Nord-Amerika

Brev til Nicolas de Staël

Den russisk-franske maleren Nicolas de Staël (1914-1955) er viet en stor retrospektiv utstilling i Centre Georges Pompidou i Paris, som varer fram til 30. juni. John Berger skriver her om sitt forhold de Staëls bilder, og om sin opplevelse av utstillingen.

Posted on

Jeg vil, om enn klosset, prøve å beskrive for deg hvordan det er å se på bildene dine i dag, femti år senere. Så lang tid har det tatt meg å forstå hva du gjorde og hva du oppnådde. Det jeg vil fortelle, må du jo selv til tider ha visst mens du arbeidet. Jeg har en underlig følelse av at tankene jeg noterer, bare kan tilhøre dette øyeblikket, samtidig som det kjennes som om jeg besøker deg for et halvt århundre siden. Kanskje er det nettopp denne typen samtidighet skjebnen handler om.



Det var den største Nicolas de Staël-utstillingen noensinne, i Centre Georges Pompidou i Paris. Hele sitt korte liv slet han med å male himmelen og himmelens lys. Det er ikke til å undres over at han beundret Philips de Koninck, som anså himmelen som viktigere enn alt han malte under den i 1600-tallets Nederland. Han beundret Vermeer, også. De Staëls kamp med himmelen var heroisk.

Himmelen forandrer seg ikke bare fra time til time og fra årstid til årstid, men også fra århundre til århundre. Den forandrer seg med været så vel som med historien. Det er fordi himmelen er som et vindu og et speil, et vindu mot resten av universet, og et speil mot de jordiske hendelsene som utspiller seg under den. El Grecos himmel reflekterer motreformasjonens og den spanske inkvisisjonens sammensvergelser på samme måte som Turners himmel reflekterer uroen under den industrielle revolusjon.

Ingen kikker opp på den virkelige himmelen i mer enn et øyeblikk uten å komme med et ønske som knytter seg til enten en frykt eller et håp de føler.



Mellom 1945 og 1948 malte du Europas ruiner mer inderlig og nært enn noen annen kunstner gjorde da og har gjort siden. Disse arbeidene ble ansett som abstrakte på den tiden, selv om du var av en annen oppfatning. I dag – kanskje fordi vi lever blant andre slags ruiner, blant det nye globale og markedsstyrte tyranniets ødeleggelser – blir det tydelig at disse maleriene og tegningene handler om menneskets overlevelse, om å fortsette å leve, med en eiendommelig utholdenhet og bare noen få strimer av håp, blant kratrene og massegravene.

Hva innebærer det å fortsette å leve? Det innebærer en tilpasning, en innstudering av nye handlingsmønstre og en tro på at det å ligge lavt kan være en form for motstand. Det innebærer å oppdage og verdsette det som fremdeles er lyst og vennlig blant all det mørke og yhyggelige.

Disse arbeidene handler ikke i bunn og grunn om eksploderte vegger og sammenraste tak, men om hvordan et menneske med sjel, forestillingsevne og erindring leter etter en sti som fører ut av ruinene, og som til de grader lever seg inn i ødeleggelsene at han eller hun finner på nye gester som er tilpasset ruinene og på den måten finner en vei ut av dem. Disse gestene kan spores i penselens synlige bevegelser. I hvert bilde er det strimer av lys, og blant ruinene er det smale passasjer som fører opp til overflaten. Dette er bilder som handler om å krype nærmere lyset fra himmelen, og de er praktfulle.

De minner meg om tre linjer av dikteren René Char, som var en nær venn av de Staël:

Mellom 1948 og 1952 blir de Staëls bevegelser og former mer geometriske, byggesteinaktige, rektangulære, rolige. Fargene hans blir mindre dystre. Gjenoppbyggingen av Europa var i gang. Denne perioden kulminerer med hans berømte bilde av takene i Paris, der en parisisk himmel, som har den samme grålilla fargen som duefjær, opptar to tredjedeler av det store lerretet. Etter å ha krøpet mot himmelen i sju år, hadde han endelig nådd den.



