Bidrag til et kritisk blikk på kolonitiden

Erobringer av landområder, utrydding eller deportasjon av folkegrupper, slavehandel og tvangsarbeid, for ikke å snakke om summariske henrettelser, hungersnød, sykdommer som har drept nesten 15 millioner afrikanere, oppløsning av tradisjonelle samfunn, plyndring av undertrykte land – listen som settes opp i Marco Ferros bok Le Livre noir du colonialisme (1) [Kolonialismens svartebok] er forferdelig. Selv om også andre enn europeerne (japanerne i Øst-Asia, amerikanerne på Haiti, russerne i Kaukasus, araberne på Zanzibar) har massakrert og utbyttet med lett hjerte, er det europeerne som suverent tar førsteplassen med sine herjinger i afrikanske land (i nord, sør for Sahara og lengst sør på kontinentet), i Asia og i Latin-Amerika.

Menneskerettighetenes hjemland står ikke tilbake for de øvrige. Frankrike var for eksempel det eneste landet som våget å legalisere slaveriet og lovregulere det (idet man i Le Code noir [«Den sorte lov»], utstedt i 1685 og opphevet i 1848, presiserte hvilke former for lemlestelser – avskjæring av ører, brekking av ben – man kunne bruke som avstraffelse på oppsetsige svarte). Og vi vet hvilke utplyndringer som ledsaget både erobringen av Algerie og «pasifiseringen» av landet et århundre senere. Le Livre noir du colonialisme tegner et uutholdelig bilde av denne historien.

I boken Le Choix des larmes (2) presenterer Jean-Pierre Vittori og André Gazut nye vitnesbyrd fra militære som omhandler forbrytelsene som ble begått og lidelsene som ble påført befolkningen – samt traumene som i etterkant har rammet både dem som fremprovoserte det hele og dem som sto som maktesløse øyenvitner.



Er det snakk om en uunngåelig brutalitet? «Feilgrep» i kampens hete? Gilles Manceron viser tvert imot i boken Marianne et les colonies (3) at kolonitroppenes oppførsel er et resultat av både en politisk vilje til total underkastelse av de erobrede landene, og en ideologi som rettferdiggjør dette. Til tross for den kritikk som koloniseringen fremprovoserte – 1700-tallets filosofer og de revolusjonære, som Robespierre og Marat, fordømte den – bygde man opp et sett av begreper og praksis som snart ble dominerende, og som skulle gjøre koloniseringen akseptabel. Raseteorier og rasisme utarbeidet av «vitenskapsmenn» og støttet av blant andre Jules Ferry, som sørget for at de ble spredt gjennom skolevesenet, utstillinger av «villmenn» på markeder og i dyrehager, sanger, karikaturtegninger – alt dette bidro til å skjønnmale en kolonialisering som angivelig skulle bringe sivilisasjonens goder til «laverestående» folk. Et vellykket bedrageri. Lovprisningen av koloniseringsarbeidet ble videreformildet til flere generasjoner av franskmenn, og – som Gilles Manceron understreker – dette gjorde dem uimottagelige for en forståelse av uavhengighetskampen hos de koloniserte folkene, som de fleste betraktet som «utakknemlige» eller «fanatiske».



Er dette bare gammel historie? Så visst ikke, noe som også understrekes i bøkene til Marc Ferro og Gilles Manceron. Bugeauds utrøykningsmetoder og general Massus finkjemmingstaktikk hører selvfølgelig fortiden til, men den kolonialistiske ideologien har overlevd koloniseringen – og den forgifter fortsatt folks tankegang. Det er minst tre grunner til dette: For det første er historien om kolonitiden slik den virkelig utspant seg, ukjent for de aller fleste. Lærebøkene løper raskt igjennom denne perioden, hvis de i det hele tatt nevner den. Dessuten har ingen land – og heller ingen regjering verken på venstre- eller høyresiden – offisielt erkjent at man i stedet for å bringe «sivilisasjonens goder» tvert imot har sendt hele folkegrupper ut i den verste elendighet. Ikke en eneste stat har uttrykt den minste anger eller oppfordret til noen form for unnskyldning. Alle er ufølsomme overfor den symbolske verdien av noe slikt, og murer seg inne bak taushet eller fornektelse.

Men dette er ikke det verste. Om de rike landene har låst sverdet inn i skapet, så fortsetter de – under påskudd av å drive «utviklingshjelp» – sin plyndring av landene i den tredje verden. Ifølge Marco Ferro har vi fått «en ny form for utbytting, en kolonialisme uten kolonisoldater, som oppstod etter uavhengighetskrigene… Imperialismen er i stand til å tilpasse seg avkoloniseringen og videreføre seg selv uten nødvendigvis å kontrollere selve landområdene.»



Idet den er fortrengt, og dermed fortsatt virksom, «lever den samme ideologien som understøttet erobringene og kolonikrigene, videre i folks mentalitet», skriver Gilles Manceron. Den viser seg daglig på utallige måter i form av rasisme og gjennom diskriminerende lovgivning: I de fleste tidligere kolonimakter er den fremmede fortsatt uønsket eller mistenkelig, en som må holdes på plass gjennom et system – en gapestokk – av lover som i sitt vesen er undertrykkende. Boken Discriminations légales et précarité (4) utgitt under ledelse av David Rohi, gir en imponerende oversikt over alle tiltak som straffer utlendinger fra land utenfor EU, spesielt algeriere. Et stort antall arabiske og afrikanske innvandrere i Frankrike befinner seg i en situasjon som minner om kolonialisme. Marianne (5) er ikke ferdig med sine kolonier. Flere kapitler må skrives for å fullføre – og kanskje sette punktum for – kolonialismens svartebok.




(1) Marco Ferro (red.), Le Livre noir du colonialisme, XVIe–XXIe siècle: de l?extermination à la repentance, Robert Laffont, Paris, 2003, 838 s., 29(.
(2) Jean-Pierre Vittori, Le Choix des larmes, ARTE/ Le Félin, Paris, 2003, 315 s., 22(.
(3) Gilles Manceron, Marianne et les colonies. Une introduction à l?histoire coloniale de la France, La Découverte / Poche, Paris, 2003, 318 s. 13,50(.
(4) David Rohi (red.), Discriminations légales et précarité: Algériens et Espagnols de France, Arrêt sur Recherches, nr. 3. januar 2003. Fås tilsendt gratis ved henvendelse til mission@gip-recherche-justice.fr Begrenset antall eksemplarer.
(5) Marianne er en vanlig betegnelse for Frankrike som stammer fra tiden etter Februarrevolusjonen i 1848 (o.a.).