Norge eksisterer ikke

Europa må behandle flyktningene på en verdig måte. Alternativet er et nytt barbari.

september 2015
Syriske flyktninger i Budapest. Foto: Rebecca Harms

I sin klassiske studie On Death and Dying beskrev Elisabeth Kübler-Ross de berømte fem fasene for hvordan vi reagerer når vi får vite at vi skal dø: først fornektelse av faktum, så sinne når vi ikke lenger kan benekte det, forhandling i håp om at vi på et eller annet vis kan utsette eller forminske det uunngåelige, depresjon og til slutt aksept. Ser vi ikke i Vest-Europa et lignende sett av reaksjoner på flyktningstrømmen fra Afrika og Midtøsten? Vi har (i stadig mindre grad) fornektelse: «Det er ikke så alvorlig, bare overse det.» Vi har sinne: «Flyktningene er en trussel mot vårt levesett, det skjuler seg muslimske fundamentalister blant dem, de må stoppes!» Det er forhandlinger: «Ok, la oss bli enige om kvoter og hjelpe flyktningene i nærområdene!» Vi har depresjon: «Vi er fortapt, Europa er i ferd med å bli Europastan!» Det eneste som mangler er aksept, som her vil bety en helhetlig felleseuropeisk plan for flyktningene.

Så hva skal man gjøre med de flere hundre tusen desperate menneskene som kommer til Europa på flukt fra krig og sult? Venstreliberalere er rasende over at Europa lar mange tusen drukne i Middelhavet og bønnfaller Europa om å vise solidaritet og gjøre porten vid, mens innvandringsfiendtlige populister hevder at europeerne må verne om sitt levesett og la utlendingene løse sine egne problemer. Begge løsningene er elendige, men hvilken er verst? For å parafrasere Stalin: De er begge verst. De største hyklerne er de som vil åpne grensene, for de vet godt at dette aldri vil skje, siden det umiddelbart ville utløst et populistisk opprør i Europa. De spiller skjønnånden som hever seg over den korrupte verden, men fortsetter å delta i den.

De innvandringsfiendtlige populistene vet også godt at folk i Afrika og Midtøsten ikke vil klare å endre samfunnene sine på egen hånd. Hvorfor ikke? Fordi vi vesteuropeere forhindrer dem. Europeiske bomber kastet Libya ut i kaos. Den amerikanske invasjonen av Irak skapte grobunnen for IS. Borgerkrigen i Den sentralafrikanske republikk mellom de kristne sør og det muslimske nord er ikke bare et utbrudd av etnisk hat. Den ble utløst av oljefunn i nord, som Frankrike og Kina slåss om kontroll over gjennom stedfortredere.

Men det klareste tilfellet av vår skyld er dagens Kongo, som igjen framstår som «mørkets hjerte» i Afrika. I 2001 fastslo en FN-granskning om ulovlig utvinning av naturressurser at de interne konfliktene i landet i all hovedsak handlet om adgang til, kontroll over og handel med fem mineraler: coltan, diamanter, kobber, kobolt og gull. Bak fasaden av en etnisk konflikt, skimter vi den globale kapitalismen. Kongo eksisterer ikke lenger som en enhetlig stat, men et lappeteppe av områder styrt av krigsherrer med hærer som vanligvis inkluderer dopede barn. Hver krigsherre har forretningsforbindelser til et utenlandsk selskap som utvinner gruverikdommen i regionen. Ironien er at mange av disse mineralene blir brukt i høyteknologiske produkter som bærbare datamaskiner og mobiltelefoner.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal

Tar vi de utenlandske selskapene ut ligningen, så faller hele fortellingen om etnisk krig drevet av gammelt hat. Hvis vi vil hjelpe flyktningene og stoppe migrantstrømmen er det første vi må gjøre å minne om at de fleste kommer fra «mislykkede stater», hvor de offentlige myndighetene er mer eller mindre ikke-eksisterende – Syria, Libanon, Irak, Libya, Somalia og Kongo. Oppløsningen av statsmakten er ikke et lokalt fenomen, men et resultat av internasjonal politikk og det globale økonomiske systemet. Noen steder – som i Libya og Irak – er kollapsen en direkte konsekvens av vestlige angrep. Vi bør også merke oss at frøene til de «mislykkede statene» i Midtøsten ble sådd med de kunstige grensene som Storbritannia og Frankrike stiplet opp etter første verdenskrig: Når Den islamske stat (IS) forener sunnimuslimene i Syria og Irak, bringer de faktisk sammen det koloniherrene rev i stykker.