Deretter begynte tre ting å forandre seg. For det første ble arbeidene hans i navnet mer figurative. Han malte fotballspillere, landskap, kystlinjer, skip på havet, en begjært kvinnes kropp, interiøret i atelieret hans. For det andre endret paletten hans seg. Han valgte mer og mer konkurrerende farger, som spilte for og imot hverandre som instrumentene i en jazzkvartett. Og for det tredje lurte håpløsheten nå bak hvert hjørne.

Himmelen som han endelig hadde nådd, viste seg å være svært annerledes enn han hadde forestilt seg.

I 1952 var tredje verdenskrig (den kalde krigen) i gang. USA vurderte et preventivt kjernefysisk angrep på Sovjetunionen og hadde detonert sin første H-bombe. KGBs terrorregime var på sitt verste siden 1937. Den historiske skuffelsen som bredte seg utover Europa i tiåret etter seieren i 1945, var svært dyp. Ingen i 1944 forestilte seg himmelen over 1952.

Nicolas de Staël var ingen politisk kunstner. Selv datidens kunstpolitiske kontroverser – spesielt konflikten mellom Det Abstrakte og Det Figurative – interesserte ham knapt. Det eneste som betydde noe for ham, var selve malearbeidet. Hans tilstedeværelse som maler. Han trer tilbake etter å ha utført en av sine avgjørende og hastige bevegelser, trer tilbake bare for å undersøke fargens valør og plassering. Hans tilstedeværelse er som en atlets, han står fremoverbøyd, på tå, klar til igjen å storme fremover.

Men tidsånden – det vil si samtidens relasjon til tidligere politiske forhåpninger så vel som frykten for fremtiden – satte sin farge på himmelen for dem som glødet og hadde øyne å se med. Og de Staëls følsomhet for verdens tilstand var forsterket av hans egne opplevelser i barndommen.

Han ble født i St. Petersburg i 1914, og hans far var en av tsarens generaler, med kommando over festningen der de politiske fangene ble innestengt. Etter revolusjonen, mens borgerkrigen raste, organiserte moren familiens flukt til Polen, der faren brått døde av hjerteinfarkt. En måned senere døde også moren, etter å ha sørget for at de tre barna ble smuglet inn i Frankrike. Nicolas levde som hjemløs uten identitetspapirer i Belgia til han var over tjue år. Han skal aldri ha snakket om det han så og følte som foreldreløst barn i landflyktighet. Men han anså disse erfaringene som en integrert del av hans egen skjebne.



Etter 1952 begynner letingen etter håpet som ikke fantes i himmelen. Han kan ikke vende tilbake til å krype i mørket. Isteden leter han etter de reneste fargene, ukuelige, nærmest skuddsikre farger, farger som trosser det grå. Han finner dem på trøyene og skoene til det franske landslaget i fotball, når han en sen kveld overværer en kamp på det flombelyste stadionet Parc des Princes. (Det var landskampen den 26. mars 1952 mot Sverige. Frankrike tapte 0-1)

Maleriene fra fotballkampen fanger opp spillernes perfekt avpassede reflekser – som om maleren selv kontrollerer ballen eller scorer mål. De minner om polaroidbilder (som ennå ikke fantes) i det de ikke lover noen fremtid og er som tatt ut av et øyeblikk som er borte for alltid. Når kampen er over, blir arenaen liggende i stummende mørke.

Like etterpå forlot han de ukuelige fargene og vendte tilbake til landskapene, kystlinjene til den grå Nordsjøen og himmelen over den. Med forbløffende presisjon malte han avstanden mellom tingene, en fyrlykt, en båt, en vei til kanten av klippen. Bildene gir inntrykk av at det de viser oss, står foran en dyptgripende og kanskje katastrofal forvandling. Det er resultatet av det jeg vil kalle penselstrøkenes brå smerte. Fargene var overjordiske, bevegelsene var avmålte, men tempoet i arbeidet sto i kontrast til det faktum at det som ble malt – også avstanden mellom tingene – kanskje ble malt i siste øyeblikk.



