Et ulovlig angrep

I innledningen til FN-pakten, jordklodens felles lov, slås det høytidelig fast at «Vi, De Forente Nasjoners folk som er fast bestemt på å redde kommende slektledd fra krigens svøpe […] og ved godkjenning av visse prinsipper og innføringen av visse fremgangsmåter sikre at væpnet makt ikke blir brukt uten i felles interesse […] har besluttet å forene våre anstrengelser for å nå disse mål». Og allerede i første artikkel understrekes det at FNs fremste mål er å «undertrykke angrepshandlinger eller andre fredsbrudd».

Da USA og deres britiske allierte om morgenen torsdag 20. mars innledet en «preventiv krig» mot Irak og invaderte landet uten FNs godkjenning, var altså dette et brudd på internasjonal lov. De tråkket på FNs grunnleggende prinsipper, satte seg selv utenfor loven og oppførte seg åpenlyst som angripere.

En slik forbrytelse mot freden stiller verdenssamfunnet overfor en hittil ukjent situasjon. Siden opprettelsen av FN i 1946 har det aldri skjedd at to av statene som var med på å grunnlegge organisasjonen, og som er permanente medlemmer av Sikkerhetsrådet (og to av de eldste demokratiene i verden) så brutalt forbrutt seg mot internasjonal lov og gjort seg til det man kan kalle «forbryterstater».

Verdensordenen er inne i en brutal omveltning. Men ikke når det gjelder maktbalanse. Washington representerer fremdeles en ubestridt stormakt. Nei, det gjelder snarere politiske verdier. Millioner av verdens innbyggere har protestert – selv i USA og Storbritannia protesterer folk mot denne krigen ut fra en følelse av at den er dypt umoralsk. Uten å gjøre seg for mange illusjoner, forventer hver og en av oss at verdens mektigste land også er en etisk stormakt, en rettens forkjemper og et forbilde på respekt for loven. I det minste forventer vi at det ikke vender ryggen til de viktigste prinsippene i politisk moral.

Men etter attentatene 11. september 2001 virker det som om USA under George W. Bush forsvarer en utpreget kynisk forståelse av statens rett og nasjonale interesser. Som et ekko av Machiavellis gamle råd – «dersom en fyrste vil beholde makten, må han ofte handle i strid med loven, medlidenheten, det menneskelige og religionen» (1) – har Bush og haukene som omgir ham bestemt seg for å handle i strid med loven, moralen, menneskerettighetene og internasjonal rett.



Da Robin Cook gikk ut av Tony Blairs regjering i protest mot at Blair stilte britiske tropper til rådighet for USA, forklarte han det slik: «Den brutale sannhet er at man har bedt Storbritannia å delta i en krig som ikke har støtte i noen av de internasjonale institusjonene vi er medlem av. Og uten godkjenning fra verken NATO eller EU, og heller ikke etter enighet i Sikkerhetsrådet. Å befinne seg i en slik diplomatisk isolasjon er et alvorlig tilbakeskritt.»(2)

Etter en diplomatisk katastrofe uten sidestykke, der vi har vært vitne til at supermakten USA har vært ute av stand til å få oppslutning om sine argumenter i Sikkerhetsrådet fra land som lenge har vært under USAs innflytelse – som Mexico, Chile og Pakistan – fikk Washington nok et alvorlig skudd for baugen da dets gamle allierte Tyrkia nektet å la amerikanske tropper passere gjennom tyrkisk territorium. Bush har imidlertid oversett slike ubeleiligheter og holdt fast ved sitt forsett om å angripe Irak, og kunngjorde at USA har støtte fra en meget uensartet «koalisjon» som består av et førtitalls land, herunder et større antall tidligere kommunistiske land som Usbekistan og Turkmenistan, noen av de dystreste nytotalitære regimene i verden …

Selv om Bush og hans medhjelpere angriper et grusomt, tyrannisk regime som Saddam Husseins Irak, kan man ikke unngå å se at de ikke har maktet å gi seg selv en moralsk forrang. Forakten for internasjonal rett og den arrogante, rå styrken i det militære apparatet har faktisk gitt opphav til den største antiamerikanske bølgen verden har sett siden vietnamkrigen (1961-1975).

Den internasjonale juristkommisjonen, et rådgivende organ for FN med hovedkontor i Genève, advarte 18. mars 2003 mot et angrep på Irak uten FN-mandat. «Et slikt angrep ville være illegalt og utgjøre en angrepskrig», uttalte kommisjonen, slik tilsvarende britiske, franske, spanske og belgiske organisasjoner hadde gjort før den (3). Kommisjonen erklærte videre at «Det finnes intet juridisk grunnlag for en slik intervensjon. Uten Sikkerhetsrådets godkjenning kan ingen stat gå til væpnet angrep på en annen stat, med unntak av legitimt forsvar som svar på et væpnet angrep».



Den amerikanske regjeringen har til tider brukt uttrykket «legitimt forsvar» for å begrunne et angrep på Irak – men bare overfor landets egen opinion i et forsøk på å knytte attentatene den 11. september til regimet i Bagdad (en tilknytning som ikke er bevist). Det har ikke blitt brukt som argument overfor Sikkerhetsrådet. Sikkerhetsrådet mente tvert imot like før 20. mars at Irak ikke utgjorde en så stor umiddelbar trussel at det legitimerte en umiddelbar krig. «Legitimt forsvar» forutsetter dessuten at det har funnet sted et væpnet angrep, noe Irak ikke har utført. Og «legitimt preventivt forsvar» er ikke et godkjent begrep i internasjonal rett.

President Bush har videre begrunnet invasjonen av Irak med at det er nødvendig å bytte ut regimet i landet og avsette president Saddam Hussein. Hvor gode intensjonene enn måtte være, berettiger ikke slik argumentasjon en ensidig bestemmelse om bruk av militærmakt, ifølge FN-pakten. Og Washingtons påskudd om å etablere demokrati i Irak kan heller ikke anses som en legal begrunnelse for et angrep. Allerede på 1600-tallet understreket juristen Grotius, menneskerettens far, i den berømte boken De jure belli ac pacis at «det å styre andre mot deres vilje under påskudd av at det er til deres beste» var en av de hyppigste begrunnelsene for «urettferdige kriger».










1) Machiavelli, Le Prince, Livre de Poche, nr.879, Paris 1980, s. 93.
2) Robin Cook, «Les raisons d?un départ», www.madvideo.ch/war/cook.htm.
3) http://www.ulb.ac.be/droit/cdi/appel_irak.html.