtten til tallrike familier. Dette bærer tilsynelatende frukter, for antallet fødsler har økt siden 2007. Fødselsraten som hadde falt til 8,6 prosent (antall barn per 1000 innbyggere) i 1999, var steget til 12,6 prosent 2010. I samme periode har fruktbarhetsraten steget fra 1,16 barn per kvinner til 1,53.

DEMOGRAFENE er likevel skeptiske. Som oftest har økonomiske insentiver bare forverret situasjonen. Mikhail Gorbatsjovs fødselspolitikk på slutten av 80-tallet økte til å begynne med fødselstallene, før de falt markant. På lang sikt utvikler Russlands fødselsrate seg som i de fleste industrialiserte land. Med fødselkontrollens kulturelle revolusjon sank fruktbarhetstallene under grensen for å opprettholde befolkningen (2,1 barn per kvinne) midt på 60-tallet. Den eneste forskjellen mellom Russland og Vesten er liten bruk av prevensjonsmidler: Myndighetene har vært skeptiske til p-piller og russiske kvinner tyr i stort antall til abort. Selvbestemt abort ble tillat i 1920 for så å bli forbudt av Stalin i 1936 før det ble lovlig igjen i 1955. Abortstatistikken var hemmelig fram til 1986, men Den russiske føderasjonen estimerer at det i 1965 ble utført 5,4 millioner frivillige svangerskapsavbrudd. Fram til midten av 70-tallet hadde hver kvinne mer enn fire aborter. Først etter Sovjetunionens fall fikk prevensjonsmidler en større utbredelse. Siden 2007 har antallet aborter vært lavere enn antallet fødsler og aborttallene fortsetter å synke (1,29 millioner i 2009).

Om svake fødselstall ikke sjokkerer særlig i Europa, skiller Russland seg ut med en svært høy dødsrate, særlig blant menn. Med en forventet levealder ved fødselen på 62,7 år i 2009 (74,6 for kvinnene), har de russiske mennene de dårligste utsiktene i hele Europa, og er langt under verdensgjennomsnittet (66,9 år i 2008). Mens man i Vesten har fått et titalls år ekstra i forventet levealder siden 60-tallet, har Russland ennå ikke funnet tilbake til nivået i 1964!

I Tver vektlegger de vi møter på de unges utflytting til hovedstaden, som ligger mindre enn to hundre kilometer unna, som en forklaring på befolkningsnedgangen. Det stemmer at de mest driftige begir seg til Moskva eller St. Petersburg for å få bedre lønninger og mer interessant arbeid, men denne utflyttingen kompenseres i det store og hele av innvandring fra andre regioner og Sentral-Asia. Hovedårsaken til nedgangen er dødsraten i den mannlige befolkningen, som har en lavere forventet levealder (58,3 år i 2008) enn Benin og Haiti.³

PÅ 50-TALLET gjorde Russland svært raske framskritt i kampen mot smittsomme sykdommer. Med helseoppfølging, vaksinasjon og antibiotika hadde de kommunistiske landene så å si innhentet de vestlige landene da Leonid Bresjnev kom til makten i 1964. Men siden har avstanden bare økt, så mye at den er i ferd med å bli større enn på begynnelsen av forrige århundre. Helsesystemet var ikke en prioritering for sovjetregimet som opplevde en periode med økonomisk stagnasjon. Det viste seg svært ineffektivt overfor moderne lidelser som kreft og hjerte- og karsykdommer. Planøkonomien økte kvantiteten snarere enn kvaliteten på helsetjenestene og midlene som ble gitt til modernisering av institusjonen eller til å avlønne helsepersonell forble utilstrekkelige. Myndighetene viste seg også ute av stand til å få borgerne til å leve sunnere.

Etter at Sovjetunionen kollapset mistet russerne nærmere sju år i forventet levealder (fra 1991 til 1994). Selv om økt dødelighet rammet alle de tidligere kommunistlandene, var den mer brutal og langvarig jo lenger øst man kom. Denne utviklingen kan ikke forklares uten kaoset i Jeltsin-perioden (1991-–1999). «Befolkningen opplevde et sjokk uten sammenligning med det den sovjetiske befolkningen led under i 1928–1934,» mener økonomen Jacques Sapir.⁴ I 1998 var BNP bare 60 prosent av hva den var i 1991, og investeringsnivået var mindre enn 30 prosent. Det kapitalistiske Russland fikk først på slutten av 2000-tallet en like stor inntekt som på slutten av sovjettiden.⁵

Dette var perioden da en liten håndfull privilegerte, hovedsakelig fra partiledelsen, ranet til seg offentlige goder og plyndret landets naturressurser. Valgene til de første lederne – etter råd fra vestlige eksperter, deriblant amerikaneren Jeffrey Sachs, franskmennene Daniel Cohen og Christian de Boissieu – har gjort Russland til det europeiske landet med størst ulikheter, og blant de største i verden.

