Den nye kapitalismen

Lider kapitalismen av kapitalismesyke? André Gorz er overbevist om at den gjør det, og forklarer dette paradokset i et kort, kompakt og tidvis vanskelig, men velformulert essay i boka L’immatériel. Connaissance, valeur et capital [Det immaterielle. Kunnskap, verdi og kapital] (2). Hva dreier dette paradokset om? Om utviklingen av en kapitalisme som ikke lenger er basert på lønnsforhold, og som til og med ønsker å løsrive seg fra det. Denne «nye» kapitalismen begrenser maksimalt sin bundne kapital – den belemrer seg ikke med fast eiendom og innbo, og foretrekker leieavtaler og først og fremst underleverandører – og betrakter den «menneskelige kapital» som avgjørende. Med «menneskelig kapital» menes ikke bare de kunnskaper et individ er i besittelse av, men også dets kapasitet til å tilegne seg nye kunnskaper, dets ulike anlegg og personlighet.

Idealet for den «nye» kapitalismen skal være å bruke kun «entreprenører», slik at hver enkelt samarbeidspartner blir en individuell bedrift «med individuell tjenesteytelse». André Gorz tilføyer at den enkelte må ta ansvar for egen helse og mobilitet, kunne tilpasse seg ulike arbeidstider og holde sine kunnskaper à jour. Vedkommende må hele livet gjennom forvalte sin menneskelige kapital, ustanselig investere i denne via kurs, og forstå at muligheten for å selge sin arbeidskraft, avhenger av det ulønnede, frivillige og usynlige arbeidet han utfører for hele tiden å fornye den. Den «nye» kapitalismen svarer til en immateriell, høyst rentabel produksjon, som innbefatter alle vareproduksjons- og markedsføringsprosesser. Den har sitt utspring i den nye informasjons- og kommunikasjonsteknologien, og styrkes gjennom den nye forbindelsen mellom kapital og vitenskap.

Vitenskapen – det vil si den kollektive intelligensen og beherskelsen av samtlige kunnskaper – kombinert med finanskapitalen, legger slik grunnlaget for en «kognitiv kapitalisme» som prøver å frigjøre seg fra kapitalens makt. Den legger produksjonsenhetene for materielt gods til land hvor lønningene er lavest, mens den «menneskelige kapitalen» forflyttes geografisk og gjerne sirkulerer på verdensbasis (et eksempel er indiske dataspesialister som arbeider i Tyskland). Denne «nye» kapitalismen prioriterer tilgangen – for å bruke Jeremy Rifkins uttrykk – til eiendom, og markerer ytterligere motsetningen mellom en «globalisert elite» på toppnivå og et underordnet proletariat. I den forbindelse bemerker han at halvparten av USAs yrkesaktive befolkning innehar dårlig betalte stillinger som ikke krever større kvalifikasjoner.

Ved begynnelsen av det 21. århundret eksisterer det derfor flere kapitalismer samtidig: en «taylorisert kapitalisme» som i hovedsak finnes i «nyindustrialiserte land», og en «kognitiv kapitalisme» som etablerer seg i en håndfull «globale byer» og andre Silicon Valleys… Mens han diskuterer de vitenskapelige påstandene til Edgar Morin, Jacques Robin og Peter Sloterdijk, reflekterer André Gorz videre over meningen med arbeidet. Etter sin Adieux au prolétariat [Farvel til proletariatet], samt sin kritiske undersøkelse av dagens samfunn (Capitalisme, socialisme, écologie), ender han opp med å stille spørsmål ved konsekvensene av det primat som gis den «kunstige intelligensen», og som muligens innvarsler det «kunstige livet». Kapitalismen krever stadig mer, jaget etter profitt og makt kan heretter klare seg uten mennesket, så kampen for menneskets menneskelighet fortsetter.


1) André Gorz: Farvel til proletariatet, oversatt av Svein Erling Lorås, Pax, Oslo, 1981, 180 s.
2) André Gorz: L?immatériel. Connaissance, valeur et capital, Galilée, Paris, 2003. 160 sider, 22 euro.