Kloningens skjulte sider

27. februar 1997 kunngjorde tidsskriftet Nature at verdens første klonede sau, Dolly, var født. Redaktøren opplyste samtidig om at han hadde mottatt en e-post hvor han ble bedt om å avstå fra å offentliggjøre dette. Argumentet var som følger: «Etter hvert som denne metoden blir mer og mer vanlig, vil det bli umulig å forhindre at den også blir brukt ulovlig av illegale eller fremmede grupperinger.» Redaktøren innrømmet at «kloning av mennesker vil kunne utføres i løpet av ett til ti år fra nå», men tilføyde at «selv om vitenskapen flommer over av visjoner om vår teknologiske fremtid, så er det en skam at den amerikanske presidenten og andre politikere først nå bekymrer seg om det vi offentliggjør i dag.» Denne betraktningen bør ses i lys av en kommentar som går lenger tilbake.

Tre år før Dolly ble født, hadde noen av de fremste ekspertene på kunstig befruktning stilt seg spørsmålet om fremtidsutsiktene for kloning av mennesker (1). De forsikret at det er umulig å klone et voksent menneske, og beskrev denne spådommen som en «biologisk fantasi» (biological fantasy). Deres konklusjon var derfor at «science fiction kan ikke bli tema for seriøse etiske debatter, som bør overholde sannsynlighetens lover»… Dermed påtok biomedisinerne seg ansvaret for å avgjøre når det ble mulig å ha en «seriøs etisk debatt». Dette forhindrer imidlertid ikke at de av nysgjerrighet forsker på det umulige, og at de til sine konferanser inviterer forskere som nettopp har tilbakelagt en betydningsfull etappe innen kloning av dyr. Under den internasjonale kongressen i Wien (1986) – i prøverørsbefruktningens tidligste fase – var Steen Willadsen, ekspert på kloning ved bruk av stamceller hos sau, invitert for å gi en statusrapport om denne teknikken. På senere kongresser har eksperter på prøverørsbefruktning også kunnet oppdatere seg på fremskrittene innen partenogenese (utvikling fra eggcelle til fullvoksent individ uten forutgående befruktning), innen genmodifisering (endring av genomet – dvs. den samlede arvemasse – i en organisme) og selvfølgelig innen kloning av voksne dyr. Det forekommer også at veterinærer konsulterer medisinske forskere om nyvinninger som kan være anvendelige på dyr, for det finnes ingen biologisk barriere som skulle forhindre at det som fungerer på dyr, også fungerer på mennesket – og omvendt. Derfor burde den etiske fronten ikke nøye seg med å påkalle medisinsk ansvarsfølelse når det man frykter anvendt på mennesker allerede finnes for dyr.

La oss forestille oss et annet scenario: Tenk om utsiktene til kloning av mennesker hadde vært offisielt godkjent allerede med Dollys fødsel. Da ville forskningslaboratoriene først ha videreutviklet sine kunnskaper på dyr, og deretter tatt fatt på mennesket med de best tenkelige teknologiske redskaper. Men til tross for utbredte protester mot kloning av mennesker, er det jo nettopp dette som har skjedd: Man har klonet geiter og sauer, kyr og mus, griser og katter, og medlemmene av Rael-sekten (som hevder å ha besørget fødselen av to klonede barn) har selv skaffet seg slik forhåndserfaring. Hvilken konklusjon skal vi trekke av dette? At det ikke finnes noe verre hykleri enn å påstå at det går en grense mellom den eksperimentelle kunnskapen fra eksperiment med dyr, og den «kliniske» kunnskapen som kan anvendes på mennesker. For å beskytte menneskeheten mot det man påfører dyrene, er det derfor absolutt nødvendig å kunne nedsette reelle forbud – det holder ikke bare med prat. Så lenge slike tiltak ikke får internasjonal støtte ledsaget av straffereaksjoner, vil forskningen på dyr bare fortsette idet den motsetter seg enhver vilje til etisk regulering.