Denne årelatingen ble ledsaget av en flom av voldelige dødsfall. I dag er selvmordsraten nest høyest i verden, antallet trafikkofre er høyest i Europa (33 000 i året), i likhet med drapstallene.⁶ De desorienterte og redde russerne mistet også sin «sosiale kapital», sine relasjonelle nettverk. Russland er blant de landene i verden med færrest aktive medlemmer i sivile organisasjoner. Det er også tilfellet innen idrett, forteller Anna Piunova, journalist i et fjellsportnettsted: «Med unntak av den privilegerte klassen, bryr russerne seg stadig mindre om sin fysiske tilstand. Russland får fortsatt gode plasseringer i konkurranser på grunn av et elitistisk system med tidlig utvelgelse, men det finnes ikke lenger masseidrett.»

Vodka er helseproblem nummer en. Etter restriksjonene som ble innført under Gorbatsjov, økte forbruket på 90-tallet. Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) dør nærmere en av fem menn av alkoholrelaterte årsaker (mot 1 av 16 på verdensbasis). Russland er det landet i Europa der det konsumeres mest brennevin, og i mengder som for ofte går langt forbi beruselse.

FOR Å FORSTÅ KLASSESJOKKET i det nye Russland trenger man bare å dra tilbake til Moskva med sapsan-en («vandrefalken»), det nye russiske høyhastighetstoget. Mens folket stuer seg sammen i de slitne vognene til elektritsjka, taster «de nye russerne» komfortabelt på nettbrettene sine i 250 km/t – det koster seks ganger mer å spare en halvtime. Mens dette nye ledersjiktet ferierte på den franske rivieraen eller langs Svartehavet, avslørte hetebølgen i Moskva-området sommeren 2010 hvor ineffektivt helsesystemet er, med 55 000 flere dødsfall enn sommeren året før.

På helse- og utdanningsområdet betaler »de nye russerne» for svært dyre kvalitetstjenester, mens det store flertallet må nøye seg med en svært nedslitt offentlig sektor. I FNs helserangering kommer Den russiske føderasjonen på 122. plass, med enn svakere poengsum enn i 1970.

En reform i 1993, som erstattet det sentraliserte statlige systemet med en obligatorisk helseforsikring finansiert av sosiale avgifter, skulle reversere den kroniske underfinansieringen og sløsingen. Men en ukontrollert desentralisering og konkurranse mellom private forsikringsselskaper viste seg å være dyr og ineffektiv. For å svare på dagens helseproblemer har de industrialiserte landene økt de offentlige og private helseutgiftene: De er over ti prosent av BNP i mange vestlige land (8,5 prosent i Norge, 11 prosent i Frankrike, 16 prosent i USA). I Russland ble lite penger satt av til helse allerede før 1991, andelen fortsatte å falle til 2,7 prosent i 2000, før den steg igjen til 4,5 prosent i 2010.⁷

Den økonomiske oppgangen de siste årene og statens tilbakevending har åpnet for framskritt. Gjennom spesifikke tiltak for å innføre en bedre dekning over hele landet for hjerte- og karsykdommer og bilulykker, har antallet hjerte- og karsykdommer og døde etter trafikkulykker begynt å gå ned. Spedbarnsdødeligheten har blitt halvert på femten år og er nå på samme nivå som i vestlige land (7,5 per 1000 fødsel i 2010). I Tver er fødselsklinikken allerede godt utstyrt, et hjerte- og karsenter er under bygging – fem slike skal bygges i regionen.

Helsepolitikken tar nå en etterlengtet u-sving. 1. januar 2011 ble en vesentlig innhenting igangsatt, helseavgiftene gikk fra 3,1 prosent av lønna til 5,1 prosent. «Dette vil gi 460 milliarder rubler ekstra til det nasjonale helsefondet. Disse summene vil i første omgang gå til oppussing og digitalisering av helsesentrene, og deretter til bedring av standarden på selve helsetjenestene,» forklarer Sophia Malyavina, seniorrådgiver ved det føderale helsedepartementet. En avgjørende endring vil bli opprettelsen av fem sentre for førstediagnose. Og russerne vil nå fritt kunne velge lege, uten å betale en formue.

Et stort arbeid gjenstår innen prevensjon. Arbeidsmedisinen har fått en høyere status, et helsepass lar tenåringer regelmessig ta en full sjekk, og «helseskoler» gir anbefalinger til eldre. Et tegn på en holdningsendring er at Moskva i slutten av april arrangerte den første globale ministerkonferansen for «sunne livsstiler og kamp mot ikke-smittsomme sykdommer». På tross av mange nye tiltak er det vanskelig å se for seg hvordan helsetilstanden skal kunne forbedres uten en forbedring av de sosiale kårene. Men reduksjon av ulikheter gjennom støtte til de fattigste (enslige, pensjonister, bønder) og en mer solidarisk skattepolitikk står ikke på dagsordenen.

