Offentlige myndigheters politikk er ofte bestemmende for hvordan innvandring blir oppfattet.
For å stanse innvandrere de ikke ønsker, nøyer de vestlige regjeringene seg ikke lenger med strengere grensekontroller og lover. Det siste tiåret har de også valgt en tilsynelatende mildere metode: «opplysningskampanjer» i tradisjonelle og sosiale medier.
I 2015 presset EU det fattige Niger til å kriminalisere hovedinntektskilden i Agadez. Byen som nylig var et viktig transittsted for migranter, herjes nå av arbeidsledighet og spenninger med flyktninger som nå sendes andre veien.
I det øyeblikket vi aksepterer at vi lever på Romskipet Jorden, blir den akutte oppgaven å sivilisere sivilisasjonene.
En million flyktninger og migranter reiste gjennom Balkan i fjor. Mens EU har inngått en avtale med Tyrkia om å stanse flyktningstrømmen, har de mange grensestengningene kuttet denne uformelle humanitære korridoren, hvor det fortsatt befinner seg flere tusen mennesker på flukt fra krig og nød.
Vestlige myndigheter later som om de først oppdaget omfanget av kaoset i Syria med den nylige flyktningstrømmen. Kun en ørliten del av de elleve millioner syrere som har flyktet fra borgerkrigen, når Europa etter en farefull ferd. De fleste finner tilflukt internt i Syria, og i nabolandene Tyrkia, Libanon og Jordan, hvor tilstrømningen påvirker både samfunnene og økonomien.
Europa må behandle flyktningene på en verdig måte. Alternativet er et nytt barbari.
Brev til min søster, Yayi Bayam Diouf.
Mens europeiske politikere vil frata «islamister» statsborgerskapet, gir New Yorks borgermester nå identitetspapirer til papirløse i byen. Initiativet ligner passordningen Fridtjof Nansen foreslo etter første verdenskrig.
EU har gått från en nollinvandringsstrategi til att efterfråga arbetskraftsinvandrare som kan förbättra EU:s globala konkurrenskraft. Men man vill inte inkludera invandrarna i den medborgerliga rättighetsgemenskapen.
Den italienske journalisten Fabrizio Gatti mener EU ignorerer grunnene til at folk flykter. Denne måneden mottar han Universitetet i Oslos menneskerettighetspris for sine reportasjer om migrantenes desperate reiser.
For å hindre flyktningstrømmer inn i Europa, skal EUs festningsverk forsterkes og teknologiseres. Militarisering av Europas yttergrenser er blitt en milliardindustri.
Det ble skandale i Frankrike da 15 år gamle Leonarda Dibrani ble tvangsreturnert til Kosovo. Flere tusen utvandrede romfolk fra Kosovo er i dag de facto statsløse i Vest-Europa.
Over 20 000 migranter har dødd i spanske farvann de siste 25 årene, i snitt over to hver dag. EUs felles innvandringspolitikk er blitt en menneskelig tragedie med uoverskuelige menneskerettighetsbrudd. De stadig mer drastiske tiltakene er i ferd med å gjøre EU til en autoritær superstat.
Ansvaret og kostnadene ved EUs grensekontroll faller på landene i unionens utkant. Dette er også landene som er i størst økonomiske vansker, især Hellas.
Båtflyktningene i Middelhavet er ikke representative for afrikanske migranter. 9 av 10 drar på jakt etter jobb i nabolandene. Sør-Afrika har blitt et nytt eldorado for tusenvis av unge afrikanere som risikerer alt for å komme seg dit.
For å hjelpe «ofrene» og bekjempe «menneskesmugling» har EU funnet det best å flagge ut kampen mot ulovlig innvandring, altså ta innvandrerne før de blir både ulovlige og innvandrere. Med løfter om gjenytelser stenger flere land grensene sine, og blir i praksis fangevoktere for sine egne innbyggere, slik at EU skal slippe å forholde seg til internasjonale konvensjoner og menneskerettighetene.