Det var nok eventyrere og rabulister snarere enn representanter for den offisielle vitenskapen som først våget å ta skrittet fra dyr til mennesker. Der ser vi den relative suksessen til den allment utbredte etikken. Kanskje dreier det hele seg om at eventyrerånden var en sterkere drivkraft enn den vitenskapelige eller industrielle, og at det allerede forelå visse kunnskaper takket være eksperimenter med dyr og erfaring med kunstig befruktning av mennesker. Det er altfor enkelt å berolige seg selv med å fornekte disse erklærte «bragdene» eller å påstå at slik avvikende virksomhet bare bedrives av forskere som opererer i gråsonen (2).

Vi har rimelig grunn til å anta at Rael-sekten, i likhet med den italienske gynekologen Severino Antinori, har «bevilget seg» diskrete biologer, og at deres utsagn ikke bare er propaganda (3). Men dristigheten deres har virket som en katalysator på prosjekter som har blitt holdt tilbake: Vi hører at det kan finnes gode grunner for å praktisere kloning i forplantningsøyemed på betingelse av at man overlater det til den medisinske visdom og forbyr fanatikere å beskjeftige seg med det. Dette ble til og med uttalt av Unescos internasjonale kommisjon for etikk (4). Enkelte leger og forskere har gjort høylytt motstand mot kloning i «forplantningsøyemed» – en motstand som handler om at de selv vil sikre seg adgang til å drive såkalt «terapeutisk» kloning. Denne gangen er det visstnok snakk om medisin, dvs. om noe seriøst og nyttig: Hensikten er å kunne produsere stamceller for transplantasjon som er fullstendig kompatible (dvs. vevsforlikelige) med en mottager. Mottageren er også giver av den kjernen som innføres i eggcellen. Imidlertid kommer også den terapeutiske kloningen på flere måter i konflikt med etikken, fordi det på én gang er snakk om å skape en menneskelig væren gjennom kloning snarere enn ved befruktning, om å ofre et foster til medisinske formål, samt å skape dette fosteret kun i den hensikt å skulle ofre det.

Terapeutisk kloning åpner for øvrig for to andre muligheter. For det første for kloning i forplantningsøyemed, siden det bare er å plassere det fosteret som klones på denne måten, inn i en livmor i håp om at det skal fødes som et barn. Etter glidningen fra dyr til menneske, må vi derfor forberede oss på en glidning fra «terapeutiske formål» til «forplantningsformål». Så tidlig som i 1999 forutså Jean-Paul Renard, spesialist på kloning av kveg følgende: «Vi kan allerede nå reise tvil om hvorvidt kloning i forplantningsøyemed fortsatt kommer til å være forbudt dersom terapeutisk kloning kanskje blir alminneliggjort.»(5) En lederartikkel i avisen Le Monde skrev også nylig at forskning på menneskefoster er «den etappen som går forut for en legalisering av terapeutisk kloning» (6). Artikkelen uttrykte ingen uro over dette, men ønsket tvert imot at denne legaliseringen må gi «klare rammer slik at den ikke åpner opp for kloning i forplantningsøyemed…» Hvordan kan man unngå å bli engstelig av denne stadige etiske glidningen?

Den andre muligheten som åpner seg med terapeutisk kloning, er muligheten for en oppblomstring av bevisst rasehygiene innen den genetiske diagnosen som går forut for implantasjonen av fosteret – slik at man i reagensrøret kan eliminere de fostrene som har uønskede genomer. Kloning innebærer storforbruk av eggceller, og dens forkjempere burde først av alt ha etiske fremgangsmåter (dvs. verken tyveri av prøverørsceller eller kjøp av eggceller fra fattige kvinner) for å få tak i disse uunnværlige, men ganske sjeldne kvinnelige cellene. Derfor er det i den pågående forskningen på mennesker og dyr oppstått en avgjørende interesse for å omdanne eggcellene, slik de er i eggstokken, til modne eggceller egnet til befruktning eller kloning. Hvis man så har noen titalls egg, kan man etter prøverørsbefruktningen velge ut dem som er bærere av de «beste arveanleggene» blant de mange fostrene fra ett og samme foreldrepar, og dermed vil man kunne heve de rasehygieniske kravene betraktelig.

