Afrikas tusen og én kvinnehender

17 timer om dagen er gjennomsnittlig arbeidstid for en afrikansk kvinne. Men byene og landsbygda over hele kontinentet er langt mer talende enn statistikken fra de internasjonale organisasjonene. På markedene i Bamako, i det røde støvet i Faso, på fortauene i Lagos eller strendene i Dakar, over alt arbeider de afrikanske kvinnene. De selger: tre kolanøtter, fem sigaretter, ti sukkerbiter. De bytter: femten mangoer mot et lendeklede, litt tørket fisk mot to såpestykker. De hakker, luker og sår, og åkeren er på størrelse med to lommetørklær – et utakknemlig lite jordstykke som ingen andre vil ha.

«Gledesmaskin og arbeidsmaskin» – den kamerunske forfatteren René Philombes beskrivelse av afrikanske kvinner er synlig i landbrukssamfunn over hele Afrika. Enkelte steder i Øst-Afrika er risdyrking et rent kvinnearbeid. I Vest-Afrika har de ansvaret for husdyravl. Generelt representerer kvinnene 80 % av arbeidskraften i matvareproduksjonen. Kvinnene er de tusen og én små hendene som fôrer kontinentet. Men det er anonyme hender, som lenge har vært glemt i statistikkene og utviklingsplanene. Det er også usynlige hender, de lønnes ikke, de har ikke tilgang til jord, eiendom, banklån eller arv. De kan beskattes og må gjøre pliktarbeid på jord som de ikke får eie, og som svigerfamilien umiddelbart tar fra dem dersom de blir skilt fra ektemannen. (…)