Det nye slaveriet

Det er vanskelig å unngå å se at noen ikke fullt så rike land i Midtøsten (Tyrkia, Egypt, Iran) er langt mer åpne for flyktninger enn de rikeste (Saudi-Arabia, Kuwait, Emiratene, Qatar). Saudi-Arabia og Emiratene har ikke tatt imot en eneste flyktning, selv om de grenser til kriseområdet. Saudi-Arabia har også returnert «muslimske» flyktninger til Somalia. Er det fordi Saudi-Arabia er et fundamentalistisk teokrati som ikke tolererer utenlandske inntrengere? Ja, men det samme Saudi-Arabia er også fullstendig økonomisk integrert i Vesten. Er ikke oljelandene Saudi-Arabia og Emiratene rene utposter for vestlig kapital? Det internasjonale samfunnet bør presse Saudi-Arabia – og Kuwait og Qatar – til å ta imot en stor andel av flyktningene, spesielt siden Saudi-Arabia med sin støtte til de syriske opprørerne har et stort ansvar for situasjonen i Syria.

Et annet fellestrekk i disse landene er framveksten av et nytt slaveri. Selv om kapitalismen legitimerer seg som et økonomisk system som forutsetter og skaper personlig frihet (som en betingelse for et fungerende marked), genererte kapitalismen slaveri på egen hånd: Slaveri ble nærmest utryddet mot slutten av middelalderen, men eksploderte i koloniene fra tidlig moderne tid til den amerikanske borgerkrigen. Vi kan driste oss til å fremme hypotesen at en ny slavetid nå er i ferd med å oppstå med en ny epoke i den globale kapitalismen. Selv om det ikke lenger er lovlig å gjøre folk til slaver, dukker ¬slaveriet opp i en rekke nye former: Millioner av arbeidsinnvandrere på den arabiske halvøya er i praksis fratatt grunnleggende rettigheter og friheter, og millioner av arbeidere jobber i asiatiske fabrikker som ligner på konsentrasjonsleirer.

«Den tunge erkjennelsen flyktningene står overfor er at Norge ikke eksisterer, selv ikke i Norge.»

Men vi trenger ikke kikke så langt. 1. desember 2013 døde minst sju arbeidere i en brann i en kinesiskeid klesfabrikk i en industripark i den italienske byen Prato ti kilometer fra sentrum av Firenze. Arbeiderne sov i fabrikken i små pappavlukker. «Ingen kan si at de er overrasket, fordi alle har visst i årevis at flere hundre om ikke tusen personer lever og arbeider under slavelignende forhold i området mellom Firenze og Prato,» sa Riberto Pistonina fra den lokale fagforeningen.1 «At least seven dead in Italian textile factory fire», Reuters, 1. desember 2013. Prato har minst 15 000 lovlig registrerte kinesiske migranter av en befolkning på knappe 200 000. Byen huser over 4000 kinesiskeide selskaper og man tror at flere tusen migranter bor og jobber ulovlig opptil 16 timer dagen for et nettverk av grossister og fabrikker.

Vi trenger altså ikke å lete etter de nye slavenes miserable liv i de fjerne forstedene til Shanghai, eller i Dubai og Qatar: Slaveriet finnes rett foran oss, vi ser det bare ikke, eller snarere, vi later som om vi ikke ser det. Disse nye formene for slaveri er ikke et sørgelig uhell, men en strukturell nødvendighet i dagens globale kapitalisme. Dette er sannsynligvis grunnen til at flyktningene ikke vil dra til Saudi-Arabia. Men vil ikke mange av flyktningene som tar seg til Europa bli en billig og utsatt arbeidskraft, i mange tilfeller på bekostning av lokale arbeidere som reagerer med å slutte seg til de innvandringsfiendtlige populistene? For de fleste flyktningene er det drømmen.