Ingen tror egentlig at kloning virkelig gjør det mulig å skape ett eller flere individer som er absolutt identiske med et annet på forhånd eksisterende individ. Og det er ikke genetikken som har oppfunnet fantasien om dobbeltgjengeren. Narcissus vitner om det. Genetikerne kan imidlertid skilte med en konkret støtte for denne fantasien, nemlig DNA-molekylet, og mange antyder at dette livløse molekylet inneholder både livets mysterium og det individuelle særpregets. Hvor mange ganger har vi ikke hørt lovtaler om dette storslagne molekylet, dette «programmet» for en eksistens som vi selv bare utfører, «livets store bok», «partituret» som skal spilles note for note, akkurat som de perforerte platene på en lirekasse. Til tross for at molekylærbiologene sporadisk avviser disse forenklende bildene, føyer de hver dag nye lenker til vår illusjon om frihet, idet de hevder å ha oppdaget – og snart vil kunne kontrollere – de biokjemiske koder for hvert enkelt menneske, for hver enkelt sykdom eller til og med for sjansene for sykdomsutvikling, og også for adferd. DNA-molekylets «mysterium»(7) gir det en kulturell status som kan sammenlignes med sjelen i den religiøse forestillingsverden, med konsekvenser for våre daglige erfaringer, for medisinsk praksis, for jordbruk, for skolen og for rettsvesenet.

Imidlertid vil genetiske avtrykk (DNA-testen), som rettsvesenet betrakter som det ultimate bevis, ikke kunne skille ut en forbryter blant en serie av kloner (eller et par ekte tvillinger), siden deres arveegenskaper vil være identiske. Fingeravtrykk vil derimot kunne skille vedkommende ut, for de bærer preg av det liv man har levd helt fra fødselen av. Identiteten ligger ikke i DNA-molekylene, men i de tilfeldigheter som er med og konstruerer hvert enkelt levende vesen. Om forestillingene om gener og DNA-molekyler nå er blitt et «sosialt produkt», så skyldes det at folk utsettes for en mytologi der vitenskapen grenser opp mot «biologisme» og reduksjonisme, men også opp mot ettergivenhet og business.

Motstanden mot kloning har to ulike utgangspunkt. De som deler utgangspunktet til for eksempel den amerikanske kongressen og det franske medisinske akademi, frykter først og fremst de misdannelser og sykdommer som kan komme til å ramme klonede barn. Denne innvendingen kan godt komme til å falle etter hvert som den teknologiske utviklingen skrider frem, og da vil den avdekke et gapende etisk tomrom. Det andre utgangspunktet kritiserer det faktum at klonen ikke blir uavhengig – som om den automatisk burde leve opp til alt man forventer av den. Det første utgangspunktet begrenser seg til kravet om medisinsk sikkerhet, og det andre gjenspeiler en fremmedgjøring i forhold til genenes allmektige krefter. Hvis vi skal vedta en kategorisk fordømmelse av kloning av mennesker, er det ikke fordi kopien kommer til å ligne originalen, men fordi kopien er blitt skapt utelukkende i den hensikt å skulle være en kopi (8). Det er denne viljen til å instrumentalisere et menneske som er en forbrytelse, uansett om den stakkars klonen skulle slå seg vrang og prosjektet mislykkes.

Vi kan våge oss på en sammenligning mellom kloning og diagnostisering på prøverørsstadiet: Begge deler sikter mot at man på eggstadiet fremdyrker en bestemt identitet hos barnet, enten i samsvar med et eksisterende menneske, eller i samsvar med en medisinsk eller sosial norm. Disse to fremgangsmåtene skriver seg inn i den genetiske mystikken, selv om prøverørsdiagnostikken hevder at den forholder seg til en objektiv norm (for eksempel «genomkartet»), og kloningen til en subjektiv norm (for eksempel et privat ideal). Prøverørsdiagnostikken avviser risikoen for tilfeldig forplantning, og kloningen avviser risikoen for annerledeshet. Det kravet som foreldrene retter mot prøverørsdiagnostikken er vel jevnt over ganske entydig idet alle sikter mot utopien om «et perfekt individ». Dermed konkretiserer de universelle kriterier for alle kropper, som overfor en fabrikk som fremstiller biomedisinske kloninger.