Ingenting, sa du en gang, er mer brutalt enn ømheten.



Dette nærværet av smerte forvandlet – noe ikke engang Ovid forutså – skodde og hvite skydotter til forbindinger og bandasjer! Nå malte du den ene sårede himmelen etter den andre.

Og han gjorde dette uten snev av nytelsessyke, og han var hele tiden tro mot den umåtelige respekten han hadde for Hercule Seghers’ raderinger av ruiner, der hvert minste element nøysomt blir behandlet.

Ikke mange la merke til dette nærværet av smerte. Du var på toppen av din karriere, allerede i ferd med å bli ødelagt av samlere og kunsthandlere – i 1954 forpliktet du deg til å male 280 bilder. Jakten på alternativer var desperat, og det visste du.

Til slutt bildene fra Sicilia – særlig Agrigento. Fargene spiller på strenger så stramme at de nesten ryker. Rommet mellom tingene er tilmålt med pinlig nøyaktighet. Tingene selv er borte. Ingen annen substans enn støv. Ikke lenger noen distinksjon mellom himmel og jord. Himmelen er fordrevet. Alt som er igjen, er et fravær, kneblet av de mettede fargene som for å hindre ethvert forsøk på å rope.

Ved siden av disse håpløse bildene («håpløse» er her ment som en beskrivende og ikke en kritisk term), de små tegningene hans fra samme periode, med linjer som furunåler. Tegninger som minner om de ruinene han krøp rundt blant den gang himmelen inneholdt håp.



La meg fortelle deg resten. Jeg kikket igjen og igjen på de stående nakenstudiene i naturlig størrelse som du tegnet med kullstift omtrent en måned før du døde. Jeg vil ikke snakke om Jeanne, som ikke sto modell for dem. Ingen sto modell. Hofmannsthal sa en gang: «Når noen dør, tar han med seg hemmeligheten som lot ham og bare ham leve et åndelig liv.» Din hemmelighet forblir en hemmelighet. Men jeg har aldri sett tegninger med et så tydelig fravær. Som om kvinnen du forestilte deg stående der, bare hadde etterlatt seg – for igjen og igjen å berøre din fantasi – de skyggene som en gang berørte kroppen hennes. Tegninger av en forsvinning. Perfekt utførte flekker på netthinnen før myntene legges på lukkede øyne.

Og så fant jeg ut noe annet om disse tegningene. Hvis man bøyer hodet sidelengs så de blir horisontale istedenfor vertikale, forsvinnner selv skyggene på kvinnens kropp, og de blir tegninger av mørke skyer og et nesten blendende lys på himmelen, et lys som åpner. Ikke noe annet enn det.

Nicolas de Staël (1914-1955) var en maler som aldri sluttet å lete etter himmelen. I dag oppmuntrer han alle oss som befinner oss i sirkelen, den alltid fornybare sirkelen av mennesker som strever med å finne en vei ut av mørket som omgir oss, og som på tross av alt vil finne den. Han oppmuntrer oss med sitt mot, og med de unike kartene han etterlot seg, som viser oss hvordan det er å krype mot lyset.

Under krigen, før han møtte de Staël, skrev René Char: «Du tenner lampen med en fyrstikk, men det som brenner, gir intet lys. Det er langt, veldig langt fra deg at sirkelen lyser».2



Tusen takk, Nicolas.






1 René Char: «On ne découvre la vraie clarté
qu?au bas de l?escalier
au souffle de la porte»
2 René Char: «Vous tendez une allumette à votre lampe et ce qui s?allume n?éclaire pas. C?est loin, très loin de vous, que le cercle illumine.»

(…)

Bli abonnent og få tilgang til alle våre artikler. Allerede abonnent? Logg inn.
Digitalt abonnent
Fra 49Kr.
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Årsabonnement
649Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver
Kvartalsabonnement
159Kr.
Avis på døren hver måned
Full tilgang til nettutgave og arkiv
Last ned digitale utgaver