Etter det mislykkede statskuppet i Tyrkia i 2016 har mange av Fethullah Gülens tilhengere flyktet til Europa, hvor den interne kampen om bevegelsens framtid nå pågår for fullt.
Flere hundre millioner europeiske velgere har blitt ført bak lyset av en svart/hvitt-fortelling om at politikken i EU dreier seg om en politisk kamp mellom liberalere og populister.
Den franske regjeringen og EU presser på for mer privatisering i Frankrike, men alt tyder på kostnaden for fellesskapet ved konkurranseutsetting er langt høyere enn de forventede fordelene.
EU er et liberalt imperium i ferd med å kollapse, hvor Tyskland sliter med å fylle sin rolle som imperiets hegemoniske sentrum, mener Wolfgang Streeck.
Valget til EU-parlament 23. til 26. mai kan bli avgjørende for EUs framtid i kjølvannet av brexit og ytre høyres framvekst. Finnes det en strategi for venstresiden og et EU uten euroen?
I de fleste medlemsland vil EU-valget i mai handle om innenrikspolitikk og ikke felleseuropeiske problemer, selv om de nasjonale regjeringenes handlingsrom er sterkt begrenset av EU-traktatene. Venstresiden kan vise vei ut av blindsporet.
Den europeiske venstresiden er enige om at EU-traktatene er et hinder for progressiv politikk. Men mye kan allerede gjøres innenfor dagens regelverk, mener Yanis Varoufakis, tidligere finansminister i Hellas og medstifter av den transnasjonale Bevegelsen for demokrati i Europa 2025 (DiEM25).
EU går nå mot et skjebnevalg tjue år etter at euroen ble innført. Hvis EU-fiendtlige partier vinner fram i det kommende EU-valget, lover det ikke godt for det europeiske prosjektets framtid.
Etter den kalde krigen så russerne for seg et forsont Europa med en felles sikkerhetsorganisasjon. I stedet fikk de NATO på dørterskelen.
EU-retten er blitt en uventet slagmark for regjeringer og bedrifter. Over tid har det utviklet seg en rettspraksis som svekker unionens legitimitet og innbyggernes tiltro.
EU-kommisjonens advarsler til Polen og Romania viser at grunnleggende rettigheter er under angrep i visse EU-land, men også at rettsstaten er et tvetydig begrep som EU bruker svært selektivt.
Vesten protesterer fra venstre til høyre, fra brexit til valget av Trump og Europas mange populistbevegelser, mot de siste førti årenes nyliberale ortodoksi. Men protestbevegelsene er ingen trussel mot systemet.
I valgtider snakkes det ofte om å «reorientere» EU. Forsettet er prisverdig, men man bør lære av erfaring.
Frihandelsavtalen CETA mellom EU og Canada ble signert 30. oktober etter flere uker med innbitt motstand fra Vallonias regionalparlament. Vallonia godkjente til slutt avtalen etter mye press, men vallonernes tilslutning er på ingen måte en kapitulasjon.
I EU og på nasjonalt nivå er det politiske styresettet i ferd med å endre seg. Folket er nå bare én kilde til legitimitet, i konkurranse med markedet, ekspertene
og «sivilsamfunnet».
EU-parlamentet står i praksis verken til ansvar for velgerne eller partimedlemmene, bare til EU-kommisjonen med den såkalte medbestemmelsesprosessen. Likevel trekkes parlamentet fram som løsningen på EUs demokratiske underskudd.
I seks måneder forhandlet den greske regjeringen, alene mot alle. EUs avvisende og hevngjerrige holdning sjokkerte finansminister Yanis Varoufakis. Deres eneste mål var å ydmyke oss, forteller han om forhandlingene.
Eurogruppens renkespill mot Hellas avslører et dysfunksjonelt EU. En tvungen føderalisme presser seg fram i Europa, mens fiendskapet mellom EU-landene paradoksalt nok er større enn på lenge.
Til forskjell fra i resten av Vest-Europa skjedde Tysklands gjenoppbygging etter krigen på liberalistiske snarere enn sosialdemokratiske fundamenter. Denne særegne nyliberalismen, kalt ordoliberalisme, la siden rammene for EUs økonomiske politikk og ligger til grunn for spliden som i dag truer med å rive unionen i fillebiter.
Teknokrater og finansmarkedet har drevet EU til randen av sammenbrudd med de raskt voksende forskjellene mellom landene og regionene, mellom nord og sør. Skillet mellom sør og nord har nå erstattet skillet mellom øst og vest. Løsningen er ikke å klamre seg til nasjonalstatene, men å etablere et virkelig demokrati, skriver filosofen Etienne Balibar.
Mens demonstranter protesterte mot TTIP, frihandelsavtalen som for tiden forhandles mellom EU og USA, møttes EUs statsledere i Brussel 19. og 20. desember for å drøfte et nytt instru-ment: kontraktsmessige ordninger mellom EU-kommisjonen og de enkelte medlemslandene. Dette kan bli et av de mektigste våpnene EU-institusjonene noensinne har fått til å rive ned de europeiske
EU-kommisjonens leder José Manuel Barroso mener grekernes mange ofre «åpner dørene for en bedre framtid». Den framtiden er det vanskelig å skimte i dagens Athen.
22. til 25. mai er det valg til Europaparlamentet. Men et mektig byråkrati reduserer Parlamentet til en demokratisk illusjon. Konkurransen om lønn, skatt og sosiale rettigheter har visket ut løftene om solidaritet i EU-prosjektet.
Tyske næringslivsledere lovpriser sosialdemokratene for å ha gjort Tyskland til en blomstrende økonomi i et Europa i krise. Likevel vil de stemme på høyresiden i det kommende valget. For de erkjenner ærlig at «den tyske modellen» dreier seg mer om en svak euro enn om protestantisk arbeidsmoral.
Da tidligere østblokkland ble innlemmet i EU i 2004, håpet man at nasjonale identitetsfølelser ville dempes med den gradvise utviskingen av grensene. Flere folkegrupper lever imidlertid på tvers av grensene og brukes nå i hjemlandenes politiske spill.