Arkitektur

Libeskinds WTC-utkast

Daniel Libeskind har tegnet vinnerutkastet til gjenoppbyggelsen av Ground Zero i New York. Det kan ta år før gravemaskinene kommer. Uansett ? New York har allerede vunnet. For første gangen er det blitt ført en diskusjon om arkitektur i de monomane eiendomsspekulantenes by.

Posted on

Avgjørelsen har falt i den mest betydningsfulle og symbolmettede amerikanske arkitektkonkurransen noen sinne. Bare åtte måneder etter at Lower Manhattan Development Corporation (LMDC) la en pinlig feilstart bak seg etter den første gjennomgåelsen av konkurranseutkasten, har selskapet nå bestemt seg for vinnerutkastet. Valgte falt på bidraget til Daniel Libeskind, en amerikaner som ble født i Polen og som nå bor i Berlin. Hans konkurrenter Rafael Viñoly, Frederic Schwarz og Shigeru Ban fra Think var ikke i stand til å argumentere mot de innvendingene som utkastet deres ble møtt med.

Det kan imidlertid ta år før gravemaskinene er på plass. Ikke noe sted i verden er så tett omgitt av urban infrastruktur, symbolsk betydning, økonomiske interesser og uavklarte eiendomsforhold som New York. Port Authority, eieren av World Trade Center-tomten, styres av de to rivaliserende statene New York og New Jersey. Bruksretten til tomten eies derimot av eiendomsmogulen Larry Silverstein. Avgjørelsen av arkitektkonkurransen markerer bare en begynnelse.

Spørsmålene om hvem som skal betale for det planlagte minnesmerket, hvordan de planlagte kulturinnslagene skal se ut og inkorporeres og hvem som skal bygge skyskraperne, er på langt nær avklart. Det eneste som er sikkert, er at prosessen så langt har vært kronglete. I første omgang måtte newyorkerne slåss for at det i det hele tatt skulle utlyses en internasjonal konkurranse, så utformet LMDC hvert nye skritt etter innfallsmetoden. Mens de estetiske aspektene ved utkastene ble diskutert verden over, overså man at arkitektene også hadde utviklet programmer for byplanlegning, noe som ellers fastlegges i forkant av enhver arkitektkonkurranse. Hvor mange boliger, hvor mye kultur, hvor mye utdannelse, hvor mye grønt? Hvert av de sju teamene som la frem sine utkast før jul, hadde ulike forslag på disse feltene.

David Libeskinds utkast lever i spenningen mellom to poler: Den ene polen er minnesmerket som skal bygges på det tomme betongfundamentet etter Twin Towers. Estetisk sett vil minnesmerket bli dominert av «hullet» og av de grove betongveggene, som Libeskind vil la stå slik de nå ser ut etter at alle restene av tårnene er fjernet. I sitt forslag åpner David Libeskind sitt forslag for at minnesmerket kan oppfattes både som såret etter de forsvunne tårnene og som levningene etter dem. Det han ikke vil er å skape et nytt kulturelt utsagn av typen «Katastrofen selv har frembrakt dette monumentet. Her kan man lese sporene etter både byggingen av tårnene, ødeleggelsen av dem, og brannen som ulmet her i tre måneder». I stedet for å mure igjen såret i byen, lar Libeskind det gape rått og knudrete, og skaper slik det mest overbevisende bildet på de sjelelige sårene som attentatet har etterlatt seg. Etterkommerne etter ofrene hadde på forhånd engasjert seg meget sterkt for at tårnenes «fotavtrykk» ikke skulle dekkes igjen av et nytt bygg. David Libeskind oppfyller dette ønsket på den mest radikale måten man kan tenke seg. Han fører de overlevende direkte til det stedet der mange av de 3000 døde, spiller på den grusdekte bunnen i sjakten og på bygningsrestene blandet med asken til de døde, der man helt frem til midten av fjoråret fant rester etter menneskekropper. I stedet for å sette en stein på graven til de døde, gjør Libeskind med en følelsesladet og provoserende gest den åpne tommen graven til selve monumentet. Rundt dette golde og emosjonelle erindringsstedet snor en slags trapp av høyhus seg spiralaktig mot himmelen. Toppen på disse tårnene markerer «The gardens of the world». Til sammen utgjør de en 1776 fot – etter året for uavhengighetserklæringen – (540 meter) høy nål. Nøyaktig hvordan man skal forestille seg denne motpolen til det nedsenkede minnesmerket, vet ikke en gang Libeskind selv ennå. Det er planlagt restauranter, utsiktsplattformer og den nevnte vertikale hagen. Tårnene blir en manifestasjon av livet, som i likhet med graven, skal stimulere til refleksjon hos besøkeren. Mens blikket i graven støter mot de ru murene, får det på toppen av tårnene fritt utsyn over Manhattan og videre over Atlanterhavet. To bytorg danner den tredje komponenten i denne urbane stormetaforen som spiller på triangelet underverden-jordisk verden-himmel. De kalles «lyskilen» og «heltenes park», og er også elementer i Libeskinds store betydningsmaskin. Hvert år den 11. september mellom klokken 8.46, minuttet da det første flyet traff det ene tårnet, og 10.28, da det andre tårnet raste til bakken, vil bytorgene være uten skygge.