Felles problemer

Flyktningene flykter ikke bare fra krigsherjede hjemland, de er også drevet av en drøm. Flyktningene i Sør-Italia gjør det klart at de ikke ønsker å bli der – svært mange ønsker å ta seg til Skandinavia. De mange tusen som befinner seg i Calais, er ikke fornøyde med Frankrike og vil risikere livet for å komme seg til England. De mange titusen flyktningene på Balkan vil til Tyskland. De erklærer denne drømmen som deres ubetingede rett og krever at de europeiske myndighetene ikke bare gir dem ordentlig mat og medisinsk behandling, men også transport dit de vil. Det er noe gåtefullt utopisk i dette kravet: Som om det er Europas plikt å oppfylle deres drøm, en drøm som er utenfor rekkevidde for de fleste europeere – hvor mange sør- og østeuropeere ville ikke heller bodd i Norge? Her ser vi utopiens paradoks: Nettopp når folk befinner seg i fattigdom, nød og fare, og man skulle tro de ville nøye seg med litt trygghet og velvære, eksploderer den absolutte utopien. Den tunge erkjennelsen flyktningene står overfor er at Norge ikke eksisterer, selv ikke i Norge. De vil måtte lære å sensurere drømmene sine: I stedet for å jage dem i virkeligheten, bør de forsøke å endre virkeligheten.

Vi må forlate ideen om at å beskytte sitt spesifikke levesett i seg selv er protofascistisk eller rasistisk. Hvis ikke legger vi veien åpen for den innvandringsfiendtlige bølgen som skyller over Europa – nå nylig i Sverige hvor Sverigedemokratene for første gang er størst på meningsmålingene. Den sedvanlige venstreliberale reaksjonen er arrogant moralisme: Det øyeblikket vi gir den minste tilslutning til «beskyttelse av vårt levesett» har vi allerede kompromittert vårt standpunkt, siden vi da bare foreslår en mer beskjeden utgave populistenes politikk. Er det ikke dette sentrumspartiene har gjort de siste tiårene, avvist populistenes åpenlyse rasisme, men samtidig sagt at de «forstår bekymringene» til vanlige folk og innført en mer «rasjonell» innvandringsfiendtlig politikk?

Selv om det finnes et snev av sannhet i denne reaksjonen, bør vi avvise den dominerende venstreliberale holdningen. De moraliserende klagene – «Europa har mistet empatien og blitt likegyldig til andres lidelse» – er bare baksiden av den innvandringsfiendtlige råskapen. De deler antakelsen – som på ingen måte er selvsagt – om at forsvar av eget levesett utelukker etisk universalisme. Vi bør unngå å bli fanget i det liberale spillet om «hvor mye toleranse vi har vi råd til» – bør vi tolerere migranter som hindrer barna å gå på offentlige skoler, som tvinger kvinnene til å kle seg og oppføre seg på en bestemt måte, som arrangerer barnas ekteskap, som trakasserer homoseksuelle?

På dette nivået er vi aldri tolerante nok, eller alltid allerede for tolerante. Den eneste måten å komme oss ut av dette blindsporet er å gå lenger enn ren toleranse: Vi bør ikke bare respektere andre, men også tilby dem en felles kamp, siden våre problemer i dag er felles.


Store samfunnsendringer

Flyktninger er prisen å betale for den globale økonomien. I vår globale verden sirkulerer varer fritt, men ikke mennesker. Det er som om flyktningene vil utvide varenes frie sirkulasjon til menneskene. Ideen om porøse grenser, om å oversvømmes av utlendinger, er iboende i den globale kapitalismen. Den viser hva som er falskt med den kapitalistiske globaliseringen. Store folkevandringer har vært et konstant fenomen i menneskehetens historie, men kolonialisme er hovedårsaken i moderne tid. Før koloniseringen besto landene i tredje verden hovedsakelig av selvforsynte og relativt isolerte lokalsamfunn. Det var koloniokkupasjonen som avsporet det tradisjonelle levesettet og ledet til en ny omfattende migrasjon (også gjennom slavehandelen).

Dagens migrasjonsbølge i Europa er ikke et unntak. I Sør-Afrika finnes det over en million flyktninger fra Zimbabwe, som ofte blir angrepet av lokale fattige som anklager dem for å stjele jobbene deres. Og det vil bli mer flyktninger, ikke bare på grunn av væpnede konflikter, men også som følge av nye «røverstater», økonomiske kriser, naturkatastrofer og klimaendringer.

