Kloningens skjulte sider

27. februar 1997 kunngjorde tidsskriftet Nature at verdens første klonede sau, Dolly, var født. Redaktøren opplyste samtidig om at han hadde mottatt en e-post hvor han ble bedt om å avstå fra å offentliggjøre dette. Argumentet var som følger: «Etter hvert som denne metoden blir mer og mer vanlig, vil det bli umulig å forhindre at den også blir brukt ulovlig av illegale eller fremmede grupperinger.» Redaktøren innrømmet at «kloning av mennesker vil kunne utføres i løpet av ett til ti år fra nå», men tilføyde at «selv om vitenskapen flommer over av visjoner om vår teknologiske fremtid, så er det en skam at den amerikanske presidenten og andre politikere først nå bekymrer seg om det vi offentliggjør i dag.» Denne betraktningen bør ses i lys av en kommentar som går lenger tilbake.

Tre år før Dolly ble født, hadde noen av de fremste ekspertene på kunstig befruktning stilt seg spørsmålet om fremtidsutsiktene for kloning av mennesker . De forsikret at det er umulig å klone et voksent menneske, og beskrev denne spådommen som en «biologisk fantasi» (biological fantasy). Deres konklusjon var derfor at «science fiction kan ikke bli tema for seriøse etiske debatter, som bør overholde sannsynlighetens lover»… Dermed påtok biomedisinerne seg ansvaret for å avgjøre når det ble mulig å ha en «seriøs etisk debatt». Dette forhindrer imidlertid ikke at de av nysgjerrighet forsker på det umulige, og at de til sine konferanser inviterer forskere som nettopp har tilbakelagt en betydningsfull etappe innen kloning av dyr. Under den internasjonale kongressen i Wien (1986) – i prøverørsbefruktningens tidligste fase – var Steen Willadsen, ekspert på kloning ved bruk av stamceller hos sau, invitert for å gi en statusrapport om denne teknikken. På senere kongresser har eksperter på prøverørsbefruktning også kunnet oppdatere seg på fremskrittene innen partenogenese (utvikling fra eggcelle til fullvoksent individ uten forutgående befruktning), innen genmodifisering (endring av genomet – dvs. den samlede arvemasse – i en organisme) og selvfølgelig innen kloning av voksne dyr. Det forekommer også at veterinærer konsulterer medisinske forskere om nyvinninger som kan være anvendelige på dyr, for det finnes ingen biologisk barriere som skulle forhindre at det som fungerer på dyr, også fungerer på mennesket – og omvendt. Derfor burde den etiske fronten ikke nøye seg med å påkalle medisinsk ansvarsfølelse når det man frykter anvendt på mennesker allerede finnes for dyr. (…)