Ingen av de øvrige sju utkastene som ble presentert i New York like før jul i fjor, nådde opp mot Libeskinds popularitet. Slektningene til ofrene var av den oppfatning at dette forslaget er det som best representerer minnet om de døde. Newyorkerne likte det triumferende tårnet, som gir ny relevans til begrepet skyskraper, kritikere og kommentatorer lovpriste utkastets indre sammenheng og originalitet – og ikke minst, fagmiljøet, skuffet som det er over New Yorks glansløse arkitektur, lot seg begeistre av tanken på at denne arkitekten, som er kjent som avantgardist og «vanskelig», skal bygge i deres by. Så bestemmer Herbert Muschamp seg, den uberegnelige arkitekturkritikeren i New York Times, for å ødelegge idyllen. Muschamp, som tidligere hadde rost Libeskind for utkastet hans, kom med en polemisk kraftsalve av de sjeldne. Han kaller utkastet «forbløffende smakløst», «emosjonelt manipulativt», han snakker om «kitsch» og «nostalgi» og anbefaler konkurrentens kjøligere og djervere løsning. De fleste er derimot enig om at Think sitt forslag om å tegne silhuetten av de opprinnelige tårnene ved hjelp av to stålstillaser, ville ha dømt det myrdede World Trade Center til en morbid arkitektonisk gjengangereksistens i Downtown Manhattan. Bygningsmodulene som arkitektene i Think-Team ville henge inn i de tomme tårnene, skapte også problemer: Vil noen virkelig få lyst til å besøke et museum med 300 meter tomrom under gulvet? Vil ikke den tykke strengen av heiser og kabler ødelegge den immaterielle effekten? Likevel – med sin «City of Global Creativity» la Think et konkret innhold på bordet der hvor Libeskind nøyde seg med antydende gester.



I sin polemikk traff Herbert Muschamp et ømt punkt. Dekonstruktivismen, som Libeskind tross alle forbehold om slike begrepers innhold assosieres med, truer med å få en lettsindig bismak, når den skal erstatte bygninger som ble dekonstruert på en så voldsom måte som Twin Towers. Med de enkelte elementene i utkastet sitt produserer Libeskind ukontrollerte kaskader av suggestive koder, symboler og metaforer.

Noe libeskindsk tankekarneval vil det likevel ikke bli. Hvis David Libeskinds utkast i det hele tatt blir reist, så vil de fleste bygningene på tomten bli tegnet av andre arkitekter, og bære deres signatur. Det som vil stå igjen av Libeskinds plan, er et spektakulært urbant rom, noe som tidligere har vært ukjent på Manhattan, en oppløftende skyline og det mest intelligente minnesmerke som ofrene fra den 11. september kunne få. Uansett hva som vil reise seg over det tomme, inngjerdede brakklandet på Ground Zero om ti eller tolv år – New York har allerede vunnet. For første gang er det blitt ført en diskusjon om arkitektur i de monomane eiendomsspekulantenes by. Diskusjonen kunne knapt ha vært mer lidenskapelig eller avansert. Fra nå av vil ethvert banalt bygg, enhver kitschy fasade umiddelbart bli avslørt.



Oversatt av Eivind Lilleskjæret








(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver