
Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister.

EU går nå mot et skjebnevalg tjue år etter at euroen ble innført. Hvis EU-fiendtlige partier vinner fram i det kommende EU-valget, lover det ikke godt for det europeiske prosjektets framtid.

EU-retten er blitt en uventet slagmark for regjeringer og bedrifter. Over tid har det utviklet seg en rettspraksis som svekker unionens legitimitet og innbyggernes tiltro.

I valgtider snakkes det ofte om å «reorientere» EU. Forsettet er prisverdig, men man bør lære av erfaring.

Eurogruppens renkespill mot Hellas avslører et dysfunksjonelt EU. En tvungen føderalisme presser seg fram i Europa, mens fiendskapet mellom EU-landene paradoksalt nok er større enn på lenge.

Til forskjell fra i resten av Vest-Europa skjedde Tysklands gjenoppbygging etter krigen på liberalistiske snarere enn sosialdemokratiske fundamenter. Denne særegne nyliberalismen, kalt ordoliberalisme, la siden rammene for EUs økonomiske politikk og ligger til grunn for spliden som i dag truer med å rive unionen i fillebiter.

Teknokrater og finansmarkedet har drevet EU til randen av sammenbrudd med de raskt voksende forskjellene mellom landene og regionene, mellom nord og sør. Skillet mellom sør og nord har nå erstattet skillet mellom øst og vest. Løsningen er ikke å klamre seg til nasjonalstatene, men å etablere et virkelig demokrati, skriver filosofen Etienne Balibar.

Mens demonstranter protesterte mot TTIP, frihandelsavtalen som for tiden forhandles mellom EU og USA, møttes EUs statsledere i Brussel 19. og 20. desember for å drøfte et nytt instru-ment: kontraktsmessige ordninger mellom EU-kommisjonen og de enkelte medlemslandene. Dette kan bli et av de mektigste våpnene EU-institusjonene noensinne har fått til å rive ned de europeiske