Med unntak av enkelte sibirske oljeregioner og Moskva, som har ambisjoner om å bli en verdensmetropol og har fått halvannen million nye innbyggere de siste tjue årene (11,5 millioner ved siste folketelling), er det bare i sør at befolkningen vokser. Fjellfolkene i Nord-Kaukasus, som har vært redd for russerne siden krigene i Tsjetsjenia, er også de som får flest barn.

DEN EVIGE UTFORDRINGEN med utviklingen av det russiske territoriet stanger mot landets ferd mot å bli en oljeøkonomi. Gradvis forlates industrielle ambisjoner til fordel for utvinning av det sorte gullet, noe som øker ulikhetene mellom de regionene med store naturressurser og de andre. Murmansk-regionen har for eksempel mistet en fjerdedel av befolkningen på tjue år. Regionen Magadan, for all tid merket av GULagene i Kolyma, huser ikke mer enn en tredjedel av befolkningen den hadde i sovjettiden. På et territorium som er større enn EU, teller det østlige Russland ikke mer enn 6,4 millioner sjeler (-20 prosent) og kjemper en stadig vanskeligere «kontinuerlig kamp mot tomrommet».⁸ Befolkningstettheten her er ikke en hundredel engang av den kinesiske naboens.

Skjebnen til monogradene, de monoindustrielle byene, er også uviss. Å rydde opp i forurensningen og de utdaterte kobbersmelteverkene i Karabasj, smelteovnene i Magnitogorsk og et titalls andre lignende byer, vil kreve kolossale investeringer. Så store investeringer at det regelmessig snakkes om «masseutvandring av arbeidsledige»⁹ til mer diversifiserte byer eller regionale storbyer.

Innvandringsspørsmålet er merket av tvetydige myndigheter, som forsøker å løse de demografiske problemene samtidig som de spiller på etnisk nasjonalisme, i en tid med voksende fremmedfrykt. Statsminister Putin hyller de tilbakevendte «landsmennene» og selvvalgte «velutdannede og lovlydige» innvandrerne. Men disse reservoarene har forlengs tørket ut. Russere bosatt i de tidligere sovjetrepublikkene som ønsket å «dra hjem» gjorde det allerede på 90-tallet. De frivillige kommer i første rekke fra underutviklede regioner i Sentral-Asia (Usbekistan, Kasakhstan, Tadsjikistan) og Kaukasus. De jobber som oftest i bygg og anlegg eller med vedlikehold av veier, under vanskelige arbeidsforhold.

«Russland har alltid vært flerkulturelt,» sier Alexander Verkhovskij fra Sova-senteret, som studerer fremmedfrykt. «I Sovjetunionen hadde man et felles statsborgerskap, og felles språk og utdanning. I dag står innvandrerne, selv når de kommer fra russiske republikker, stadig fjernere fra det russiske samfunnet. Frykten gjør at alle de som ikke ser russiske ut oppfattes som utenomjordiske.» Dobbeltmoralen gjelder også den ulovlige innvandringen. Denne fordømmes enstemmig, uten at noe gjøres for å fjerne kjedene av utbytting, eller få på plass ordentlige integreringstiltak.

Det russiske samfunnet virker ikke rede til å igangsette en ordentlig innvandringspolitikk. De demografiske problemene er likevel så alvorlige at samfunnet ikke kan håpe på å snu utviklingen eller nøye seg med å forlenge den. Det russiske samfunnet må finne ut hvordan det skal tilpasse seg en i stor grad irreversibel avfolkning.

Oversatt av R.N.

1
Alexandre Tkatsjenko, Lydia Bogdanovo og Anna Tchoukina, «Demografiske problemer i regionen Tver» (på russisk), Tvers fakultet for geografi, 2010.
2
Foreløpig resultat fra den siste folketellingen i oktober 2010. De andre befolkningsdataene kommer fra RosStats demografiske årbøker.
3
Indikatorer fra Verdensbanken, 2008.
4
Jacques Sapir, Le Chaos russe, La Découverte, Paris, 1996.
5
FNs utviklingsprogram, UNdata.
6
WHO, 2009, og European Sourcebook of Crime and Criminal Justice Statistics, 4. utgave, 2010.
7
Statistisk årbok for folkehelsen i Russland (2007) og det russiske helsedepartementet (februar 2011).
8
Cédric Gras og Vycheslav Shvedov, «Extrême-Orient russe, une incessante (re)conquête économique», Hérodote, Paris, nr. 138, august 2010.
9
Moscow Times, 17. mars 2010.