I kjølvannet av Fukushima-ulykken trodde de japanske myndighetene en stund at de måtte evakuere hele Tokyo-området – over 20 millioner mennesker. Hvor skulle de dratt? Skulle de bli tildelt et stykke land i Japan eller spre seg utover verden? Hva om klimaendringene gjør det nordlige Sibir mer beboelig og passende for landbruk, mens store områder sør for Sahara blir for tørre til å huse en større befolkning? Hvordan vil omfordelingen av folk bli organisert? Når lignende hendelser har inntruffet i fortiden, har samfunnsendringene vært spontane og ukontrollerte, med vold og store ødeleggelser. Slike utsikter er katastrofale i dag når masseødeleggelsesvåpen er tilgjengelig for alle land.

Menneskeheten bør forberede seg på å leve på et mer «plastisk» og nomadisk vis. Lokale eller globale miljøendringer kan påtvinge uhørt store samfunnsendringer. En ting er sikkert: Nasjonal suverenitet vil bli radikalt omdefinert og nye nivåer for globalt samarbeid må oppfinnes.


Fire forutsetninger

For det første må Europa forplikte seg til en verdig behandling av flyktningene. Her er det ikke rom for kompromisser: Store folkevandringer er framtiden vår, og det eneste alternativet til en slik forpliktelse er et nytt barbari.

For det andre må Europa – som en nødvendig konsekvens av denne forpliktelsen – innføre tydelige regler og reguleringer. Statlig kontroll over flyktningstrømmen må håndheves gjennom et administrativt nettverk som omfatter hele EU (for å unngå lokalt barbari slik myndighetene i Ungarn og Slovakia oppviser). Flyktninger må vite at de er trygge, men det må også gjøres klart at de må akseptere bostedet de europeiske myndighetene tildeler dem, samt lovene og normene i de europeiske landene: null toleranse for religiøs, sexistisk eller etnisk vold fra noen part, ingen rett til å påtvinge andre sitt levesett eller religion, respekt for alle individers frihet til å forlate sin kulturs eller religions skikker. Hvis en kvinne velger å dekke til ansiktet, må man respektere valget hennes; hvis hun velger ikke å dekke ansiktet, må hennes frihet garanteres. Slike regler er privilegiet til det vesteuropeiske levesettet, men det er prisen å betale for europeisk gjestfrihet. Disse reglene må bli tydelig uttalt og håndhevd, med straffereaksjoner (mot både utenlandske fundamentalister og våre egne rasister) om nødvendig.

For det tredje må vi oppfinne en ny type internasjonale intervensjoner – militære og økonomiske sanksjoner som unngår de nykoloniale fellene. Irak, Syria og Libya viser hvordan både feil type intervensjon (i Irak og Libya) og ikke-intervensjon (Syria, hvor eksterne makter, fra Russland til Saudi-Arabia og USA, er sterkt involvert under dekke av ikke-intervensjon) ender opp i samme blindspor.

For det fjerde er den vanskeligste og viktigste oppgaven en radikal økonomisk endring som kan fjerne de sosiale vilkårene som skaper flyktninger. Den bakenforliggende årsaken til flyktningstrømmen er dagens globale kapitalisme og dens geopolitiske spill. Hvis vi ikke endrer den radikalt, vil migranter fra Hellas og andre europeiske land snart slutte seg til migrantene fra Midtøsten og Afrika. Da jeg var ung ble et slikt forsøk på å regulere allmenningene kalt kommunisme. Kanskje bør vi gjenoppfinne den. Kanskje er det, i det lange løpet, vår eneste løsning.

Er alt dette en utopi? Kanskje, men hvis vi ikke gjør det, så er vi virkelig fortapt – og fortjener det.

© norske Le Monde diplomatique. Oversatt av Remi Nilsen

Slavoj Zizek er filosof.

 

  • 1
    «At least seven dead in Italian textile factory fire», Reuters, 1. desember 2013.

Tre måneder med Le Monde
diplomatique for 99 kroner!

Papiravis og full digital tilgang


Fornyes til 199,- per kvartal