Det målrettede i prøverørsdiagnostikken og i kloningen er nært beslektet med rasehygiene, selv om førstnevnte foregir barmhjertige motiver, mens kloningen fremtrer som egosentrisk eller klanisk. Disse teknikkene symboliserer angsten overfor mistenkelige eller tilfeldige identiteter; de er redskaper for en bekjempelse av særegne biologiske konstruksjoner. Der hvor liberalismen allerede velger ut etter yteevne eller konkurranse mellom mennesker – for eksempel i forbindelse med dyreavl – finnes det vel ingen sikrere fremtidsutsikter for en arvemasse som takket være prøverørsdiagnostikken er blitt erklært «eksepsjonell», enn at den vil få en identisk reproduksjon gjennom kloning? (9)

Vi vil ganske sikkert få se klonede mennesker. Særlig dersom man klarer å unngå de alvorlige sykdommer som man har sett på dyr. Kloning vil imidlertid ikke kunne bli en allment utbredt måte å få barn på. Den gradvise akkumulasjonen av svakheter som man kan se hos planter etter flere generasjoner av stiklinger, er også blitt observert på mus, som er blitt syke og sterile når kloningen er gjentatt over syv generasjoner. Dessuten passer denne fremgangsmåten – som i høyeste grad er elitistisk og mangler rasjonelle perspektiver (hvem «fortjener» egentlig å bli klonet?) – ikke særlig godt inn i den globaliserte markedsøkonomien. Denne tingliggjøringen av mennesket i forbindelse med blant annet terapeutisk kloning, åpner til gjengjeld opp et marked for stamceller, og endog for fostre – utmerkede, patenterte nedfrosne fostre som kan brukes til å reparere eller forhindre avvik fra det normale.

Bak én kloning kan det skjule seg en annen, og «forskningen på menneskefosteret» (en omskrivning for å betegne teknologiske forsøk) kan vise seg å være farlig på en annen måte enn fødselen av noen ulykksalige klonede barn. Så i stedet for å messe om hvilken bruk en «galning» eller «en totalitær stat» kan gjøre av menneskelige avleggere, er det bedre å ruste seg juridisk på internasjonalt nivå for å kunne avvise visse typer humanitære eller terapeutiske rettferdiggjørelser av biomedisinen.

*Jacques Testart er biolog og forskningsleder ved Insitut national de la santé et de la recherche médicale, Paris.

(1) H. Jones, R. Edwards, G. Seidel, «On attempts at cloning in the human», Fertility and Sterility 61, s. 423-426, 1994.
(2) Eventyrerne har ikke hatt monopol på falske bragder. Vi må ikke glemme de offisielt anerkjente vitenskapmennene som ga oss de falske nyhetene om prøverørsfødsel hos dyr (Pincus, 1935), eller hos mennesker (Menkin og Rock, 1946), eller enda om partenogenese (Hope og Illmensee, 1982).
(3) «Loft story du clone», L’Humanité, 28, Paris, januar 2003.
(4) Michel Revel, «Pour un clonage reproductif humain maîtrisé», Le Monde, 4. januar 2003.
(5) Jean-Paul Renard, «Clonage: le présent et les perspectives», Contraception Fertilité Sexualité, 27, s. 405B411, 1999.
(6) Le Monde, 29. januar 2003.
(7) Dorothy Nelkin og Susan Lindee: La Mystique de l’ADN, Belin, Paris 1998.
(8) Noe jeg har forsøkt å vise i en roman: Eve ou la répétition, Odile Jacob, 1998.
(9) Des Hommes probables, Seuil, 1999.