Hvert år overfører emigranter mer enn 300 milliarder dollar til hjemlandene sine. For enkelte afrikanske land er summene langt større enn det de mottar i u-hjelp, og dermed et viktig bidrag til nasjonalinntekten. Dette har fått de internasjonale finansinstitusjonene til å utpeke disse pengene som mirakelmedisinen for det fattige Afrika. Men finansinstitusjonenes nye vidunderkur er på ingen måte fri for baktanker.
EU intensiverer stadig sine tiltak for å skremme afrikanere fra å begi seg til Europa. Unionen har nå det blitt opprettet såkalte «forvaringssenter» i «transittland». I Nouadhibou i Mauritania kaller lokalbefolkningen det lokale «senter» Guantánamo.
Flere hundre tusen irakere har måttet flykte fra hjemlandet som følge av krigene de siste 17 årene. En stor del av dem har flyktet til nabolandet Syria. Antallet er usikkert, men det kan dreie seg om så mye som halvannen million. Syria betrakter ikke irakerne som flyktninger, og vestlige land ønsker ikke å ta imot dem.
To millioner mennesker forsøker årlig å ta seg ulovlig inn i EU. For å forsvare seg har EU opprettet en delvis hemmelig militærorganisasjon kalt Frontex. Sultflyktningene EU selv har skapt behandles som kriminelle. I lang tid har EU bedrevet en kynisk «landbruksdumping» av subsidierte matvarer som har ruinert afrikanske land. I 2006 ga EU mer enn 350 milliarder dollar i produksjons- og eksportsubsidier til sine bønder og fiskere. Når vi ser dette i sammenheng med Frontex, blir bildet uhyggelig.
Over hele kloden finnes det flere hundre tusen mennesker som har rett på internasjonal status som flyktninger, men de forblir i skyggen og utenfor statistikkene. I tillegg kommer enda flere hundretusener av såkalte «økonomiske innvandrere» som i desperasjon trosser de samme farene som andre flyktninger for å unnslippe like utsatte situasjoner.
I 2001-2002 besøkte den danske billedkunstneren Veronica Juhl 50 danske leirer for flyktninger og asylsøkere. Hun har sammenfattet inntrykk fra disse leirene i fotografier og tekst (No-land, forlaget Introite, København, 2004). Flere bilder og perspektiver på leirene skal neste måned vises på Charlottenborgs høstutstilling i København. Vi har brukt noen av disse bildene i vår artikkelserie om flyktningen. Kunstneren har ønsket å dokumentere stedet for oppbevaringen av de som har overlevd, men er lukket ute. Bildene er derfor uten mennesker. Temaet aktualiseres av en rekke dramatiske og tragiske utvisninger av barn i Danmark samt en stor sultestreik i Saltholmlejren sist påske.
Immigrasjonens verden er omgjerdet av løgner. Innvandrere føler seg tvunget til å lyve i håp om en trygg havn. Handelen med «gode» historier, historier som gir asyl, har blitt en allmenn praksis i flyktningkretser. Samtidig øker det med artikler i media som advarer mot en truende strøm av «falske» asylsøkere. Til og med The Economist skrev om de «kommende hordene». Ideen om hva som er sannhet og hva som er løgn fått en særskilt sprengkraft i flyktningspørsmål.
Det finnes rundt 40 millioner flyktninger i verden. I Norge og store deler av Vest-Europa er det kraftig politisk strid om hvor mange flyktinger man skal ta imot. Skepsis mot flyktninger er et tema nesten alle politiske partier mobiliserer velgere på. Debatten om asylsøkere og flyktninger føres med skarpt politisk skyts, men kommer sjelden forbi enkeltskjebner og mytedannelser. Når man ser på verdens totale flyktningproblem, og hvor byrdene faktisk finnes, framstår debattene i Vesten om «hvor mange har vi plass til?» som relativt smålige. Så langt er nordmenns toleranse for ulikhet betydelig mindre nasjonalt enn internasjonalt. Kulturelt mangfold blir også brukt som argument mot flyktninginnvandring. Man skal være ganske paranoid for å tenke seg at en nasjons egenart trues av grupper som utgjør mindre enn en prosent av landets befolkning. Dessverre har situasjonen for mange flyktninger i Norge vært preget av passivitet, isolasjon og de facto utestengelse fra det ordinære arbeidslivet.